Det Liberale Folkepartiet

[McFly]

Nei, det er basert på en del enkle, men massive observasjoner: jeg er selv-bevisst, jeg har fri vilje, jeg har evnen til å abstrahere og tenke, jeg har evnen til å hypotetisere og planlegge, jeg har evnen til å skape og produsere. Dette er evner som alle mennesker normalt har i varierende grad. Ut i fra disse observasjonene kan vi si noe om hva slags type entitet vi mennesker er og hvordan vi kan og bør leve.

 

Det er bare det at dine argumenter for dette ikke imponerte noen med tresiffret IQ, da dine argumenter er hentet rett fra oldtiden. Forskjellene mellom determinisme i oldtiden og idag var du helt tydelig ikke istand til å forstå! Det at mennesker sammenligner seg med andre og at det styrer deres lykke er et observert faktum, og det følger logisk av evolusjonsteorien.

 

 

 

 

Hvordan forklarer du at jeg og alle andre med høy selvtillit ikke er misunnelige da?

 

Det er lett å si man ikke er misunnelig, det er noe annet å faktisk ikke være det. Det kan jo virke som om du er misunnelige på trygdete. Det er dessuten slik at de som har høy selvtillit nettopp er de som har ganske høy sosial status.

 

 

Og dette er altså noe de selv velger å føle.

 

Nei, følelser kommer i stor grad fra instinktene, ikke fra fornuften.

 

 

 

Det finnes mange som har fått svekkete evner på grunn av sykdom, og en del av disse blir deprimerte. Men ikke alle, ikke dem med god selvtillit.

 

Det er bare det at jeg viste til at lav inntekt hadde andre negative konsekvenser enn misunnelse, men det virket du ikke interessert i å kommentere.

 

 

Her velger du å tolke hva jeg sa nøyaktig på den måten som passer deg best. Ja, det er riktig at mildt tilbakestående mennesker kan være bussjåfører fordi det ikke er en mentalt krevende jobb. Men det betyr selvfølgelig ikke at alle (eller en gang de fleste eller veldig mange) bussjåfører er mildt tilbakestående.

 

Og du mener at man ikke får dårlig selvtillit av å sitte i jobber som folk som deg mener passer best for mentalt tilbakestående?

 

Det er omtrent like smart sagt som å si at sikkerhetsbelte ikke gir full trygghet fordi den kan svikte i en kollisjon. Well, duh! Livet er ikke helt trygt. Veldig fæle og uforutsette ting KAN skje. Spørsmålet er om det er sannsynlig, og hvor man har størst sjanse for at fæle ting skjer. Ta dette med pensjoner som eksempel: vi vet i dag at folkepensjonen er et svindelprosjekt i de aller fleste europeiske land. Folk må jobbe lenger før de kan pensjonere seg og de får mindre utbetalt. Totalt har store deler av pensjonen deres forsvunnet takket være offentlig svindel. Dette ville aldri ha skjedd dersom pensjonssparing var privat.

 

Jeg vet dere elsker å kalle offentlige pensjoner for svindel, men de har sannelig fungert ganske greit hittil. Det er værre med private ordninger, hvor folk støtter facsister og nazister om det skulle komme en økonomisk krise. Med offentlige ordninger er man garantert en minstesum å leve for, det er man ikke med private ordninger. Det er nemlig slik at aksjer synker i verdi og økonomien svinger i en virkelig verden. Det er bare useriøse libertarianerøkonomer som benekter av konjunktursvininger eksisterer. Idag blir veksten drevet frem av IT revolusjonen og India og Kinas avskaffelse av planøkonomien. Det er spesielle hendelser som kun inntreffer en gang. Det er ikke garantert, heller usannsynlig at det stadig vekk skal inntre slike hendelser som driver verdenøkonomien fremover i den hastigheten det gjør idag.

 

 

Dette gjenspeiler bare det enkle faktum at frihet har TO komponenter, frihet fra mellommenneskelig tvang og frihet fra naturtvang. I et liberalistisk samfunn med stor grad av fattigdom vil det være full menneskelig frihet, men vesentlig grad av naturtvang. Etter hvert som økonomien vokser elimineres naturtvangen i vesentlig grad. Man frigjøres fra sult, kulde, ukomfort og til slutt også fra lån og avhengighet fra andre mennesker. Fra dette punktet av er den relative forskjellen mellom folk mye mindre.

