Jeg tror jeg begynner å bli gal!

[Gjest Gjest_Meg_*]

Hei … …

 

Jeg har et stort problem, jeg mener - jeg har JÆVLA MANGE STORE OG SYKE PROBLEMER!

 

Jeg veit ikke hvorfor jeg har postet dem her, sikkert fordi jeg er feig, og synes at det er mye enklere å legge dem ut på et forum på nettet der jeg kjenner ingen. Jeg har holdt dette inni meg hele tiden, ingen kjenner den virkelige meg, alle tror jeg er normal og vellykket.

 

Moren min ble gravid da hun studerte, så hun droppet ut - jeg fant ut at hun hadde foretatt en abort før jeg ble omfavnet … … Samme far, men han har aldri erkjent seg for å være faren min, selv om jeg bor med han. Jeg kan huske da jeg var liten, at han truet til seg penger fra moren min med kniv, og han banket mammaen min, jeg ble plassert i soverommet med en is i hånden hver gang … Det her skjedde mens jeg gikk i barnehagen i, han kom og hentet meg, og vi dro rett til mamma (jeg tror at han brukte meg som ”gissel”). Han ville ikke stå oppført som faren min fordi han ikke ville betale barnetrygd sikkert, mamma og pappa har alltid kranglet om penger, og begge er trygdesnyltere etter min oppfatning, men mamma prøver da å ta studier for å bli noe, det er bare faren min som stopper henne hver gang. Da jeg begynte på skolen, flyttet vi inn i en leilighet, i starten med tanten min, moren min jobbet dag og natt jeg gikk i nulte klasse som det het den gangen, og jeg måtte passe på broren om kvelden - mens faren min var ute og drakk og spilte kort i følge folk. Jeg ble mishandlet av faren min ofte, han klikket for det minste ting, og han slo ofte med flat hånd både her og der, husker at han brukte en bunke med spisepinner flere ganger, og jeg husker at slo så hardt noen ganger at noen av de sprakk (de er laget av hard plastikk og tre.)

 

Faren min må ha følt noe, siden han tok vare på meg mens moren min dro til USA, for å studere og være utro (i følge faren min) jeg skjønner henne godt, jeg tror hun brukte jobben, reisene til å unnskylde seg fra min fars nærvær. Hun har vært borte fra mitt liv til nå rundt 4-5 år til sammen, reisene hennes varte engang i 2 år, mens de andre i et år. Faren min har aldri hatt en jobb, utenom mekaniker, veit ikke hvor lenge det varte, men han har aldri jobbet mens jeg har levd for å si det sånn. Moren min er bare gjerrig, hun bruker penger på reiser og smykker - ego, hun tenker bare på seg selv … …

 

Da jeg var 9 år flyttet vi til bestefar, uten pappa og min bror (skjønner faen meg ikke hvorfor de skal ha flere barn) Jeg har ikke lov til å si til noen at faren min er min far, jeg skal si til folk at han er onkelen min, og at lillebroren min er halvbroren min, for meg høres det bare sykere ut egentlig … … Mine år hos besteforeldrene mine var fabelaktive, jeg hadde faktisk et liv, og sjanse til å sosialisere meg. Men så kom det jævla rasshølet til Hamar. Vi flyttet inn i en hybel, med bare stue og bad. Han slo meg og broren min bare hvis vi sølte, og da jeg sa i fra at det er ikke lov til å slå barn, slo han meg bare mer og sa; truer du? Svikter du faren din?

 

Jeg turte aldri å vise frem eventuelle skrubbsår eller lignende, for da ville han bare ha straffet meg og sagt at jeg var en udugelig og uforsiktig idiot. jeg mottar dritt fra faren min hele tiden, han skal faen meg ikke si noe, han sitter faen meg bare hjemme og gjør faen meg ikke en dritt, han bare tar fra samfunnet, og tipper dem bort. Han har aldri lært bort noe til meg.

