Noen som kan finne en dom?

[Iudex]

Er det noen som kunne hjulpet meg med å finne en dom? Den aktuelle dommen er Rt 1954 s. 668.

 

På forhånd takk.

 

Iudex

[studjur]

Er det noen som kunne hjulpet meg med å finne en dom? Den aktuelle dommen er Rt 1954 s. 668.

 

På forhånd takk.

 

Iudex

8059514[/snapback]

 

Har dommen her - hvordan vil du ha den? Sammendrag er ihvertfall:

 

Tvister mellom to brødre og kompanjonger under oppløsningen av et navngitt handelsselskap, bl.a. tvist om en fast eiendom tilhørte selskapet eller brødrene i alminnelig sameie.

[Iudex]

Flotte greier. Har du mulighet til å gjengi den i sin helhet, evt. maile den til meg?

 

Hva nå enn som blir enklest for deg.

[studjur]

Dommer Gaarder: Ålesund byrett - byfogden med handelskyndige domsmenn - avsa 30. desember 1947 dom med denne domsslutning:

 

« Kr. Ingebrigtsen dømmes til å betale Sigvard Ingebrigtsen innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 54.439,99 - fire og femti tusen fire hundre ni og tredve kroner og ni og nitti øre - med 4% - fire prosent årlig rente av kr. 49.060,75 - ni og førti tusen og seksti kroner og fem og sytti øre fra 1/1-42 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke. »

 

Saken ble av Sigv. Ingebrigtsen innanket for Frostating lagmannsrett. Kristian Ingebrigtsen erklærte motanke. Lagmannsretten, som ble satt med 2 handelskyndige domsmenn, avsa 8. november 1949 dom med slik domsslutning:

 

« I anledning av utløsning av Sigvard Ingebrigtsen fra firmaet Kr. Ingebrigtsen, betaler Kristian Ingebrigtsen til Sigvard Ingebrigtsen innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse kr 1.557,86 - femten hundre og syv og femti 86/100 - med 4 - fire - prosent p.a. renter fra 1 januar 1942 til betaling skjer. Eiendommen Kongens gate nr. 25 i Ålesund tas ikke med ved utløsningen.

Saksomkostninger ilegges ikke. »

 

I lagmannsretten var det til dels dissens. En domsmann mente - på samme måte som byretten - at den faste eiendom skulle tas med i oppgjøret. En av lagdommerne, som i dette spørsmål kom til samme resultat som flertallet, hadde sin egen begrunnelse. Samme dommer fant også at Sigv. Ingebrigtsens krav om refusjon av utlegg i sin helhet måtte tas til følge.

 

Om sakens sammenheng vises for øvrig til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

 

Begge parter har påanket lagmannsrettens dom, Etter at en del ankeposter senere er frafalt, står det tilbake følgende spørsmål som er forelagt Høyesterett:

 

1) Spørsmålet om den faste eiendom skal medtas i oppgjøret. Kristian Ingebrigtsen mener at lagmannsrettens avgjørelse på dette punkt er feilaktig. Han mener at eiendommen ikke er å betrakte som et alminnelig sameie mellom brødrene, men tilhørte selskapsformuen og følgelig skal medtas i oppgjøret ved selskapets oppløsning. Partene for Høyesterett er enige om å holde spørsmålet om eiendommens verdi utenfor høyesterettssaken, slik at det bare er begjært fastsettelsesdom for enten eiendommen skal medtas i oppgjøret eller ikke.

2) «Knip»s konto, Det er anket fra begge parter. Det samme er tilfellet for

3) Sigv. Ingebrigtsens utlegg, og videre for

4) posten Goodwill.

5) Sigv. Ingebrigtsen har anket over at lagmannsretten ikke har tatt til følge hans rentekrav, som han fastholder med kr. 44.775,52. Videre har han anket over

6) avgjørelsen av hans krav om skatterefusjon. Han mener det er uriktig at Kristian Ingebrigtsen ikke er blitt belastet den skatt som vedkommer ham - Kristian Ingebrigtsen - personlig. Derimot har han ikke for Høyesterett fastholdt anken for så vidt angår den forhøyelse av skatten som skyldes progresjonsreglene.

