Hun er så vakker, men kan det gå?

[Beaumont]

Nå klarer jeg snart ikke mer. Jeg gir snart opp. Jeg blir sprø!

 

Det er så forferdelig. Så forferdelig å ikke vite noe. Jeg vil heller vite nei enn ikke å vite noe. Jeg er så trist hele tiden og vil bare se henne igjen. Enten det eller gå videre. Men her jeg er nå sitter jeg helt fast. Kommer ingen vei! Jeg gir opp snart.

8140290[/snapback]

 

føler med deg, følt litt sånn i det siste jeg også.

Det jeg gjør er å telle til ti og ta meg sammen, fortelle deg selv at følelsene ikke skal ta overhånd. For så dagen etter gå bort å spørre om hun har lyst å se en film en dag med et par venner.

Hun sier kanskje noe sånt om at hun skal tenke seg om og slikt, men det gjør hun vel bare for å virke hard to get osv.

[HilRam]

Er hun ikke på bussen lenger?

Får du ikke snakket med henne der?

 

Det er én ting du bare må orke: Hun har ikke de følelsene for deg som du har for henne. Det er ingen grunn til å backe ut selv om dine følelser ikke blir gjengjeldt.

 

Jeg vil tippe at akkurat nå så er hun nysjerrig på deg og interessert, men ikke stormforelska som du. Derfor må du gi henne tid til å bli kjent med deg og - forelske seg. Ting tar tid. Derfor må du holde hodet kalt selv om hormonene og følelsene raser på innsiden. Ikke krev for mye. Ikke mas for mye.

 

Du har allerede bestått del en med glans, husk det. Du har vist din interesse på best mulige måte. Nå må du ikke gå i fella å by deg selv på billigsalg. Ikke ring henne ned, ikke send 100 sms, ikke "krev et svar". Fortsett å snakke med henne på bussen, og finn på noe å gjøre sammen. Du foreslo jo tur. Det var et godt forslag, synes jeg.

[heismann]

Ting tar tid. Derfor må du holde hodet kalt selv om hormonene og følelsene raser på innsiden. Ikke krev for mye. Ikke mas for mye.

 

 

Godt sagt, og ikke minst veldig viktig..

 

Dreit meg ut på akkurat det der sist gang jeg hadde noe på gang med ei jente.. Vi var nok litt nærmere hverandre enn det dere er, men likevel, jeg ble altfor utålmodig.. Følelsene tok helt overhånd, og jeg klarte ikke være tålmodig nok, og måtte ha kontakt med henne hele tiden.. Det var rett og slett helt forferdelig, og jeg skjønner veldig godt hvordan du har det.

 

Like vel må du prøve så godt du kan å ta deg sammen, og holde litt igjen nå, samtidig som du ikke trekker deg for langt unna.. Hun skal vite at du er der, uten at du "maser" for mye på henne.. Vanskelig balansegang det der..

 

Synes du fortjener masse lykke til! Har vært spennende å følge med på utviklingen, og vær så snill, for vår skyld (og din og, seff), ikke gi opp enda!

[Prognatus]

Jeg må bare si meg veldig enig i det HilRam sa rett ovenfor her.

 

Men hvis du skulle være så uheldig at du allikevel blir for ivrig, og at hun da trekker seg litt vekk (fordi du skremmer henne), så er det bare én ting å gjøre: åpne deg helt og fortelle henne hvorfor du dummer deg ut og feiler, slik at du vinner hennes sympati. Hun skal ikke synes synd på deg, men forstå hvordan du har det. Og etter at du da evt. klarer å redde inn situasjonen igjen, bør du skru på sjarmen på fullt.

 

Ja, det er vanskelig, og derfor er det best å ikke havne i denne situasjonen nå.

I tillegg blir hun vár for mas fra din side etterpå, slik at du da må være dobbelt så påpasselig for å unngå det...

 

Det beste du kan gjøre nå er å ringe henne og spørre om hun vil gå en tur. Hvis hun fortsetter med å si at hun ikke har tid, at hun har andre avtaler osv., betyr det antagelig at hun ikke er så veldig interessert. Da hadde hun avsatt tid til deg også.

Endret 13. mars 2007 av Prognatus

[StianGH]

Du skriver helt utrolig bra HilRam. Nesten hver gang jeg leser innleggene dine får jeg et helt nytt syn på ting. Også denne gangen. Jeg forstår så mye mer og du hjelper meg å se klart når det blir vanskelig å stake ut kursen selv. Takk!

 

Takk for gode råd Prognatus, og takk til heismannen

 

Nå til bisniss. På bussen i dag klarte jeg ikke å spørre henne ut på tur. Det blir så veldig unaturlig å bryte rett inn i samtalen, for vi snakker jo helt vanlig sammen. Men! Rundt klokka halv fire fikk jeg vite at hun ikke skulle noe i dag. Da spurte jeg selvfølgelig om hun kunne tenke seg å gjøre noe sammen med meg. Etter en lang pause fikk jeg melding tilbake om at hun skulle gjøre matteleksa, men at hun skulle sende meg melding. Nå er klokka åtte. Fremdeles håp, ikke sant?

