Samfunnet; hva skjer med perfeksjon?

[Left Blank]

Har de siste timene tatt meg tid til å lese trådene om feite folk, homofili etc, og det er litt skummelt.

 

Det er klart at omtrent 99% syntes at overvektige folk skal gå ned i vekt, og noen syntes dette burde gjøres gjennom slemmere metoder som mobbing/utfrysning/lite toleranse, mens andre syntes man burde være snill å oppfordre og hjelpe "offeret" til å miste vekta.

Angående homofili så er det mye diskusjon rundt om det finnes en "homofil gene" eller om det er en slags sykdom/defekt i hjernen, og dette leder da til lange tråder.

 

Det jeg syntes er kjipt er at omtrent ingen ser ut til å vite, eller en gang tenke over, hvor disse posisjonene om hva som er og ikke er kommer fra.

Mennesket har helt siden det fikk denne mystiske tingen kalt "bevissthet" løst mer og mer avanserte problemer. Dette leder til effektivitet, noe som innebærer å fjerne det som ikke har noen funskjon og forbedre det som har.

 

Dette kan sees i omtrent alt mennesker har laget, alt i fra estetikken på labels på matvarer til shaving av evt private områder.

I seg selv så er alt dette problemløsning på høyt nivå, definert av konsensus i samfunnet og hjernen til individet som analyserer tingen.

Hvis man skal gå på tur til butikken, så går man gjerne ikke rundt byen, men den mest direkte og kjappeste ruta dit, hvis man ikke har noen GRUNN for å gjøre noe annet.

Med andre ord er menneskehjernen laget slik at den alltid gjør noe pga av noe, og da på den mest effektive måten.

 

Mitt problem med dette er at det leder til samfunnet vi har idag.

Overvektige folk er ikke sett ned på eller puttet i en bås pga at de er ekle, mangler selv kontroll etc, men pga menneske konsensus aka samfunnet har funnet ut ved problemløsning på høyt nivå, at overvekt ikke er bra for videre vekst av mennesket selv og samfunnet.

 

:::: HOPP OVER NESTE SEKSJON HVIS DU IKKE LIKER SPEKULATIVT PSYCHOBABBLE :::

 

De er treige fysisk, mindre attraktive(for mange) og gjerne ikke bra å lage barn med.

Jeg tror at mennesket har en innebygget problemløser, som nå er på fullgang både i estetiske og mentale arenaer.

Jeg mener at mennesket egentlig ikke er konkurranse tørste, men heller at universet i seg selv løser problemer, baser på matematiske logiske algoritmer, og at dette skaper konkurransen vi ser.

 

Konkurransen kan være et biprodukt av at vi faktisk kommuniserer og interakterer med hverandre, som også kan være matematisk i seg selv.

Grunnen til at jeg tror dette, er fordi hvis vi hypotetisk sett putter en person som er rimelig ung, i sitt eget miljø helt alene uten noen form for interaksjon med andre, så vil barnet fortsatt løse problemer som dukker opp i dagliglivet, og da uten noe grunnlag for konkurranse, men heller en tørst for å gjøre ting på den mest effektive måten.

Jeg tror også dette er grunnen til at vi har overlevelses innstinkt.

 

::: SLUTTEN PÅ SPEKULATIVT PSYCHOBABBEL :::

 

Vi gjør dette blandt annet med sosial status, grupperinger som "slåss" mot hverandre, og personlig suksess gjennom jobb og seksuell partner.

Det som dette leder til er at de som ikke klarer disse tingene spesielt bra henger etter, og i verste fall tar selvmord eller ender opp med alt fra angst, til sinne til seksuelle deviasjoner.

 

Det som er skremmende er at det virker som veldig få tenker over dette, i hverdagen.

Greit nok at målet er å få alle perfekte, men hvor i helvete har individet og mennesket blitt av i denne galskapen?

Jeg ser veldig mange meninger mot trygdestaten norge, og at vi generelt er altfor snille mot folk som er på trygd.

Generelt så driter folk langt i hva som skjer med folk som faktisk ikke fysisk kan ta vare på seg selv, i dette harde kapitalist helvete vi har laget, og at de egentlig bare kan dra til helvete for alt vi kan bry oss.

 

Folk med downs syndrom, handikapp eller noe slags annerledes med dem som ikke er generelt "godtatt" blir sett ned på, enten man sier det med stemmen eller ikke.

Folk tenker det uansett "han har jo downs syndrom da.." "han er jo homofil da.." "han er jo feit da.."

Dette har jo også litt rota i den faktisk fysiske situasjonen.. En mann med liten penis kan ha vanskelig for å tilfredstille kvinner, en med downs syndrom kan som regel ikke løse vanskelige oppgaver eller tenke kritisk, en stakkars pedofil kommer aldri til å finne lykken fordi det automatisk er ullovlig, en feit mann kan ha vanskeligheter med å finne en fin dame fordi fine damer er "out of his league" etc etc..

 

Dette er egentlig bare problemløsning, som sagt, matematiske og logiske problemer som løses så best mennesket har kapasitet til.

 

Mitt poeng er da; hva skjer med mennesker som faktisk er snille, gir empati og kan gi og få mye glede gjennom helt andre ting enn det som er deres meste promenante "feil?"

Skal vi faktisk dømme folk for deres feil? Sette dem ut eller kategorisere dem pga ting de som regel ikke kan noe for? Eller skal vi ta hver person for det de faktisk er, og sier og gjør?

 

Veldig mange slemme personer der ute, som har masse å være glad og stolte over, og fortsatt så blir folk som er annerledes eller "fysisk uheldig" i anna bås..

En skam for denne såkalte progresjonen mennesker har gjort, og en skam for individet.

 

Syntes jeg da. Dere er jo selvklart oppfordret til andre meninger.

[V?rbris]

Helt enig bortsett i fra det meste du lirte fra deg.