Forelder er blitt mer egoistiske!

[Niqābninja]

Du er en av de som jeg har hørt som faktisk likte(eller likte å likte, men det gjore deg ikke noe) at foreldrene ble skilt, men seflølgelig så er det en hvers menig. Men alle de jeg kjenner opplever det helt på en annen måte en det du gjør.

8325185[/snapback]

Jeg syns det er bra at det skjedde, ja. Jeg vil heller ha to sett foreldre enn et sett som er ulykkelige og jævlige. Rett og slett.

 

Dersom det å få barn betydde å legge eget liv på hylla, så hadde jeg kutta strengen for lenge siden.

8328056[/snapback]

Du er nok ikke aleine om det, selv om man har barn, burde man få leve sitte eget liv..

 

Dersom mor og far er ulykkelige kan jeg aldri i verden tenke meg at barna har det så bra med den situasjonen heller...

8328056[/snapback]

Veldig sant!

Det som oftere er problemet er at mange foreldre bruker barna som en maktfaktor mot hverandre...og da bærer det galt avsted. Da er vi inne på å ta ansvar som gode foreldre igjen...

8328056[/snapback]

Det er vel det største problemet, ikke det at de skiller seg i seg sjøl, imo.

[ptta]

Foreldre kan ikke overvurderes. De er med å forme deg som menneske helt til din dødsdag, enten du liker det eller ikke.

[Gjest Slettet-Axby2kEH]

Jeg er enig i at det sikkert er leit for barn å ha foreldre som skiller seg. Samtidig tror jeg at svært mange ville synes det var verre om de hadde et sett foreldre som ikke var glade i hverandre og kranglet. Ang. behandling av stebarn og liknende er det svært mange fordommer ute og går, og det ser jeg også en del ut fra innlegget ditt. Det er ikke opplagt at steforeldre oppfører seg kjipere mot stebarna enn mot sine egne barn, og i en del tilfeller er det bare stebarn å forholde seg til period. Vi har heldigvis kommet et stykke siden Askepott, selv om det ikke betyr at alle steforeldre, eller foreldre generelt, er perfekte.

 

På et område er jeg litt gammeldags, og det er med tanke på giftemål og skilsmisse. Dersom man gifter seg skal man være 110% sikker på at dette er personen man har lyst å tilbringe resten av livet med, og man gifter seg ikke fordi man synes det virker så gøy å ha en bryllupsfest, at bare problemene i forholdet løser seg dersom man gifter seg, eller liknende. Man skal heller ikke forlove seg bare fordi at "nå har vi jo vært sammen så lenge og har lyst å være enda litt mer kjærester enn det vi var før".

 

Jeg tror mange gifter seg alt for fort, og skiller seg tilsvarende fort. Man skal virkelig vite at man har prøvd absolutt alt man kan for å redde forholdet før man skiller seg (med mindre det er snakk om vold eller liknende selvsagt), og det føler jeg i mange tilfeller ikke skjer i dag. Jeg tror ikke det har med egoisme å gjøre, for de fleste foreldre vil jeg tro skjønner at en skilsmisse er belastende for barnet, men kanskje en litt for lett holdning på hva et ekteskap innebærer. Det er for i gode og onde dager, og det kan ikke være sånn at man skal gi opp om det kommer en småkjip dag eller ti.

 

Jeg hører til en stadig mindre gruppe, nemlig de som har foreldre som fortsatt er sammen (det ligger vel på ca 50/50 nå for tiden om jeg ikke husker feil), men jeg kan ikke huske at jeg har kjent noen som har lidd veldig overlast over at foreldrene skilte seg, selv om det selvsagt ikke er noe moro.

 

Det jeg derimot er helt enig i, er at foreldre må samarbeide etter skilsmissen for at barnet ikke skal lide for det. Å bruke barnet som pressmiddel og å prøve å manipulere barnet og sette det opp mot den ene forelderen f.eks., nekte å samarbeide med hverandre og liknende er forkastelig. Jeg leste en tråd om en unge som måtte ha 2 konfirmasjonsfester fordi foreldrene ikke klarte å være i samme rom som hverandre, og det skal ikke kunne være nødvendig. Heller ikke at en 8 år gammel unge må ta kystbussen tur/retur fordi forelderen han/hun skal til nektet å ha ungen den helgen likevel. Å ta med ungen og å reise på den andre siden av landet er også ganske dårlig gjort, i mine øyne.

 

Når man har bestemt seg for å bli foreldre, betyr det at du har et ansvar overfor ungen, uavhengig av om du fremdeles er gift med den andre forelderen. Men det betyr ikke at man skal være sammen "for barnets skyld" bare for at barnet ikke skal lide overlast. Om jeg hadde visst at foreldrene mine hadde levd i et ulykkelig ekteskap i f.eks 15 år for at jeg ikke skulle ha det fælt, så tror jeg at det hadde gitt meg veldig dårlig samvittighet som voksen.