 

Under historiens gang blir ikke folk mindre men mer avhengige av hverandre. En større og større grad av avhengighet er noe som følger med større og større grad av arbeidsdeling. Det blir bare værre, ikke bedre, men enda mer vekst og utvikling. Som jeg har skrevet i flere år, og ingen liberalister enda har tilbakevist, man kan ikke bare se på tvang som nødvendig for meningsfull frihet, fordi man også trenger aktiv handling for å leve, ikke bare fravær av aktiv tvang.

 

 

Det finnes en hel haug med grunner. Det faktum at selv et svært rikt land opplever økonomisk vekst viser at folk faktisk liker å oppleve vekst. Det å være vitalt menneske innebærer å få oppleve å vokse, ikke å stå på stedet hvil uten endring og fremskritt. Det å oppleve vekst er meget mulig en forutsetning for langsiktig lykke. Det liberalistiske samfunnet gir størst vekstmuligheter for folk.

 

Det betyr ikke nødvendigvis det. Det at det kommer økonomisk vekst er ikke er resultat av ønsket handling, men et indirekte resultat av den jobben alle individene gjør for å gjøre det best mulig i sitt eget liv. Man behøver ikke økonomisk vekst for at individet skal utvikles, da individet også utvikles ved å jobe seg oppover i de posisjoner som allerede eksisterer i et samfunn. Man har dessuten endel vekst i sosialliberale samfunn også, så jeg tviler på om den ekstra veksten liberalismen bringer virkelig er nødvendig. Vekst er bare nødvendig for lykke om kulturen rundt en er krampeaktig opptatt av det. Man ser i ursamfunn at mennesket kan eksistere og trives i samfunn som er helt stagnante. I motsetning til sosial status er ikke behovet for økonomisk vekst biologisk betinget.

 

Dernest har vi at det liberalistiske samfunnet er det mest bærekraftige samfunnet. Økonomisk, teknologisk og vitenskaplig vekst er den beste måten å forberede seg på ubehagelige problemer og katastrofer i fremtiden som vi ennå ikke vet om.

 

Børskracket i 1987 var på mange måter like stort som det i 1929. Effekten var dog mye mindre, fordi samfunnet i motsetning til 1929 ikke var hovedsakelig liberalistisk. Problemet med liberalisme og katastrofer er at de negative ringvirkninger er veldig alvorlige i et helt fritt marked. Det er bevist at sterkt regulerte samfunn som Japan og staten i USA kan stå for en stor grad av utvikling og innovasjon.

 

Jovisst klarer de det. Selv lavtlønnede klarer å forbruke 10% mindre slik at de går med overskudd. For 150 år siden klarte folk som tjente mye mindre enn dagens lavtlønnede å spare opp formue.

 

Hvem klarte å spare opp en formue på bunnlønn for 150 år siden?

 

Det kommer veldig an på. Som jeg har påpekt er det ikke særlig vanskelig å bygge seg opp en formue på flere millioner. Tjener man 100.000 kroner trenger man en formue på 1,5 millioner kroner med 7% rente for å få 100.000 å leve for i det uendelige. Dernest har vi uføreforsikring. Dersom du er genuint ufør eller langtidssyk er dette en jobb for forsikring som er billigere.

 

Det forskringsmaset ditt er noe annet som de fleste andre libertarianere finner seg for gode til. Det er ganske lett å forutsi hvilke grupper som blir mest uføre og det blir da vanskelig for dem å få skikkelig forsikring. Mange som faller utenfor er dessuten folk som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet i det hele tatt.

 

Det er faktisk mulig å samarbeide over generasjoner. Sparer man til arv for sine barn og lærer dem opp til å gjøre det samme tar det ikke lang tid før man har en enorm formue selv med veldig laber sparing.

 

System som bygger på at individet "læres opp" er dømt til å misslykkes. Trenden er dessuten at folk i et rikt samfunn stadig tar opp mer lån dess lenger samfunnet har vært rikt, dette ser man også i USA.