 

 

 

 

 

Men så flyttet vi til en andelsleilighet (han og mamma for bostøtte, selv om alle bodde sammen, støttesnyltere), og her er det et soverom, som vi alle delte, nå sover han i stuen, mamma har flyttet til Oslo, i 8-9ende så bodde jeg hos broren til mammaen min, en vellykket mann, han er det eneste som jeg regner som virkelig familie. Jo da, jeg har bestefar, her pleier jeg å være mye fortiden … … Han er en god man, han har opplevd krig og mye annet … …

Faren min og mamma har faktisk hatt sex, i sengen ved siden av meg - jeg har bare latet som om jeg lå og sov. Jeg tror at faren min har ADHD eller en eller annet sinnsforstyrrelse, for han kjefter og smeller hele tiden, og i hvert eneste setning så er det flere nedlatende ord, ”jævla morrapuler, sønn av en hund og han spør meg hele tiden hvorfor jeg er så talentløs og dum og udugelig, skal si det hjelper meg videre i livet. Ingen av mine venner veit om dette, fordi de aldri er med meg hjem, utenom da jeg bodde hos onkelen min da … … Ifølge han, så er han kristen, går i kirken noen ganger, jeg er ikke kristen, jeg sa det til han, og gjett om jeg fikk kjeft og bank, han tvang meg til å gå i kirken - og da jeg fikk nattverden for første gang, så var han ikke der. I følge folk så skal det være staselig osv, men han var ikke der, det første han gjorde var å unnskylde seg til folk, ”jeg var opptatt” osv, bare for å beskytte det stygge ryktet sitt.

 

Hver gang jeg ser han har jeg lyst til å drepe han, nei, jeg har lyst til å pine han, se han lide, jeg tenker 24/7 hvordan de beste måtene å pine han på er, f. eks nå så tenker jeg at vi er på julemiddag hos tanta mi, og de sier at jeg er så lik faren min (alle i familien min veit at han er faren min, han erkjenner det, men ikke offentlig og til staten) jeg begynner å le, han begynner å kjefte å og smelle, så tar jeg og slår han under haken så han biter av seg tungen, så tar jeg en gaffel og stikker ut det ene øyet hans, og heller salt i tomrommet … … så stikker jeg en penn i det ene øret hans og sparker han på siden av kneet sitt, så han brekker leggen og får kneet ut av ledd – så knekker jeg alle fingrene hans og hopper på ballene han. Jeg føler meg så mye bedre hver gang jeg tenker noe som har noe med pining av faren min å gjøre … ….

 

Jeg går nå på den videregående skolen, men jeg klarer ikke lenger å jobbe her, vi har ikke nett (låner av naboen) det bråker her, og jeg har ikke egentrom … … Jeg skjønner egentlig ikke åssen jeg klarte å gå ut fra ungdomskolen med halvt 5ere og halvt 4ere i karakterboken. Jeg har aldri fått noen hjelp fra han, få ganger har jeg fått penger (han deler ut penger i hytt og pine til slektningers unger, p.g.a rykter sikkert)

 

Jeg har hatt en plan i de siste årene;

 

1 - bli ferdig med utdanningen.

2- gjør meg uavhengig fra foreldra mine.

3 - gjøre meg myndig.

4- drepe foreldra mine. Men jeg skal ikke synke til deres nivå, jeg skal heller anmelde dem for tapt barndom, mishandling, og alt det der

 

Men jeg har noen spørsmål … … jeg er 17.

1 - kan jeg på noen måter bli myndig? Og hvordan gjør jeg det?

2 - Kan jeg få hjelp av barnevernet og skolen til å finne hybel og ta ferdig utdanningen min? 3 - Hvordan skal jeg få bostøtte?

4 - Og hvordan skal jeg anmelde foreldra mine uten at det går utover skolegangen min i det hele tatt?

