slave på jobben! og livet mitt er Vondt!

[klilleng]

blir man mobba på privat skoler å nå? trudde det var derfor man gikk på privat skole jeg... MYE mindre mobbing... men da tokk jeg feil da?

8111517[/snapback]

Det er vel helst for å få bedre karakterer.

[monzilla]

Jeg anbefaler deg å ta den jobben på KIWI.

 

Ta å skriv ned en detaljert plan over neste dag før du legger deg, og følg denne. Gjør du dette får du litt struktur og rutiner på livet ditt. Kan hjelpe med å få deg opp på bena igjen.

[On1Musha]

jeg har bestemt meg for å jobbe på kiwi... skal ditt på mandag.. men mamma og pappa er sur fordi at jeg ikke "GIDDER" å dra ditt i dag! det irriterer meg grønn! har sakt til dem at jeg har vondt i ryggen men dem hører jo ikke på meg! så pappa ble sur og dro hjem og så sitter jeg med ei padde her!

[darkness|]

Først og fremst, du er i en situasjon hvor du må sette deg ned og tenke over hva du vil i livet.

 

Er det noe du virkelig brenner for? Sett opp to lister: Én med oppnåelige mål som du SKAL klare å nå, og én med mål som er litt lenger frem i tid, å strekke seg etter.

 

Det høres ut som du sliter med litt negativ tankegang. Det som er viktig for å komme deg ut av den situasjonen du er i nå, er å tenke på deg selv. Filtrer ut maset fra foreldrene dine, tenk på hva du selv vil, og hva som er best for deg.

 

Når det er gjort, så starter du fra toppen av listen og jobber deg nedover. Etter hvert som du ser at du faktisk mestrer ting, så vil selvtillitten din stige, og humøret med.

 

Det er lov å være deppa, men ikke la det mørke humøret ta over hverdagen. Tenk for deg selv "dette suger, men jeg skal klare å snu det over til noe positivt". Får du ikke en jobb, søk på en ny. Gå kun på sosialen dersom du virkelig trenger det.

 

Å få seg jobb på kiwi er en god start. Smil og vær hyggelig mot kundene, gjør en så god innsats som du kan, slik at du vet med deg selv at du virkelig gjør en god jobb. Gode referanser er kjempeviktig å ha i fremtiden. Etter hvert som du kommer inn i en rutine, så kan du f.eks begynne å ta opp igjen fag som du har strøket i eller sluttet før du fullførte. Se deg om etter en hybel du kan leie, og jobb og tjen til livets opphold - så ser du raskt at det gir en god følelse når man ser at man kan klare seg selv. Moren din er et voksent menneske. Hun klarer seg selv. Det er viktig at du fokuserer på at ditt eget liv skal bli bra, før du kan hjelpe andre.

 

Når rutinen er på plass, humøret er bedre, så kan du begynne å tenke på om du vil ta en utdannelse som leder frem til en jobb du virkelig kunne tenkt deg å jobbe med. Om faren din mener at du skal være lastebilsjåfør, så får det være hans sak. Hvis du heller vil bli kokk, frisør, bilmekaniker - tro meg, det klarer du. Og det pisspreiket aetat kommer med, om at du kommer til å få det kjempevanskelig på skolen pga dysleksi.. det kan du bare la gå ut andre øret. Hvis du setter deg mål, og gjør en innsats, så kommer du så langt du bare vil her i verden. Om du møter på motgang, så sett deg ned, gråt og syns synd på deg selv i en time, men reis deg opp igjen, og finn frem humøret. Med stå-på-vilje og humør så vil du se at alt kan fungere.. hvis du bare vil.

 

Ikke grav deg dypere ned i søla ved å synes synd på deg selv i en evighet.

[Dahl]

100 kroner dagen og svart arbeid? Anmeld firmaet! Det er langt under minstelønn, og det er selvsagt ulovlig for bedriften å betale de ansatte svart.

[Flexo]

Bit sammen tenna og gjør som darkness| sier.

 

Du kan for mye av dritten selv når du slår ned det ene gode forslaget etter det andre. Livet er hardt, ikke noe du får gjort med det, men det blir ikke bedre av at du ligger hjemme i senga hos mordi og sutrer.

 

At du holdt ut så lenge i Grenseløs Grønn Skog med vondt i ryggen og nå ikke gidder å gjøre noe som helst får meg til å ta hele saken med en klype salt, og ja, vet at du fortsatt har vondt i ryggen.

