Hva feiler det meg? er jeg så ille?

[Meflee]

skrev dette i dagboken*

 

Hvor enn jeg tråkker, hva enn jeg sier føler jeg at det blir galt. Hva er det med meg som gjør at kjærlighet skyr meg som pesten? er jeg så stygg eller slem at jeg ikke fortjener det, eller bærer jeg en sykdom som jeg ikke vet om?

 

At eksen behandlet meg som unskyld språket; dritt....vel det har satt sine spor viser det seg. I dag trodde jeg at jeg kom overens med en ny en, men etter noen samtaler blokkerte hun meg, og gikk til og med til steget å blokkere meg på en profil på et nettsamfunn.

 

Hva er galt med meg? hvorfor fortjener jeg å behandles sånn hele tiden, jeg er ikke så slem, jeg er for snill, og nå er jeg bare trist, så trist at jeg skulle ønske jeg kunne forsvinne...tror ikke noen andre enn foreldrene ville bry seg.....trist å vite at jeg selv kan tenke slik, men nå er det slik....jeg vil bare vekk

 

Jeg er en noenlunde normal person, med litt tørr humor, utrolig snill, og vil virkelig at andre som jeg bryr meg om er glad.

Flittig student, medarbeider og en god venn ovenfor de fleste.

 

Likevel skyr enkelte meg som pesten, og jeg forstår ikke, er jeg så stygg, ekkel, ubrukelig eller hva feiler meg? Hvorfor skal så mange ønske meg vondt...

8164113[/snapback]

 

Hun kan vel ikke bare ha blokkert deg helt uten grunn?

[Arinomi]

Ikke tro at du er stygg og slikt, det gjør bare vondt verre. Om man forventer at folk skal reagere på et vis, gjør de gjerne det.

 

Jeg kan dra et eksempel:

Da man skulle undersøke sædceller for aller første gang, forventet man å se et lite foster inni. Forskeren som undersøkte saken var helt sikker på at det var tilfellet, og så et lite menneskefoster inni sædcellene. Vi vet jo i dag at det er selvfølgelig bare tull. Det finnes ikke noe menneskefoster inni sædcellene våre. Men forskeren som så inn i mikroskopet hadde forventet seg et foster, og da så han et foster.

 

Negativ energi skaper negativ energi.

Jeg kan dra et eksempel til, jeg. Jeg jobber som telefonselger. Hver gang jeg ringer noen, er jeg så sikker på at vedkommende avslår at jeg ikke gidder å bruke noe særlig med energi på samtalen. Dermed er jeg garantert å mislyktes, og min negative instilling gav et negativt resultat.

 

 

Poenget er: Hold hodet oppe, og vær positiv. For alt det deg angår, er alle jenter i verden interessert i deg, de bare tør ikke innrømme det. Slik tenker jeg ofte, for å holde meg psykisk frisk

 

Og husk: kjærligheten kommer når du minst forventer den. Det er fakta faen.

[grisenpelle]

skrev dette i dagboken*

 

Hvor enn jeg tråkker, hva enn jeg sier føler jeg at det blir galt. Hva er det med meg som gjør at kjærlighet skyr meg som pesten? er jeg så stygg eller slem at jeg ikke fortjener det, eller bærer jeg en sykdom som jeg ikke vet om?

 

At eksen behandlet meg som unskyld språket; dritt....vel det har satt sine spor viser det seg. I dag trodde jeg at jeg kom overens med en ny en, men etter noen samtaler blokkerte hun meg, og gikk til og med til steget å blokkere meg på en profil på et nettsamfunn.

 

Hva er galt med meg? hvorfor fortjener jeg å behandles sånn hele tiden, jeg er ikke så slem, jeg er for snill, og nå er jeg bare trist, så trist at jeg skulle ønske jeg kunne forsvinne...tror ikke noen andre enn foreldrene ville bry seg.....trist å vite at jeg selv kan tenke slik, men nå er det slik....jeg vil bare vekk

 

Jeg er en noenlunde normal person, med litt tørr humor, utrolig snill, og vil virkelig at andre som jeg bryr meg om er glad.

Flittig student, medarbeider og en god venn ovenfor de fleste.

 

Likevel skyr enkelte meg som pesten, og jeg forstår ikke, er jeg så stygg, ekkel, ubrukelig eller hva feiler meg? Hvorfor skal så mange ønske meg vondt...

8164113[/snapback]

 

 

Jeg føler meg også slik ofte...