Med tyllkjoler skal det læres!

[F_S_]

"Kunnskapsminister Øystein Djupedal vil feminisere undervisningen for å

inspirere flere jenter til å ta realfag, skriver VG.

- Hvorfor ikke bruke dukker i rosa tyllkjoler som det skjer noe med? Jentene

må kjenne seg igjen i undervisningen, sier Djupedal til VG."

 

http://www.nettavisen.no/innenriks/politik...ticle889846.ece

 

 

Han kunne ikke begripe det, det hele var så uvirkelig fjernt. Nettavisens

siste artikkel var i ferd med å sette ham ut av fatning. Han var på randen

av en eksplosjon, og måtte sette seg på huk i forsøk på å bevare roen. Det

var forståelse han søkte, en fornuftig og rasjonell forklaring på tingenes

tilstand. Der satt han, sammenkrøpet med hodet i hendene og blikket vendt

mot bakken. Kroppen dirret, mens de sterke tåballene arbeidet på høygir for

å holde balansen. Håret var dratt uflidd bakover, og fingertupper og knoker

var hvite. Man kunne tidvis se en og annen tåre forlate øyekroken, på sin

lange ferd mot bakken. Det var som i sakte film, som når kroppen pumper ut

sitt hele magasin med adrenalin - den ultimate konsentrasjon. Man trer inn i

fluens sanseverden.

Men han gråt ikke - det var bare de kroppslige forsvarsmekanismers måte å

lekke ut trykk på.

Det hadde gått rundt halvannet år nu, siden de tre partiene hadde dannet sin

regjeringskoalisjon, og trådd seirende inn i hovedkvartalet i Løvebakken.

 

Slik ble han sittende en god stund og arbeide med spørsmålet: Hvordan er det

mulig, hvordan i det brennhete helvete er det mulig!? Hver eneste en av

hjernecellene var i dyptgående kontakt med problemstillingen "opphavet til

politiske forslag for i offentlig skole å løse rekrutteringsproblemet til

realfag". Det var opphavet han søkte å forstå, da han ikke erkjente at

ujevne interessere basert på kjønn i det hele tatt var et problem. Han innså

ikke dette, til tross han gjentatte ganger hadde hørt og lest det. Spesielt

ofte hadde han kommet over debatter og artikler som tok fatt i dette det

siste halvannet året.

Det begynte å gjøre vondt i kroppen, det var den anstrengte sittestillingen

som hadde begynt å få melkesyra til å pumpe inn i leggene. Tåballene skrek

etter avlasting. Han reiste seg opp, og gikk bort til en kontorbygnings

betongvegg for å støtte seg. Der ble han stående, fortsatt med blikket vendt

i bakken, og med utstrakte armer og sprikende fingre lene seg inn til

veggen. Som om han sto der og strakk ut bena etter en lengre joggetur. Inne

i hodet sitt kunne han høre kunnskapsministerens stemme i det evinnelige

gjenta "bruke dukker i rosa tyllkjoler". Stemmen var høy og fylt av ekko. I

begynnelsen av den siste regjeringsperiode hadde han vært plaget av

opphavsgåten ukentlig. Men nu for tiden var det nærmest daglig.

Han begynte å bli sliten i hodet, og ellers i kroppen. Og som i et desperat

forsøk på å hente mer energi, trakk han pusten dypt inn, spente overkroppen

kraftig bakover og tok med nakke og hode i prosjektilfart et byks inn i

betongveggen. KLAKK!

Det var en ubeskrivelig smerte, og det nesten svartnet fullstendig for ham.

Hodet dunket i en verk han aldri før hadde kjent, men fortsatt kunne han

høre kunnskapsministerens stemme der inne rope høyt og tydelig, og med samme

ekkoeffekt "BRUKE DUKKER I ROSA TYLLKJOLER! BRUKE DUKKER I ROSA

TYLLKJOLER!".

 

Hendene holdt fortsatt tak i betongveggen, som i et supermagnetisk grep.

Svett og svært svimmel løftet han blikket oppover og til siden, men bare

øynene kunne ses over underarmens horisont, og til sin totale likegyldighet

oppdaget han at forbipasserende hadde stoppet opp og tittet med et måpende

og forbausende blikk bort til ham. Det var vondt å se hvor mange det var,

fordi hjernen hadde blitt rystet kraftig i slaget. Slik ble han stående noen

minutter, tungpustet og svett, og med en dundrende hodepine. Han senket

hodet og blikket rolig ned mot bakken igjen, mens de kritthvite hendene

fortsatt hadde et grep mot den flate betongveggen, som aldri ville slippe

taket.