 

Gå til legen, forklar problemet, og få avtalt en time til røntegn (riktig stava?) på et sykehus. I verste fall må du under kniven.

 

Ja, jeg er litt negativ, men jeg begynner å miste trua på deg, enkelt og greitt!

[On1Musha]

Først og fremst, du er i en situasjon hvor du må sette deg ned og tenke over hva du vil i livet.

 

Er det noe du virkelig brenner for? Sett opp to lister: Én med oppnåelige mål som du SKAL klare å nå, og én med mål som er litt lenger frem i tid, å strekke seg etter.

 

Det høres ut som du sliter med litt negativ tankegang. Det som er viktig for å komme deg ut av den situasjonen du er i nå, er å tenke på deg selv. Filtrer ut maset fra foreldrene dine, tenk på hva du selv vil, og hva som er best for deg.

 

Når det er gjort, så starter du fra toppen av listen og jobber deg nedover. Etter hvert som du ser at du faktisk mestrer ting, så vil selvtillitten din stige, og humøret med.

 

Det er lov å være deppa, men ikke la det mørke humøret ta over hverdagen. Tenk for deg selv "dette suger, men jeg skal klare å snu det over til noe positivt". Får du ikke en jobb, søk på en ny. Gå kun på sosialen dersom du virkelig trenger det.

 

Å få seg jobb på kiwi er en god start. Smil og vær hyggelig mot kundene, gjør en så god innsats som du kan, slik at du vet med deg selv at du virkelig gjør en god jobb. Gode referanser er kjempeviktig å ha i fremtiden. Etter hvert som du kommer inn i en rutine, så kan du f.eks begynne å ta opp igjen fag som du har strøket i eller sluttet før du fullførte. Se deg om etter en hybel du kan leie, og jobb og tjen til livets opphold - så ser du raskt at det gir en god følelse når man ser at man kan klare seg selv. Moren din er et voksent menneske. Hun klarer seg selv. Det er viktig at du fokuserer på at ditt eget liv skal bli bra, før du kan hjelpe andre.

 

Når rutinen er på plass, humøret er bedre, så kan du begynne å tenke på om du vil ta en utdannelse som leder frem til en jobb du virkelig kunne tenkt deg å jobbe med. Om faren din mener at du skal være lastebilsjåfør, så får det være hans sak. Hvis du heller vil bli kokk, frisør, bilmekaniker - tro meg, det klarer du. Og det pisspreiket aetat kommer med, om at du kommer til å få det kjempevanskelig på skolen pga dysleksi.. det kan du bare la gå ut andre øret. Hvis du setter deg mål, og gjør en innsats, så kommer du så langt du bare vil her i verden. Om du møter på motgang, så sett deg ned, gråt og syns synd på deg selv i en time, men reis deg opp igjen, og finn frem humøret. Med stå-på-vilje og humør så vil du se at alt kan fungere.. hvis du bare vil.

 

Ikke grav deg dypere ned i søla ved å synes synd på deg selv i en evighet.

8113683[/snapback]

 

 

jeg skal gjøre så godt jeg kan

[Husam]

Metoden til darkness funker veldig bra. Lager du deg lister med mål som er oppnåelige til enhver tid, og utfyller og legger til mål etterhvert som du når de forrige, vil motivasjonen rase oppover. Alt er lettere når du ser at utviklinga i livssituasjonen går riktig vei. Etterhvert som du når målene og kommer deg fremover oppdager du andre oppmuntrende motivasjonsfaktorer også, blant annet at livet virker mer meningsfylt, og foreldrene dine blir stolte av deg.

 

EDIT: Og for all del, jeg er sikker på at det kan være en fordel å bruke denne tråden som en dagbok, det er ofte greit med litt oppmuntring.

Endret 9. mars 2007 av Husam

[On1Musha]

Jeg er glad for MANGE MANGE MANGE gode innlegg fra dere skulle ønske jeg kunne tatt dere alle i handa å sakt: tusen takk for hjelpen dere er så snille alle sammen

[Bear^]

Først og fremst, du er i en situasjon hvor du må sette deg ned og tenke over hva du vil i livet.

 

Er det noe du virkelig brenner for? Sett opp to lister: Én med oppnåelige mål som du SKAL klare å nå, og én med mål som er litt lenger frem i tid, å strekke seg etter.

 

Det høres ut som du sliter med litt negativ tankegang. Det som er viktig for å komme deg ut av den situasjonen du er i nå, er å tenke på deg selv. Filtrer ut maset fra foreldrene dine, tenk på hva du selv vil, og hva som er best for deg.

