Hva er det som frister med evig liv?

[Graut]

I de fleste religiondebattene her, er det som regel et overtall av ateister mot teister. I denne posten vil jeg hovedsaklig vende meg mot teister, men det er selvsagt bare fritt frem med innspill etterhvert som debatten utarter seg.

 

Mitt spørsmål er, og dette har jeg faktisk genuine problem med å forstå:

"Hva er det som frister med evig liv?"

 

Det blir vel hovedsaklig evig liv som lovet fra Kristendommen jeg forventer respons på, men kom gjerne med innspill fra andre religioner om det er passende. (Gjenfødsel i Buddisme er vel mer "sånn er det bare" enn "dette vil vi ha", så det blir vel mindre passende.)

 

Det kan hende jeg er alene om å finne komfort i at livet faktisk vil ta slutt, det kan hende jeg kommer til å forandre mening etterhvert som jeg får barn eller opplever andre sider ved livet som endrer min psyke, men per dags dato ser jeg på forestillingen om evig liv som svært, svært skremmende.

 

Er dere klar for det dere begir dere ut i?

Hva er det som frister med evig liv?

 

 

(NB. Jeg ser helst at dette blir en post der man diskuterer det psykologiske aspektet ved religion, ikke en post der man diskuterer sannhetsgehalten i religion, og om det faktisk er noe evig liv. På forhånd takk.)

[Niskivara]

Som Gudfryktig anarkist så håper jeg virkelig at man får noe annet enn "liv" når livet er ferdig, enn om dette "andre" så må være ingenting. Altså, ærlig talt, har man ikke levd nok uansett før man dør?

[toss]

Som kristen tror jeg at mennesket er skapt for samfunn med Gud. På jorden lever vi adskilt fra Gud, og derfor kan vi ikke være fullkomment lykkelige. Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

[JBlack]

Som kristen tror jeg at mennesket er skapt for samfunn med Gud. På jorden lever vi adskilt fra Gud, og derfor kan vi ikke være fullkomment lykkelige. Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

8034812[/snapback]

Hvordan kan lykken være fullkommen så lenge det finnes et helvete der millioner av sjeler lider? Kan du kose deg og være glad og lykkelig, på bekostning av millioner som lider? For iflg. kristendommen så vil ikke alle være så priviligerte at de slipper inn i paradis.

 

Evig liv hadde vært kult, gitt at det fantes en vei ut dersom livet ble uutholdelig. Men denne veien ut må gjelde for alle. Jeg vil ikke ha evig liv på bekostning av andres lidelse, slik det bl.a i kristendommen. Da ønsker jeg heller en evig sorgløs søvn, altså døden uten noe som følger etter.

 

Evig liv på bekostning av andres lidelse.... nei takk.

[Graut]

Som kristen tror jeg at mennesket er skapt for samfunn med Gud. På jorden lever vi adskilt fra Gud, og derfor kan vi ikke være fullkomment lykkelige. Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

8034812[/snapback]

 

Dette er bare semantikkspikkeri, men det er litt artig at Gud skaper mennesket adskilt fra Gud, når du sier at mennesket er skapt for samfunn med Gud.

 

Men ja, det har vel en historie.

Og nå holder jeg vel å ta debatten på det nivået jeg selv etterlyste man skulle prøve å unngå. ^^

[Me sjøl]

Døden er skummel, fordi den er ukjent. På samme måte er mørket skummelt, det er ukjent og for våre forfedre var det neppe særlig trygt å ferdes ute når man ikke kan se noe. Dette primitive instinktet tror jeg er årsaken til at så mange frykter døden.

[nilox]

Kanskje det også er frykten for å bli skilt fra de du er glad i? Enten det er deg selv eller andre som dør? Og at ved å forestille seg muligheten for å komme til himmelen eller lignende hvor du lever evig sammen med disse er en måte å takle denne angsten på? (selv om jeg ikke kan skjønne hvordan man skal være lykkelig om de du er glad i havner i helvete, men det er en annen debatt.)

 

Ellers helt enig med Me Sjøl her, frykten for det ukjente har vært svært sentral i vår historie og ført til mye rart. Ofte mye negativt desverre.

[Tøffe-Tetra]

hva er det som fristwer med evig liv, vel for å vri litt på det, hva er det som frister med evig død?

[Graut]

Nå vil jeg bare gjøre det klart at jeg ikke har lyst til å dø. Jeg har lyst til å leve.

Men når jeg dør, synest jeg det er greit at jeg faktisk dør.

Jeg finner roen i det å finne ro.

[Emomilol]

[...] Jeg finner roen i det å finne ro.

