Hjelp – Samboeren tenner ikke på meg!

[Gjest Guest]

Hei!

 

Jeg har vært sammen med jenten min i 9 år nå, kun avbrutt av en ettårig pause for ca 4-5 år siden. Vi var begge ganske ung da vi møttes (ca 20+-) og vi ble samboere kun kort tid etter.

 

Det sier seg selv at i løpet av så lang tid har vi passert et par hindre underveis. Men et har syntes å komme tilbake gang på gang. Det er for lite sex i forholdet, noe som også var grunnen til at jeg tok initiativ til den ettårige pausen vi hadde for ca 4-5 år siden.

Men litt tid fra hverandre gjorde underverker og vi fant sammen igjen og tingenes tilstand var utmerket – en stund. Men etter 6 måneder sammen igjen, ble flere ganger i uken avløst av de mer sjeldne et par ganger i måneden og til slutt en gang i halvåret. Jeg tok dette opp med henne flere ganger, men hun avfeide fort problemet med p-pille-bivirkninger, at hun ikke hadde tid til å ta vare på seg selv og at hun derfor ikke følte seg tiltrekkende, at det var mye stress på skolen/ jobben, den berømmelige hodepinen, osv, osv.

Jeg gjorde meg vel egentlig klar til å gjøre det slutt da vi fant ut at hun utrolig nok var blitt gravid (jo da, det er min – ingen tvil om det)! Vi ble begge tatt litt på sengen her, bokstavelig talt, men så på dette som en fin ting som kunne føre oss nærmere sammen igjen.

Nå er imidlertid min sønn blitt en flott gutt på 2,5 år, men mamma og pappa sliter. Etter fødselen har vi kun hatt sex sammen 3 ganger.. Og nylig kom det frem at det har vært 3 ganger for mye for min samboer.. Hun har mistet alt av tenning på meg og de 3 gangene var kun for å tilfredsstille meg..

 

Nå nylig fersket jeg også min samboer i å ha MSN-sex med en fyr hun hadde truffet på et nachspiel for en måneds tid siden (d.v.s. har sett deler av meldingsloggen med klare referanser til hva de ville gjøre med hverandre i sengen). Det skal også ha vært utveksling av noen mobil-bilder av mer eller mindre avslørende karakter (jeg vet ikke detaljene her). Mye tyder også på at hun gjorde seg klar for litt ”real action” med denne fyren.

Vi har snakket om dette og hun har bagatellisert hendelsen som en uskyldig flørt og at den seksuelle chaten kun var løst og ledig prat som ikke betydde noe. Bildene som har blitt utvekslet skal kun ha vært litt bar hud, men ikke noe mer avslørende. Ifølge henne har det heller ikke skjedd noe som kan karakteriseres som utroskap og at den ”uskyldige” flørten nå egentlig var i ferd med å avsluttes..

 

Pga hennes konfliktvegring har vårt samlivs-problem fått ligge stille alt for lenge og vi har bare funnet vår plass i et fint venneforhold for å gi vår sønn en trygg og god oppvekst. Dette har skapt mye frustrasjon for meg og vet vel at det i grunn bare var et tidsspørsmål før jeg kunne funnet på noe lignende.. Så lenge det angivelig ikke har vært fysisk kontakt og ”flørten” er avsluttet, kan jeg derfor tolerere og tilgi at hun har utlevd en fantasi, eller flørtet med tanken på å være sammen med en annen en meg.. Det er jo i grunn bare menneskelig.. For meg er derfor dette ikke noe case lenger og mitt fokus er nå heller å finne en avklaring på hvor veien skal gå videre og hvis mulig løse problemene som har vaket før denne episoden. Men selvfølgelig dumt at det måtte en tredjeperson inn i bildet for å kickstarte den vanskelige prosessen vi har foran oss..

 

Det det egentlig koker ned til nå er:

1. Kan hun finne en ”mirakelkur” for å få tenningen på meg tilbake (hun innrømmer at det ikke er noe mer jeg kan gjøre – Hun finner meg fremdeles tiltrekkende og kjekk, er bare en mental sperre på å tenne på meg). Har hørt at dette ikke er uvanlig etter en fødsel, noen erfaringer her mødre?