 

Når det er gjort, så starter du fra toppen av listen og jobber deg nedover. Etter hvert som du ser at du faktisk mestrer ting, så vil selvtillitten din stige, og humøret med.

 

Det er lov å være deppa, men ikke la det mørke humøret ta over hverdagen. Tenk for deg selv "dette suger, men jeg skal klare å snu det over til noe positivt". Får du ikke en jobb, søk på en ny. Gå kun på sosialen dersom du virkelig trenger det.

 

Å få seg jobb på kiwi er en god start. Smil og vær hyggelig mot kundene, gjør en så god innsats som du kan, slik at du vet med deg selv at du virkelig gjør en god jobb. Gode referanser er kjempeviktig å ha i fremtiden. Etter hvert som du kommer inn i en rutine, så kan du f.eks begynne å ta opp igjen fag som du har strøket i eller sluttet før du fullførte. Se deg om etter en hybel du kan leie, og jobb og tjen til livets opphold - så ser du raskt at det gir en god følelse når man ser at man kan klare seg selv. Moren din er et voksent menneske. Hun klarer seg selv. Det er viktig at du fokuserer på at ditt eget liv skal bli bra, før du kan hjelpe andre.

 

Når rutinen er på plass, humøret er bedre, så kan du begynne å tenke på om du vil ta en utdannelse som leder frem til en jobb du virkelig kunne tenkt deg å jobbe med. Om faren din mener at du skal være lastebilsjåfør, så får det være hans sak. Hvis du heller vil bli kokk, frisør, bilmekaniker - tro meg, det klarer du. Og det pisspreiket aetat kommer med, om at du kommer til å få det kjempevanskelig på skolen pga dysleksi.. det kan du bare la gå ut andre øret. Hvis du setter deg mål, og gjør en innsats, så kommer du så langt du bare vil her i verden. Om du møter på motgang, så sett deg ned, gråt og syns synd på deg selv i en time, men reis deg opp igjen, og finn frem humøret. Med stå-på-vilje og humør så vil du se at alt kan fungere.. hvis du bare vil.

 

Ikke grav deg dypere ned i søla ved å synes synd på deg selv i en evighet.

8113683[/snapback]

 

Gode råd her ja, meget gode råd. Det er veldig viktig å komme seg for ut av negative tanker og se fremover. Men det er og lettere sagt enn gjort og krever en del. Det kan jeg skrive under på.

 

100 kroner dagen og svart arbeid? Anmeld firmaet! Det er langt under minstelønn, og det er selvsagt ulovlig for bedriften å betale de ansatte svart.

8113879[/snapback]

 

Tro det eller ei men Norge har ingen minstelønn. Om noen vil at du skal jobbe for 1 kr timen så er det opp til dem. Det er fullstendig hull i hodet ja, men slik er det bare. Er opp til arbeidsgiver å bestemme lønna, og om bedriften er trafiibunnet er det tariffen som bestemmer lønna. Om ikke, good luck.

[Wlffrsether]

Som en del allerede har poengtert, så er det helt greit å starte med enkle arbeidsoppgaver, f.eks. som butikkmedarbeider/ekstrahjelp, eller andre ting. Jobb er jobb. Selv er jeg kanskje et godt eksempel på hva som kan skje hvis man er skikkelig heldig:

 

Jeg har igjennom hele oppveksten vært innvolvert hos lokalbanken når de sender ut kundepost, kalendre, reklame og liknende. Da har de tatt kontakt og jeg har fått muligheten til å tjene noen kroner. Sommeren/Høsten 2005 satt jeg nok en gang og pakket kundepost som omhandlet det kommende byttet av datasentral (Terra-bankene gikk fra EDB til SDC), og samtidig som jeg satt å pakket dette, så ble jeg forespurt om jeg kanskje var interresert i et lite 1-ukers engasjement i banken som tele-support for alle de som ikke fant ut av den nye nettbanken sin. Dette sa jeg selvsagt ja til.

 

Etterhvert som dette nærmet seg og jeg hadde vært på ymse informasjonsmøter om denne konverteringen, så fikk jeg en forespørsel om jeg hadde mulighet til å vikariere for vaskehjelpa i banken som skulle ut med 2 måneders sykemelding. Arbeidsledig som jeg var, så var dette selvsagt helt utmerket for meg. Jobb er jobb og lønn er lønn. Fra 24.10.05 satt jeg altså med telesupport fra 08:00 til 21:00 hver dag, og deretter tok jeg meg av renholdet etterpå. Lange dager, men det var verdt det. Telesupporten som egentlig skulle vare i kun 1 uke, ble utvidet til 3, hvor jeg var 1 av 4 innleide som fikk være der alle 3 ukene.

