Evolusjonsteoriens ulogiske fundament

[jesse]

Og alt dette og mer, ble til av seg selv? Lite trolig.

 

Evolusjonsdebatten bygger på misforståelser. Den viktigste for den norske "debattens" vedkommende er så enkel som at navnet på Darwins hovedverk vanligvis er feil oversatt til norsk. Svært få nordmenn har lest boken utover navnet på den, og tror Darwin skrev en bok som heter "Artenes opprinnelse". Det gjorde han ikke.

 

Han skrev imidlertid et essay (vanlig form på vitenskapelige bøker dengang) " on the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life. En oversettelse som bibeholder meningen vil kunne være: - om hvordan det oppstår arter ved hjelp av naturlig utvelgelse, eller (om) bevaringen av begunstigede raser i kampen for tilværelsen.

 

Det han beskrev i boken sin var en forholdsvis triviell mekanisme som avlsbønder hadde kjent til i nærmere 10.000 år. Han oppdaget at ikke bare bøndene, men også naturen selv gjennom sine langsiktige endringer og tilfeldighetenes spill, foretar avl, og han beskrev mekanismen som er i virksomhet når nye arter på denne måten gradvis dannes av gamle. Han snakket ikke om deres "opprinnelse". Hans begrep "race" må forstås ut fra den biologiske begrepsverdenen i hans samtid.

 

Bortsett fra å være vitenskapsteoretisk triviell, er Darwins evolusjonsteori også "metafysisk", idet den ikke kan brukes i laboratorieeksperimenter, og altså ikke kan avkreftes empirisk. Det siste betyr imidlertid ikke at den i enhver forstand er uvitenskapelig, men at den, som de fleste metafysiske teorier "biter seg selv i halen". Alt som skjer og har skjedd "bekrefter" teorien. Slike teorier er imidlertid likevel verdifulle som midlertidige paradigmer som ordner forskningen til en viss grad. Dogmatiserte versjoner av slike teorier er uvitenskapelige og kan være farlige.

 

I vår tid er evolusjonsteorien blitt selve spydspissen i vår tids antikristne propaganda. Det hevdes at Bibelens skapelsesberetning er blitt «motbevist» vitenskapelig av evolusjonsteorien. Som kjent bygger evolusjonsteorien på den hypotesen at alt liv på jorden har startet med en encellet organisme, og derfra har alt dyre og planteliv utviklet seg. Kreasjonistene, som tror at de ulike dyre- og planteartene har blitt skapt hver for seg slik Bibelen forteller om, forsøker på sin side å finne huller i evolusjonsteorien. Det har blitt påvist at det ikke finnes overgangsformer fra amøber (en encellet organisme) til trilobitter (en gruppe utdødde krepsdyr), fra fugler til reptiler, fra ape til menneske.

 

Gjennom dette er vi blitt presentert for en oppkonstruert dikotomi: Vitenskapen eller kristendommen. Saken er den at verken evolusjonsteorien er kreasjonismen kan tilfredstille krav som må stilles til vitenskapelige teorier. En grunnleggende forutsetning for vitenskapen er at det som skal undersøkes må være oververbart, mulig å teste og repetere. En hypotese eller teori må være falsifiserbar (mulig å avkrefte) for å kunne kalles vitenskapelig. Verken evolusjonsteorien eller kreasjonismen fyller slike krav. I beste fall kan de betraktes som paradigmer, dvs. et sett av teorityper og grunnideer som man viderefører og raffinerer, og stiller spørsmål ved.

 

Det er en gammel læresetning at man aldri når frem til endelige og absolutte sannheter i vitenskap og teologi. Og det er her den antikristne propagandaen klarer å lure mange opp i stry: Man forledes til å tro at vitenskapen har oppnådd den hele og fulle sannheten om verden, og at Bibelen er ferdig utforsket og debattert. Men dette er ikke i overensstemmelse med faktiske forhold.

 

Den hypotetisk deduktive metode

Før en finn en naturlov starter en gjerne med en hypotese. En hypotese må kunne falsifiseres dvs. avkreftes. Av eksperter er en hypotese definert som en påstand som ”sier noe om virkeligheten, og som kan prøves i virkeligheten.” Det betyr at vi må gjøre observasjoner, enten av hendelser i naturen eller av egne forsøk. Hypotesen påstår noe om sammenhengen mellom noe som vi kan måle, dvs. mellom ulike fysiske størrelser. For eksempel kan vi ha en hypotese som sier at svingetiden T for en planpendel er proporsjonal med lengda av snoren l, altså at T = k * l. For å etterprøve dette måler vi l og T for forskjellige verdier, og har vi nøyaktige nok målinger kan vi slå fast at slik er det ikke - hypotesen vår var feil.

En systematisk metode for hypotesebygging og -testing kaller vi for hypotesemetoden, eller den hypotetisk deduktive metode. Skjematisk kan vi beskriva metoden slik:

OBSERVASJON

↓

HYPOTESE

↓

EKSPERIMENT → FALSIFISERING

↓

VERIFISERING

↓

NATURLOV

OBSERVASJON: Vi ser et fenomen i naturen eller i et forsøk, og derigjennom kan vi sette opp en hypotese som et forsøk på og forklare det vi observerer.

HYPOTESE: Påstand som sier noe om virkeligheten, og som kan prøves i virkeligheten.

Hvis det foreligg gode eksperimentelle data som styrker hypotesen, og ingen (eller få) som svekker den, så seier vi at hypotesen er VERIFISERT. Den er bekreftet så grundig at vi regner den som sann, og blir da gjerne kalt en NATURLOV. En naturlov kan vi altså definere som en hypotese som er bekreftet så grundig at vi regner den som sann. Eksempel på dette er Galileis lov og Newtons lover.

I motsatt fall sier vi at hypotesen er FALSIFISERT, og det at en hypotese kan falsifiseres dvs. avkreftes er et krav til en VITENSKAPELIG teori.

Dersom hypotesen vår blir avkreftet, vil vi ofte forsøke å MODIFISERE den slik at den stemmer betre med observasjonene våre, evt. vil vi innføre en helt NY HYPOTESE. I begge tilfeller må vi gå tilbake igjen og utføre NYE EKSPERIMENT, og slik vil prosessen fortsette.

Merk: Ingen hypotese kan "bevises", Den kan bare styrkes eller svekkes. Grunnen til det er at det alltid kan komme nye data som svekker den. Det har skjedd med Newtons teorier. Den har blitt vist å ikke være korrekt alltid, men de er likevel gode nok i mange tilfelle. Det som har skjedd i dette tilfelle er at de ikke er forkastet, men vi har fått nye teorier (Einstein mm) som innlemmer Newtons som SPESIALTILFELLE. Vi seier at de er blitt GENERALISERT.

En teori bør ha PREDIKSJONSKRAFT, dvs. den bør kunne forutsi nye resultat som senere kan testes. Det betyr at den må være GENERELL. Dvs. den må ikke bare kunna forklara de eksperiment som teorien er utprøvd på, men den må også kunna forklara lignende fenomen.

 

Denne delen har jeg, Jesse, lånt.

UNIVERSET - VÅR MATERIELLE VERDEN

”Når alt kommer til alt må hele universet bli forstått som et udelt hele, hvor analyser av atskilte og uavhengige deler ikke har noen grunnleggende posisjon.” David Bohm

Dette kapitlet er kalt "Vår materielle verden" fordi vi skal behandle den fysiske verden, fra det helt lille til det helt store. Først dukker vi ned i materiens mikroverden for deretter å ta spranget ut i det store universet. Også på vårt nivå - som vi har kalt "mellomkosmos" - finnes interessante fenomen. Og vi stiller en rekke spørsmål der forskerne begynner å bli usikre på svarene. Hva består materien av? Hvordan ser universet ut? Er det blitt til, og i tilfelle, hvordan? Finnes noe hinsides "vårt" univers? Naturlovene og matematikken spiller en sentral rolle både i forskningen og i forståelsen på disse områdene. Og vi ser også nærmere på dem og på de mest sentrale teoriene på dette området.

 

 

2.1 Fakta om mikrokosmos

Å bevege seg inn i mikrokosmos er å bevege seg inn i noe som er ufattelig smått. Som illustrasjon kan nevnes at 7500 atomer lagt etter hverandre kan måle bare 1 tusendel av en milimeter, (IV 12/88). Bare de største delene av det vi kaller mikro-kosmos, nemlig molekyler og atomer, kan nå observeres direkte med de mest moderne instrumentene. Derfor skjer mye av forskningen vha indirekte observasjon og teorier. Man iakttar konsekvensene av eksperimentelle hendelser og slutter seg vha teorien til hva som egentlig har skjedd. Da teoriene er ikledd matematikkens språk, kan man også forske på de matematiske modellene og siden, med egnete eksperimenter, kontrollere om det disse modellbetraktningene viser, stemmer overens med det som skjer i virkeligheten. Slik tjener denne forskningen til å forlenge beskrivelsen og forståelsen av den mikrokosmiske virkeligheten langt ut over det som er tilgjengelig for direkte observasjon.

 

Generelt om materiens oppbygning

For bedre å vite hva det er vi snakker om, følger en kort, generell beskrivelse av materiens oppbygning, slik vel de fleste forskerne i dag tenker seg den. All organisk og anorganisk materie er bygget opp av molekyler. Molekylene er igjen bygget opp av atomer. De har en kjerne som er omkranset av elektroner. Det finnes 92 forskjellige typer atomer (= grunnstoffer) i naturlig tilstand her på Jorden. De fleste kan forekomme i følgende tilstander: som fast og flytende, som gass og degenerert i form av plasma når temperatur og trykk er høye nok. Elektronene hører da ikke lenger sammen med bestemte atomer, (IV.5.90).