På ny tok han et dypt åndedrag, spente overkroppen kraftig bakover og tok et

nytt byks inn i veggen. KLAKK! Dette gjentok han, med minutters mellomrom,

bortimot ti ganger. Da, den siste gangen, var det han syntes å kjenne og

høre en sprekk i hodeskallen. Men den plutselige redselen ble kortvarig, og

det siste han rakk å tenke før han segnet om, var at kanskje han i

forksningsøyemed hadde gått for langt?

Han husker ikke hvor lenge han ble liggende bevisstløs på bakken, men kom

til seg selv av en dunkende følelse i kinnet. Noen hadde forsøkt å få liv i

ham, ved å slå med flat hånd mot dette.

Det tok ikke lang tid før han kom til bevissthet, kunne det forbipasserende

publikum, som nu hadde tatt førstehjelpsaffære bekrefte, han hadde ikke

ligget der mer enn noen få minutter. Men han var i ørska, både syn og hørsel

hadde fått hard medfart, og ellers øvrige sanser. Publikum tok forsiktig tak

i armer og overkropp, for å hjelpe ham på bena igjen. Skjelvende og i

ubalanse sto han der, tungpustet, med blod som sildret nedover ansikt og

klær. Svetten silte, og suggelet rant ut av den åpne munnen. Øynene gikk på

kryss og tvers, og verden var ufattelig tåkete.Men se kunne han tross alt,

og høre også.

Med ett, mens han sto der forkommen og ute av stand til å få frem et ord,

kjente han noe bløtt og seigt på den ene skulderen. Publikum skrek og ba ham

legge seg ned igjen. Men han insisterte på å stå. Han vred hodet forsiktig

ned mot skulderen, og klarte å feste blikket til hva som hadde skjedd. Det

var hjernemasse, flytende hjernemasse som sev ut øret. Han ble først

bekymret, og kjente deretter denne bekymring gli over i fryktinngytende

redsel. Hva ville skje?! Ville han dø?!

 

Etter en stund, mens de ventet på profesjonell assistanse, stoppet

etterhvert strømmen av rennende hjernemasse opp. Den hadde størknet i

øregangen og dannet en propp. Fortsatt kunne han høre hyling og ense panikk.

Men han blokkerte alt dette oppstyret ute. Plutselig, på mirakuløst vis,

fikk han en varm og gledesfylt følelse over seg. Det var stemmen til

kunnskapsministeren igjen. "Bruke dukker i rosa tyllkjoler, bruke dukker i

rosa tyllkjoler!". Den ga med ett mening! DEN GA MENING! Leke med dukker,

ville lære matematikk og lære det, rekruttere flere jenter inn i den

realfaglige verden! Alt ble klart! Han visste han hadde fått varige

hjerneskader, men til tross ville overleve. Det kunne akuttpersonalet på

stedet bekrefte, og de lovet også å gjøre skadene minst mulig synlige. Han

kjente en enorm gledesrus presse på - forskningseksperimentet hadde lykkes,

han forsto nu opphavet til kunnskapsministerens politiske forslag - ikke

bare rent logisk, men også hans eminente evner til å gripe fatt i innbilte

problemstillinger rent pragmatisk. Det var som å bli vekket til et nytt liv.

Dum i huet, men fylt av glede over å ha innvalgte ministre av

kunnskapministerens kaliber til å løse realfagrelaterte problemer, for den

saks skyld all verdens problemer, i den offentlige skole. Opphavet til

forslaget for dette spesifikke tilfelle, kunne og burde med stor

sannsynlighet, skyldes sterke og ustoppelige drifter med sin rot i

følelseslivets mange åndssvake absurditeter. Det viktigste, hadde

kunnskapsministeren lært ham, må som forslagsstiller i politisk sammenheng

være at det kommer lyder ut av munnen, formet som ord. I hvilken rekkefølge

de kommer, og hva de er, er av mindre betydning, så lenge man er glad! Hipp,

hipp, HURRA! Ved neste stortingsvalg skulle han stemme SV, såfremt hans

mentalt tilbakestående tilstand bare vedvarte. Måtte den bare det!

 

 

FS