2. Jeg kaller en spade for en spade og tar den vanskelige avgjørelsen om å gå hver til vårt (hun klarer det tydeligvis ikke og ønsker mer tid). Litt vanskelig i grunn da alt annet enn seksuallivet fungerer utrolig bra.. Vanskelig også med tanke på at vi har en gutt sammen som helt sikkert vil få det tøft. Men det går jo ikke an å leve i et parforhold hvor du vet at partneren ikke tenner på deg i det hele tatt!

 

Tips? Råd? Vink? Kommentarer? Er det håp? Noen som har opplevd noe lignende?

 

Hilsen frustrert & fortvilet!

[Bruker-93156]

Jeg er ikke noen expert på området (er 16 år) så det jeg sier er vel egentlig bare min mening, og trang til å hjelpe deg.

 

Jeg har mange venner som har skilte foreldre, og mange av de takler dette ganske bra. Men jeg vet også at mange av de skulle ønske at de kunen bli sammen igjen. Om moren og faren min skulle skille seg, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.

Om de hadde skilt seg vet jeg at det hadde vært på grunn av min holding til å helpe til i huset. Jeg har 5 søsken, 3 trillinger, en tvillingbror og en singel.

Så mamma kan ike gjøre alt sammen selv, og de har sagt at om vi ikke hjelper til mer har de ikke annen mulighet enn å skille seg. Dette er neo jeg absolutt ikke vil, og har lagt meg i selene for å hjelpe til mer.

 

Så da må du tenke på om dere vil skille dere, og la barnet deres gjennomgå dette.

 

Jeg skjønner hvorfor du er sint. Det kan ikke være lett å gjennomgå dette med en samboer som har et forhold med en bak din rygg.

 

Hva med å se ann hvordan hun gjør det framover når du har forklart at du ikke ønsker å skilles, men om hun fortsetter sine forhold så har du ikke noen andre valg, med tanke på et barn, som UANSETT kommer til å få vite om dette en dag, om dere vil det eller ikke.

 

Marius

[Jimstar]

hei.. Jeg vet ikke om jeg er for ung for å svare på noe av dette, men jeg vil alikavel bare komme med noen små innspill.. Du er åpenbart i en sykt kjip situasjon, og desverre er det vanskelig å si om kjæresten din kan få tilbake tenningen. Mange damer greier seg sykt lenge i forhold uten fysisk kontakt, og det er det som er litt nedtur for oss gutta.

 

Det at du sier at det bare er sexen som drar ned hele forholdet er jo bra. At alt annet fungerer fint mellom dere.. Kanskje du bare skal vurdere å teste henne. Si at dette er så stort problem for deg, at du ikke vet hva du vil videre. Om du ikke er klare for å høre responsen hennes, så bør du vel heller droppe det, men kanskje du får litt perspektiv på ting?

 

Og jeg vil gjerne legge til at sønnen din er veldig ung, og ingenting tyder på at han får en bedre oppvekst mellom 2 bitre foreldre, enn om dere bestemmer dere for å gå fra hverandre.

lykke til videre.

[Tunky]

Hvis foreldrene går fra hverandre når ungen er såpass liten vil vanligvis ikke dette oppleves som veldig kjedelig for ungen. Når den blir eldre vil den tenkte at det alltid har vært sånn. Sånn er det for naboen der foreldrene gikk fra hverandre da hun var liten. Tror kanskje det er verre for ungen når den er eldre og fortstår litt av hva som skjer.

 

Angående problemet bør du kanskje snakke med henne, ja. Evt. trekke det så langt som å gå til ekteskapspsykolog (eller hva det heter).

[Fin Skjorte]

Det det egentlig koker ned til nå er:

1. Kan hun finne en ”mirakelkur” for å få tenningen på meg tilbake (hun innrømmer at det ikke er noe mer jeg kan gjøre – Hun finner meg fremdeles tiltrekkende og kjekk, er bare en mental sperre på å tenne på meg). Har hørt at dette ikke er uvanlig etter en fødsel, noen erfaringer her mødre?