 

Dessuten har mennesket laget 15-20 typer (kortlivete og tunge) atomer (IV10.96.19). Noen av dem er påvist i universet. Antallet forskjellige atomer er altså begrenset, også hvis vi tar med at mange av dem kan forekomme i forskjellige varianter, eller isotoper (avsnitt 9.1). Antallet forskjellige molekyler, eller kjemiske stoffer, er derimot ubegrenset. Det henger sammen med at det ikke er avdekket noen øvre grense for det antallet atomer som kan inngå i et molekyl. Store molekyler inneholder tusenvis av atomer, og kombinasjonsmulighetene er legio. Kjemien beskjeftiger seg særlig med molekylene, mens atomfysikken primært tar seg av molekylenes "byggestener", atomene, og det de består av.

 

Alle de forskjellige atomene er i prinsippet bygget opp på samme måte, selv om de atskiller seg i størrelse og kompleksitet. De består av en kjerne med positiv ladning som alltid er et helt antall av en positiv elementærladning. Rundt denne kjernen "sirkler" negativt ladete elektroner i tilnærmet sirkelformete baner (også kalt skall) i forskjellige avstander til kjernen - og med en fart opp imot lyshastigheten. Elektronets ladning tilsvarer elementærladningen, og det sirkler vanligvis så mange elektroner rundt atomkjernen at dets totale ladning blir null.

 

Atomkjernen er bygget opp av partikler med positiv elementærladning, protoner, og nøytroner, som ikke har elektrisk ladning. Atomkjernen har også struktur med "skall"1) inni hverandre og med forskjellige partikler i skallene. Også disse partiklene er i rask bevegelse opp mot lysets hastighet. Det er antallet protoner i kjernen som bestemmer hvilket grunnstoff det er. Antallet nøytroner i kjernen bestemmer hvilket isotop det dreier seg om. Atomets kjemiske egenskaper beror særlig på dets elektronstruktur. Hvis man lykkes i å fremstille det supertunge grunn-stoffet 114, vil teoriene om atomkjernens oppbygging bli bekreftet. Årsaken er at samtlige 6 skall med protoner og nøytroner i kjernen da vil være fylt opp, (IV.1.89). Massen til en stabil atomkjerne er alltid mindre enn den totale massen av det antallet partikler den inneholder(!) (IV.1.95).

 

Det negativt ladete elektronet regnes for å være en såkalt elementærpartikkel. Derimot tenker man seg at både nøytronene og protonene er bygget opp av såkalte kvarker som det finnes seks typer av. Kvarkene blir også betraktet som elementærpartikler, men noen fenomen kan tyde på at kvarkene består av enda mindre partikler, (IV.9.96.25). Alt i alt mener man nå at den vanlige materien er satt sammen av de følgende 12 forskjellige elementærpartiklene, som er delt inn i tre familier hver med fire elementærpartikler:

Familie 1, (4 partikler)

Atomkjernene i all stabil materie på Jorden, dvs. deres protoner og nøytroner, består av to typer kvarker (opp- og ned-kvarker). Det finnes tre kvarker i hvert proton og nøytron. Samlet ladning i protonet er +e. Nøytronet har 1 opp-kvark og 2 ned-kvarker som gir en samlet ladning lik null. Rundt disse kjernene sirkler elektroner.

 

Dessuten har vi elektronets slektning, elektron-nøytrinoet som er mye mindre, og som ikke har elektrisk ladning. Man vet nå at den har en nesten forsvinnende liten masse (på opp til 5 elektronvolt). Det finnes tre varianter av elektron-nøytrinoet, én for hver familie.

 

Kommentar: Vi legger merke til at kvarkene har ladninger som utgjør brøkdeler av elektronets ladning. Kvarkene er den første type partikler som - i motsetning til alle andre elementærpartikler - ikke kan eksistere separat. Dette er prinsipielt nytt, og følgen er at det er umulig å lage en gass av kvarker, fordi kvarkene bare kan eksistere i en kollektiv form, slik som i atomkjernene, (FP.3.2). Det betyr at samspillet med de øvrige partiklene må tas med i betraktningen, skal man forstå kvarkenes natur.

Familie 2, (4 partikler)

Disse partiklene finnes ikke varig på Jorden. De kan dannes av kosmisk stråling og i akseleratorforsøk, men brytes raskt ned. Det dreier seg om to typer kvarker.

Familie 3, (4 partikler)

Disse partiklene eksisterer bare i flyktige glimt i spesielle laboratorier. Det gjelder langt de tyngste kvarkene, (IV.4.93).

Hver kvarktype kan opptre i tre forskjelleige varianter, eller "farger". For å beskrive en kvark nøyaktig må man spesifisere egenskapene "spinn", "smak" og "farge" ut fra i alt minst 30 mulige kombinasjoner.

 

Det er utrolig små partikler det dreier seg om. Et molekyl har en størrelsesorden på 1 ti-milliondel av en cm, og atomets ytre "diameter" er ca. en tidel av dette igjen. Diameter er satt i hermetegn, fordi det her ikke er tale om kuler. Ytre diameter er bestemt av banediameteren til det ytre elektronet som farer i bane rundt atomkjernen. Atomkjernens diameter er bare ca. en milliondel av den ytre diameter. Dette er bare grove tilnærmelser bl.a. fordi det gjennom kvanteteorien (avsnitt 2.4.2) er påvist at slike størrelser ikke kan angis eksakt. Forstørres atomkjernens diameter opp til 1 mm, vil atomets diameter bli ca. 1 km. Forestiller vi oss likevel den ytterste elektronbanen og atomkjernen som kuler, vil volumet til kjernen og elektronene bare utgjøre brøkdeler av en promille av volumet til det ytterste kuleskallet. Materien er altså utrolig "luftig".

Det er en teoretisk mulighet for at det finnes enda mindre partikler enn de "elemen-tære" partiklene forskerne nå kjenner, i så fall kan den nedre grense for en partikkel være en energimengde på én Planck, da en slik antagelig ville danne et lite svart hull (om Planck og svarte hull, se senere). Men man har visse grunner for å tro at man nå er i ferd med å skaffe seg kunnskap om naturens "endelige byggesteiner". Her er benyttet hermetegn for å understreke at ikke noe er påvist å være endelig, og partik-lene har lite til felles med det vi forbinder med byggesteiner.

 

Likevel finnes forskere som mener at disse såkalte elementærpartiklene ikke nødvendigvis er elementære. Det foreligger intet bevis for at de er det. Og som vi skal se senere, er dette partikkelbildet i beste fall bare en del av sannheten. Det henger sammen med at vi hittil bare har snakket om partikler. Men disse "partiklene" synes kun å være partikkelmanifestasjoner av noe som også kan manifestere seg som bølger. Dette "noe" har altså både partikkel- og bølgenatur. Slik forestiller de fleste forskere seg materien idag, men materien er nok ikke så geometrisk som denne beskrivelsen gir inntrykk av.

 

Antimaterie

I universet finnes det også såkalt antimaterie som i prinsippet er bygget opp på samme måte som vanlig materie. Men materie og antimaterie er ikke speilbilder av hverandre; de har en subtil asymmetri til hverandre. Enkelte forskere mener at universet ikke kunne ha eksistert uten denne asymmetrien. Noen antipartikler er påvist i naturen. Ca. 30.000 lysår fra Jorden spruter en trillioner av kilometer lang fontene av antistoff ut av Melkeveiens sentrum. Forskerne vet ikke hvilke prosesser som skaper dette antistoffet, (IV11.97.26). Det finnes mer stoff enn antistoff i universet. De store enhetlige teoriene (avsnitt 2.4.3) kan (ifølge Hawking) gi en forklaring på hvorfor universet nå bør inneholde mer kvarker enn antikvarker, selv om det begynte med et likt antall av hver.

 

Hver av de 12 nevnte elementærpartiklene har ifølge teorien en antipartikkel med motsatt elektrisk ladning som den kan annihileres (eller utslettes) med. Positronet - elektronet med positiv ladning - er en av disse antipartiklene. Eventuelt eksis-terer hele antiverdener laget av antipartikler. Ut fra denne forestillingen har altså hele universet 24 forskjellige "byggestener".

Dette er de såkalte stoffpartiklene. I tillegg kommer kraftpartiklene (konf. avsnitt 2.4.1), eller de kraftbærende partiklene, som vi kommer til. Det er partikler av en helt annen type, og som synes å ligge til grunn for de fysiske naturlovene. Når det gjelder de kraftbærende partiklene, er antipartiklene identiske med partiklene selv. Det må innebære at kraftpartiklene opererer både innenfor vår vanlige materielle verden og eventuelle antiverdener, og på en måte slår bro mellom dem.

 

Egenskaper ved elementærpartiklene

Alle kjente "elementærpartikler", også de kraftoverførende (se avsnitt 2.4.1), har en egenskap som kalles "spinn". Spinnet uttrykker hvordan partikkelen ser ut i forskjellige retninger. En partikkel med spinn 0 ser lik ut fra alle kanter. En partikkel med spinn 1 ser forskjellig ut fra forskjellige kanter, men ser lik ut når den dreies 360 gr. En partikkel med spinn 2 er som en pil med to spisser. Snur man den 180 gr. ser den lik ut. Partikler med mindre spinn vil se lik ut om man dreier dem mindre deler av en hel omdreining. Oppsiktsvekkende er det at det finnes partikler som først ser like ut når de er dreid 2x360 gr.(!) De har spinn 1/2. Det er slike partikler (fermioner) som utgjør stoffet i universet. Partiklene med spinn 0, 1 og 2 (bosoner) gir opphavet til kreftene mellom stoffpartiklene.

