Forelder er blitt mer egoistiske!

[iloveitt]

Jeg syntes at mange foreldre i vår tid er veldig egosistiske.

De gifter seg med en de elsker over alt på jord. De får barn også skilles de.

De gifter seg igjen med den de elsker over alt på jord. (eller så gjør de noe enda verre de får barn først også skilles de)Får barn også..

Skjer alt dette som egentlig ikke skulle skjedd:

Mamman eller pappan får en ny unge med den nye mannen/damen. Ste mamman eller ste pappan oppfører seg tåplig mot ste ungen.

Jeg kjenner mange som føler det slik..Og min mor har selv opplevd dette.

Foreldre burde tenke seg om før de sier ''ja'' i kirken eller hvor de gifter seg de burde også tenke seg over før de skal ha barn.

De burde også tenke på barnets behov at foreldrene skal være sammen.

Mange barn som opplever at foreldrene skilles har ofte det ikke så greit, men noen foreldre har også behov for det. Men først burde de tenke seg over før de får barn. Er du et skillsmissebarn? Hvordan opplever du det?

Hva syntes du om foreldre som bare tenker på sitt eget forhold?

Jeg vet at jeg kommer til å få mye kritikk på dette emne. Men det er helt greit.

Og jeg vet også at det er mange foreldre som har behov for å skilles p.g.a de krangler, noen ganger er det også bra for barna at de skilles.

Dette er en setnig fra wikipedia.no : I flere utviklede land har skilsmissesraten økt tydelig i løpet av det tyvende århundre.

[Camron]

Javel.

[Hashtægg]

Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med denne tråden, litt rotete men ok.

 

Dette er en setnig fra wikipedia.no : I flere utviklede land har skilsmissesraten økt tydelig i løpet av det tyvende århundre.

8283022[/snapback]

Ja, det har blitt mer akseptert. Samtidig så får kvinner stadig høyre utdanning, og med det trenger de ikke være gift for å klare seg økonomisk, de har "råd" til å skille seg om et forhold ikke funker.

Endret 31. mars 2007 av Demille

[Gjest Yoshi]

Jepp, det er helt elendig og dessverre sant.

 

Hvordan skal man snu denne utviklinga? Hvem har skylda?

 

Jeg skylder på samfunnsidealene.

[JohndoeMAKT]

Det er en situasjonsberettninger her om hvordan forumbrukere har opplevd skilsmisse som kan være greit å lese om du er interessert i å finne ut hvordan andre her har opplevd tema.

[DarkSlayer]

det var en gang i urtiden....

 

Neida .. men...

Når man er sammen med noen over lengre tid så er det noen "sannheter". Det er noen år som er tøffere enn andre, og det er 7års perioden som er tøffest. Dette stammer vistnok fra urtiden, for da ville ungen vært gammel nok til å klare seg UTEN pappa. Så da stakk kvinnen av med ungen.

 

Det å være gift, og ikke kunne skille seg er en sosial ting som er påtvunget på en måte opp igjennom tidene.

 

Men i disse dager (med prevansjon) så syns jeg selv at det er mange som lager unger først og tenker etterpå. Jeg støtter ikke uten videre den friheten å kunne skille seg når man har kids. Men det er nå engang sånn.

[Niqābninja]

snip

8283022[/snapback]

Skal ikke foreldre lenger få lov til å gjøre feil? Har du aldri gjort en feil?

Skal ikke foreldres følelser få lov til å blekne med tia, og tror du virkelig alle kommer til å finne noen å forelske seg i som de kommer til å elske resten av livet?

 

Jeg kan ikke si noe anna enn Demille, egentlig. Det er blitt mer sosialt akseptert å skille seg oppigjennom åra. Dessuten har kvinnene råd til å klare seg aleine.

 

Skilsmissetallene kan da ikke bare bety at det er flere som gifter seg uten å tenke gjennom det, det er bare at flere har muligheten til å rette opp en feil de merker de har gjort tidligere i livet. Det er da meget mulig at de som gifta seg for x antall år sia fortsatt hadde lyst til å skille seg, men ikke gjorde det for å slippe bli uglesett av samfunnet + at de ikke hadde den økonomiske friheten til å gjøre det.

 

Hva syns jeg om foreldre som bare tenker på sitt eget forhold?

Hm, er det sånn at når en er blitt forelder, så har en ikke lov til å følge egen lykke, men leve kun for å tilfredstille barnet (evt barna) sitt (sine)? Skal ikke foreldre også få lov til å være lykkelige, eller i hvert fall ha sjansen til det?

 

Er jeg et skillsmissebarn?