 

Det er dessuten mulig at individet rett og slett trives bedre når det ikke behøver å tenke på så mye. Folk i rike land i Øst Asia er jo mindre lykkelige enn folk i andre rike land. I naturen er jo ikke mennesket nødt til å holde styr på så mye på individuell basis.

 

 

Verdien av kapital faller i forhold til verdien av arbeidskraft (m.a.o. det vil være lønnsøkning) men ikke i forhold til varer som jo blir stadig billigere. *Avkastningen* på kapital vil derimot synke etterhvert som flere sparer. Det gjør det mer lønnsomt å jobbe relativt til å spare, men sparing lønner seg fremdeles.

7829233[/snapback]

 

Dette behøver ikke gjør det bedre for arbeiderne. Et problem med slik lønnsøkning er jo at lønna til leger, advokater og andre som arbeiderne og de fattige trenger tjenester fra presses opp, og det gjør det værre å være fattig.

[Onarki]

Man kan da fint ha en tillit til seg selv som er malplassert, så og si alle mennesker har en selvtillit som er høyere enn deres evner tilsier, om det er løgn så hjelper ikke det sålenge man selv ikke vet at det er en løgn.

 

All løgn har en tendens til å bli avslørt. Dersom du avslører deg selv gang på gang på gang som løgner svekker du tilliten til deg selv.

 

 

At man ikke kan ha overdreven selvtillit er en annerledes måte å se på det en den vanlige tolkningen av ordet, du bør forholde deg til det, istedet for å basere deg på din egen definisjon, og si at det er en myte.

 

Vi har mange begreper som gjenspeiler lav, god og falsk selvtillit. På norsk: feig, modig, overmodig. På engelsk: not condifent, confident, overconfident.

[Onarki]

For det første finner jeg det svært lite sannsynlig at du aldri er misunnelig, det er på linje med folks påstander om at de aldri lyver.

 

Jeg vet at jeg av og til lar meg inspirere av hva andre har eller gjør. Feks. dersom jeg treffer på noen jeg kjenner som har blitt rike eller gjort det uvanlig godt for seg selv blir jeg imponert og oppløftet. Også jeg reagerer altså på andres suksess, men jeg trekker som regel energi i fra dette i stedet for å la meg tappe av det som misunnelige gjør.

 

 

Og selv om det skulle være tilfelle så er du isåfall i ekstremt mindretall. (og således er det ekstremt få i verden som har "høy selvtillit" sånn du ser på begrepet).

 

Poenget mitt er at jeg ikke er misunnelig *fordi* jeg har god selvtillit, altså et sterkt og velutviklet ego. God selvtillit er noe som ikke kommer av seg selv, det er noe jeg har jobbet lenge og kontinuerlig med personlig for å oppnå. Dette er noe ALLE kan gjøre. Hvis du ønsker å lære mer om dette vil jeg feks. anbefale The Six Pillars of Self-esteem.

[ATWindsor]

Man kan da fint ha en tillit til seg selv som er malplassert, så og si alle mennesker har en selvtillit som er høyere enn deres evner tilsier, om det er løgn så hjelper ikke det sålenge man selv ikke vet at det er en løgn.

 

All løgn har en tendens til å bli avslørt. Dersom du avslører deg selv gang på gang på gang som løgner svekker du tilliten til deg selv.

 

 

At man ikke kan ha overdreven selvtillit er en annerledes måte å se på det en den vanlige tolkningen av ordet, du bør forholde deg til det, istedet for å basere deg på din egen definisjon, og si at det er en myte.

 

Vi har mange begreper som gjenspeiler lav, god og falsk selvtillit. På norsk: feig, modig, overmodig. På engelsk: not condifent, confident, overconfident.

7834738[/snapback]

 

At mange ord brukes om ting hindrer ikke det faktumet at du bruker ordet selvtillit annerledes enn det som er vanlig, det er ikke noen stor greie, men du må ta hensyn til at din tolkning er annerledes enn vanlig.

 

Ellers antar du at mennesker er rent rasjonelle, noe som sjeldent er tilfelle, alle mennesker har selektiv hukommelse. Folk har en tendes til å huske ting som bekrefter sine egne meninger.

 

AtW

[ATWindsor]

Og selv om det skulle være tilfelle så er du isåfall i ekstremt mindretall. (og således er det ekstremt få i verden som har "høy selvtillit" sånn du ser på begrepet).