 

Spinn forekommer altså bare i hele og halve tall. Bosonene har den egen-skapen at de kan være tett sammen, slik fotoner kan. Fermioner fordeler seg i rommet og lager volum, som i all materie som ikke har temperatur nær det absolutte nullpunkt. Da faller de sammen til en slags materieklump. "Uten fermioner ville verden bestå av stråling, slik som lys. Men uten bosoner ville ingen energiutveksling finne sted og ingen forandring være mulig. På denne lille forskjellen - halvt eller helt spinn - hviler verdens struktur. Ut av disse to tilstander springer verdens mangfoldighet." (A. Kleppe, fysiker, i F.10). I tillegg til spinn kan elementærpartiklene ha andre egenskaper, slik som masse, elektrisk ladning eller mangel på slik ladning.

 

Lys

Ut fra forskernes nåværende forestillinger om lyset har det en dobbeltnatur. Lys opptrer som fotonpartikler som er milliarder små, selvstendige, kortvarige lysglimt, når man bruker måleinstrumenter for elementærpartikler. For øvrig oppfører lyset seg som bølger som er elektromagnetiske svingninger. Lysets partikkelegenskaper brukes i fotocellen. Dets bølgenatur illustreres av regnbuen. Hvert foton inneholder en viss mengde energi som er bestemt av lystes farge, som igjen beror på bølgelengden til de elektromagnetiske svingningene. Fotonet dannes når et atom eller et molekyl avgir energi som det har fått ved oppvarming, ved sammenstøt med et elektron eller et annet atom. Fotonet er en av de kraftoverførende partiklene som vi kommer tilbake til. Det finnes likevel forskere som ikke er enige i dette synet. De sier at lys utelukkende er et elektromagnetisk felt, og at de tilsynelatende partikkelegenskapene er å oppfatte som forstyrrelser av dette feltet, (S.20.8.94).

 

Lyset har flere merkelige egenskaper. Lysets hastighet i vakuum er konstant lik 299792 km/sek. Ifølge Einsteins relativitetsteori (avsnitt 2.4.2) er dette den høyest mulige hastighet for materie og informasjon. Hastigheten er absolutt, ikke relativ. Alt som har masse, selv den minste massepartikkel, ville få en uendelig stor masse, hvis man ville prøve å akselerere den opp til lysets hastighet. Men lyset selv danner på en måte et unntak fra denne regelen. Lys er energi og har følgelig masse (som kan påvirkes av gravitasjonsfelt), fordi masse og lys begge er former for energi som kan transformeres til hverandre. Som vi allerede har sett, uttrykkes små masser sågar i energienheten elektronvolt. Men lysets masse er uløselig knyttet til en bevegelse som ikke kan stanses. Lys har ingen hvilemasse. Det er grunnen til at lysets masse ikke blir uendelig ved nevnte hastighet som ellers er uoppnåelig. "Lysets masse eller vekt er på forunderlig vis et kompromiss mellom de to ekstremene, null og uendelig." (IV.3.90). På tross av dette opererer astronomene med begrepet "superluminal motion" (hastighet større enn lysets) i forbindelse med visse observerte fenomen i universet, (N.9.3.95). I vann kan også visse partikler bevege seg fortere enn lyset. Det henger sammen med at lyset beveger seg noe langsommere i vann enn i vakuum.

 

Lys slår en bro mellom klassisk fysikk og kvantemekanikk, fordi lyset hører hjemme i begge "verdener". Lysbølger er svingende bevegelser av elektriske og magnetiske felt og hører som sådan hjemme i klassisk fysikk. Men lys kan altså også beskrives som en strøm av fotoner, som er de minste enheter av energi - kvanter - derfor navnet på teorien som lys da også hører hjemme i.

 

"Tvilsomme" partikler

To fenomen ved Solen har ikke latt seg forklare ut fra forskernes vanlige tankemodeller. Forutsetter man at ukjente partikler, WIMPs (som står for Weakly Integrating Massive Particles) - med nærmere bestemte egenskaper - finnes i Solens indre, kan de to fenomen forklares ved hjelp av teoriene. Men hittil er ingen slik partikkel påvist. Partikkelen kan også "brukes" til å forklare andre forhold.

 

Forskning i forbindelse med det nye matematiske verktøyet, fraktalgeometrien (avsnitt 2,4.1), har innført enda en partikkel i vår mikroverden, nemlig "fraktoner" som er navnet på de varmepartiklene man mener opptrer i strukturløse materialer ved avstander på fra 20 til 30 Ångstrøm. (Ångstrøm er et lengdemål, og 100 millioner Ångstrøm utgjør 1 cm). Ved disse meget små avstandene mener man at varme ikke lenger overføres ved bølger, men ved varmepartikler, fraktoner. (IV.2.87).

 

Universet betraktes som et "falskt vakuum" tilsynelatende tomt, men reelt fylt med en "suppe" av Higgs-partikler. Alle andre partikler får sin masse ved å kople seg til Higgs-partiklene eller ved å bli trukket gjennom denne "suppen", slik at partikkelen sørger for at alt veier noe og fyller noe. Jo vanskeligere det er å trekke partiklene igjennom suppen, desto tyngre blir de. Higgs-partiklene gir det "tomme" rom struktur. Det er et mysterium hva disse partiklene er og hvordan de virker,

(IV.4.88).

 

 

2.2 Makrokosmos

Vi skal her prøve å gi et grovt og komprimert bilde av det man vet, eller tror man vet, om nå-situasjonen til makrokosmos. Og straks støter vi på den første store vanskeligheten. Hvis vårt blide av universet er noenlunde riktig, er det vanskelig å snakke om en nå-situasjon overhode. Det henger sammen med universets enorme utstrekning. Observerer vi solen eller de nærmeste planetene i solsystemet, er den informasjonen vi mottar noen minutter gammel, nemlig den tiden det tar fra lyset (eller andre observerte bølger) forlater objektet til det samme lyset treffer våre instrumenter. Da forsinkelsen er såpass liten, kan vi likevel snakke om informasjon om nå-situasjonen.

 

Fjerne galakser antas derimot å være så langt borte at lyset og de andre elektromagnetiske bølgene, som bringer informasjon til oss via våre instrumenter, har vært underveis i milliarder av år. Deler av den informasjonen som når oss, er med andre ord meget gammel. Likevel er det den mest oppdaterte informasjonen som er tilgjengelig. Den informasjonen vi mottar nå fra hele stjernehimmelen, gir oss altså innblikk i alle universets alderstrinn. Jo lenger borte et objekt befinner seg, desto eldre er den informasjonen vi får og kan få, om vedkommende objekt. Men hvordan universet "ser ut" nå, er det ingen som vet. Likevel er det grunn til å tro at de tallrike observasjonene og deres teoretiske behandling gjør det mulig å danne seg et noenlunde realistisk bilde av vårt univers så langt våre instrumenter og vår forståelse rekker. Men nye instrumenter og metoder bidrar til å justere oppfatninger og fylle noen av de mange hull i vår viten som ennå finnes. Erkjennelsesfronten er i stadig bevegelse.

 

Følger vi resonnementet vedrørende alder og avstand videre, skulle vi forvente å kunne se ut til den alderen som samsvarer med universets tilblivelse, forutsatt at instrumentene våre er gode nok. Vi ville støte på en slags universets "yttergrense" (som de fleste forskere nå antar å være ca. 15 - 18 milliarder lysår unna). Beskrivelsen nedenfor gjelder da det som befinner seg innenfor denne "grensen". Ved at instrumentene er blitt så mye bedre de seneste tiår, er det observerbare volumet blitt flere millioner ganger større, men det når ennå ikke helt ut til universets antatte yttergrense.

Universet sender beskjed om sin eksistens i hele det elektromagnetiske spekteret. Av dette slipper lys og radiobølger gjennom atmosfæren. Observasjoner fra satellitter muliggjør nå observasjoner som er uavhengig av atmosfæren, og det har utvidet forskningens muligheter på mange måter. Infrarøde bølger har åpnet et nytt vindu mot universet. Det samme gjelder ultraviolett stråling, røntgen- og gammaståling. Observasjonene på alle bølgelengder er dessuten blitt klarere og mer detaljerte. Moderne datateknologis evne til å bearbeide enorme datamengder på kort tid har også bidratt til at forskningsfronten har vært, og fremdeles er i rask bevegelse fremover. Den kosmiske strålingen, som er partikkelstråling med protoner, elektroner og alfa-partikler (heliumkjerner), bringer også bud fra universet.

 

 

 

2.2.1 Fakta om makrokosmos

 

Generelt

Med vanlige begrep er universet et enormt, kaldt rom med en temperatur på bare noen få grader over det absolutte nullpunkt som er -273 gr.C. Men samtidig kan de lokale temperaturene i rommet være ganske høye. Temperaturer på et par tusen grader er ganske vanlig. Det henger sammen med at temperaturbegrepet er knyttet til den hastigheten atomene beveger seg med. Og de relativt få atomene som finnes i rommet - kanskje bare noen få atomer pr. cm3 - kan bevege seg med flere tusen kilometer i sekundet. Vår vanlig oppfatning om varmt og kaldt kan altså ikke overføres til universet.

 

I dette enorme rommet befinner det seg forskjellige former for energi, bl.a. strålingsenergi, energi knyttet til synlig materie (slik som lysende stjerner) og usynlig materie (slik som utbrente stjerner, planeter, asteroïder, støv etc.) og energi knyttet til varme, bevegelse og beliggenhet. Målinger tyder på at den synlige materien bare utgjør ca. 5-10% av all materie i universet. Man vet ikke riktig ennå hvor og i hvilken form deler av den øvrige materien befinner seg. Det er derfor et sentralt forskningsområde.