JA, for faen. Foreldra mine skilte seg like etter at jeg hadde begynt på barneskola. Jeg lever også i en såkalt "skillsmissefamile", så en kan si det kan gå rundt til tider Oldemor på farssida har 8 barn og har hatt til sammen 14 svigerbarn. I tillegg er noen av de barna skilt igjen. Jeg syns det er bra at folk følger egen lykke og ikke jager etter å tilfredstiller alle andre.

 

Og jeg hadde sannsynligvis ikke holdt ut om foreldra mine fortsatt hadde vært sammen. Begge har funnet ny parter. Mamma er forlova og har fått barn, pappa har fått barn og kjøpt HUS. Jeg er virkelig GLA på deres vegne, og en kan lett se at de passer mye bedre med sine nåværende partnere.

 

Det skal også nevnes at de fikk meg 2 år før de gifta seg og at det egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre. De fikk meg fordi de valgte det og de gifta seg fordi de valgte det. De elska hverandre og ville tilbringe resten av livet sammen, sånt kan faktisk forandre seg.

 

"Ingen kan flykte fra sitt eget hjerte. Derfor er det bedre å lytte til hva det har å si, slik at det aldri gir deg et slag du ikke venter."

 

Jeg støtter ikke uten videre den friheten å kunne skille seg når man har kids. Men det er nå engang sånn.

8292197[/snapback]

Omtrent alle skillsmissebarna jeg kjenner godt er gla for at utfallet blei som det blei, faktisk. Jeg er sikker på at de fleste hadde blitt mer eller mindre ødelagt om foreldra bare sku holdt sammen pga barna.

Endret 4. april 2007 av bazukh

[DarkSlayer]

Det finns de som definitivt har hatt en helt grei oppvekst, og antagelig fått det bedre med en skillsmisse. Men det er også de som ikke har hatt en god oppvekst pga av skillsmisse.

 

Jeg opplever nok at det er for mange som bare gir så forbanna lett opp på forhold at jeg virkelig lurer på om det er noe som snurrer oppi pappen. Men egoisme er jo en fin ting det. For all del.

[AllFather]

Hvis folk ikke takler å holde seg gift, kan de bare drite i å gifte seg i det heletatt.

 

Når du gifter deg inngår du en kontrakt, og det er ikke noe man skal ta lett på. (Til hverandre, ikke til en ikkeeksisterende gud).

 

|edit| Og man burde bare ha fått lov til å inngå giftemål en gang.

Endret 4. april 2007 av Allfather

[Niqābninja]

Mennesket er født egoistisk.

[VikingF]

Mennesket er født egoistisk.

8307859[/snapback]

 

 

Mennesket er født uten moral også. Det betyr ikke at man er fritatt fra ansvaret for å forsøke å anskaffe seg en.

 

Jeg støtter menneskets rett til å skille seg, men jeg er helt enig med trådstarteren i at lista er veldig lav før folk går til skillsmisse nå for tiden. Får man barn, har man selvfølgelig fremdeles rett på lykke, men man har faktisk påtatt seg et ansvar. Å gi opp ekteskapet/samboerskapet pga småting, er svært lite ansvarlig. Man forplikter seg iallefall til å gjøre en god innsats for å berge familien som man har satt et uskyldig barn til, og skulle det likevel gå galt, så er det foreldrenes ansvar å se til at samarbeidet dem imellom fungerer på en god måte.

[guardianpegasus]

Shit happens... er det bedre at far denger mor i en sofa fra Ikea?

[Pricks]

I dag er det godtatt at man går fra hverandre hvis det er riktig. Det er et fremskritt. Tidligere ble problemene innenfor husets fire vegger, der problemene mellom foreldrene sannsynligvis gikk ut over barnet i enda større grad. I dag er det ofte best for barnet at foreldrene skiller lag.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg tror at større grad av egoisme hos dagens foreldregenerasjon er en av årsakene til større skilsmisseprosent.

Det jeg forundrer meg mere over er at det virker på meg som at barn nå har større behov for å bli lagt merke til. På tross av at foreldrene tilsynelatende stresser seg ihjel for å rekke over alle gjøremålene, resulterer ikke det i mere/bedre kontakt mellom foreldre og barn.

 

Kan det være fordi at foreldrene er mere opptatt av å realisere seg selv?

Er kanskje barna bare en teknisk detalj som alle vellykkede livsløp må ha?

 

Tilbringer nå foreldrene mere tid med barnet, eller kjøper de seg fri når de selv sitter på after-ski, mens barna er betalt inn i en eller annen organisert aktivitet på trygg avstand?

[VikingF]

Shit happens... er det bedre at far denger mor i en sofa fra Ikea?

8312044[/snapback]

 

 

Som et motspørsmål: Hvis far denger mor i en sofa fra Ikea, synes du at det å bryte ekteskapet da er å "legge lista for lavt"?

