Til personer med barn...

[cbs77]

Dama og jeg har vært sammen lenge nå. Det neste logiske steget er å få barn.

Det her jeg egentlig ingenting imot. I det siste så har jeg begynt å tenke over de drømmer og ønsker jeg har hatt om livet. Aldri har jeg hatt et som har inkludert barn. Jeg har aldri drømt om å sitte hjemme når jeg blir 40 med en tiåring eller 2 som skal kjøres til skolen eller trening. Mine drømmer har mer vært å reise og oppleve ting.

 

Til dere som har barn og familie:

 

Har dere drømt om å få barn?

Har det vært et stort ønske å få barn?

Var barna planlagt eller skjedde det bare?

Føler dere at dere har fått utrettet det dere ville med livet?

[SSSø]

Jeg har kanskje ikke barn, og er langt i fra klar til å få det, men jeg har hvertfall alltid visst at jeg vil ha barn når den tid kommer. Venter bare på en stabil økonomi, et fint sted å bo...og en å få barn sammen med, da.

[Cotul]

vel, jeg er 21 år og dama er 3 måneder på vei.

 

Har vel aldri drømt om å få barn nei. Det var ikke planlagt heller. Men har fått høre (mange ganger) at det ikke finnes et bra tidspunkt å få barn på. Men må bare ta det som det kommer.

 

Tror du vil få flere svar om dette temaet på forumet til http://verdensbestepappa.no/

[Mephistopheles]

Er saman med ei utruleg søt jente no, som har ein son på 3 år. Har dei siste åra berre rølpa, drukke og levd så ansvarslaust som overhovudet mogleg.

Det å gå inn i rolla som stefar er det siste eg trudde skulle hende meg, men:

Ein meir gjevandes rolle har eg aldri, aldri befunne meg i.

Så her går eg, verpesjuk og fæl. Det kjem nok småsysken til poden med tida, men fyrst må eg vel overbevise jenta mi om at eg er i stand til å fylla farsrolla fullt ut.

 

Jenta mi var 17 då ho fekk sonen sin, så det er vel unødvendeg å nemna at det ikkje var planlagt. Ein lukkar mange dører, sosialt sett når ein får barn, men det kjennes for min del som at like mange dører opnar seg for ein, om ein berre er klar for ansvaret.

 

Eit stabilt forhold er meir, mykje meir vesentleg enn økonomi og livsituasjon generelt. Det å få barn er noko som sett forhold på prøvingar ein ikkje kan tenkja seg før ein står med begge føtene godt planta i det...

Men det er verdt det. Eg tek del i livet til stesonen min som om det var min eigen.

[cbs77]

Takker for svar. Det har vært episoder som viser at det er både positive og negative ting med å få barn. Må bare finne ut hvilken side det heller mest mot.

[Mephistopheles]

Eit stikkord er å vera trygg på seg sjølv og partnaren. Jenta mi, som fødde i ung alder, gjekk glipp av dei viktigaste åra som trengs for å forma eigen identitet. Dette har prega ho eindel, men det virker som ho no gjer ein innsats for å ta att det tapte. Ikkje at ho bygg seg tryggleik om meg, men at ho finn seg sjølv. Dette syner igjen både på ho sjølv, og sonen hennar, dei er begge tryggare, blidare og meir avslappa enn før.

 

Det er mange stressmomenter i forbindelse med småbarn, iallefall for fyrstegongsforeldre. Til eksempel: "w00t, ein lyd i svevne, ring legen asap!!"

"OMG! pustar han no?" osv... Det er ikkje berre berre å sitje med ansvaret for det mest hjelpeslause vesenet på jordas overflate, då det ikkje kommuniserar med anna enn gråt, avføring og ymse tilstandar for å beskriva sin helsesituasjon.

[Catkin]

Jeg lurer litt på når det er vanlig å få barn jeg .

[thomassit0]

http://www.ssb.no/us/utg/9916/2-01t.txt

 

rundt 26..

