Bli den første-Mediadiktet

[r0lf]

Jeg går på allmenn i 1.klasse på videregånde. Skolen går greit, men nå har jeg fått en oppgave av læreren som jeg gjerne skulle hatt litt hjelp/veiledning til. Stikkodet er diktanalyse. Håper ikke du blir like skremt som meg. Faget er som dere sikkert forstår norsk skriftlig.

 

Jeg skal analysere og tolke Mediadiktet av Rolf Jacobsen. Problemet er bare at jeg synes det er vanskelig å analysere og forstå alle de underforliggende poenegen i diktet. Jeg har søkt rundt på nettet, men det finnes ingen ting desverre.

 

Jeg skulle bare håpe at dere kunne hjelpe meg å få inn noen nye tanker rundt diktet. Eks: Tolkningsforslag, gjøre meg bevisst på språklige virkemidler i diktet etc. Send meg gjerne en PM om det foretrekkes.

 

Alle tanker er gode tanker så skal jeg gi dere tilbakemelding på hva jeg synes i forhold til dere. Her er diktet:

 

Mediadiktet av Rolf Jacobsen

 

Alt dette vi skal stappe inn i øynene våre nå.

Alle farvenes lyn og tordenvær, angstrop og skrik.

Trykksvertestrømmenes evige Niagara. Hver dag-hver dag.

Nilfloder av halvtenkte tanker. Følg med. Gi plass.

Press det sammen for det kommer mer. Hiv ut det gamle.

Ut med det. Det nye er viktgere. hold takt

med tiden. Og den er NÅ.

 

Stapp det inn i øynene. Dytt på her. Inn med det.

Klem det sammen til forte slagord. Ingen plass mer

til lange forklaringer-eftertanker-. Hiv det ut.

Du har fått enda ett øye nå, vet du,

så nå ser du hele verden-eller nesten.

(Det blir i allfall pene farverpå det-kanskje ikke helt,

men bortimot.)

 

Å se det meste, vite nesten alt

kunne bare Vårherre (i sin tid).

Men var han glad for det? Det sa de ikke noe om.

For vi som lever nå blir aldri riktig glade mer.

 

Ikke som ungene, eller som liljene på marken, lerkesangen.

For det vi har sett og hørt går aldri bort igjen.

Torden og lyn. Vi fullstappes dag efter dag

som foringsmaskiner for broilerhjerner, tettpakket

i våre bur. - Det er bare å gape, så kommer det.

Og ingen har lov å unnslå seg. Du har å sitte der.

 

---

 

Idag er det blåsvær ute. Hele Mjøsa er hvit.

Sitte og se her på sneen og vinden

som skriver på den med usynlig blekk.

Puste en liten stund. Men ikke for lenge. Glad

får du lov å bli. Men bare får små, små ting.

Og røm ikke tilskogs. Vi finner deg.

 

Men ennå har vi jo lov å tenke (mens øynene tygger og svelger)

at det er noe de gjemmer for oss. Noe de ikke vet ennå.

Bortenfor lydene og lyset. Sannheter utenfor sannhetene.

Sånne som vinden skriver på sneen. For under sneen ligger jorden

og venter. Full av groe. Full av håp. Vet den mer

enn vi?

Håper å kunne få litt veilednig. Det behøver ikke være så mye. Bare noen av deres tanker som jeg kan legge ved mine tanker.