8039346[/snapback]

... Evig ro

Endret 27. februar 2007 av Emomilol

[JBlack]

hva er det som fristwer med evig liv, vel for å vri litt på det, hva er det som frister med evig død?

8039121[/snapback]

Evig fred. I døden finnes ingen ting. Ingen bekymringer, ingen plager, ingen lidelse. Bare evig fred.

 

Det er ikke fristende på den måten at jeg lengter etter det. Men det er fristende på den måten at det er bekymringsløst og trygt. Og man vet at selv de som har hatt det vondt i livet til slutt vil slippe unna og få fred. Og man vet at ingen vil lide i evighet i kristendommens helvete.

[Killer_DT]

Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

8034812[/snapback]

 

Hva om man i følge det snevre tankesettet til den kristne tro er syndfri, men fortsatt ikke vil "ta imot " jesus som du sier. Da havner man fortsatt i helvete for evig. Slik som religioner er bygget opp idag så er det enten eller. Enten evig lykke, om man tilber en fyr som visstnok skal ha skapt alt på liv og jord. Fullstendig usubstansierte påstander selvsagt. Eller man havner i de evige flammer, sjokkerende nok for evig tid. Det er ingen mellom ting liksom.

Hva om man ikke vil leve evig, bare "syndefritt" og IKKE ta imot jesus som øverste sjef. (eller hvordan fungerer det? er det gud som er øverst?)

 

Personlig har jeg ikke under noen omstendigheter lyst å leve evig. Selv om jeg mot formodning skulle slå av min egen ressoneringsevne og tro i 1 sec at jeg ville få evig lykke etter jeg døde, så blir etterhvert lei av evig lykke skulle jeg tro.

Endret 27. februar 2007 av Killer_DT

[kjetil02]

lei av evig lykke skulle jeg tro.

8039563[/snapback]

 

Ja, evig lykke må jo være dødelig kjedelig. Det er jo gnisninger, friksjon, utvikling som er spennende med å leve! Å stagnere i lykkerus høres ille ut.

[toss]

Som kristen tror jeg at mennesket er skapt for samfunn med Gud. På jorden lever vi adskilt fra Gud, og derfor kan vi ikke være fullkomment lykkelige. Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

8034812[/snapback]

Hvordan kan lykken være fullkommen så lenge det finnes et helvete der millioner av sjeler lider? Kan du kose deg og være glad og lykkelig, på bekostning av millioner som lider? For iflg. kristendommen så vil ikke alle være så priviligerte at de slipper inn i paradis.

 

Evig liv hadde vært kult, gitt at det fantes en vei ut dersom livet ble uutholdelig. Men denne veien ut må gjelde for alle. Jeg vil ikke ha evig liv på bekostning av andres lidelse, slik det bl.a i kristendommen. Da ønsker jeg heller en evig sorgløs søvn, altså døden uten noe som følger etter.

 

Evig liv på bekostning av andres lidelse.... nei takk.

8035432[/snapback]

Kristendommen lærer ikke at det evige livet er på bekostning av andre. Eller det blir feil å si. Det evige livet er på Jesu bekostning. Han døde for våre synder, slik at hver og en som tar i mot han kan få leve evig sammen med han.

 

Alle har fått dette valget, og de som takker ja, får leve evig med Gud, og de som takker nei må leve evig et annet sted. Dette med et flammefylt helvete er også omdiskutert.

 

Men dette er selvsagt bare hva jeg tror. Spørsmålet var hva som frister med evig liv, og som kristen kan jeg bare svare for meg selv ut fra det kristne tror.

 

...

8034812[/snapback]

 

Dette er bare semantikkspikkeri, men det er litt artig at Gud skaper mennesket adskilt fra Gud, når du sier at mennesket er skapt for samfunn med Gud.

 

Men ja, det har vel en historie.

Og nå holder jeg vel å ta debatten på det nivået jeg selv etterlyste man skulle prøve å unngå. ^^

8038458[/snapback]

Gud skapte oss ikke adskilt fra seg. Og, ja, det er en historie bak hvordan vi ble skilt fra han. Men vi trenger ikke å gå mer inn på det. Les 1. Mos 3 for mer om det.

 

Dersom vi tar i mot Jesus og blir frelst vil det evige livet være i en syndfri tilværelse med Gud. Da vil lykken være fullkommen. Det frister

8034812[/snapback]

 

Hva om man i følge det snevre tankesettet til den kristne tro er syndfri, men fortsatt ikke vil "ta imot " jesus som du sier. Da havner man fortsatt i helvete for evig. Slik som religioner er bygget opp idag så er det enten eller. Enten evig lykke, om man tilber en fyr som visstnok skal ha skapt alt på liv og jord. Fullstendig usubstansierte påstander selvsagt. Eller man havner i de evige flammer, sjokkerende nok for evig tid. Det er ingen mellom ting liksom.