2. Jeg kaller en spade for en spade og tar den vanskelige avgjørelsen om å gå hver til vårt (hun klarer det tydeligvis ikke og ønsker mer tid). Litt vanskelig i grunn da alt annet enn seksuallivet fungerer utrolig bra.. Vanskelig også med tanke på at vi har en gutt sammen som helt sikkert vil få det tøft. Men det går jo ikke an å leve i et parforhold hvor du vet at partneren ikke tenner på deg i det hele tatt!

 

Tips? Råd? Vink? Kommentarer? Er det håp? Noen som har opplevd noe lignende?

 

Hilsen frustrert & fortvilet!

8090305[/snapback]

Når man har vært i et parforhold over en tid, så befester man seg definerte roller, både om seg selv og den andre. Å kunne gå vekk fra de når de virkelig har satt seg kan være veldig vanskelig.

Det virker som at dere har et bra venneforhold, og at dere er glad i hverandre! Det er jo absolutt et bra utgangspunkt for å bygge videre på forholdet som ikke er så veldig sprakende lenger. Men man må kanskje oppsøke noen som kan veilede i sånne situasjoner, så ta gjerne kontakt med en samlivsterapaut. Uansett så vil det både kreve hardt arbeid, selvransakelse og mye ærlighet begge veier som også kan føles sårende.

Synes det er bra av deg å ta hensyn til sønnen deres, men skal være litt forsiktig her da jeg ikke er skilsmissebarn selv, men jeg tror at han kanskje vil få det bedre med to lykkelige foreldre hver for seg enn to ulykkelige sammen, både for deg selv, din partner og deres barn!

 

Lykke til, og jeg vil råde dere nok engang å oppsøke en samlivsterapuat, slik at dere kan få profesjonell hjelp til å finne tilsammen, eller faktisk være vel reflektert og sikker på at dere ønsker å gå videre hver for dere!

[Gjest Guest]

Det det egentlig koker ned til nå er:

1. Kan hun finne en ”mirakelkur” for å få tenningen på meg tilbake (hun innrømmer at det ikke er noe mer jeg kan gjøre – Hun finner meg fremdeles tiltrekkende og kjekk, er bare en mental sperre på å tenne på meg). Har hørt at dette ikke er uvanlig etter en fødsel, noen erfaringer her mødre?

2. Jeg kaller en spade for en spade og tar den vanskelige avgjørelsen om å gå hver til vårt (hun klarer det tydeligvis ikke og ønsker mer tid). Litt vanskelig i grunn da alt annet enn seksuallivet fungerer utrolig bra.. Vanskelig også med tanke på at vi har en gutt sammen som helt sikkert vil få det tøft. Men det går jo ikke an å leve i et parforhold hvor du vet at partneren ikke tenner på deg i det hele tatt!

 

Tips? Råd? Vink? Kommentarer? Er det håp? Noen som har opplevd noe lignende?

 

Hilsen frustrert & fortvilet!

8090305[/snapback]

Jeg kjenner ikke detaljer i din situasjon, men jeg har vært i noe jeg tror er en lignende situasjon - dog er jeg ikke mann. Jeg kan heller ikke råde deg til hva du skal gjøre, men jeg kan fortelle hva jeg savnet i mitt forhold.

 

Jeg var sammen med en mann i syv år, sammen har vi to barn som er født med seksten måneders mellomrom. Det hører med til historien at jeg var hjemmeværende (med en liten deltidsjobb) med ungene da de var små. Han var i full jobb.

 

Hverdagen min bestod av unger og husarbeid, sånn omtrent og min frustrasjon bestod i at jeg syns jeg drev hele husholdningen alene. Siden jeg var hjemmeværende ble det til at jeg tok på meg husarbeid og ungestell mens han, som var sliten etter en lang dag på jobb ikke gjorde noe. Jeg følte meg som mor og hushjelp og det var vanskelig (faktisk helt umulig) å finne frem til den erotiske meg. Jeg var låst i en rolle jeg ikke klarte å komme ut av, han sikkert også i sin - og sakte, men sikkert sluttet vi å være kjærester og ble venner istedet.

 

Jeg hadde lite liv utenom unger, hus og en deltidsjobb, noe som gjorde at jeg ikke følte meg som et helt menneske. Jeg legger ikke skylden på min eks for at det gikk slik det gikk, at jeg var ufrivillig husmor, men verken han eller jeg evnet å gjøre noe med situasjonen. Jeg savnet det å være kjærester, ha overskudd til nærhet og sex - noe jeg ikke hadde.