 

Følelsene mine har skiftet veldig. I begynnelsen så jeg lyst på dette og gledet meg hele tiden til å få se henne igjen, men etter en del avvisninger forstod jeg at dette ikke gikk rett vei. Jeg ble veldig lei meg, men klarte å kontrollere meg selv. Selv om hun alltid har hatt en god unnskyldning, eller aldri vist at hun ikke er interessert, begynte jeg sakte å godta at dette ble det ikke noe utav. Men så, på lørdag klokka 00:06 ble jeg fra meg av glede.

 

Dagene etter lørdagen var de verste. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hvordan jeg skulle forstå ting. Det ble bare verre og verre. Hun hadde feiet bort enhver mulighet til å gjøre noe sammen, men nå viste hun altså interesse. Eller var hun bare litt snill? Jeg vet ikke hvordan det forsvant, men jeg kom over det. Jeg er trist, men ikke frustrert lengre. Bare trist. Jeg tror jeg har mistet alle forventinger, alt håp egentlig. Jeg følte meg helt vraka dagene etter lørdagen, men nå er jeg bare trist. Jeg føler at jeg begynner å bli bitter, eller er det likegyldighet?

 

Jeg tror ikke bare det var Lars som stod for alle forventningene jeg laget meg, for det var faktisk veldig få. Hele denne greia var noe jeg følte skulle bli noe helt spesielt, noe mer alvorlig og modent. Det var på en måte helt nytt for meg, hele prosessen. Og på grunn av dette tror jeg fallet ble så utrolig mye lengre.

 

Det er bare en “god” vei ut av dette. At jeg har tatt helt fullstendig feil og trukket forhastede konklusjoner. Men selv om dette var tilfellet føler jeg at det er et stykke å gå hvis jeg skal få tilbake de følelsene jeg hadde for henne. Jeg er bare blitt så utrolig lei av å prøve og så bli passivt avvist. Jeg vil heller videre. At jeg er utålmodig får så være. Hvis det viser seg at hun ikke har tid til meg i dag, er det tydligvis på grunn av prioriteringer, og det er noe jeg ikke kan gjøre så mye mer med. Kanskje klarer dere å overbevise meg igjen om å holde meg fast og prøve litt mer? Det eneste som holder meg igjen nå er denne “hvis”-en.

 

Tenk, kanskje sender hun melding om 10 minutter og vi går en lang tur som klarner alt opp? Ja, tenk. Det hadde vært deilig det......

 

Edit til HilRam:

 

Jeg er helt enig i det du skriver i innlegget ditt, men hvis det blir slik at hun ikke vil ha kontakt for å bli bedre kjent, hva mener du om det?

Endret 13. mars 2007 av StianGH

[HilRam]

Det at hun setter seg ved siden av deg på bussen viser med all tydelighet at hun liker å omgås deg.

 

Det at hun fortsetter er et godt tegn. Dersom hun hadde deg opp til halsen og kjente antipati for deg, så hadde hun forsøkt å unngå deg. Men jeg forstår at du er redd for at hun "bare er snill", men da hadde hun ikke på eget initiativ sendt deg tekstmelding. Det viser at hun er litt interessert, hun også.

 

Som du selv sier, vi klarer som regel å gjøre fallhøyden større selv. Men det er jo det som er kjærlighetens mysterium, ikke sant? Det blir for feigt å bare gå sin vei og late som det ikke betød noe. Å si "det er flere fisk i sjøen" er bare utrolig teit, jeg tror dem som sier det aldri har opplevd å være skikkelig forelska.

 

Når mitt livs store forelskelse fikk seg kjæreste (ikke meg!) så gråt jeg meg i søvn fire netter på rad. Puten var helt gjennomvåt. Jeg var da 23 år gammel. Det hører med til historien at den eneste gangen i mitt liv jeg har gitt henne en klem var i bryllupet hennes to år etter.

 

Så jeg vet av smertelig erfaring at nettopp det du ikke gjør, er det du angrer mest.

 

Jeg tror du skal fortsette å følge magefølelsen din, det har jo virket så langt. Gi prosessen tid nå, men dersom hun prøver å "nice and easy" slå en strek over hele deg, så må du heller svi av alt kruttet du har! Bedre at hun blir "skremt" enn at du blir glemt! Husk at selv å bli hatet er bedre enn å være ubetydelig!