Hva om man ikke vil leve evig, bare "syndefritt" og IKKE ta imot jesus som øverste sjef. (eller hvordan fungerer det? er det gud som er øverst?)

 

Personlig har jeg ikke under noen omstendigheter lyst å leve evig. Selv om jeg mot formodning skulle slå av min egen ressoneringsevne og tro i 1 sec at jeg ville få evig lykke etter jeg døde, så blir etterhvert lei av evig lykke skulle jeg tro.

8039563[/snapback]

Dersom man lever et syndfritt liv, kommer man til himmelen. Men dette er helt umulig for mennesker å klare i seg selv. Jesus døde jo nettopp fordi ingen kan klare det. Men kanskje det er synd å ikke ta i mot Jesus som øverste sjef? Men det er ikke opp til meg å bedømme.

 

lei av evig lykke skulle jeg tro.

8039563[/snapback]

 

Ja, evig lykke må jo være dødelig kjedelig. Det er jo gnisninger, friksjon, utvikling som er spennende med å leve! Å stagnere i lykkerus høres ille ut.

8039957[/snapback]

Ja.. Lykke er kjipt..

[Me sjøl]

Ja.. Lykke er kjipt..

8042316[/snapback]

Poenget er vel at det ikke er mulig å oppnå "lykke" for evig uten friksjon, hvis det aldri var noen form for konflikt så ville vi etterhvert kjede oss, og dermed bli mindre lykkelige. Jeg tror at det er umulig for et menneske å være "100% lykkelig", slik som det hevdes å være i himmelen. Om du får alt du vil ha, vil du kjede deg. Om du ikke får alt du vil ha, vil du ønske at du hadde noe du ikke har. Mennesker blir aldri fornøyde.

[toss]

Ja.. Lykke er kjipt..

8042316[/snapback]

Poenget er vel at det ikke er mulig å oppnå "lykke" for evig uten friksjon, hvis det aldri var noen form for konflikt så ville vi etterhvert kjede oss, og dermed bli mindre lykkelige. Jeg tror at det er umulig for et menneske å være "100% lykkelig", slik som det hevdes å være i himmelen. Om du får alt du vil ha, vil du kjede deg. Om du ikke får alt du vil ha, vil du ønske at du hadde noe du ikke har. Mennesker blir aldri fornøyde.

8042339[/snapback]

Grunnen til at mennesker ikke blir fornøyde er at de ikke har samfunn med Gud. Det er i hvert fall det jeg tror. Jeg tror vi er skapt med et behov for å ha samfunn med han, og nettopp på grunn av dette kan vi ikke bli fulstendig lykkelige i dette livet.

 

Etter syndefallet menneskene hatt en "hull" i seg, som er der fordi vi ikke er i Guds nærvær lengre. Gjennom tiden har mennesker prøvd å fylle "hullet" med materielle ting og diverse annet. Dette hullet er også grunnen, tror jeg, til mangfoldet av religioner.

 

Men alt dette var vel litt utenfor topic..

 

Som sagt, kan jeg bare svare for hva som frister med evig liv for meg. Til grunn for det må min tro om det evige liv ligge. At alle ikke tror det samme som meg, vet vi alle, og det vil derfor finnes andre svar enn mitt. Tråden er streng tatt for de, ikke diskusjoner rundt hva som ligger til grunn for mitt svar.

[Killer_DT]

Ja.. Lykke er kjipt..

8042316[/snapback]

 

Oi for et sjokk, mine ord ble vridd til å tjene en annen mening enn det det orginalt gjorde. Hvor har jeg sett det før?

 

Anyway, jeg sa ikke at lykke er kjipt. Jeg sa derimot at har man evig "lykke" så kan ikke ting være det samme hele tiden. Og hva kan egentlig bli gjort for å forandre sin situasjon til det bedre i evig tid. Det er en grunnleggende drift i mennesker (de fleste ihvertfall) at man jobber for å forbedre seg selv.

Ta deg feks. Du har sikkert hatt ferie nettop? du ligger deg ned på sofaen første dagen og slapper av. Du er lykkelig fordi du endelig får slappe av litt. Men etter å ha lagt på denne sofaen i en uke begynner du å ønske andre ting gjør du ikke? Du blir ikke lenger lykkelig bare av å ligge på sofaen?