7) Sigv. Ingebrigtsen har også anket over at hans påstand om erstatning på grunn av Kristian Ingebrigtsens påståtte etterlatenhet med inkasso av firmaets utestående fordringer (kr 75.000,- med tillegg av krav på P. Juls kr. 1.009,87 og ansvar for ikke kontoførte salg kr 1.000,-). Videre gjelder hans anke

8) ansvar for aksjer og innskudd i Ålesunds Kreditbank, og endelig

9) lagmannsrettens avgjørelse av hans andel i firmaets skatt for inntektsåret 1941.

 

Kristian Ingebrigtsen har nedlagt denne påstand:

 

« I. Kongensgt. 25, Ålesund, tas med ved utløsning av Sigv. Ingebrigtsen.

II. Sigv. Ingebrigtsens arvinger, fru Rose Ingebrigtsen, kjøpmann Nils Ingebrigtsen og fru Ingrid Mogstad dømmes in solidum til å betale til Kr. Ingebrigtsen kr 9.487,24.

III. Arvingene pålegges in solidum å betale omkostninger for alle retter.»

 

Sigv. Ingebrigtsen er avgått ved døden mens saken sto for Høyesterett, og saken er overtatt av hans arvinger. Disse har nedlagt denne påstand:

 

«A. Eiendommen Kongens gate 25 i Ålesund tas ikke med ved utløsningen.

B. Kristian Ingebrigtsen dømmes til å betale til Sigvard Ingebrigtsens arvinger kr 181.014,01 - ethundreogåttientusenogfjortenkroner 01/100 - med 4 - fire -prosent renter fra 1. januar 1942 til betaling skjer

C. Sigvard Ingebrigtsens arvinger tilkjennes saksomkostninger for alle retter,»

 

 

 

Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak i Ålesund den 18. og 19. juni 1951, der parten Kristian Ingebrigtsen og 9 vitner er avhørt. Jeg skal senere i noen utstrekning omtale dette bevisopptak.

 

Jeg ser saken slik:

 

1) Kongens gate 25. Et hovedpunkt i saken er det om den faste eiendom skal tas med i oppgjøret. Jeg er i dette spørsmål kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre dens begrunnelse. Prinsipielt beror spørsmålets løsning på den avtale eller ordning som ble truffet mellom brødrene om å oppløse fellesskapet på den måte at Kristian Ingebrigtsen skulle løse broren ut, men noen nærmere bestemmelse om hva utløsningen skulle omfatte, ble ikke truffet. Jeg ser det da slik at gården iallfall ikke skal gå inn i hvis den ikke kan sies å høre til selskapsformuen eller forretningsformuen, og jeg er kommet til at så ikke er tilfelle. Jeg nevner at skjøtet, som er utstedt på et tidspunkt da brødrene i en årrekke hadde drevet forretning under firma Kr. Ingebrigtsen, ikke lyder på firmaet, men på Kristian Ingebrigtsen og Sigvard Ingebrigtsen personlig. Under bevisopptaket i Ålesund har partenes bror, banksjef Edvard Ingebrigtsen, uttalt at han « anser det for utelukket at eiendommen Kongens gt. 25 ble kjøpt av firmaet Kr. Ingebrigtsen ». Det var etter vitnets mening brødrene privat som kjøpte eiendommen. Jeg vil også føye til at det ikke var opprettet noen interessentskapskontrakt mellom brødrene, og det var først et par år etter gårdkjøpet, nemlig 27. oktober 1919, at Kristian Ingebrigtsen avga skriftlig erklæring om at broren Sigvard var medinnehaver av forretningen på like linje med ham selv. Det innbyrdes forhold mellom brødrene med hensyn til forretningen har - iallfall hva det formelle angår - ikke vært ganske klart da skjøtningen fant sted. Dette styrker antagelsen om at man ikke tenkte seg at eiendommen skulle gå inn i brødrenes handelsbedrift som en del av denne. Jeg kan i denne forbindelse tilføye at gårdens verdi er stor i forhold til forretningens omfang. Gården ble i 1917 overtatt for kr 205.000,-, mens forretningens totale bruttoomsetning før skismaet i 1941 dreide seg om ca. kr 130,000,- pr. år. Det var bare en liten del av gården som ble benyttet av firmaet, resten var bortleid. Den årlige leie for firmaet var av kontrollnemnda beregnet til kr. 2.400,-, mens gårdens samlede leieinntekter var nær kr. 11.000,-. Jeg mener etter det jeg har nevnt at det i dette tilfelle må fremstille seg som den mest naturlige løsning at eiendommen må bli å holde utenfor innløsningen. Den omstendighet at dens inntekter og utgifter, derunder skatter, er gått gjennom forretningens bøker og kasse, taler naturligvis i motsatt retning og gjør avgjørelsen tvilsom, men jeg anser dog ikke det nevnte forhold for å være av den styrke at det kan være utslagsgivende overfor de argumenter som jeg mener taler for lagmannsrettens resultat.