[StianGH]

Det har vært sånn i et par tilfeller nå at jentene jeg har pekt meg ut har vist seg å være altfor snille. På bussen finner jeg som regel to ledige seter. Jeg setter meg ytterst og legger ranselen i det andre setet (ikke mas, jeg vet det nok! :!: ). Når hun kommer nær meg hilser vi og jeg setter meg inn ett hakk. Hadde jeg vært henne, og ikke var interessert, ville jeg faktisk heller svelget hardt og satt meg der i stedet for å gå videre og sette meg en annen plass. Og hun er, skal vi si, "snill nok" til at det kan hende hun gjør akkurat dette.

 

Kveldene og nettene er vanskelige. Det har alltid vært sånn, og vil nok alltid være slik. Det tynger. Jo lengre rundt klokka kommer, des mer tenker jeg på henne og kjenner følelsene presse på. Nå har jeg lyst å være nær henne...

 

Jeg deler en ganske lik erfaring med deg. Ikke at jeg var 23 år og ting kunne blitt så kjempe alvorlige, men var det sterke, sterke følelser på gang.

 

Skulle jeg ha fulgt magen nå ville jeg definitivit konfrontert henne med det. Men muligheten for at jeg, siden jeg har vært så omtåkete og følelsesmessig aktiv, har trukket forhastede konklusjoner lurer i bakhodet. Neste etter magen er vel hjertet. Vi får se hvordan det går.

 

Klokka tikker og går, tenk om jeg snart en melding får...

[StianGH]

"Hei kom litt seint hjem, mn rekke kanskje ein liden tur le någe før frustrerte fruer?"

[Arthemax]

"Hei kom litt seint hjem, mn rekke kanskje ein liden tur le någe før frustrerte fruer?"

8147638[/snapback]

 

Grats!

 

Synd hun nesten er mer interessert i frustrerte fruer enn frustrerte deg?

[HilRam]

Ja men så få på deg støvlene, da mann! Ikke heng her på forumet!

[StianGH]

I dag har jeg lært to ting:

 

Jenter er rare dyr...

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og tålmodighet lønner seg.

 

Hun gav meg en klem på slutten.

 

Etter det gikk jeg og la meg på en lysning. Det skulle jeg aldri gjort. For jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av gleden. Så jeg løp, og løp, og løp...

 

 

 

Edit: jeg fikk ikke en klem, hun gav meg den.

Endret 13. mars 2007 av StianGH

[Arthemax]

I dag har jeg lært to ting:

 

Jenter er rare dyr...

 

 

Og tålmodighet lønner seg.

 

Hun gav meg en klem på slutten.

 

Etter det gikk jeg og la meg på en lysning. Det skulle jeg aldri gjort. For jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av gleden. Så jeg løp, og løp, og løp...

 

 

 

Edit: jeg fikk ikke en klem, hun gav meg den.

8148382[/snapback]

 

Utdype mer kanskje?

Grattis med klemmen

[StianGH]

Jeg skjelver bare. Vent litt da...

 

Jeg løp ned til henne og virra rundt huset hennes. Hun hadde visst gått forbi meg, snudde og fant meg vimse rundt. Vi snakket om løst og fast. Gikk bare vanlig tur, og snakket vanlig snakk. Så spurte hun om jeg kunne... !... følge henne hjem. Der sa vi hade, og pysa turte ikke gjøre noe, så Regine gav meg en klem. Dum var jeg jo: når hun skulle til å slippe sa jeg "vent litt" og klemmet litt til.

 

Så gikk jeg og la meg ned en plass og tenkte på ingenting. Etter 9 minutter (fra 21:37 til 21:46 :!: ) kom jeg meg opp og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så jeg løp. Og slo på ting i veikanten. Og plukket med meg en bossdunk.

 

 

Tenk det skulle så lite til. Da er det bare en ting å gjøre: fortsette. Gud så deilig! Misforstå meg riktig nå: å ikke vite hva jeg skulle gjøre var et rent lite helvete. Å leve i usikkerhet er noe jeg ikke ønsker noen, grusomt er det. Å plutselig vite hva du skal gjøre, det er deilig det!

Endret 13. mars 2007 av StianGH

[JimL]

Jeij

 

Morsomt med oppdateringer og! Må nå få høre i morra og, om ikke det tikker inn ei melding i kveld og ^^

 

Lykke til videre

[Arthemax]

Regine gav meg en klem.

8148477[/snapback]

 

Regine var mye finere enn Lars.

[StianGH]

Da kryper jeg til sengs. I dag var en rar dag. Lurer på hva som skjer videre jeg... Gøy blir det nok uansett Takk for støtten!

[intelli-musa]

Endelig skjer det noe positivt her Det er godt å høre at noen lykkes med det motsatte kjønn Du får stå på videre og gi oss fyldige referat!

[HilRam]

Jeg må si jeg er spent på fortsettelsen nå...

Endret 14. mars 2007 av HilRam

[:utakt]

Skjedde det noe mer her? Gøy å lese!

[JimL]

*bump*

er også spent på fortsettelsen...