 

Etter disse 3 ukene så var det kun vaskejobben som sto igjen. Så en morgen, etter utført vaskejobb, tikket det inn en SMS på mobiltelefonen min fra en av de ansatte i banken, hvor jeg fikk et helt enkelt spørsmål om jeg var interresert i 6 måneders vikariat i kasse, siden en av de ansatte var ute med sykemelding/permisjon. Det eneste jeg hadde fra før av noenlunde relevant erfaring var 3 år i den lokale dagligvarehandelen samtidig som videregående, men utifra hva de hadde hørt derfra og inntrykket de fikk under supporten var nok. Nå, 15 måneder senere, jobber jeg fortsatt i banken og fungerer som i 100% stilling, selv om den jeg vikarierte har vært delvis tilbake fra sykemelding siden oktober og nå i det siste i 75%. I løpet av mars skal jeg få avklaring på om jeg får fast ansettelse.

 

Ikke forvent at noe slikt skjer. Det er nok meget sjelden at det skjer på denne måten, men det er forhåpentligvis med på å poengtere at ALL erfaring og ALLE referanser du har er en fordel for deg. En stor del bedrifter foretrekker å bruke av de de allerede har hatt kontakt med når de har behov for folk, uansett hva arbeidet går ut på, så om du har fått foten innenfør dørkarmen, så er mye gjort.

[Lock-Aze]

100 kroner dagen og svart arbeid? Anmeld firmaet! Det er langt under minstelønn, og det er selvsagt ulovlig for bedriften å betale de ansatte svart.

8113879[/snapback]

Som nevnt, norge har ikke minstelønn. Såfremst bedriften ikke er bundet av tariff, så kan du gi arbeidere 1kr timen og det er fullt lovlig.

[Dahl]

100 kroner dagen og svart arbeid? Anmeld firmaet! Det er langt under minstelønn, og det er selvsagt ulovlig for bedriften å betale de ansatte svart.

8113879[/snapback]

Tro det eller ei men Norge har ingen minstelønn. Om noen vil at du skal jobbe for 1 kr timen så er det opp til dem. Det er fullstendig hull i hodet ja, men slik er det bare. Er opp til arbeidsgiver å bestemme lønna, og om bedriften er trafiibunnet er det tariffen som bestemmer lønna. Om ikke, good luck.

8115690[/snapback]

Dette var jeg ikke klar over, beklager det. Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva en eventuell minstelønn er på (bortsett fra at det definitvt er mer enn 100 kr dagen), men jeg var sikker på at Norge hadde minstelønn. Takk for at du sier ifra.

[Dahl]

Etter å ha lest hele tråden skjønner jeg at du har det svært vanskelig hjemme. For meg virker det som at foreldrene, Aetat, skolen og andre som egentlig skal passe på deg ignorerer problemene dine, slik at du føler deg mindreverdig. Vi har alle problemer, det er HELT menneskelig og normalt. At du har dysleksi er på ingen måte en hindring mot at du skal kunne gå på skolen. Jeg forstår det også sånn at du synes det er vanskelig å være med mennesker - du er kanskje usikker på deg selv, og derfor usikker på hvordan andre mennesker ser på deg. Slike tanker kan dra hvem som helst ned i søla.

 

Som Darkness| skriver i sitt svært gode innlegg, det er viktig at du nå fokuserer på deg selv. Med bakgrunn i det du skriver virker det som at foreldrene dine ikke forstår deg og dine problemer, og gjør heller ingen forsøk på å gjøre det. Foreldrene dine er voksne, og burde derfor klare å ta vare på seg selv. Du skal ikke behøve å ta vare på dem. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg søkt jobb på Kiwi-butikken du snakker om - jeg tror at det kan være første skritt på vei til et langt bedre liv for deg. I en butikk lærer du hvordan du skal forholde deg til andre mennesker, så du vil være flinkere med mennesker senere i livet. Hvis du er redd for å være sammen med andre mennesker er det bare en ting å gjøre: være sammen med andre mennesker!

 

Jeg vil også anbefale deg å begynne på skolen igjen. Gjør ditt beste for å ikke bare få bra karakterer, men for å lære. Fokuser hele tiden på det positive i livet ditt, men er du lei deg, så gråt i vei! Men la ikke den depressive delen av deg ta overhånd, det er viktig at du er sterk og sier til deg selv at dette skal du klare.