 

Er bare 2 år igjen til jeg er ferdig, men jeg er svak og sprakk – jeg holder ikke ut lenger, men jeg klarer ikke å få det ut til noen – det første skrittet for meg var dette … … Jeg vil gjerne treffe en psykolog også hvis det er mulig, jeg vil være mest mulig anonym, håper dere skjønner hvorfor … …

[fAight]

Kan dessverre ikke svare for deg angående myndighet.

 

Men jeg vil bare si: Som barn har du likevel dine rettigheter. Har du prøvd å fortelle dette til en lærer, rådgiver på skolen eller andre? Venner?

 

Jeg blir oppriktig lei meg når jeg leser historien din. Ingen barn skal oppleve slikt! Om det er en liten trøst; så skal du være stolt over at du har klart å holde ut til nå! Det står det respekt av!

Endret 23. januar 2007 av fAight

[lolzormaxor]

Helt enig med FAight.... veldig trist og høre på..... good luck videre

Endret 23. januar 2007 av snupe

[SSSø]

Det går an å få borteboerstipend om du pga forholdene ikke kan bo hjemme (og det vil jeg si du ikke kan) eller hvis du flytter så og så langt vekk fra foreldrene dine for å gå på skole (husker ikke hvor lang). Men for å få dette må du nok få folk hjem til deg for å se på forholdene osv, og jeg vet ikke helt hvor glad foreldrene dine blir for det. Skjønner at det kan være veldig vanskelig.

[treant]

Tror det er bedre om du poster denne på Juss for å få hjelp med rettigheter og slik, men er det ikke sånn at kommunen tilbyr ungdoms psykologer?

[Catkin]

utrolig trist å lese dette! har opplevd en god del selv . så jeg skjønner deg

[Chevelle]

Du må ta kontakt med pp tjeneste, helsesøster på skolen, primær lege eller barnevernstjenesten der du bor og få hjelp fra dem.

 

De vil kunne hjelpe deg med og komme ut av en vanskelig situasjon og hjelp med henvisning til en psykolog.

 

Du vil også kunne få hjelp med ett sted og bo og med det som gjelder økonomi.

 

Ingen skal ha det sånn og det er ikke flaut og rekke ut en hånd og be om hjelp. Er desverre alt for mange unge som opplever det samme som deg og sitter igjen med problemer av dette oppover i voksen alder.

 

Får bare ønske deg lykke til og håper det løser seg.

[Bear^]

Dette var rørende lesning, nei ikke av den søte sorten men av den andre sorte. Jeg får bare lyst til å denge foreldre som oppfører seg slik at det gjør meg kvalm. Ingen fortjener å ha det på en slik måte, det er så totalt uverdig som det går ann.

 

Min anbefalning til deg er, kom deg ut. Du er under 17, noe som jeg synes du skal ta full utnyttelse av. Kontakt barnevernet, og fortell denne historien til dem, og bare fortell alt, ikke skjul noe. Barnevernet vil hjelpe deg vil jeg tro, bare du legger kortene på bordet og stoler på dem.

 

Du er og i full lovnad "myndig" til å bestemme om du vil bo alene i hybel eller ikke. Du kan søke om stipend for dette, og ettersom begge foreldrene dine er "snyltere" som du selv sier, blir du å få full pott på dette. Jeg for min del fikk aldri stipend men det var fordi min far tjente for mye. Men jeg har aldri lid noe nød av den grunnen, og har vært av den heldige som har full støtte fra mine foreldre og søstre (2 stk).

 

Som sagt, ta kontakt med barnevernet. At du er under 18 kan nemlig være til din store fordel. Og legger du alle kortene på bordet kan du annmelde dem for f.eks mishandling, neglesjering og psykisk terror blant masse annet.

 

Håper det ordner seg for deg, husk at bak en vær sky er himmelen alltid blå. Ikke gå til det steget at du ødelegger livet ditt for å ta "hevn" for det er ikke verd det. Mye bedre å heller la dem lide, erkjen ovenfor alle du kjenner hvordan du egentlig har had det. Det er det slike foreldre fortjener, et elendig rykte som ødelegger for dem resten av det latterlige livet deres.