 

 

 

2) « Knip »s konto. Kristian Ingebrigtsen anfører at han ikke - slik lagmannsretten antar - har gått med på at Sigv. Ingebrigtsen kunne disponere « Knip »s tilgodehavende til dekning av sitt krav på skipperen Rønstad. Av denne grunn og av de grunner som er anført av byretten, mener han at byrettens resultat er riktig. Sigv. Ingebrigtsens rettsfullmektig har under prosedyren for Høyesterett prinsipalt fastholdt påstanden i byretten, men har subsidiært anført at det til lagmannsrettens beløp kr. 340,72 iallfall må regnes renter, slik at den subsidiære påstand blir kr 1.768,03, - Jeg finner på dette punkt å burde slutte meg til byretten, særlig til dens bemerkning om at saksøkeren må ha tapt en mulig rett når han venter i over 40 år før han gjør den gjeldende. Vesentlige momenter til belysning kan i mellomtiden være glemt eller gått tapt. Kristian Ingebrigtsen har under bevisopptaket benektet at firmaet hadde vedtatt å stå tilbake for Sigvard Ingebrigtsen personlig når det gjalt adgangen til å ta dekning i Knips tilgodehavende hos firmaet.

 

 

 

3) Sigvard Ingebrigtsens utlegg. Lagmannsretten har funnet bevist at Sigvard Ingebrigtsen har hatt utlegg hvorav halvparten (inklusive renter) utgjør kr. 6.982,92 (beløpet skal rettelig være kr. 6.965,54), men har bare tilkjent ham kr. 704,38 for utlagte assuransepremier for årene 1931-40, idet den fant utleggene for de foregående år foreldet. Kristian Ingebrigtsen hevder at refusjonskravet i sin helhet er tapt ved foreldelse eller passivitet. Sigvard Ingebrigtsen mener - som det dissenterende medlem av lagmannsretten - at utleggene må anses som innskudd i forretningen og ikke er gjenstand for foreldelse. Subsidiært mener han at kravet iallfall må kunne nyttes til kompensasjon mot det krav som Kristian Ingebrigtsen har fremsatt under post 9, noe jeg senere kommer til.

 

Jeg ser Sigvard Ingebrigtsens refusjonskrav på samme måte som lagmannsretten (flertallet) og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse, Jeg vil tilføye at i et interessentskapsforhold som dette, hvor den ene av brødrekompanjongene, Sigvard Ingebrigtsen, for egen regning har drevet et ølagentur ved siden av den felles forretning og til dels med benyttelse av det samme personale og de samme lokaler, ligger det ikke fjernt å tenke sag at det er blitt en stilltiende akseptert ordning at han har tatt de forholdsvis beskjedne assuransepremier på sin egen kappe. Dette kan være forklaringen på at han i år etter år har betalt dem uten å kreve refusjon. Betalingene er etter det opplyste foregått gjennom ølforretningen. Kristian Ingebrigtsen har imidlertid ikke påberopt seg det her nevnte som frifinnelsesgrunn, og dette ville for øvrig heller ikke harmonere godt med hans prosedyre for byrett og lagmannsrett, der han hevdet at inntektene av ølforretningen måtte gå inn i det felles oppgjør. Dette sist er frafalt for Høyesterett.