 

I etterpåklokskapens lys ser jeg en rekke ting vi kunne gjort. Vi var for eksempel veldig dårlig til å reise bort/låne ungene ut for en kveld eller en helg. Her var det både et lite nettverk av folk å spørre om pass, og manglende økonomi som stod i veien. Men - vi burde prioritert anderledes... droppet alle materielle ting vi bare "måtte" ha og heller gjort ting som kunne ført oss sammen igjen.

 

På det seksuelle planet tror jeg at jeg kan telle på to hender alle gangene vi lå sammen i løpet av syv år (med unntak av en kaninperiode da vi var helt nye for hverandre). Jeg trodde jeg var aseksuell og at sex ikke var noe for meg, at jeg som trettiåring aldri mer skulle ha sex (seriøst - jeg tenkte det). Jeg var også "redd" de gangene vi skulle til å ligge sammen, for etter månedsvis uten en erotisk tanke var jeg livredd for å ikke bli kåt (og jeg må innrømme at noen av de gangene gjorde jeg det mer av noe jeg oppfattet som forpliktelse enn av lyst)

 

En episode nesten lik det du beskriver med din kjæreste var det som vekket meg. Og han var den første person på mange år som gav meg oppmerksomhet og ikke så mora/husmora i meg. Jeg forsvarer ikke min eller noens rett til en slik handling (gå bak partners rygg), men for meg var det en måte å finne tilbake til seksuelle følelser forlengst avspist som sludder i mitt hode.

 

Veldig mange småbarnsforeldre blir spist opp av hverdagen, jeg vet at vi iallfall gjorde det. Og det å bryte ut av rollene krever først at en identifiserer det reelle problemet og ikke bare symptomene. Og så krever det mot til å faktisk forplikte seg til å forsøke. Og kommunikasjon. I massevis.

 

Men skal jeg driste meg til et råd så er det å reise bort, uten barn og gjør noe dere har drømt om lenge, men aldri tatt dere tid til eller råd til.

 

For min del gikk det adundas, men det er rart hvor klok man blir i etterpåklokskapens lys.

[Spartan]

Bare ikke tro at det er noe galt med deg. Dere er kanskje ikke sexuelt kompatible. Sånn er det bare noen ganger.

[Demogorgon]

flott svar gjest!

 

som 19 åring kan jeg selvsagt ikke svare deg på samlivsproblemer, men derimot er jeg alenebarn og har bare vokst opp med mora mi.

 

og jeg kan skrive under på at det har ikke vært lett å være mor for meg.

men det hadde vært helvete å ha mor og far sammen.

 

det virker for meg som om brudd lenger ut i barns liv er mye værre å takle.

 

Hvis dere finner ut at dere vil gjøre slutt, gjør det fort om du forstår meg.

sønnen din vil få mye større problemer av bruddet om han er er moden og bevist på at "pappa bare var borte en dag".

 

det var rundt 2-3 år fadarn var ute av livet mitt, og det har ikke gjort meg til en person som hegner i min mors skjørtekanter eller påvirket meg i noen sælig rettning selv om modern er bitter på det som har skjedd. det var litt grums som 8-13 åring men det var ADHD's skyld.

 

ikke la ting ligge å surne, det tjener din sønn ingenting på.

Endret 7. mars 2007 av Demogorgon

[Gjest Guest]

Hei igjen fra Trådstarter:

 

Tusen takk for mange gode forslag, oppmuntrende kommentarer, synspunkter på ”skillsmissebarn” og egne lignende opplevelser.

 

Vil også rekke en spesiell takk til den gjestende tobarnsmoren. Her var det mange gjennomtenkte refleksjoner, og ”sårt tilegnete” erfaringer, som kan overføres direkte til mitt forhold. Faktisk var innlegget ditt så bra formulert at jeg valgte å vise det til min samboer. Hun kunne ikke annet enn å nikke og si seg veldig enig i det meste av det du beskriver.

 

For å sammenligne litt kan det jo sies at, selv om jeg er i full jobb, består ikke hverdagen til min samboer bare av husarbeid og unger, som i ditt tilfelle. Hun studerer fulltid og vår sønn går i barnehage 8-16 (jeg henter og bringer). Hjemme deler vi oppgavene likt. Skulle hun trenge litt fred og ro i heimen for studier, er jeg heller ikke vanskelig å be og tar med min sønn på tur.