 

Bruker man en tilstrekkelig stor målestokk (1 milliard lysår), er både materien og strålingsenergien noenlunde jevnt fordelt i rommet. (I det minste har man ment det inntil nylig.) Men materien har likevel struktur, hvor de største synlige enheter er galakser og galaksehoper.

Galaksene er ikke jevnt fordelt i rommet. Stort sett ligger de på overflaten av enorme "bobleformete" tomrom. Melkeveien - "vår" galakse - ligger på kanten av et slikt gigantisk tomrom uten antydning til stoff, verken galakser, støv, gass eller såkalt mørkt stoff, (IV1.97.20). Galaksene er heller ikke jevnt fordelt på overflaten av disse boblene. Enkelte steder ligger de tettere og danner såkalte galaksehoper. Det kan være opptil 10.000 galakser i en galaksehop.

Nylig (1990) har man oppdaget at galaksene også er ordnet etter et annet system, som da danner de største kjente strukturelle enheter i universet. Galaksene synes nemlig å være samlet i gigantiske "murer" med en tykkelse på ca. 500 millioner lysår. Den innbyrdes avstanden, med (tilsynelatende) tomt rom, er på ca. 420 millioner lysår. For å holde denne muren sammen kreves tyngdekraft fra enda større masser, som astronomene hittil ikke har funnet. Ingen av de eksisterende teoriene over universets tilblivelse kan forklare dette fenomenet.

 

Det eksisterer også et annet strukturelt fenomen som er kalt "den store tiltrekkeren". Den er en gigantisk konsentrasjon av masse som viser at stoffet i universet er mer uregelmessig fordelt enn forskerne lenge har regnet med. Oppdagelsen kan medføre vanskeligheter for gjeldende teorier i kosmologien. Man antar at den har en størrelse motsvarende tusenvis av galakser. Det er uklart hva den består av, men man har grunn til å anta at det aller meste er skyggestoff (avsn. 2.2.2) Gravitasjonskraften fra dette området, som strekker seg over ca. 300 millioner lysår, er så stor at den bringer inn en anormalitet i universets jevne ekspansjon i alle retninger. Denne massekonsentrasjonen er i ferd med å tiltrekke seg et enormt antall galakser inklusive Melkeveien, og det med en midlere hastighet på 690 km/sek i forhold til den kosminske bakgrunnsstrålingen. Galakser på den motsatte siden av "den store tiltrekkeren" beveger seg av den grunn ikke fra oss, men mot oss.

Overalt i universet finnes en bakgrunnsstråling av mikrobølger som gjør at temperaturen i universet ligger på ca. 2,7 gr. C over det absolutte nullpunkt. Nye presisjonsmålinger har vist at det finnes ujevnheter i bakgrunnstrålingen, slik Big Bang-teorien forutsetter (avsnitt 2.4.3). Disse temperaturvariasjonene på bare 30 million-deler av en grad ble offentliggjort så sent som i 1992. Bakgrunnsstrålingen er en "etterglød" etter Big Bang da universet ifølge den sentrale teorien oppsto. Den gjennomtrenger alt rom og tjener som en referanseramme som galaksenes bevegelser kan måles mot. Ingen av de to mulige forklaringene på fenomenet "tiltrekkeren" passer med nåværende teorier. Fysikerne forestiller seg i dag universet som et "falskt vakuum", tilsynelatende tomt, men reelt fylt med en "suppe" av Higgs-partikler.

 

Det er interessant at man på såvidt forskjellige steder som i meteoritter og på overflaten av mange stjerner stort sett finner alle grunnstoffene i samme forhold som her på Jorden. Det tyder på en felles opprinnelse for grunnstoffene. Universet inneholder mer vann enn man hittil har trodd. Vann finnes også i gass-skyene (i Melkeveien) og kan spille en rolle ved stjernedannelsen. Som kjent er vann en forutsetning for liv, slik vi kjenner det, (IV10.97.19).

De samme naturlovene gjelder i hele universet, noe som bevirker en form for koordinering, og som gjør det mulig for oss, ut fra vår erfaring og innsikt her på Jorden, å slutte oss til forhold som er ufattelig fjerne både i størrelse, tid og rom.

 

Universet er aktivt, og det skjer små, store og gigantiske hendelser på forskjellige steder i universet hele tiden. Blant annet skjer stjernedannelser overalt der det finnes rikelige mengder hydrogen. Da stjernene henter sin energi fra kjerne-reaksjoner, betyr det at stjernenes grunnstoffsammensetning endres med tiden. De tunge og de radioaktive stoffene dannes i stor stil i såkalte supernovaer - enorme stjerneeksplosjoner - men sjelden under andre forhold. Ved disse eksplosjonene spres grunnstoffene ut i rommet, hvor de - sammen med andre stoffer - utgjør råstof-fet ved dannelsen av nye stjerner og solsystemer. De nylig oppdagede galaktiske "vinder" som blåser ut fra fjerne galakser, kan også bidra til å bringe tyngre grunn-stoffer ut i rommet mellom galaksene, (NS.5.8.95).

 

Galaksene

Galaksene er ansamlinger av opp til hundrevis av milliarder av stjerner. Det eksisterer forskjellige typer galakser; elliptiske galakser, spiralgalakser, irregulære galakser og andre galaksetyper, deriblant de såkalte kvasarene. Man har også oppdaget radiogalakser - som gir seg til kjenne gjennom utsendelse av radiobølger - og muligheten for å finne røntgengalakser eller gammastrålegalakser er kanskje også til stede. En nylig oppdaget radiogalakse ligger ved randen av det observerbare universet og er den fjerneste galaksen som noen gang er observert. Da de mottatte strålene forlot denne galaksen, var universets størrelse bare 19% av den nåværende, (NS.5.11.94).

 

Det finnes et ukjent antall milliarder galakser i universet. Man antar at alle galaksene ble til omtrent samtidig for ca. 11 milliarder år siden - noen milliarder år etter Big Bang. De oppstår når stjernehoper støter sammen, (IV1.97.24). De synlige delene av galaksene består stort sett av soler, dvs. lysende stjerner. Men en galakse kan inneholde enda flere mer eller mindre utbrente stjerner, slik som de "røde dvergene", som mer gløder enn lyser. Man mener at opp imot halvparten av galaksene er elliptiske, og at det er omtrent like mange spiralformete galakser, slik som Melkeveien, "vår" galakse.

 

Melkeveiens spiralformete skive har en utstrekning er ca. 100.000 lysår. Skivens tykkelse er "bare" ca. 2000 lysår. Det vi vanligvis ser som Melkeveien, er bare ca. én prosent av det hele, da vi bare ser stjerner som ligger maksimum 1000 lysår unna, (IV.5.95). Solsystemet vårt befinner seg i den ytre delen av denne galaksen, som også har noen såkalte satellittgalakser. Stjernene i galaksen kretser om dens sentrum, og de svinger dessuten på tvers av spiralplanet. Det er blant annet disse bevegelsene som har gjort forskerne oppmerksom på at galaksene må inneholde mye mer masse enn den som er synlig, (NS.9.4.94).

 

De ellipseformete galaksene består av milliarder av stjerner, men de er nesten uten støv og gass. Man mener nå at en slik galakse er resultatet av at to vanlige (spiralformete) galakser har kollidert i verdensrommet. Prosessen kan ta ca. 1 milliard år. Når galaksene kommer tilstrekkelig nær hverandre, trekker gravitasjonen dem sammen til en gigantisk kollisjon, (IV.5.90). (Noe som ikke behøver å bety at stjerner kolliderer med hverandre.) De ellipseformete galaksene gir dårlige betingelser for dannelsen av planeter som ligner på Jorden.

 

Kvasarene (kvasistellare objekter), som også regnes til galaksene, har merkelige egenskaper. Bl.a. tyder deres rødforskyvning (se lenger nede) på at de er veldig langt borte, fra 2 - 12 milliarder lysår, og at de beveger seg bort fra oss med en veldig hastighet, opp til 273.000 km/sek.(!) Det dreier seg om de fjerneste og altså eldste objekter man har oppdaget. De kan derfor gi informasjon om universets tidlige stadier. Også kvasarene deltar i universets generelle ekspansjon. Av forskjellige grunner må man anta at kvasarene har en utstrekning på mindre enn ett lysår, kanskje bare lysuker. Den beskjedne utstrekningen gjør det meget vanskelig å forklare hvordan kvasarene kan sende ut så mye energi som de gjør.

 

Kvasarene er i særklasse de mest energirike fenomenene i universet. En kvasar kan lyse sterkere enn 1000 galakser. At de likevel synes svake, skyldes den enorme avstanden på flere milliarder lysår fra Jorden, (IV.7.92). Noen av kvasarenes gåter er nå gradvis blitt løst. Man mener at de har sentre som inneholdeer store svarte hull (se lenger nede). En kvasar er altså et sterkt lysende galaksesenter. To store og gassrike galakser som støter sammen kan i visse tilfeller bli til en kvasar, (IV.1.94). Man har nå oppdaget "mini-kvasarer" i Melkeveien. Her er hastigheten til jet-strålen, som går ut fra kvasarene, målt og beregnet til 92% av lysets hastighet, (NS.3.9.94).

 

Kulehoper er sfæriske ansamlinger av stjerner på opp til flere hundre tusen stykker. Kulehopene består noenlunde uforandret i milliarder av år. De som obser-veres, er allerede ca. 10 milliarder år gamle.