 

4) Goodwill. Det er enighet mellom partene om at Kristian Ingebrigtsen skal betale for goodwill, hvis det finnes bevist at goodwill-verdi er til stede. Kristian Ingebrigtsen hevder imidlertid at så ikke er tilfelle. Den annen part mener derimot at lagmannsretten har satt verdien for lavt. Jeg vil bemerke at både byrett og lagmannsrett, som begge var satt med sakkyndige domsmenn, enstemmig har funnet at forretningen har goodwill-verdi, selv om de har ansatt beløpet forskjellig. Jeg mener at goodwill foreligger, og vil tilføye at forholdet ikke influeres i vesentlig grad av at den faste eiendom blir holdt utenfor oppgjøret, Kristian Ingebrigtsen må antas å ha et sterkt vern mot oppsigelse, ikke bare i de gjeldende husleieregler, men også som eier av en halvpart i eiendommen. Goodwillens størrelse er vanskelig å fastsette. Jeg finner ikke å ha grunnlag for å fravike lagmannsrettens skjønn.

 

Når det gjelder post 5 - Sigvard Ingebrigtsens rentekrav, post 6 - hans krav på refusjon av skatter, og post 7 - erstatning for etterlatenhet i inkasso av firmaets utestående fordringer, er jeg enig med byretten og lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre disse retters begrunnelse. Det samme gjelder også post 8 - ansvar for aksjer og innskudd i Ålesund Kreditbank, idet jeg i det vesentlige slutter meg til begrunnelsen i lagmannsrettsdommen.

 

Post 9. Sigvard Ingebrigtsen har endelig anket fordi byrett og lagmannsrett har pålagt ham å bære halvparten av firmaets skatter for året 1941, Han har ikke anket for så vidt året 1940 angår, da skattene for 1940 var utlignet og besto som gjeld pr. 1. januar 1942, den dag da han trådte ut av firmaet. Men han mener at skattene for 1941 ikke var gjeld pr. denne dag og derfor ikke for noen del kan belastes ham. Han har henvist til Rt-1924-18 og Rt-1925-588. Jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at skattene for året 1941 i oppgjøret mellom partene må regnes med som en passivapost som hver av kompanjongene må bære en halvpart av. Jeg finner heller ikke at Sigvard Ingebrigtsens refusjonskrav (jfr. under nr. 3) eller andre av hans reiste krav kan brukes til kompensasjon, da jeg ikke kan se at vilkårene for kompensasjon her er til stede.

 

Etter dette vil Sigvard Ingebrigtsen ha til gode hos Kristian Ingebrigtsen det beløp lagmannsretten tilkjente, kr. 1.557,86 med fradrag av beløpet for « Knip »s konto kr. 340,72 hvorved fremkommer kr. 1.217,14.

 

På grunn av den uklarhet som har hvilt over forskjellige av sakens spørsmål og som begge dens opprinnelige parter må bære ansvaret for, blir saksomkostninger heller ikke å tilkjenne for Høyesterett.

 

 

 

Jeg stemmer for denne dom:

 

I. Eiendommen Kongens gate nr. 25 i Ålesund tas ikke med ved utløsningen av Sigvard Ingebrigtsen fra firmaet Kr. Ingebrigtsen.

II. Kristian Ingebrigtsen betaler til Rose Ingebrigtsen, Nils Ingebrigtsen og Ingrid Mogstad 1217,14 - tolv hundre og sytten 14/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 1. januar 1942 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

III. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

 

 

 

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

 

Dommer Helgesen: Likeså.

 

Dommer Wold: Likeså. Likeså.

 

Justitiarius Grette: Likeså.

 

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

 

dom:

 

1. Eiendommen Kongens gate nr. 25 i Ålesund tas ikke med ved utløsningen av Sigvard Ingebrigtsen fra firmaet Kr. Ingebrigtsen.

II. Kristian Ingebrigtsen betaler til Rose Ingebrigtsen, Nils Ingebrigtsen og Ingrid Mogstad 1217,14 - tolv hundre og sytten 14/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 1. januar 1942 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

III. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

[studjur]

Var visst plass her likevel

[Iudex]

Suverent godeste studjur

 

Tusen takk skal du ha

[Fin Skjorte]

Var visst plass her likevel

8060164[/snapback]

Fint du legger dommene ut, men for å spare masse plass kan du legge den i mellom

[sKJUL*][/sKJUL*]- bare uten stjernene!

 

Da blir trådene mer oversiktlig!

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Da blir det seende sånn som dette ut!