 

Det var nemlig det jeg skrev.

 

Å legge lista for lavt kan for eksempel være å gå fra hverandre dersom alt ikke er "lyse-rosa" til enhver tid, eller evt hvis man møter på litt motgang. Dersom den ene parten er voldelig (fysisk eller psykisk), eller hvis man virkelig ikke går i lag med hverandre uten at det blir bråk og tull, så er jo selvfølgelig saken en helt annen.

[iloveitt]

Når du gifter deg inngår du en kontrakt, og det er ikke noe man skal ta lett på. (Til hverandre, ikke til en ikkeeksisterende gud).

 

At gud eksisterer vet ingen noe om..,Men jeg tror han eksisterer.

[iloveitt]

8305217[/snapback]

 

Du er en av de som jeg har hørt som faktisk likte(eller likte å likte, men det gjore deg ikke noe) at foreldrene ble skilt, men seflølgelig så er det en hvers menig. Men alle de jeg kjenner opplever det helt på en annen måte en det du gjør.

 

Quote forminsket av moderator

Endret 7. april 2007 av JohndoeMAKT

[Tronderbart]

Skal man tvinge foreldre til å bo sammen, mot deres vilje?

 

Jeg har skilte foreldre (de skiltes for et år siden). Jeg skal si meg enig i at dette har innvirkning på mitt eget liv. Men det er da deres valg, og sånn er det bare, og om en av dem skulle få seg en ny partner er det helt greit. Søsken vokser opp sammen, så om partneren drasser på en unge er ikke båndene like sterke, så det blir mer som en fetter XD

 

Skilsmiss er en fin liten sak, tro meg

[Griffin]

Dette holder jo ikke vann for et øre...

 

Dersom det å få barn betydde å legge eget liv på hylla, så hadde jeg kutta strengen for lenge siden.

Jeg er enig i at å få barn er å ta på seg et stort ansvar som en skal ta alvorlig...også at ekteskap er en ting som betyr at du har tatt ett standpunkt som du skal jobbe med når det er motvind...

Men dersom jeg finner ut at jeg ikke selv kan være lykkelig sammen med min blivende hustru etter x-antall år så spør jeg hverken samfunn eller evt. barn om dette er greit...

Da får jeg, min evt. eks og evt. barn bare gjøre det beste ut av det...

Dersom mor og far er ulykkelige kan jeg aldri i verden tenke meg at barna har det så bra med den situasjonen heller...

 

Det som oftere er problemet er at mange foreldre bruker barna som en maktfaktor mot hverandre...og da bærer det galt avsted. Da er vi inne på å ta ansvar som gode foreldre igjen...

 

Men jeg har selvsagt ikke planer om å skilles fra min tilblivende... bare et par måneder igjen så er vi smidd i hymnens lenker

[ptta]

Når vi diskutere hvor lite tid foreldre har til ungene sine i dag må vi huske at dette på langt nær gjelder alle. Selv om det så klart finnes en del foreldre som ikke har tid til ungene sine stresser for mye, får unger fordi det er viktig for å være vellykket osv. må vi huske at dette på langt nær gjelder alle. De aller fleste foreldre jeg har sett her i verden virker som gode foreldre som tar vare på ungene sine og vil dem det beste. Men også noen av disse finner ut at de ikke passer så godt sammen og må gå fra hverandre.

 

Den store forskjellen ligger i hvordan de takler det. De foreldrene som virkelig vil ungene sine godt gjør alt de kan for at ungene skal forstå hva som skjer og prøver å gjøre situasjonen lettest mulig for dem. I disse tilfellene tror jeg ikke skilsmisse er så forferdelig, kanskje til og med positivt, for barnene. Problemet ligger hos de foreldrene som ikke tenker på barna i en skilsmisse situasjon. Disse barna får det sjeldnere godt etter en skilsmisse. Jeg tror det er viktig å skille mellom disse gruppene.

 

Den siste gruppen burde ikke få lov til å få barn i det hele tatt, ingen fortjener slike foreldre. Desverre tror jeg det er lite å gjøre med dem. Å nekte en del mennesker å få barn tror jeg det er liten aksept for i sammfunnet, og min erfaringen er at slike folk ikke ønsker å forandre seg. Det eneste vi kan gjøre er å ta fatt i barna. Alle skilsmissebarn burde bli kalt inn til oppligatoriske timer hos psykolog, for å kunne få hjelp hvis de slitter, og få videre oppfølgning hvis det er nødvendig. Per i dag finnes det så vitt jeg vet ikke noe godt system som tar tak i skilsmissebarn, dette burde det gjøres noe med.

Endret 7. april 2007 av ptta