[jonnor]

Det gjelder altså for damer. Generelt sett så kan man da anta at det er vanlig (snitt) å bli pappa rett før man er 30.

[Lock-Aze]

Har dere drømt om å få barn?

Har det vært et stort ønske å få barn?

Var barna planlagt eller skjedde det bare?

Føler dere at dere har fått utrettet det dere ville med livet?

7961840[/snapback]

1 : Nei

2 : Nei

3 : Skjedde bare. (Første iallefall)

4 : Spørs hva du mener med utrettet. Nei, har ikke fått alt jeg kunne ønsket jeg skulle gjort.

 

Fikk nr 1 ganske tildlig, var 20, venter nr 2 nå. Vurderer å gå skole, men pr. dags dato har jeg ikke råd til det, kan gjøre det meste som jeg ønsker. Men det kreves mer planlegging, man kan f.eks ikke bare dra ut på fredags kveld fordi man vil, man må ordne barnevakt ol.

 

Det handler stort sett om prioriteringer. (Når jeg er 40, så har jeg iallefall 1 på 20, nr 2 blir ca 17)

 

Trives bra med situasjonen slik den er nå, ikke noe jeg angrer på egentlig, men som sagt er mye jeg gjerne skulle ha gjort (reist mer, studert mer ol. men det kan jeg ta med tiden)

[CFD]

Jeg har ikke barn ,men ønsker det selvsagt i fremtiden. En kamerat er 28 og har akkurat fått sitt første barn. Han sier det er mye skriking ,men man blir klar når den tiden kommer..

 

Har også en annen tjommy på 22 som har 2unger og digger det. Han har jo spøkt med at det ikke blir lett å få seg dame igjen hvis det blir slutt mellom de personene nå. Er ikke så mange damer rundt 22 som ønsker å ha et forhold med en type med 2unger..

[Gjest Gjest_Medusa_*]

Jeg er en dame på 27 som fikk barnet mitt som 20-åring, og skal bare fortelle min historie, ingen andres

 

Jeg skal fatte meg i korthet: *kremt*

 

Jeg gikk siste året på videregående(yrkesfag) da jeg fant ut at hipp hurra! jeg ER gravid! Skal bli mamma! Endelig! Det var på tide! STOR lykke! Det var det virkelig også, jeg gledet meg enormt til mammarollen, nå skulle det bare koses og dulles med den lille

 

Jeg skulle egentlig ta læretiden min, men siden jeg nettopp hadde født en liten nydelighet tenkte jeg at det kan utsettes noen år Og joda, som sagt så gjort så ble jeg hjemme i nesten 3 år med min lille engel og jobbet litt i butikk, og ja, jeg ble alenemor da prinsessen var nesten året, så det var litt mye jobb og barnegråt og så gråt også mamma en skvett fordi hun var sliten av og til.

 

Så etter 3 år så ble jeg lærling i faget mitt, så skulle jeg endelig få fagbrev og greier og greier. STOR lykke. Igjen! Fagbrevet fikk jeg, og ble den stolte mottaker, da jeg var fylt 26 år. Følte at jeg virkelig hadde slitt for dette, så det føltes fortjent, i aller høyeste grad, om det var litt sent, pytt pytt-jeg er enda ung!

 

Nå nærmer min historie seg slutten, og jeg fyller snart 28. Datteren min lærer geometri på skolen i andre klasse mens jeg akkurat har påbegynt mitt andre semester på universitetet og har lagt bak meg matematikkens slitsomme derivasjoner og integrasjoner, og tatt fatt på livets underverker og livets molekyler i biologien. Jeg planlegger å ta mastergrad om 5 år.

 

Jeg vil si at vel er jeg litt eldre enn gjennomsnittsstudenten, men jeg mener også at jeg har fått så mye mer tilbake her i livet enn om jeg hadde valgt abort den gangen for 7 år siden. Hvis jeg hadde valgt det hadde jeg ikke vært der eller den jeg er i dag.