 

Selvom du har hatt en vanskelig oppvekst og har det vanskelig nå, så kan du absolutt bli noe stort senere. Din innstilling teller uendelig mye mer enn du tror. Tror du at du kommer til å bli uteligger, så blir du det. Overbeviser du deg om at du kan bli noe stort, så blir du det. Tanker kan flytte fjell.

 

Jeg synes det er modig gjort av deg å fortelle om problemene dine så åpent her. I mine øyne er det et lite skritt på veien for å ta et oppgjør med problemene dine - du hjelper deg selv ved å kunne snakke med andre. Jeg ønsker deg all lykke videre i livet!

Endret 10. mars 2007 av Dahl

[On1Musha]

Etter å ha lest hele tråden skjønner jeg at du har det svært vanskelig hjemme. For meg virker det som at foreldrene, Aetat, skolen og andre som egentlig skal passe på deg ignorerer problemene dine, slik at du føler deg mindreverdig. Vi har alle problemer, det er HELT menneskelig og normalt.  At du har dysleksi er på ingen måte en hindring mot at du skal kunne gå på skolen. Jeg forstår det også sånn at du synes det er vanskelig å være med mennesker - du er kanskje usikker på deg selv, og derfor usikker på hvordan andre mennesker ser på deg. Slike tanker kan dra hvem som helst ned i søla.

 

Som Darkness| skriver i sitt svært gode innlegg, det er viktig at du nå fokuserer på deg selv. Med bakgrunn i det du skriver virker det som at foreldrene dine ikke forstår deg og dine problemer, og gjør heller ingen forsøk på å gjøre det. Foreldrene dine er voksne, og burde derfor klare å ta vare på deg selv. Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg søkt jobb på Kiwi-butikken du snakker om - jeg tror at det kan være første skritt på vei til et langt bedre liv for deg. I en butikk lærer du hvordan du skal forholde deg til andre mennesker, så du vil være flinkere med mennesker senere i livet. Hvis du er redd for å være sammen med andre mennesker er det bare en ting å gjøre: være sammen med andre mennesker!

 

Jeg vil også anbefale deg å begynne på skolen igjen. Gjør ditt beste for å ikke bare få bra karakterer, men for å lære. Fokuser hele tiden på det positive i livet ditt, men er du lei deg, så gråt i vei! Men la ikke den depressive delen av deg ta overhånd, det er viktig at du er sterk og sier til deg selv at dette skal du klare.

 

Selvom du har hatt en vanskelig oppvekst og har det vanskelig nå, så kan du absolutt bli noe stort senere. Din innstilling teller uendelig mye mer enn du tror. Tror du at du kommer til å bli uteligger, så blir du det. Overbeviser du deg om at du kan bli noe stort, så blir du det. Tanker kan flytte fjell.

 

Jeg synes det er modig gjort av deg å fortelle om problemene dine så åpent her. I mine øyne er det et lite skritt på veien for å ta et oppgjør med problemene dine - du hjelper deg selv ved å kunne snakke med andre. Jeg ønsker deg all lykke videre i livet!

8118477[/snapback]

 

 

det er så rørende å lese jeg blir så glad når folk skjønner hva jeg mener... jeg er så glad at dere prøver å hjelpe meg jeg kan ikke få takket nok!

 

 

noen som vet sånn ca hva man får i lønn av å jobbe på kiwi? trur dere jeg kan få gå med lue på? noen som har jobba i butikk som kan gi noen bra tips? jeg vil helst slippe å sitte i kassa.. hvilken avdeling på kiwi er det "minst" folk tilstedet? lagret?

[Thlom]

Høres ut som om du har sosial angst eller noe slikt. Hvis du har blitt mobbet og ikke blitt behandlet riktig av dine nærmeste i oppveksten så er det forståelig. Kanskje du burde vurdere psykolog for å få hjelp. Vet det kan være vanskelig å i det hele tatt få plass hos offentlige psykologer, også er det stress med pengene det koster, selv om det fort blir dekket av folketrygden.

[Bear^]

Tror det normalt sett ligger på rundt 90-100 spenn timen på Kiwi, med forbehold om feil. Mener i alle fall det var det de snakka om da jeg var inne på et av mine utalje jobbintervjuer i løpet av mine 3 års arbeidsledighet.

 

De fleste slike plasser har uniformst kodeks, hvor mange tilfeller du ikke får gå med hodeplagg i form av luer. Dette er dog ikke noe problem, synes jeg i alle fall.