For å få hjulene til å gå rundt jobber hun også litt i helgene. Jeg har ca 30-35 reisedøgn i året pga jobben. Denne reisingen overlapper ofte helger, men med snille besteforeldre, som både tar i et tak med henting og bringing til barnehagen og pass i helgene, medfører ikke dette så stor merbelastning for min samboer.

Min samboer har lett tilgang til en etter-jobben-øl, og dermed også en dose sosialt samvær i samme slengen. En mulighet hun ofte benytter seg av. Sånn sett er hun vel egentlig mer ute blant folk enn meg. Så en hushjelp og hjemmesitter kan hun i hvert fall ikke karakteriseres som, snarere tvert imot..

Men at vi begge har glidd inn i en husmor-/ husfar- rolle og at kjæreste-rollen er forsaket pga lite tid og overskudd er det vel ingen tvil om..

 

Som nevnt over har vi begge foreldre som mer enn gjerne tar i et tak, og vår sønn er derfor ofte på overnattingsbesøk i helgene. Men når min samboer endelig har en frikveld har det ofte blitt til at vi har prioritert å komme oss ut blant venner enn å tilbringe kvalitetstid sammen.

Vi har vel i ny og ne snakket om å ta oss en helgetur bare oss to, men så mye som må organiseres og klaffe sammen, så det har nok bare blitt med ideen. Foreslo på nytt en tur i går kveld, men skjønte vel at det nå kanskje er for sent. Måtte vel hele 5-6 uker frem i tid for i det hele tatt å finne en åpning i programmet, og innen da har det nok rent en masse vann i bekken og mye allerede avklart i den ene eller andre retningen.. Skjønte vel på henne at hun egentlig ikke ønsket å legge for mye felles-planer så langt frem i tid, da vi ikke vet hvor dette bærer hen..

 

Jeg også har tenkt tanken på at jeg som trettiåring aldri kom til å ha sex igjen. I hvert fall spennende og god kvalitets-sex. Når du over en lengre periode prøver å ”kurtisere” partneren din, og gang på gang blir avist, skjer det noe med deg. Du føler deg mindre tiltrekkende, sexy og noen ganger direkte mislykket og avskyelig. Den romantiske tilnærmingen og vorspielet blir erstattet av den mer enkle hånden i trusen-tilnærmingen. Noe du egentlig vet ikke kan føre til noe annet enn.. NEI. Men da kaster du i hvert fall ikke bort mye tid på et vorspiel som som oftest bare fører til at du blir liggende våken i flere timer overkåt, sint og frustrert.. Det siste året har jeg vel egentlig ikke tatt initiativet i det hele tatt og det har jo ikke akkurat bidratt til noe mer heller..

 

Når du i så lange perioder også har gått uten sex med partneren din, og du plutselig får muligheten, blir det også bare tut og kjør. Du har mistet tryggheten og utforskeren i deg. Har blitt redd for å foreslå, ”eksperimentere” og finne på noe hun kanskje ikke har lyst til. Du vil jo ikke ta sjansen på å gjøre noe galt når du endelig har fått muligheten. Det blir 20 minutter misjonær. Og ikke akkurat noe som oppmuntrer til mer ”lek”..

 

For meg har også problemene i sengen gått utover hverdagsromantikken. Har lyst til å gi henne et hett kyss, beføle henne, komme med sensuelle slengbemerkninger, osv. Men i frykt for at hun skal ta dette som et desperat og planlagt forsøk på å få henne til sengs, lar jeg det ligge. Og sakte men sikkert har det hete kysset blitt erstattet av et enkelt kyss på kinnet, ”hei sexy” har blitt ”hei vennen” og den erotiske befølingen har blitt en enkel klem..

 

Ved at hun nå har innrømmet, ovenfor både seg selv og meg, at det manglende seksuallivet skyldes tenningsproblemer på meg og ikke bivirkning av p-piller, tid til seg selv, osv, har vi i hvert fall klart å definere en hovedårsak til alle problemene våre (eller har vi egentlig det?), og burde derfor ha noe å jobbe ut i fra..