[kjetil02]

Og hva kan egentlig bli gjort for å forandre sin situasjon til det bedre i evig tid.

8044972[/snapback]

 

Nemlig. Jeg klarer ikke å godta aksiomet "evig lykke" uten å resonnere. Evig lykke må nødvendigvis innebære en endring av "sjela", slik at man ikke lenger blir lei, eller finner glede i å utvikle seg til evig tid. Hvordan kan min "ånd" leve videre i evighet som noe helt annet enn det jeg er på jorden? Er ikke min væren på jorden det jeg egentlig er? Blir jeg noe annet når jeg kommer til himmelen og får evig liv?

 

"you can only experience the universe so many times before it gets boring" - star trek.

 

Og for de av dere som nå tenker "han der kjetil02, han er jo jaffal ikke kristen, så han kommer nå aldri til å leve evig uansett", vil jeg nu bare ramse opp noen forskjellige religioner/tradisjoner som åpner for et liv etter døden (WP):

• ca 1500 BC: Egyptian
  Arriving at one's reward in afterlife is a demanding ordeal, requiring a sin-free heart and the spells, passwords, and formulas of the Book of the Dead. One's heart is weighed against the feather of truth and justice (the Goddess Maat). If the heart is lighter than the feather then they may pass on, if it is heavier Ammut will devour them.
   
  The afterlife played an important role in Ancient Egyptian religion. Egyptians believed that being mummified was the only way to have an afterlife. Without it, you would not have one. The believer had to act well and know the rituals explained in the Egyptian Book of the Dead. If the corpse had been properly embalmed and entombed in a mastaba, the defunct would relive in the Fields of Yalu and accompany the Sun god on its daily ride. If, during the psychomachia, the souls of the defunct were found faulty, the demon Ammit would eat them. In addition to being virtuous, however, one also had to know numerous passwords, spells, and formulas to navigate the afterlife successfully. When the body died, its ka went to the kingdom of dead. Because of all the dangers, the book of the dead was placed in the tomb. While the body was in the fields of Yalu, Osiris demanded work as payback for protection he provided. Statues were placed in the tombs to serve as substitutes for the deceased.
  --------
  
• ca 1200 BC: Zoroastrian
   
  Zoroaster teaches that the dead will be resurrected and purified to live in a perfected material world at the end of time.
  ---------
  
• ca 800 BC: Hindu
   
  The Upanishads describe reincarnation, or samsara.
  ----------
  
• ca 800 BC: Jewish
   
  Writing that will later be incorporated into the Hebrew Bible names sheol as the afterlife, a gloomy place where the unrighteous are destined to go after death. The Book of Numbers identifies sheol as literally underground (Numbers 16:31-33), in the Biblical account of the destruction of the rebellious Korah and his followers.
  --------
  
• ca 700 BC: Greek
   
  In the Odyssey, Homer refers to the dead as "burnt-out wraiths." An afterlife of eternal bliss exists in Elysium, but it's reserved for Zeus's mortal descendants.
  ---------
  
• ca 400 BC: Greek
   
  In his Myth of Er, Plato describes souls being judged immediately after death and sent either to the heavens for a reward or underground for punishment. After their respective rewards have been enjoyed or suffered, the souls reincarnate.
  -------
  
• ca 200 BC: Jewish
   
  The Book of Enoch describes sheol as divided into four compartments for four types of the dead: the faithful saints who await resurrection in Paradise, the merely virtuous who await their reward, the wicked who await punishment, and the wicked who have already been punished and will not be resurrected on Judgment Day.[1] It should be noted that the Book of Enoch is considered apocryphal by most denominations of Christianity and all denominations of Judaism, and should be accorded little, if any weight.
  -------
  
• ca 100 BC: Jewish
   
  The book of 2 Maccabees gives a clear account of the dead awaiting a future resurrection and judgment, plus prayers and offerings for the dead to remove the burden of sin.
  --------
  
• ca 100 AD: Catholic
   
  Jesus and the New Testament writers of the Bible books mention notions of an afterlife and resurrection that involve ideas like heaven and hell. The author of Luke recounts the story of Lazarus and the rich man, which shows people in Hades awaiting the resurrection either in comfort or torment. The author of the Book of Revelation writes about God and the angels versus Satan and demons in an epic battle at the end of times when all souls are judged. There is mention of ghostly bodies of past prophets, and the transfiguration.
  ---------
  
• ca 400 AD: Roman Catholic
   
  Saint Augustine counters Pelagius, arguing that original sin means that unbaptized infants go to hell (albeit with less suffering than adults experience).
  -------
  
