Diktanalyse av "Jeg ser"

[Martin-sama]

Hei!

 

Vi har fått et ganske stort prosjekt i norsken nå, vi skal blant annet analysere diktet "Jeg ser" av Sigbjørn Obstfelder.

 

Jeg har skrevet en del om de lyriske virkemidlenene, men ikke så fryktelig mye. Og har kommet fram til at diktet har noe med jordas industrielle utvikling å gjøre, kan det stemme? Går i 10. klasse, og dette er min første diktanalyse-oppgave.

Er det noen som er flinke i norsk som kan gi meg noen tips til analysen av dette diktet? Og gjerne hvordan man setter opp en slik oppgave

 

 

Diktet ligger under spoiler-tagen:

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Jeg ser på den hvite himmel,

jeg ser på de gråblå skyer,

jeg ser på den blodige sol.

 

Dette er altså verden.

Dette er altså klodenes hjem.

 

En regndråbe!

 

Jeg ser på de høye huse,

jeg ser på de tusende vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

 

Dette er altså jorden.

Dette er altså menneskenes hjem.

 

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

 

Jeg ser på de velkledde herrer,

jeg ser på de smilende damer,

jeg ser på de ludende heste.

 

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser...

Jeg er vist kommet på en feil klode!

Her er så underligt...

 

Takk på forhånd

Endret 27. februar 2007 av Martin-sama

[Martin.F]

Vær så snill! Hjelp! Holder på med samme oppgave!

[Stian89]

Jeg syns synd på dere

 

Dikt er noe av det kjipeste man kan komme borti.

[Mimi]

en analyse jeg fant på nettet;)

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger 1866. Familien hadde dårlig økonomi, og flere i familien led av sinnssykdom. Han utdannet seg til maskiningeniør, og oppholdt seg i USA en periode av livet sitt. « Jeg ser » er hentet fra « Digte » som ble utgitt i 1893, og var Sigbjørn sin utgivelsesdebut. Diktene vakte oppsikt med sine rimfrie og ustrofiske oppbygging, og de er ofte preget av angstskildringer og ensomhetsfølelse.

 

 

 

« Jeg ser » er kanskje det mest kjente diktet av Sigbjørn Obstfelder. Diktet er inndelt i 9 vers hvor 1., 4., 7., og 9. er vers som inneholder 3 strofer hver. Disse strofene er observerende, registrerende og undrende. Vers 2 og 5 inneholder 2 strofer. Disse er en konklusjon på verset ovenfor, hvor leseren får et innblikk i jeg-personens filosoferende tanker. Vers 3, 6 og 8 er enlinje strofer som sier noe om været.

 

 

 

Første strofe beskriver kun verden kosmisk. Det beskriver fenomener mennesket ikke har laget, og det som er over jordoverflaten. Allerede i dette verset legger vi merke til den undertrykte angstfølelsen. Å se opp mot himlen og bare oppfatte tre ting, vil mange mene er trangsynt. Jeg-personen har lett for å se i trange baner, uten noen vei ut. Dette forbindes ofte med angst og depresjoner.

 

I det 4. verset beskrives jorda og byen mer konkret. Vi har kommet nærmere jorda, men jeg-personen står fremdeles utenfor. Vi merker mistro og forvirrelse, og det kommer frem at jeg-personen har vanskelig for å finne seg til rette i samfunnet.

 

 

 

I det 7. verset blir det gitt en beskrivelse av mennesker og dyr på jorda. Jeg-personen observer herrer, damer, og hester. Når forfatteren skriver «de ludende heste» er dette et symbol på arbeiderklassen. Klasseskillet i den gang dagens samfunn var stort, og jeg-personen ser negativt på de rike og velstående herrer, og de smilende damer. De slitne hester er arbeidsklassen generelt, som jobber og sliter for å få mat på bordet. Dette sier noe om at jeg-personen ikke kommer fra overklassen, men heller fra de mer fattige kår.

 

 

 

I det 9. verset får vi en fornem følelse av undring, og at jeg-personen ikke tilhører eller passer inn noen steder. Det konkluderes og oppsummeres over inntrykkene personen har fått av verden, og vi får vite mye om personens sinnsstemning. Ut av setningen « Jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underligt…»kommer det tydelig fram at dette er en person i psykisk ubalanse som står utenfor vårt samfunn. Han virker helt isolert, og er forvirret over det han ser rundt seg.

 

 

 

I de tre enlinjeversene får vi vite hvordan været utvikler seg. Det begynner med en regndråpe, og vi får siden beskrevet hvordan solen forsvinner. Uværet bygger seg opp, som med hensikt er brukt for at leseren skal skjønne at noe er i ferd med å skje. Stemningen i diktet blir tristere, tyngre og mer dyster. Dette skaper dramatikk, og gir oss samtidig et bilde av jeg-personens livsangst og redsel.

 

Gjennom hele diktet er virkemiddelet gjentakelse brukt. Ved å bruke dette virkemiddelet skaper forfatteren rytme i diktet, til tross for at det ikke rimer.

 

 

 

Sigbjørn Obstfelder bruker også en del kontraster i dette diktet. Det som går mest igjen i hele diktet, er kontrasten utenfor- innenfor. Dette får han fram ved at jeg-personen står utenfor og ser inn på ting han ikke tar del i. Forfatteren bruker også kontraster mellom velstanden og arbeiderklassen i strofe.

 

 

 

I diktet er det brukt mye adjektiv som gjør at vi får en detaljert beskrivelse om hvordan verden ser ut gjennom øynene til en person med angst.

 

 

 

Temaet i diktet er angst for det ukjente, ensomhet, og forvirring. Dette kommer frem av den pessimistiske måten forfatteren formidler sine inntrykk og følelser på.

 

 

vet den er litt lang, men da har dere jo litt å jobbe med;)

[Martin.F]

Ah, tusen takk skal du ha! Hjalp meg veldig!

[Mimi]

bare hyggelig;)

[Eilorendil]

Uff, jeg tror vi hadde om dette diktet nettopp, men jeg husker ikke så mye.

 

Diktet ble skrevet i nyromantikken, da forfatterne gjerne tok opp temaer som handler om fremmedgjøring. Det var i denne perioden industrien skjøt fart og samfunnet gikk igjennom mange forandringer.

 

Tror jeg. Jeg foreslår at du prøver å dra paralleller mellom litteraturen og samfunnet(historien fordi de påvirket hverandre

 

http://christopher.no/litteratur/jeg.htm

[Martin.F]

Takk for hjelpsomt svar!

Endret 4. mars 2007 av WhiteChief