Men vet ikke om dette har fått ligge alt for lenge uten å bli gjort noe med. Vet ikke om det har blitt for mye å gripe fatt i.

Vet ikke hvor villig jenten min er til å satse og prøve å løse. Om hun leter mer etter grunner til å gjøre det slutt enn å holde fast. Om hun kun holder igjen fordi hun ikke vet om hun kan stå på egne ben økonomisk og tidsmessig.

Vet ikke hvor mye hun heller har lyst til å prøve en annen. Om ikke annet for å finne ut om det er meg som bare er feil person eller om vi bare må innfinne oss i at forelskelsen, spenningen og tenningen alltid vil visne av etter hvert, og heller ta vare på de fine tingene vi faktisk har sammen.. Etter mange år i et parforhold fylt med seksuell frustrasjon er det jo ikke fritt for at også jeg har lekt med tanken på noe annet, noe bedre.

 

Noen som har vært i lengre forhold hvor dere har klart å opprettholde ”gnisten” eller er den dømt til å kollapse etter hvert som vi finner oss til rette i hverdagen?

 

Har skjønt at skal vi ha en sjanse, så må det mye hardt arbeid til. Vi må gjenvinne tilliten, begynne å kommunisere bedre, bryte ut av rollene vi har satt oss fast i og ikke minst ta oss tid til mer kvalitetstid sammen. Kanskje da kunne tenningen hos min samboer kommet tilbake? Eller kanskje ikke? Er så i stuss nå. Skal jeg gi alt for å redde stumpene? Er det mulig å finne tilbake til de hete følelsene vi hadde i starten?

 

Så lett å gi opp! Så vanskelig å skulle finne tid og krefter til å starte en løsningsorientert prosess. Og når sant skal sies, jo lenger tid det tar før jeg får et hint på at hun vil satse, jo mer mister også jeg viljen og energien til å gi alt!

Har vel så smått begynt å vie mer ”tenketid” på praktiske løsninger ved et brudd enn på hvordan finne tilbake..

 

Skal ikke være enkelt dette her. Kanskje er det så enkelt som Spartan sier, vi er rett og slett seksuelt inkompatibel..

[Demogorgon]

så langt jeg kan sette meg inn i situasjonen ville det suverent beste vært å ta seg en ferie, bare dere to et eller annet sted. jeg aner ikke hvordan dere er som personer men 2 ukser i portugal, algarve uten planer, bare tasse rundt i skogen (fantastisk "undelig" natur der) med et bar besøk om det passer seg? ingen forventinginger, ingen krav. roller er harde å kaste av seg, det er noe også jeg kjenner til, men pokker så deilig det er når man klarer å bare gi faen, og ta tingene som det kommer, kose seg i sola. kanskje er det under slike forhold man kan "møte hverandre på nytt"? det var da et forslag om ikke annet

Endret 8. mars 2007 av Demogorgon

[Gjest Trådstarter]

Trådstarter:

 

Jeg har fått nok!

 

Kan ikke gå rundt som en annen idiot på hold. La henne holde meg i bånd inntil hun bestemmer seg for om jeg er verdt å samle på.. Ja visst er jeg svak for henne. Hun er en flott og tiltrekkende kvinne. Men er ikke en feig svekling som vil ligge passiv og vente på at andre skal ta kontroll og styre fremtiden min. Har større selvrespekt enn som så..

Hadde hun bare oppriktig gitt utrykk for at hun ønsket å satse, ønsket å søke løsninger, ønsket å prøve, så hadde vi i hvert fall kunne startet på en prosess for å finne ut om forholdet KUNNE reddes. Men hun klarer jo ikke å bestemme seg for om hun i det hele tatt gidder å prøve.