 

Ut fra det forskerne nå vet om stjerners og stjernehopers levetid og om universets alder, kan en galakse ikke utvikle seg og gå over i en annen type uten ved sammenstøt mellom galakser. Med unntak av eksploderte galakser og sammenstøt er ikke galaksene i sine hovedtrekk så mye forskjellige fra det de var for 10 milliarder år siden.

 

Stjernene

Stjernene er av mange forskjellige typer og størrelser, og de befinner seg på ulike utviklingsstadier. Her har astronomene oppnådd å få orden på det store mangfold av stjernetyper og utviklingsstadier. Men fortsatt finnes likevel en mengde ubesvarte spørsmål.

Første generasjon stjerner er blant de eldste objektene som kan observeres. Materien i disse stjernene består av rent vann blandet med litt helium. De beveger seg i baner langt utenfor Melkeveien, og gir et godt inntrykk av hvor stor Melkeveien en gang var. Alderen deres antas å være ca. 15 - 20 milliarder år.

 

Vår stjerne, Solen ble "født" for ca. 5 milliarder år siden, omtrent 10 milliarder år etter at vår egen galakse ble til. Man regner med at Solen er en annen- eller tredje generasjons stjerne. Det innebærer at det stoffet Solen, solsystemet og vi selv er laget av, har vært del av én eller to tidligere solsystem som har eksplodert og gått i oppløsning. Solen kan fortsette å skinne i enda 10 milliarder år. Den forvandler 4 millioner tonn masse til energi per sekund. Solen er omgitt av en såkalt korona som har en kontinuerlig overgang til det interplanetariske rommet. I koronaen er materien fullstendig ionisert, og temperaturen er ca. 1,2 millioner gr. C. Koronaen er meget uensartet og varierer med solflekkaktiviteten. Hvordan de høye temperaturene skapes, blir nå utforsket.

 

Solsystemet vårt viser en stabilitet som er en gåte for forskerne. Planetenes baner burde utvikle seg kaotisk, på grunn av planetenes innvirkning på hverandre, men det gjør de ikke. Noen ukjente regler må forvandle kaos til orden, (IV11.96.53).

En pulsar er en raskt roterende neutronstjerne med en diameter på bare 20-30 km, selv om massen kan være like stor, eller større enn solens. Man mener de dannes etter supernovasksplosjoner, og at de avgir rotasjonsenergien sin til rommet i form av stråling, en stråling som pulserer med stor presisjon. Det er derfor en gåte at svært gamle pulsarer fortsatt roterer så raskt, (IV.9.88). Nylig har man oppdaget en pulsar som kanskje består av en type materie som aldri er påvist tidligere. Man tror at den utelukkende består av kvarker og elektroner, ikke av nøytroner. Dette kan gi den nødvendige tetthet i pulsarens kjerne på 12 ganger tettheten i en atomkjerne.

 

Det finnes også andre stjerner med periodisk varierende lysstyrke, slik som cepheïdene. De er spesielle på den måten at det finnes en sammenheng mellom perioden og lysstyrken, som bare skyldes stjernens indre struktur. Kjenner man perioden - og den er lett å måle - så kan man beregne stjernens virkelige lysstyrke. Sammenholdt med stjernens observerte lysstyrke kan man bestemme avstanden til stjernen. Heldigvis er cepheïdene svært lyssterke stjerner som gjør dem til nyttige avstandsbestemmere i universet, (IV.8.94). Med denne oppdagelsen har en lang-varig usikkerhet vedrørende visse avstander i universet antagelig funnet sin ende.

Kometer synes å være de eneste himmellegemer som kan bevege seg fra ett solsystem til et annet innenfor en galakse. Noen forskere mener de også kan frakte med seg sporer av liv fra solsystem til solsystem. Det finnes trillioner av kometer og asteroïder bare i vår galakse. De består av is. Det synes ikke å være kjent hvordan de har oppstått. Men solsystemet inneholder minst to typer kometer. Kometen Hyakutake er annerledes enn de andre, og har antagelig ikke oppstått på samme måte. Den kan eventuelt være kommet fra et fremmed solsystem, (IV13.96.25).

 

Stoffet ellers

Selv om vi har vært inne på noe av dette tidligere, må vi se litt på hva det kjente stoffet, respektive energien ellers i universet består av. Det dreier seg om elektro-magnetisk stråling av forskjellig bølgelengde - om gass- og støvskyer - samt om partikler, inklusiv kosmisk stråling. Den elektromagnetiske strålingen omfatter i utgangspunktet alle frekvenser, hvor ny teknologi gjør at stadig flere frekvenser blir benyttet i forskningen. Det er ennå ikke avklart i hvilken grad det intergalaktiske rom er gjennomstrømmet av elektromagnetiske felt. Dette er et interessant spørsmål, fordi svaret kan gi noe av forklaringen på hvordan galakser blir til, og det kan bidra til avklaringen av materiens struktur og fysikken i det tidlige univers. Magnetiske felt er usynlige og kan bare observeres indirekte, gjennom deres innvirkning på observerbare fenomen, (N.30.3.95).

Bakgrunnsstrålingen inneholder også masse eller energi som sørger for at selv de kaldeste gass-skyene man kjenner til, har en temperatur på 2,7 grader over det absolutte nullpunktet som er på - 273 grader celsius, (IV.4.95).

Supernovaeksplosjoner har hatt en stor innvirkning på den kjemiske sammensetningen av gassen og støvet, på den kjemiske utviklingen i universet og på resirkuleringen av stoffet, slik at nye stjerner kan dannes. Det gjelder også kjernereaksjonene i de utallige aktive stjernene: Alle tyngre elementer og kullstoffet er blitt til gjennom kjernefysiske reaksjoner i stjerners indre. I det interstellare rommet foregår dessuten visse kjemiske reaksjoner som kan føre til dannelse av komplekse forbindelser, slik som aminosyrer, livets byggestener.

 

Det mye omtalte Hubble-teleskopet synes nå å ha gitt et første glimt av et sterkt jonisert plasma av hydrogen og helium som kan være et diffust, intergalaktisk medium. Arbeidet med å avklare dette pågår. Hvis antagelsene bekreftes, vil det støtte Big Bang-teorien, (N.7.7.94).

Den kosmiske strålingen består av elektrisk ladete partikler fra universet. Man tror at de hovedsakelig kommer fra eksploderende stjerner og fjerne galakser, (IV.9.93). Partiklene kan være svært energirike og har en meget komplisert bevegelse i Melke-veisystemet. Det er omdiskutert om den kosmiske strålingen fyller rommet mellom galaksene. Visse forhold tyder på at noen av partiklene ble akselerert for mindre enn 100 millioner år siden. De stammer altså ikke fra Big Bang, og det er fortsatt ikke kjent hvor og hvordan de ble akselerert til en så høy energi, (NS.5.2.94).

 

Spesielle fenomen i makrokosmos

Vi har allerede nevnt sorte hull. De er ikke synlige, fordi deres masse er så stor at selv lyset blir fanget inn av deres gravitasjon, derav navnet. Likevel er astronomene sikre på at de eksisterer, fordi virkningene av deres gravitasjonsfelt og en karakteristisk røntgenstråling kan observeres. Dessuten passer de inn i fysikkens lover. Men strengt tatt er alt snakk om sorte hull teori. Sorte hull kan variere sterkt i størrelse, fra det mikroskopiske, slik teoriene åpner for, og til det gigantiske, slik det indirekte er observert. Store sorte hull kan oppstå på flere måter.

I sentrum av galaksene finnes vanligvis enorme sorte hull. De har antagelig oppstått fordi stjernetettheten er eller var høy. Da oppstår flere sorte hull som med tiden sågar kan oppsluke hverandre og bli enda større. I sentrum av vår galakse kan det finnes et enormt sort hull med to til tre milliarder ganger solens masse.

 

Ved slutten av sin utvikling kan stjerner kollapse. Er den gjenværende massen større enn to til tre solmasser, blir den ikke til en såkalt hvit dverg eller en nøytronstjerne, men den kollapser ytterligere og blir til et sort hull, der hele massen er samlet i ett punkt uten utstrekning, da intet - sålangt man vet idag - kan stanse sammenbruddet. Stoffet er blitt så hardt sammenpresset av sin egen tyngdekraft at det har mistet sin identitet som stoff. Massetettheten stiger til svimlende høyder. Hullet kan beskrives som konsentrert tyngdeenergi. Innenfor en viss avstand kan verken himmellegemer, stoff eller stråling unnslippe. Stoff utenfor blir sugd inn og blir en del av hullets samlede energibeholdning. Derfor er det umulig direkte å se de sorte hullene som det antakelig finnes svært mange av i universet.

 

Noen forskere benekter nå nøytronstjernenes eksistens. I stedet skal såkalte nukle-onstjerner finnes med enda større tetthet, slik at de kollapser til et svart hull ved en masse på 1,5 ganger solens. Er teorien riktig, kan det bety at det finnes opptil en milliard sorte hull i Melkeveien og omtrent like mange nukleonstjerner, (IV.10.94).

 

Grå hull oppstår som et grensetilfelle, hvor lyset fra en kollapset stjerne verken forsvinner inn i dens indre eller stråler ut i alle retninger som fra en vanlig stjerne. Enkelt sagt, roterer lyset rundt stjernen slik satelitter roterer rundt Jorden. Grå hull vil være svakt lysende, og derfor vanskelige å observere; de er da heller ikke observert, bare teoretisk "påvist". Et "hvitt" hull er et reversert svart hull, med en tid som går baklengs! Et slikt fenomen er innebygget i Einsteins teorier, men ingen har ennå oppdaget et slikt hull. (F.10).