[Chrst]

Veit at i USA kan man erklaere seg myndig naar man er 15/17..Men veit ikke helt hvordan den prossessen fungerer og om det er mulig i Norge.

Oensker deg lykke til!

[DNA]

Ta kontakt med skolen og pp tjenesten som er sagt over her og anmeld han til politiet for barnemishandling.

 

Du får nok som regel stipend med penger i mnd så du kan bo på hybel.

 

Lykke til videre

[Spetsnaz]

Klarte ikke å lese ferdig det der..

[Propofol]

En ting skal du vite:

At du har holdt ut det der til nå er en egenskap som jeg ALDRI har sett maken til eller hørt maken til. Du holder ut et år til i denne faenskapen, det vet jeg. Har du overlevd til nå går det fint vidre. Ikke la dette knekke deg.

 

Knekk heller de. Få de så langt ned i søla som mulig når du flytter ut. De kan ikke gjøre en jævla dritt mot deg når du er myndig. Da står du på egne ben, og du kan sørge for at de ikke har noen ben å stå på. Ikke gjør alt værre nå, vent til du blir myndig. Anmeld de, saksøk de og terroriser de heller da.

 

Får lyst til å komme nedover til der du bor å assistere deg i dette. Faen, jeg som av og til tror at jeg har det jævlg?

[Thomas J.L]

Ble rett og slett lei meg pga av at noen opplever noe som det du har opplevd. Håper det ordner seg for deg! Lykke til

[danno_O]

Ta til deg de gode tipsene du får her, og vær glad du turte å si det.

Det vil ordne seg. Det gjør det alltid!

Lykke til med livet, kom deg vekk fra foreldrene dine og nyt livet.

[Landeplagen]

Ble rett og slett lei meg pga av at noen opplever noe som det du har opplevd. Håper det ordner seg for deg! Lykke til

7814639[/snapback]

Ditto.

[Ascubal]

Huff, ble lei meg jeg også når jeg leste dette.. Føler med deg.

Jeg har også dårlige erfaringer med faren min, men han gjør mest psykisk terror med meg og mamma..

Og flere kamerater har dårlige erfaringer med faren sin, i skrivende stund bor en kamerat hos meg fordi faren hans kasta han ut.. Skal ikke si noe mere om grunnen til at han ble kasta ut annet enn at farens hans er gal

 

Håper du klarer deg gjennom dette dritet! Du får besøke rådgivern på skolen din og si åssen ting er, de hjelper deg nok videre.

 

Du får gi oss en liten tilbakemelding etterhvert om åssen det går med deg da.

[Jake_Follow]

Å poste problemene dine her var et positivt steg mot en lysere framtid i alle fall! Hør her, du er ikke feig som postet dem ut her, det var kanskje heller modig! mange folk med problemer velger å sitte inne med dem og lar dem ete opp alt de har av selvsikkerhet

og selvrespekt, det blir bare selvødeleggelse! og når man har opplevd så mye galt som du har opplevd er selvødeleggelse på toppen av det hele mye mer enn alt for mye!

 

Det er nesten litt synd at alle vennene dine tror du er normal og vellykket, ikke misforstå dette! det jeg mener er at å dele dette med en du VET du kan stole på kunne fått mange tannhjul i gang! men du må være helt sikker på at du kan stole på at denne personen ville støttet deg og holdt tett om problemet, vet bestefaren din at du har det sånn du har det?