 

Det har blitt en del tenketid og selvransakelse i det siste, og begynner vel så smått å innse at det nok ikke kun er min samboer som har hatt et problem i sengen. Vi gutter er jo enkle. Ligger du ved siden av en flott og naken jente, ja så får du tenning. Men det skal mer enn tenning til for at det skal bli bra sex. Pga sex-tørken de siste 3-4 årene hadde jeg vel nesten glemt det, men har vel aldri følt at vi har fått det helt til i sengen.. Den ene setningen til Spartan, ”kanskje dere ikke er seksuelt kompatibel”, fikk meg virkelig til å tenke. Vi har helt forskjellige tanker og meninger om hvordan alt fra vorspiel til akt og etterspill skal være og vi klarer ikke å møtes på middelveien. Det blir tradisjonelt og det blir kjedelig. Er ikke noe S/M freak eller noe, men det må kunne gå an å teste ut litt forskjellige stillinger, sprite opp med litt oralsex iblant og kanskje prøve litt rollelek, og annet, for å få litt variasjon og spenning..

 

Ikke minst har vi også et helt forskjellig syn på hva sexen egentlig betyr i et forhold. Jeg mener det er limet og fundamentet som binder og bygger et godt forhold, hun at det er resultatet av det. Høres kanskje ikke så forskjellig ut, men konsekvensene det får er det.. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg har problemene i sengen gått utover min evne til romantikk i hverdagen, for henne har det igjen ført til enda mindre lyst. En ond sirkel som virker vanskelig å komme ut av.. Kanskje kunne vi klart å rykke tilbake til start, men etter hvert tror jeg den onde sirkelen ville dradd oss ned igjen.. Spartan, tror nok du traff spikeren på hodet i ditt innlegg ja, tror nok vi rett og slett er seksuelt inkompatibel..

 

Det er vanskelig og tøft å innse at vi i løpet av 9, i bunn og grunn gode år sammen, ikke har klart å sette fingen på et så stort og fundamentalt problem. At vi ikke har klart å registrere og resonnere oss frem til hvor dyptgående dette problemet faktisk stakk. At vi ikke har klart å kommunisere på samme nivå og funnet ut av det tidligere. Og at dette nå, etter så lang tid, er i ferd med å ta knekken på oss. Men bedre sent enn aldri.. Og vi har en flott gutt sammen som gjør at jeg uansett alltid vil se positivt tilbake på de 9 årene vi har hatt sammen..

 

Alt over tatt i betraktning ser jeg også at jeg samtidig sliter med å stole på henne. Undres om hun er helt åpen og ærlig med meg. Hvor mye hun holder igjen fordi hun ikke vil såre meg eller fordi hun er redd for hva jeg skal tro og mene. Ja, så skjønner vel også jeg at vi sannsynligvis har passert PONR – Point Of No Return.

 

Min sønn er akkurat blitt så gammel og selvstendig at han ikke sliter ut en aleneforelder, og akkurat såpass ung at han ikke vil forstå, huske eller ha skyldfølelse for det som skjer mellom mamma og pappa nå. Tror dette skal gå bra for han jeg..

 

I dag skal jeg på byn. Koble litt ut. Samråde med kompiser. Og så tar jeg det endelige oppgjøret senere i helgen.. Så får det bare bære eller briste..

[qualbeen]

jeg vil anbefale dere å oppsøke samlivsterapauter eller hva det nå kalles. Flott at du spør etter tips/råd/vink på forumet, men alt for mange her har ikke erfaring og kunnskapen som skal til for å gi gode råd. (med unntakk av en gjest i kvinne-skikkelse, hennes innlegg var veldig bra følte jeg).

 

Altså: spør noen som jobber med dette daglig. De bør vite..

Av dine poster virker det egentlig som du har litt lyst til å prøve å forbedre forholdet. Men dere er begge nødt til å være villige til å satse på forholdet. Hvis ikke er det ikke noen vits. Du er med andre ord nødt til å finne ut om hun er interessert i å jobbe for at dere skal få det bra sammen. Slike diskusjoner er ikke noe artige å ta, men for all del: ikke vente lengre.

 

Om det blir til at dere skiller dere, er det likevel viktig at dere snakket om dette før bruddet. Og at dere finner ut om dere vil satset på forholdet eller ei.

[Fin Skjorte]

I dag skal jeg på byn. Koble litt ut. Samråde med kompiser. Og så tar jeg det endelige oppgjøret senere i helgen.. Så får det bare bære eller briste..

8114606[/snapback]

Ønsker deg lykke til, og håper du får en bra kveld!

Tenk også på det qualbeen sier også, å evnt prøve samlivsterapi.

Men det forutsetter at du/dere faktisk ønsker å fortsette sammen.