 

Men jeg råder deg faktisk på det sterkeste å få litt psykologisk hjelp. Om du har blitt mobbet, så skader det mer enn du tror, og det kan du slite godt med i årenes løp. Derfor meget godt å få det ut, får frustrasjonen bort, irritasjonen ja alt. Legge det bak seg og se fremover igjen.

 

Er det noe jeg har lært er det at man aldri skal se mørkt på fremtiden for det er der lyset ligger. Hva fortiden skjuler er i skyggeland og er det av yms sort burde det være der og. Å fokusere på det negative som har skjedd, og gruble over det, hjelper aldri i det lange løp.

 

Ta kontakt med fastlegen din, forklar situasjonen. Legen har foresten og taushetsplikt så det er ingen problem. Hadde selv en liteh psykisk knekk i løpet av mine 3 år uten jobb, noe som krevde en tur til fastlege og litt snakking med mine nærmeste. Utrolig godt. Men nå er jeg velsignet med en meget snill omtenksom familie, så jeg trengte ingen psykolog. Men en psykolog er like godt om ikke bedre.

[On1Musha]

Tror det normalt sett ligger på rundt 90-100 spenn timen på Kiwi, med forbehold om feil. Mener i alle fall det var det de snakka om da jeg var inne på et av mine utalje jobbintervjuer i løpet av mine 3 års arbeidsledighet.

 

De fleste slike plasser har uniformst kodeks, hvor mange tilfeller du ikke får gå med hodeplagg i form av luer. Dette er dog ikke noe problem, synes jeg i alle fall.

 

Men jeg råder deg faktisk på det sterkeste å få litt psykologisk hjelp. Om du har blitt mobbet, så skader det mer enn du tror, og det kan du slite godt med i årenes løp. Derfor meget godt å få det ut, får frustrasjonen bort, irritasjonen ja alt. Legge det bak seg og se fremover igjen.

 

Er det noe jeg har lært er det at man aldri skal se mørkt på fremtiden for det er der lyset ligger. Hva fortiden skjuler er i skyggeland og er det av yms sort burde det være der og. Å fokusere på det negative som har skjedd, og gruble over det, hjelper aldri i det lange løp.

 

Ta kontakt med fastlegen din, forklar situasjonen. Legen har foresten og taushetsplikt så det er ingen problem. Hadde selv en liteh psykisk knekk i løpet av mine 3 år uten jobb, noe som krevde en tur til fastlege og litt snakking med mine nærmeste. Utrolig godt. Men nå er jeg velsignet med en meget snill omtenksom familie, så jeg trengte ingen psykolog. Men en psykolog er like godt om ikke bedre.

 

-------------------------------------------------------------------------------------------------

 

 

 

Høres ut som om du har sosial angst eller noe slikt. Hvis du har blitt mobbet og ikke blitt behandlet riktig av dine nærmeste i oppveksten så er det forståelig. Kanskje du burde vurdere psykolog for å få hjelp. Vet det kan være vanskelig å i det hele tatt få plass hos offentlige psykologer, også er det stress med pengene det koster, selv om det fort blir dekket av folketrygden.

8118845[/snapback]

 

 

 

 

da jeg skulle til legen å få syke meling.. satt jeg der som en tosk og fikk ikke sakt et ord! jeg ble så nervøs er ikke så flink til å snakke for meg

[Barely dead]

er ikke så flink til å prate for meg jeg heller, men prøver alltid å tvinge ordene fram, må prøve å overvinne frykten

[On1Musha]

er ikke så flink til å prate for meg jeg heller, men prøver alltid å tvinge ordene fram, må prøve å overvinne frykten

8119511[/snapback]

 

 

haha ja... tør jo ikke se en jente i øya en gang jeg! Søstra mi tør jeg og se i øya.. men det er vel ikke samme som en pen "STYGG" jente? jeg husker at jeg pugga på hva jeg skulle si dagen før! men da jeg kom til han stoppa ALT opp! så det ble litt sånn:

 

"ja det h h har se se se seg sånn at jeg jeg jeg... hvor var jeg?" vis du skjønner?

 

er litt latis å tenke tilbake på! at man kan bli dummere en meg det er vel ikke mulig?

 

Edit: hadde det ikke vært fint å skaffa seg ei dame i sørge perioden min? en som kunne gitt meg noen våte kyss og litt trøst? eller er det bare teit? har ikke hat mere en ei dame jeg.. så jeg vet ikke

Endret 10. mars 2007 av On1Musha