 

Gammastråling

De mest oppsiktsvekkende observasjonene fra satelitter gjelder de korte, men sterke glimtene av gammastråler. Man vet ikke hva de er, hvor de finnes, eller hva som forårsaker dem. Glimtene varierer sterkt i styrke og varighet. Likevel ligner en stor andel av gammastråleutbruddene svært på hverandre; det er uvanlig at en klasse astronomiske objekter er så uniforme, (NS.25.6.94). Alt i alt er glimtene hyppige, og dessuten likelig fordelt over hele himmelen.

 

Da så sterke kilder trolig ikke ligger nær solsystemet vårt eller i Melkeveien, gjenstår at kildene finnes i fjerne galakser. Men av forskjellige grunner virker heller ikke det overbevisende, (IV.3.94). Man vet altså ikke om de fleste utbruddene av gammastråling er galaktiske eller intergalaktiske, (N.30.3.95). Det merkelige er at hvert glimt etterpå forsvinner for ikke å komme igjen. Man kan verken finne en vanlig stjerne eller et annet stasjonært objekt der glimtet fant sted. Med økende avstand reduseres antallet fjerne utbrudd mye fortere enn forventet. Det kan bety at observasjonene rekker til randen av populasjonen av utbrudd. Dette indikerer at Jorden ligger i sentrum av en sfærisk gruppe av glimtkilder som har en ytre grense. Det er ikke kjent hva slags objekter som kunne følge en slik fordeling. Hvis utbruddene kommer fra fjerne galakser, må de være blant de mest energirike fenomen i universet, (SA.12.93 og IV10.96.78). Det finnes flere hypoteser, men ingen tilfredsstiller helt.

 

Gammastråler oppstår kanskje også ved at supermassive sorte hull flerrer opp stjerner før de forsvinner i det svarte hullet. Noen slike fenomen kan ses nær randen av det synlige univers, ca. 13 milliarder lysår borte, (SA.12.93). Gammastråleastronomien er i sin innledende fase. Foreløpig kjenner man bare noen få kilder for gammastråling.

 

Rødforskyvningen

Måling av store avstander i universet beror bl.a. på det forhold at hvert grunnstoff sender ut og absorberer lys ved karakteristiske bølgelengder, eller farger, som viser seg som lyse eller mørke linjer i spekteret.

 

Lyset fra stjerner er rødere jo lenger fra Jorden de befinner seg. Dette forhold er benyttet i avstandsbestemmelsene i universet og blir dessuten tatt som bevis på at universet ekspanderer. For en del år siden har astronomene funnet tegn på at regelen ikke alltid holder stikk. Teorien om universets ekspansjon hviler nemlig på tolkningen av rødforskyvningen i spekteret som en såkalt dopplereffekt. (Den sier at lysets bølgelengde strekkes hvis lyskilden beveger seg bort fra iakttageren.) Denne tolkningen blir uriktig hvis tolkningen av rødforskyvningen er gal, eller hvis f.eks. energi skapes kontinuerlig. Noen mener derfor at rødforskyvningen bare kan brukes til å gjette den tilnærmete avstanden til en fjern galakse. Noen astronomer betrakter ikke rødforskyvningen som en utvidelseseffekt, men som et spesifikt kosmologisk fenomen, (IV.2.87).

 

Gravitasjonslinser

I samsvar med Einsteins relativitetsteori vil lys som passerer fjerne galakser (på vei til Jorden), i større eller mindre grad blir bøyd rundt galaksene. Gravitasjonen trekker lyset til seg, slik at lystes bane blir bøyd. Galaksenes masse virker som en linse, slik at det lyset som treffer Jorden, er fokusert. Fra Jorden vil fenomenet fortone seg som en lysende ring rundt hele galaksehopen, (IV.6.88). Slike ringer er observert, og man mener nå at Einsteins teori er bevist på dette punktet. Styrken på denne linseeffek-ten er også målt, og den tyder på at galaksene har mye større masse enn den som er synlig i form av lysende stjerner. Det forhold at galakser kan tjene som gravitasjons-linser i universet åpner for enda en uavhengig avstandsbedømmelse.

 

 

2.2.2 Meninger om universets usynlige stoff

Av observasjoner og beregninger vet man at universet inneholder store mengder usynlig stoff som kan utgjøre hele 95% av universets samlede masse. Hva består denne usynlige og ukjente massen av? Man skiller mellom to områder: Det ene gjelder den usynlige massen i og omkring galakser. Noen mener nå at kanskje opptil en tredel av denne massen kan finnes i form av skyer av kalde, interstellare gasser i galaksen(e)s ytre deler, (NS.12.3.94). Man har ment at denne massen helt, eller for det meste, består av samme type (såkalt baryonisk) masse som vårt solsystem er bygget opp av. Men nye observasjoner tyder på at størstedelen av massen er mer eksotisk, slik som WIMPs, eller såkalt kaldt mørkt stoff, (NS.23.6.94). Bl.a. søker man nå etter spor som WIMP´s partikler kan ha etterlatt seg i 500 millioner gamle geologiske formasjoner her på Jorden. En nylig gjennomført analyse av en galakse-hop har vist at det mørke stoffet utgjør ca. 90% av massen, og at det er svært ujevnt fordelt innen galaksehopen, (IV7.97.22).

 

Dessuten finnes usynlig masse i det intergalaktiske rom. Den må være til stede for å forklare hva som holder universet sammen. Denne massen kan ikke være baryonisk, fordi man vet hvor mye baryonisk masse som ble dannet da universet ble til, og dette stoffet synes å være brukt opp i galaksene, (IV.4.92).

Alt i alt ser det ut til at denne ukjente såkalte mørke massen kan bestå av: (1) Røde og brune dvergstjerner som ikke er store nok til å starte kjernereaksjoner, men som finnes i store mengder i og omkring galaksene. Slike små sluknete - og derfor usynlige - stjerner kan ifølge teoriene bare utgjøre ca. 20% av det ukjente stoffet. I det mørke stoffet ligger også andre solers planeter, kometer og asteroïder som ikke kan ses fra Jorden.

 

(2) Sorte hull som kan påvises blant annet ved de store gravitasjonskreftene de omgir seg med. Det kan både dreie seg om slike som ble dannet på et tidlig stadium i universet, og om slike som er dannet senere. Disse kan kanskje ha masser opp til 100 millioner ganger solens masse.

(3) Det er nå påvist at nøytrinoet har en bitte liten masse. Men da det finnes i enorme antall, kan nøytrinoet utgjøre ca. 20% av den ukjente massen, (IV14.96.70).

 

De mest lovende kandidater til å danne store deler av den manglende massen, er kanskje (4) eksotiske elementærpartikler, inklusive eventuelle (hypotetiske) sorte minihull - eller såkalte supersymmetriske partikler - som kan ha blitt dannet tidlig under Big Bang, (NS.9.4.94). En teori om det tidlige universet sier at de eksisterer i et enormt antall, og nå er de kanskje blitt påvist i akseleratorer. Det kan også være en ukjent type subatomær partikkel (S.26.11.94). Man kan tenke seg hele himmel-legemer av subatomare partikler som er mindre enn nøytronstjernene og vesentlig større enn atomkjernen. Det har dessuten vært kjent i noen tid at spiralgalakser er omgitt av en "aura" av mørk masse. Det kan grovt sett dreie seg om to typer kandidater: Kjente eller hypotetiske elementærpartikler, deriblant WIMPs, og (antagelig mindre betydningsfullt) ikke-lysende astronomiske og hittil ukjente objekter av baryonisk stoff (såkalte MACHOs), (N.28.7.94).

 

Dessuten er (5) deler av rommet "fylt" av interstellar- og intergallaktisk gass, vanndamp og støv. Det kalles det interstellare medium som ser ut til å være univer-selt. Det interstellare støvet har en tetthet på ett støvkorn per 100.000 kubikmeter rom. Målinger tyder på at de vesentlig består av is, grafittpartikler, visse organiske molekyler, samt silikatpartikler.

 

(6) Visse teorier sier at det finnet et såkalt skyggestoff, som består av skyggepartikler. Som navnet antyder, er det usynlig og kan derfor bevege seg omkring oss uten at vi kan observere det. Det kan finnes hele stjerner eller galakser av skyg-gestoff. Det eventuelle universet som er bygd opp av skyggepartikler, kalles skyg-geuniverset. Skyggestoffet kan - hvis det eksisterer - være en del av forklaringen på at det tilsynelatende mangler stoff i universet.

 

(7) Det kan tenkes at de positronene, som finnes i den kosmiske bakgrunns-strålingen ut over det de gjeldende teorier tilsier, kan stamme fra nedbrytningen av skyggestoff, nærmere bestemt av tunge, langlivede partikler som ble dannet ved universets fødsel. Denne teorien forutsier også en gammastråling som først kan påvises av nye sattelitter i løpet av 90-årene, hvis da teorien stemmer. (FAKTA 5.90.).

 

Det har vært diskutert at det - i samsvar med teorien om at universet ekspan-derer - finnes en såkalt kosmologisk konstant, som et mål på energien til "tomt" rom. Da energi og masse er ekvivalenter, kunne denne massen helt eller delvis forklare universets "manglende masse". Men målinger, som riktignok er unøyaktige, tyder på at den kosmologiske konstanten er liten eller null, (NS.16.4.94).

 

Alt dette tyder på at noe av den "manglende" massen er funnet, men at gåten ennå ikke er løst. Ifølge relativitetsfysiker Øyvind Grøn tyder matematikken på at hele 99% av massen i universet kan være av en usynlig og komplett ukjent art, (F.10).

