En dyster skjebne, et tapt forhold!

[Gjest Trist.]

Lenge har jeg sett på andre forhold, på gaten og på jobb.

Uten å tenke noe mer over det, har jeg lett kritisert andre forhold uten å ligge for mye tanker i mitt eget.

 

Du vet når man bare har et annet menneske å forholde seg til her i verden, en bestevenn såvel som kjæreste blir man fort ensom hvis den personen skulle falle fra.

Heter det ikke -"Du vet ikke hva du har før du mister det"?

 

Akkurat nå er jeg fanget, et sted mellom liv og død.

Denne damen reddet meg, ikke bare balanserte jeg på kanten av stupet jeg hang etter fingertuppene. En dag, en helt vanlig ukedag skulle dette snu for det bedre.

Opptil da var min oppfatning av hva en forelskelse innebar heller lunken og gjennomhullet.

Sangene du har hørt på radion før i bilen på vei til jobb, fikk en betydning. Tankene formet en fremtid, håp begynte såvidt å danne seg i hjernebarken.

 

Kjærlighet er virkelig en veldig mektig følelse, plutselig er søvn og mat oppskrytt. Trenger ikke det, funker helt fint uten. Dagene går og tankene surrer, det er helt enormt hva som skjer med én. Det var virkelig kjærlighet ved først blikk, ingen andre har jeg følt så mye for.

Håp er virkelig nøkkelen, alle tanker om fremtid og lykke involverer denne personen som nettopp har blitt en del av hverdagen.

 

Det skal ikke mer enn en telefonsamtale til, før hele virkelighetsbilde blir ødelagt.

Alt av drømmer blir til fortapte drømmer, usikkerheten flommer over hodet ditt og rommet krymper. Jeg klarte raskt å overbevise meg selv om at alle tenker bedre etter en god natt med mye søvn, men det ble det heller lite av.

Jeg fikk en følelse av panikk da følgende tanke formet seg i hodet mitt:

-"Hva vist nå kjærligheten er like mektig i motsatt rettning?".

 

I hele dag har jeg tenkt og tenkt over det, for min del er alt bra enda.

Fornektelse er noe jeg er veldig flink til, så håpet er stort enda.

Det er ikke uten grunn jeg klarer å skrive denne teksten her, dette er "fryspunkte".

Jeg sitter fast, uten en løsning.

 

Kjæresten min har ikke hatt det så lett hun heller, det er ikke hat inni bildet.

Jeg elsker hun og det vil nok aldri forandre seg, det frister ikke å finne noen andre heller. Ingen av oss har gjort noe "direkte" gale mot den andre, det har bare blitt sånn.

Hun reddet meg, å jeg reddet aldri hun på samme måte.

 

Kanskje vi aldri helt driver fra hverandre, kanskje vi forblir veldig gode venner.

Men jeg har selv skult stygt på en kollega for å ytre samme strofe under lunsjen på jobb. Forholdet vi har er unikt vil jeg si, hun er fremdeles veldig glad i meg.

Elsker meg gjøre hun, det lyser av øyenen.

Med tiden har jeg blitt en byrde fremfor en hjelper, hun er mer av den "reserverte-typen", så hun hater å snakke om seg selv og fortiden sin.

Det er noe der, jeg aldri helt har klart å få fotfeste i.

 

Titt og ofte har kjæresten min prøvd å søke trøst hos meg, men jeg sier alle de gale ordene. Ringer hun til meg, blir hun bare enda mer lei seg.

Jeg mangler den evnen sier hun, evnen til å trøste.

Hun føler seg elsket det gjør hun, går ikke en dag uten at hun nevner det.

Kanskje hun trenger en som er sterkere, mye sterkere enn meg.

En som kan komme å dra hun opp fra kanten, slik hun gjorde med meg.

 

Håpet er der enda, det gir ikke slipp.

Jeg elsker hun for høyt til å bare "ikke-bry-meg".

Dette forholdet har dannet sterke bånd mellom oss, veldig sterke bånd.

Kanskje det ordner seg, jeg håper iallefall, håp er virkelig magisk.

Det er vel akkurat det som hindrer meg i å fronte en lastebil på vei til jobb, båndene med kjæresten min. Tanken på å la hun være aleine i denne verden gir meg frysninger av komiske størrelser. Kanskje hun bare har en forferdelig uke å sa ting hun ikke helt mente, det er jo lov å bli veldig sint å oppgitt når ting ikke helt går som de skal.

Hun er en virkelig fantastisk person, jeg håper bare at jeg er en del av fremtiden hun har planlagt.

 

Hvis nå alt mot formodning skulle gå feil vei, har jeg iallefall en dyster fremtid i vente.

Hun har gjort så utrolig mye for meg, mer enn hun selv er klar over.

For å gjøre det hun har gjort for meg, må hun virkelig elske meg.

Derfor alt dette snakket om håp, jeg vil bare ikke akseptere tanken på at det meg og kjæresten min deler faktisk kan ha en ende.

 

Jeg elsker hun så høyt at jeg kan ikke bare vende ryggen til, en dag har såvidt passert siden buskapet ble levert. Måten budskapet ble formidlet på var magisk, hun klarte å få frem at hun er veldig glad i meg. Eneste som er uklart er om jeg gir hun det hun trenger, det hun så sårt trenger, trøst. Hvem vet, når hun har fått litt tenketid for seg selv så kanskje det ordner seg. Jeg vet iallefall hva jeg satser på, alle eggene ligger allerede i en kurv. Fra mitt ståsted er hun perfekt, et enormt hjerte, god menneskeliginnsikt, like søt som fortryllende pen.

 

Jeg håper bare jeg finner en grein å strekke ut til hun, litt for lenge har hun hengt etter fingertuppene. Min fortid har gitt meg skylapper, derfor har dette gått for langt.

Det er på tide å satse alt, vise hun hvilken enorm betydning hun har for livet mitt.

Og ikke minst, mitt brennende ønske om å finne den greinen og evnen til å bruke den.

 

Jeg håper bare denne historien får en lykkelig slutt.

[g@bb@]

Uff da. Høres ikke så kjekt ut. men det finnes alltids håp vettu.

 

Det du sier om du ikke er god til å trøste, det er ikke alltid man trenger å si noe for å trøste.

En god lytter kan gjøre underverker for dere begge. PRøv å få henne til å si hvordan hun føler seg av og til, og hør på henne, mens du kanskje holder rundt henne når dere ligger i en sofa eller i sengen, men teppe og har det romantisk.

Det er ikke alltid man trenger å snakke for å få det godt med hverdandre.

 

Lykke til ihvertfall

[Gjest Trist.]

Historien fikk ingen lykkelig slutt...