 

Og få hjelp av en psykolog ville nok vært å anbefale! men i og med at jeg ikke vet noe særlig om det å besøke psykolog og om du får dette støttet av kommunen i en så tragisk situasjon du er i vet jeg ikke! Jeg vil anbefale deg å skrive inn til nettstedet:

 

www.klaraklok.no

 

ja, det er mange useriøse som skriver inn, men absolutt alle som skriver inn får seriøse og utfyllende svar av utdannede psykologer, tjenesten koster ingenting, jeg håper du vil ta i bruk denne tjenesten! for de vil garantert kunne svare deg på de fleste spørsmål og gi deg råd om hva som kan være lurt å gjøre for at du endelig skal få den friheten du fortjener!

 

Tankene du har om å drepe faren din er forståelige, han har, uten tvil, vært svært ond mot deg! Men det vil bare ødelegge for deg, det vil ikke hjelpe deg! du som er så bestemt på å fullføre skolen og bli sukksessfull og alt, du er for god til det! her må jer også tilføye at du har klart å holde ut så lenge som du har og samtidig klart å konsentrere om skolen er rett og slett beundringsverdig!

 

1 Vel, jeg vet desverre ingenting om dette med å gjøre seg myndig! det kan du nok sikkert få svar på hos klaraklok, uansett så er du jo myndig når du er 18... men dette er jo kanskje bare en mager trøst for deg?

 

2 og 3 Jeg vil tro barnevernet kan hjelpe deg med den slags ja, men skal ikke si noe for sikkert! men en ting som er helt sikkert er at du kan flytte hjemmefra for å studere, snakk med en rådgiver på skolen om dette, han vil nok gi fortelle deg hvordan du kan få dette til! da vil du få borteboerstipend som vil dekke alle nødvendige utgifter! Dette kan du gjøre selv om du ikke er myndig!

 

4. Vet ikke om du kan anmelde uten at det går utover skolegangen din i det hele tatt! det kommer jo an på når politiet vil ha deg til å avlegge forklaringen din og når eventuell rettsak blir ført!

 

Jeg har anmeldt et forhold før da gikk det slik for seg: jeg fortalte politiet at jeg ville anmelde saken, politiet fortalte da, når de ville ha meg tilbake for å fortelle alle detaljer om anmeldelsen!

 

Etter og ha fortalt all relevant informasjon om det jeg skulle anmelde når jeg kom tilbake måtte de bearbeide saken og så informere alle involverte parter om den!

 

Til slutt kom jeg i rettsaken, der måtte jeg avgi nok en forklaring foran en dommer jury og advokater!

 

Alt dette gikk desverre ut over min skoletid, men det var verdt det!

 

 

 

Til sist vil jeg bare ønske deg lykke til videre her i livet! håper alt ordner seg!

[jacoP]

Trist å høre "livshistorien" din..

 

Fyll 18, flytt inn i en leilighet eller noe med en kamerat, glem foreldrene dine

[Slonken]

Krev å få flytte til en du stoler på og som kan ha deg boende ivertifall til du blir 18, så tar du med deg et par karer av den sorten som ikke er redd for noe og banker livskjiten av faren din.. det er vel fortjent

[K-F-J]

Jeg kjenner ikke deg og dine nærmeste men for meg høres det ut som om din far er avhengig av noe, alkohol eller ett narkotisk stoff, og det er der du kan be om hjelp. Jeg er sikker på at dere har hatt deres glade stunder og derfor er du i tvil om hvorfor du ikke har kastet skiten bak deg og gått. Du bryr deg og er glad i mennesket. Jeg er en alkoholiker. Jeg står på andre siden av missbruket, og jeg vet hva du går igjennom, fordi jeg løg min vei til det. Heldigvis for meg har det aldri vært ett behov for å slå eller å starte familie, (hvordan kunne jeg), men jeg vet at mange sliter for en manns lidelse. Hvis det er alkohol (sterkt antatt), så meld deg hos al-anon øyeblikkelig. Uansett hva avhengigheten ødelegger så finnes det er forum som heter alkoholikere.no, som har fora for både avhengige og pårørende.

 

Du kan flytte vekk fra problemet (jeg vet ikke hva det er!), men du kan ikke flytte fra din far.

 

Lykke til!