• ca 600 AD: Roman Catholic
   
  Pope Gregory I, Bishop of Rome, articulates the concept that the saved suffer purification after death. This concept would later be called purgatory and accepted as dogma.
  ------
  
• ca 900 AD: Zoroastrian
   
  The Pahlavi text Dadestan-i Denig ("Religious Decisions") describes the particular judgment of the soul three days after death, with each soul sent to heaven, hell, or a neutral place (hamistagan) to await Judgment Day.
  ------
  
• ca 1100 AD: Roman Catholic
   
  The term purgatorium is first used to describe a state of suffering and purification of the saved after death.
  -------
  
• ca 1200 AD: Jewish
   
  Maimonides describes the Olam Haba ("World to Come") in spiritual terms, relegating the prophesied physical resurrection to the status of a future miracle, unrelated to the afterlife or the Messianic era.
  -------
  
• ca 1200 AD: Norse
   
  The Prose Edda describes Hel as an unpleasant abode for those unworthy of Valhalla, which is reserved for chosen warriors who die in battle.
  ---------
  
• ca 1300 AD: Jewish
   
  The Zohar describes Gehenna not as a place of punishment for the wicked but as a place of spiritual purification for the souls of almost all mortals.[1]
  -------
  
• ca 1500 AD: Protestant
   
  Martin Luther denounces the doctrine of particular judgment as contrary to the Bible, professing instead the belief that the soul sleeps until Judgment Day.
  ---------
  
• ca 1700 AD: Swedenborg and the Enlightenment
   
  During the Age of Enlightenment, theologians and philosophers presented various philosophies and beliefs. A noteable example is Emanuel Swedenborg who wrote some 18 theological works which describe in detail the nature of the afterlife according to his claimed spiritual experiences, the most famous of which is Heaven and Hell.
  ---------
  
• ca 1800 AD to Present
   
  Many New Age and Science Fiction beliefs become more popular. The variety of beliefs is greatly increased and continues to change, or becomes more eclectic by mixing up beliefs of the past.
  ------------
  
• 1832 AD: Latter-Day Saints (Mormon)
  -----------
  Revelation to Joseph Smith, Jr. and Sidney Rigdon concerning the Three Degrees of glory: Celestial, Terrestrial, and Telestial.
  ---------
  
• 1918 AD: Latter-Day Saints (Mormon)
   
  President Joseph F. Smith of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints presents an elaborate vision of the Afterlife. It is revealed as the scene of an intense Missionary effort by righteous spirits to redeem those still in darkness - a permanent, ongoing Harrowing of Hell.
  

 

I en eller annen av disse er det sikkert plass til meg også.

[toss]

Vet ikke hvordan det blir i himmelen, men det bekymrer meg ikke så veldig. Evig lykke betyr ikke nødvendigvis en evig lykkerus. Jeg tror vi vil leve evig, og alltid være lykkelige. Det er spennende å tenke på hvordan dette blir, men jeg vet egentlig ikke noe mer enn at det blir bra.

 

Jeg vil helt klart bli lei av å ligge på sofaen i en uke, men så er det heller ikke det jeg er skapt for. Jeg vil få en lengsel etter å være med andre mennesker, som er et av behovene som ligger i menneskets natur, og jeg vil også få behov for spenning eller noe i den duren vil jeg tro. Om det i evigheten vil bli slik at noen behov forsvinner, eller om det vil være slik at alle behovene blir tilfredsstilt, vet jeg ikke. Ser egentlig for meg at vi lever mer eller mindre slik vi gjør i dag, men at vi vil ha et fullkomment fellesskap med Gud. Jeg er i hvert fall helt sikker på at det ikke blir kjedelig, eller at vi blir lei. Jeg skjønner at det er lett og tenke slik, men tror Gud har en ordning på det også.

 

Og til kjetil02, en av de religionene har helt sikkert plass til deg, men det spørs om de er sanne eller ikke.

 

Om du vil bli noe annet når du kommer til himmelen? Både ja og nei. Du vil bli renset fra alt som er ondt, og bli fri for synd. Og dette vil selvsagt påvirke deg. Men dette gjør deg ikke til en annen enn den du er. Jeg ser på det som at du da vil bli fri, og først da blir du helt deg selv. Litt vanskelig å formulere det jeg egentlig mener her.

[kjetil02]

Og til kjetil02, en av de religionene har helt sikkert plass til deg, men det spørs om de er sanne eller ikke.

8046100[/snapback]

 

Det var jo en underlig ting å si. Hva mener du?