[MrVilla]

Det finnes sikkert mange gode meninger om hvordan en forelder skal være, men jeg og alle andre foreldre vet at det er litt annerledes å være forelder enn slik det virket da man selv var barn. At foreldrene skal ofre seg selv for sine barn er en misforstått og feilaktig innstilling. Jeg hører av og til mødre som sier at dem ofrer seg selv for sine barn slik at dem har det fint og blablabla. Tull og tøys! Barna har det best når foreldrene har det best. Det går begge veier! I'm happy, your happy:)

Foreldre må leve dem også og det kunne ikke falt meg inn å ofre meg selv for min sønn slikt som det er ment her. På en annen side så ofre jeg og alle andre foreldre veldig mye for sine barn. Dette blir neppe oppfattet av barna, men egentlig spiller det ingen rolle. Vi gjør det med glede og tar det fint igjen på andre ting.

Skilsmisse er noe møkk egentlig. Jeg selv har ikke vært utfor det rent teoretisk da min mor og far ikke var gift, men vil tro det er like vanskelig. Å forlange at dem skulle holde sammen uansett var helt uaktuelt. Nå var dem riktignok forsiktige med å krangle foran oss barn, men stemningen var til å ta på, og hvem vil leve på en løgn?

 

Og det er også en annen ting som man må være klar over. Man har ingen garantier når det gjelder livet. Man kan ikke si at man aldri skal skille seg eller at man skal elske den og den personen for alltid. Hvordan skal man vite det? Spådame? Horoskop? Slikt kan man ikke vite, men dersom man vil leve så må man ta sjangser og stole på instinktet. Noen ganger så går det gale og da må man reise seg opp, børste av klærne og gjøre det beste ut av det. Det er ikke ideelt men det er heller ikke meningen at livet skal være ideelt. Det er meningen at man skal leve og da må man ta sjangser.

 

Jeg hører også noe om at det er for lett å skille seg i dag og at det var bedre før. Da holdt man ut lenger og prøvde mer før man skilte seg. Merkelig nok så er det ingen som reflekterer over grunnen for dette? Hvorfor var det slik før? Mye av grunnen til at det er så lett å skille seg i dag kan sies med et ord, likestilling! Nå mener jeg ikke at det er negativt, og vil heller ikke ha noen diskusjon om det. Jeg er helt for likestilling og er glad for at man kjemper for like rettigheter for menn og kvinner. Men det som skjedde var at kvinnene ble økonomisk selvstendige og dermed ikke var så avhengig av en mann for å ha penger til mat og bo. Hva skulle en kvinne gjøre før i tiden? Hun kunne klare det, men det var mye mye vanskeligere, for ikke å snakke om skammen!

I dag så er det støtteordninger til alenemødre + at kvinner generelt er mye mer selvstendige. Hvorfor skal hun da godta en ektemann som hun ikke lenger elsker?

 

Det var også litt snakk om å ha tid til sine barn (begynner å bli varm her;)). Jeg skulle gjerne hatt mer tid til min sønn. Det finnes ingenting som er artigere og gir meg mer enn den tid som vi har i sammen, men dessverre så må jeg, som alle andre foreldre, jobbe. Jeg jobber for at vi skal ha det best mulig og ha råd til diverse gleder. Hvor mange ungdommer vil gi avkall på mobiltelefon, sydenturer, kule klær, moped +++ for at fatteren skal jobbe litt mindre?

 

Til slutt så er det dette med å ha to hjem. Jeg er en helgepappa. Og jeg hører ofte hvor viktig det er at foreldrene samarbeider og hvor viktig det er at barnet ikke lider overlast grunnet at vi bor i to forskjellige byer. Dersom man ikke er i en slik situasjon så har man ingen ide om hva det dreier seg om. Lover og regler i dag når det gjelder samværsrett er høl i huet og uansett hvordan man snur og vender på det så vil det være en belastning for barnet. Folk må våkne opp og kutte ut å dømme andre ut fra sine egne urealistiske forutsetninger!

Å si at man må samarbeide for barnets beste høres jo veldig bra ut. Helt topp! Men hva dersom den ene parten ikke samarbeider? Hva da? Og dersom man er på mekling og den andre parten fortsatt ikke samarbeider? Det finnes i dag ingen lover i Norge som kan tvinge folk til å samarbeide. Dette er noe man selv må være villig til og i den virkelige verdenen så er det ikke slik.

 

Jeg er sikker på at de aller fleste foreldre gjør alt dem kan for sine barn og ønsker dem kun det beste, men foreldre er også mennesker. Vi gjør feil vi også. Å klage over dette er like nyttig som å klage på været.

[iloveitt]

haha, jeg var 12 år når jeg skrev dette innlegget! Kan si at synspunktene mine har endret seg veldig! Måtte le. Snusfornuftig liten tolvåring!! Hahah

[1245112654122755325882462]

Sånn sett kunne du ha gjort det lurt i å la vær og bumpe tråden