 

Det er ikke kjent for forfatteren om antimaterien også skal ha sitt skyggestoff. Inntrykket vi sitter igjen med er at vi befinner oss i et uavklart grenseland, hvor forskningen pågår for fullt.

 

 

2.3 Spesielle fenomen i "mellomkosmos"

 

Også på vårt nivå, finnes en rekke fysiske fenomen som ikke, eller ikke fullt ut er forstått. Vi skal kort gjennomgå noen av disse. Kanskje kan de gi impulser til bedre forståelse av helheten og vice versa?

Supraledning

Den elektriske motstanden i ledninger av en del metaller forsvinner ved svært lave temperaturer. Fenomenet som kalles supraledning, fremstilles kunstig, men kan også finnes i naturen, bl.a. i Jupiters indre, hvor fysikerne regner med at (metallisk) hydrogen blir superledende ved -40 gr. C. Det er i så fall den hittil høyeste temperatur for supraledning, (IV.3.90). Her på Jorden har man nå fremstilt supraledning ved ca. -130 gr. C. i visse stoffer kalt keramer og i visse legeringer.

 

Den aksepterte BCS-teorien gir en forklaring på fenomenet når det gjelder metaller. Men teorien har ikke kunnet forklare supraledningen i keramer og i organiske forbindelser, fordi disse stoffene ikke har metallgitter. Fysikeren D. Bohm har en annen forklaring: Hans teori går ut på at det enkelte elektron er omgitt av et finstofflig felt av aktiv informasjon som styrer dets bevegelser. Dette feltet kan betraktes som et rudimentært sinn. Er flere elektroner til stede, oppstår et felles felt som omfatter alle. Påvirkes ett elektron, påvirkes straks alle gjennom det felles informasjonsfeltet. Ved lave temperaturer styres alle partiklene av det felles informasjonsfeltet. Når temperaturen stiger, splittes dette feltet opp, og partiklene kolliderer. Denne modellen kan også gjelde for keramer og organiske forbindelser. Supraledningen kan kollapse på 3 måter: Hvis (1) den kritiske temperaturen blir overskredet, og hvis (2) strømstyrken eller (3) det tilhørende magnetfeltet blir for sterkt.

Ved temperaturer nær det absolutte nullpunkt er det ikke bare ledende stoffer som oppfører seg merkelig. Gasser kan bli til "supervæsker" som kan flyte oppover og sive gjennom tilsynelatende faste stoffer, som om de ikke eksisterte, (IV.7.95). Mye av dette er ikke avklart.

En stofflig tilstand som ble forutsagt av Bose og Einstein i 1920-årene, det såkalte Bose-Einstein kondensat, er nå påvist eksperimentelt. Når et antall (noen tusen?) av visse atomer blir nedkjølt til mindre enn 170 milliaddeler av en grad over det absolutte nullpunkt, oppfører atomene seg koherent, dvs. de har identiske egenskaper og beveger seg alle i samme retning, (NS.22.7.95).

 

Selvorganiserende, anorganiske strukturer

Det som kalles selvorganisering, er ikke begrenset til levende materie. Vi skal se på noen eksempler. Et "kjemisk ur" er betegnelsen på et merkelig kjemisk fenomen. En kjemisk oppløsning, hvor molekylene er i sterke svingninger, går over i kaos, hvor all mekanisk lovmessighet tilsynelatende opphører. Av denne uorden oppstår plutselig en overraskende orden. Den kjemiske løsningen begynner å pulsere med en bestemt frekvens, og en orden i rommet kommer til syne. Dette må innebære en form for koordinering innen hele oppløsningen, siden systemet opptrer som et hele, og det kan ikke være en mekanisk overføring av informasjon, (23.223).

De nyeste hjelpemidler tillater nå å følge oppførselen til de enkelte atomer. Bygger man opp en klump jern atom for atom, vil de første få atomene reagere individuelt med hverandre. Men blir antallet atomer over 10-100, begynner de å organisere seg og danne mønstere. Disse mønstrene er forskjellige fra vanlige krystallgittere som opptrer ved langt høyere atomtall, (IV.6.94).

 

Når et flytende metall eller smeltet mineralmasse størkner, slutter de enkelte elementene å bevege seg fritt. Elementene ordner seg i det bestemte mønsteret som er karakteristisk for materialet, og det dannes en krystall, (IV.10.89). Hvorfor oppstår dette mønsteret? Formen til komplekse kjemiske strukturer kan ikke forutsies. Man kan på grunnlag av teoriene antyde en rekke sannsynlige minimumenergi strukturer. Men man kan ikke på grunnlag av disse teoriene si hvilke av de mulige strukturene som vil bli virkeliggjort. Hvordan skjer dette "valget"?

 

Da mange forskere tror at komplekse, selvorganiserende kjemiske strukturer har vært en slags forløper for det første livet på Jorden, drives en intens forskning på dette området. Man har da også funnet et økende antall kjemikalier med evnen til å organisere seg, slik at de kan tenkes å være blant livets forløpere. Første skritt i forskningen har vært å finne molekyler med evne til å reprodusere seg selv. (Eller to molekyler som er i stand til å reprodusere hverandre).

Her følger ett av flere mulige eksempler: Proteiner kan vanligvis ikke reprodusere seg selv. Men som vi kommer til i avsnitt 3.1 har man oppdaget et nytt smittestoff, prioner - et protein med høyrestruktur - som har evnen til å "lure" andre proteiner til å anta sin egen syke struktur. Slik skjer en form for anorganisk reproduksjon.

 

Både naturlige og syntetiske molekyler har evnen til å reprodusere seg selv, hvis deres form og kjemi er komplementære. (De to delene av en tennisball kan eksempelvis grovt illustrere hva som er ment.) De koplementære delene kan bindes på flere måter, og arvestoffet DNA har gjort bruk av en av dem.

 

De levende organismer man har funnet, gir forskerne grunn til å anta at utviklingen fra kjemi til liv har foregått langs forskjellige linjer. Neste skritt i forskningen var å få til en kjemisk versjon av mutasjon (og eventuelt rekombinasjon); dvs. en permanent, "arvelig" strukturell forandring som påvirker evnen til å overleve som et selvreproduserende molekyl. Mens mutasjon tillater enkelte, små forandringer, vil rekombinasjon tillate varianter som atskiller seg mye fra opprinnelsen. Dette har vist seg å være mulig i laboratoriet. En del av "avkommet" har vist seg å tilfredsstille kravene, mens andre har blitt "sterile", dvs. at evnen til å reprodusere seg selv har gått tapt. Det som forsøkes nå (juli 1994) er å finne en avgrensning, et membran, som skiller det reproduserende molekylet fra sine omgivelser, etter mønster fra cellene, (SA.7.94).

 

Fakta og refleksjoner over vannets natur

Vann har en rekke uvanlige og helt spesielle egenskaper som også er av stor betyd-ning for livet på Jorden: at is er lettere enn vann, at den har gode isolerende egenskaper, og at vann har stor egenvarme. Forskjellige fenomen kan tyde på at vann ikke er et nøytralt, strukturløst medium, slik man lenge har ment, og slik mange fremdeles mener. Men ytterligere forskning synes påkrevet for å bekrefte eller avsanne det de nåværende resultatene indikerer, nemlig

- at selv det reneste vann innholder 33 forskjellige molekyler med hver sine egenskaper, (IV.11.91),

- at vannmolekylene i vann med lavere temperatur enn ca. 35 gr. C er ordnet i mønstre som har en slags krystallinske egenskaper,

- at disse strukturene har betydning for kjemiske reaksjoner som foregår i vann,

- at vann blir påvirket (aktivert) av bl.a. radiobølger av meget lang bølgelengde på ca. 30 km, hvor vann har brede absorbsjonslinjer,

- at også kjemiske reaksjoner i vann kan bli påvirket av slike radiobølger ved at vannet på forhånd har vært utsatt for radiobølgene,

- at vann påvirkes av de nevnte, ytre forhold ved at dets indre, fysiske struktur blir endret. Denne endrete indre struktur skal altså gi vannet andre fysiske egenskaper enn det hadde på forhånd.

- at vann, påvirket av helbredende hender gir bedre vekst til planter.

Forsøk synes å ha påvist at det må skje noe med vannet under fortynningen av medisinene inn i det ultramolekylære området. Det kommer vi tilbake til i kapittel 9.

 

"Kold Fusjon"

For noen år siden ble det påstått at atomkjerner nå kunne smeltes sammen, og atom-energi vinnes uten stråling og høye temperaturer. Dette - som ble kalt "kold fusjon" - skapte en del diskusjon, før det hele ble avfeid som tøv. Var det så enkelt? Mye tyder på at det foreligger et reelt nytt fenomen på grensen mellom kjemi og atomfysikk, men at begrepet kold fusjon var ugunstig. Hundrevis av forskere i over 10 land synes - gjennom et stort antall eksperimenter - å ha påvist at man ved hjelp av flere forskjellige innretninger kan hente netto energi ut av et lukket system. Og denne energien kan ikke være av kjemisk opprinnelse. Er det prestisje eller økonomiske interesser som har prøvd, og langt på vei klart, å uskadeliggjøre en ubehagelig konkurrent? (FP.4.1).

 

Refleksjoner over bevegelse

Bevegelse er et dagligdags fenomen i mellomkosmos. Men hva er bevegelse? Er det et dumt spørsmål? Vi er jo fortrolig med en rekke erfaringer som er knyttet til bevegelse. Men bevegelse er nær knyttet til hastighet og tid. For å forstå bevegelse, må vi kanskje forstå tid. Og da er det lett å skjønne at det blir mye vanskeligere. Nye vanskeligheter melder seg også når vi går over til å studere ekstreme hastigheter, opp mot lysets, som fysikerne sier er en øvre grense. Dessuten er bevegelse en form for energi, og vi vet i bunn og grunn heller ikke hva energi er. Vår fortrolighet med bevegelse i dagliglivet strekker altså ikke til for å forstå hva bevegelse virkelig er.

Som antydet innledningsvis, er materiens minste "byggestener" i bevegelse. Ja, bevegelse må være materiens innerste vesen. Stående bølger - som kanskje spiller en sentral rolle i mikro-verdenen - er et resultat av bevegelse. Resonnans er også et fenomen som kort må nevnes, bl.a. fordi resonnansens selektive evne kanskje kan bidra til å forklare visse paranormale fenomen. Det karakterisitiske for resonnans er at det absorberende systemet, ut av en blanding av frekvenser eller vibrasjoner, bare reagerer på utvalgte frekvenser, uansett hvor kompleks blandingen er, (76).

 

 

2.4 Den materielle verden

2.4.1 "Fakta" som angår hele den materielle verden

Alt det som skjer i naturen, ser ut til å bli regulert av de såkalte naturlovene. Kjennskapet til naturlovene hjelper oss å forstå det som skjer. Men naturlovene er i seg selv forskningsobjekter, som bare til en viss grad er utforsket og forstått. Her skal vi se nærmere på de naturlovene som ser ut til å regulere det som foregår i d

[DuTTZi]

Hva er problemestillingen her? Hva skal diskuteres? Kom med noen problemstillinger, jesse ellers må hver eneste bruker som skal diskutere lese gjennom et sinnsvakt langt copy/paste-innlegg uten kildehenvisning.

Endret 12. mars 2007 av DuTTZi

[Lakus]

Jeg leste ikke gjennom mer enn 5-6 linjer... og utifra det DuTTZi sier så er jeg gla jeg ikke gjorde det

[jesse]

Hva er problemestillingen her? Hva skal diskuteres? Kom med noen problemstillinger, jesse ellers må hver eneste bruker som skal diskutere lese gjennom et sinnsvakt langt copy/paste-innlegg uten kildehenvisning.

8134410[/snapback]

 

Problemet er evolusjonsteorien. Jeg er kilden

[DuTTZi]

Og hva er problemet med evolusjonsteorien?

Bare som et eksperiment: hvor spesifikk kan du være?

Forsøk å vær så spesifikk som mulig!

 

Eks.: "Evolusjonsteorien er umulig fordi mennesket er altfor komplisert til at det har blitt til pga. tilfeldigheter"

 

Dessuten synes jeg det er høyst merkverdig at du påstår at du er kilden til din første post, man ser jo tydelig at det er klippet rett ut av en eller annen internett-basert bok e.l. Det er jo kuttet midt i et ord på slutten jo, slutt å plagier og slutt å tull!

Endret 12. mars 2007 av DuTTZi

[Isbilen]

Hvordan kan du mene at det viktigste aspektet ved norsk evolusjonsdebatt er at boktittelen er dårlig oversatt? Hva har kvarker, antimaterie og Higgs partikkel med dette å gjøre?

 

Det er mulig du har skrevet noe selv, men uansett må du for guds skyld komprimere. Ingen gidder å lese så lange poster, særlig når man omtrent kan kjenne den søtlige lukten av ramble fra linje 1.

[kjetil02]

Sounds like "god of the gaps" to me. Dette er ikke argument for noe, det er et misforstått argument mot evolusjonsteorien (men i dette tilfellet inkluderer evolusjonsteorien alt og ingenting). Problemet, trådstarter, er at du ikke kjenner evolusjonsteorien godt nok til å kritisere den.

[Thlom]

Herlig! Forfatteren forsøker å stille spørsmålstegn ved omtrent alt! Dette minner meg om haikerens guide til galaksen!

 

Sånn for nysgjerrighetens skyld, hvor har du hentet dette? Hvem har skrevet det?

[Gjest Bruker-95147]

Jeg begynte og lese, og lese, og lese ,og lese, helt til jeg kom på at livet er for kort. Går det an å komprimere littegrann?

[Me sjøl]

Begravet under et berg av irrelevant, lånt materiale som ikke er kildehenvist ligger det kanskje en mening, men jeg mistenker at det er den vanlige kreasjonismeevangeliseringen som er på gang. Kom med poenget, da mann! Jeg gidder pokker ikke å lese side opp og side ned om noe som ikke har noe med saken å gjøre.

 

Forøvrig kan du finne Darwins bok på talk.origins.

[Bruktbilen]

Hva med at du Jesse prøver å dele opp dette stoffet ditt, tviler det er noen som seriøst vil lese 12-13 datasider med tett i tett skrift bare for å svare på gudene vet hva du har skrevet mellom alt dette. Umulig å forstå.

 

Startet å lese 10 linjer, men så scrollet jeg ned og så hvor mye det var...

 

Du har til og med klart å kutte av slutten!

Endret 12. mars 2007 av Bruktbilen

[andir]

Oppsummering: Jeg liker ikke evolusjonsteorien, fordi den strider med mitt livssyn; derfor må den være feil, uansett, og jeg vil aldri godta den.

[Niskivara]

Hva er problemestillingen her? Hva skal diskuteres? Kom med noen problemstillinger, jesse ellers må hver eneste bruker som skal diskutere lese gjennom et sinnsvakt langt copy/paste-innlegg uten kildehenvisning.

8134410[/snapback]

 

Problemet er evolusjonsteorien. Jeg er kilden

8134494[/snapback]

Nei, det er du ei. Med mindre du er Johan Lem.

 

Når du kopierer direkte fra artikkeler, så må du sitere kilden. Det er faktisk lover mot å påstå at du har skrevet noe som andre har skrevet.

 

Og hvis du mot formodning er Johan Lem, så beklager jeg.

[-kga-]

Evulusjonen er jo ganske logisk egentlig, særlig siden det er mange deler av vitenskapen som støtter opp under att det må være slik.

 

Evulusjonen selv kan man jo observere ved å se på folk som driver med avl av dyr. Nærmere kommer man ikke og se levende observasjoner, med mindre man klarer og leve i ti tusner av år. Ved å se på avl av dyr og planet kan man se att man kan forandre en del på dem ved og avle dem riktig, og over generasjoner ville de bli store forskjeller.

 

Evulusjonen kan også observeres ved og undersøke tunser av år gammle bein. Ser vi på mennesket så er det mange stadier som gradevis går fra oldtidens aper til mennesker nå idag. Hadde bein bare vert mer holdbare så vi hadde kunnet funnet fler av dem hadde vi også kunnet sett en mer gradevis overgang fra stadie til stadie i utviklinga av mennesket.

 

Fra univeres igjen vet vi jo att planeter og stjerner blir dannet fra støv partikler i verdensrommet. Siden planeten ikke har vert her bestandig så virker det jo mest logisk att livet har oppstått gradevis oppover som en evulution.

 

 

Gadd foresten ikke lese allt det du skrev/limte inn. Siden jeg ikke leste allt kan det hende jeg missforsto noe av det du mente. For meg virket det som om att du først argumenterte mot evulution og så dro du inn en hel mengde fakta stoff som verken er for eller i mot det du sier bare for og få det til og virke som om att du har masse vitenskapelig tyngde bak tin påstand om att evulutionen ikke stemmer. Men som sakt, jeg leste ikke allt, og jeg kan ha missforstått.

[JBlack]

Angående observasjoner:

 

Vi kan ikke observere evolusjonen påstås det. Men hva betyr egentlig det utsagnet?

 

Betyr det at vi ikke kan overvære evolusjonen mens den utspiller seg over millioner av år?

 

Betyr det at vi ikke kan gjøre observasjoner som stemmer over ens med teorien om evolusjon?

 

De fleste ser ut til å legge den første meningen i utsagnet. Men fra et vitenskapelig synspunkt er ikke denne interessant. Fra et vitenskapelig synspunkt trenger vi bare å gjære observasjoner som stemmer over ens med teorien, for å styrke den. Eller observasjoner som ikke stemmer over ens med teorien, for å svekke den. Vitenskapelig sett er det helt unødvendig å sitte å overvære evolusjonen utspille seg og arter komme og forsvinne.

 

Og selvsagt gjør vi observasjoner som styrker evolusjonsteorien hele tiden. Genetiske observasjoner, observasjoner av fosiler, biologiske observasjoner og mer som jeg personlig ikke har oversikt over.

 

Forsøk på å undergave evolusjonsteorien som seriøs vitenskap er muligens det mest desperate kreasjonister kan finne på. De når kanskje ut til sine egne, troende som ønsker å få bekreftet sitt syn på evolusjonsteorien som usikker. Men i enhver nogen lunde seriøs sammenheng vil slike forsøke falle sørgelig igjennom.

[Gjest Slettet+9871234]

slutta å lese når jeg kom til "antikristne propagandaen". Får det inntrykket at forskerne driver på med konspirasjon og er betalt av djevelen for å fjerne kristendommen sånn at han kan få en veldig liten motstand og dermed ta over jorda :S

[Alastor]

Jeg henviser til utformede retningslinjer for politikk og religionskategoriene (beklager om de er litt gjemt for øyeblikket, skal se om jeg får gjort noe med dette).

 

https://www.diskusjon.no/index.php?act=SR&f=57

 

Stoffet er for tungt, for stort og uten henvisninger til kilder, dermed er det vanskelig å få fram noen debatt. Dette fører til at posten stenges. Reaksjoner taes med moderator på pm.