 

Poenget mitt er at jeg ikke er misunnelig *fordi* jeg har god selvtillit, altså et sterkt og velutviklet ego. God selvtillit er noe som ikke kommer av seg selv, det er noe jeg har jobbet lenge og kontinuerlig med personlig for å oppnå. Dette er noe ALLE kan gjøre. Hvis du ønsker å lære mer om dette vil jeg feks. anbefale The Six Pillars of Self-esteem.

7834859[/snapback]

 

Det kan vel sikkert hende, men dette mener jeg fortsatt gjelder et ekstremt mindretall. Mennesker vekter seg hele tiden opp imot andre, vi er grunnleggene sosiale dyr og er sterkt preget av våre medmennesker.

 

AtW

[Onarki]

Det at mennesker sammenligner seg med andre og at det styrer deres lykke er et observert faktum, og det følger logisk av evolusjonsteorien.

 

Ja, vi er utstyrt med et nervesystem som er disponert til å lære seg om vesener som ligner på oss selv, men ingen er født med begreper i hodet. Det er noe vi lærer etter vi er født.

 

 

Det er lett å si man ikke er misunnelig, det er noe annet å faktisk ikke være det.

Det kan jo virke som om du er misunnelige på trygdete. Det er dessuten slik at de som har høy selvtillit nettopp er de som har ganske høy sosial status.

 

Jeg har ikke høy sosial status (jeg er gründer) og jeg er for øyeblikket trygdet på grunn av alvorlig sykdom (kronisk utmattelsessyndrom).

 

Nei, følelser kommer i stor grad fra instinktene, ikke fra fornuften.

 

Vår *evne* til å ha følelser kommer fra vår biologi (mennesker har ikke instinkter, men drifter), men ingen er født med en bestemt følelse i en gitt situasjon fordi slikt krever kunnskap. En liten unge kan godt leke med en pistol uten å være redd fordi den ikke har brukt fornuften sin til å danne begreper om hva en pistol er og hva den representerer av evne til å ødelegge. Følelser strømmer fra vår bevissthet og hvordan vi har brukt den til å trene vår egen hjerne opp. Har vi vært fornuftige vil følelsene våre gjenspeile dette.

 

 

Og du mener at man ikke får dårlig selvtillit av å sitte i jobber som folk som deg mener passer best for mentalt tilbakestående?

 

Når har jeg sagt at å kjøre buss passer best for mentalt tilbakestående? Forøvrig, mentalt tilbakestående er også i stand til å gå på tur i fjellet. Bør derfor litt smartere mennesker se ned på denne aktiviteten siden den "passer best for mentalt tilbakestående"?

 

Under historiens gang blir ikke folk mindre men mer avhengige av hverandre.

 

Jeg vil si at folk blir mindre avhengig av hverandre. Mennesker over hele verden er fullstendig avhengig av stammen og familien sin på forskjellig vis. Kvinner er fødemaskiner fordi barnedødeligheten er høy, barna har plikt til å ta seg av foreldrene når de blir gamle, og alle må være lojale mot familien for å ikke vanære den. Arbeidsdeling har for første gang gjort det mulig for individet å ikke bare være en brikke i en familiebedrift. Et arbeidsdelingssamfunn beveger seg stadig mer i retning av en maskin, en automat. (av og til er dette bokstavelig: brusautomater) Å skaffe seg jobb krever ikke god familieære eller merkelige nettverk. Alt som trengs er å oppfylle visse objektive kriterier. Dermed blir individets overlevelse i større og større grad uavhengig av andre mennesker.

 

 

Vekst er bare nødvendig for lykke om kulturen rundt en er krampeaktig opptatt av det. Man ser i ursamfunn at mennesket kan eksistere og trives i samfunn som er helt stagnante.

 

Og når det dukker opp en katastrofe så dør de som fluer. Kun det liberalistiske vekstsamfunnet er bærekraftig.

 

Børskracket i 1987 var på mange måter like stort som det i 1929. Effekten var dog mye mindre, fordi samfunnet i motsetning til 1929 ikke var hovedsakelig liberalistisk.

 

Dette er ren spekulasjon.

 

 

Hvem klarte å spare opp en formue på bunnlønn for 150 år siden?

 

I løpet av 1800-tallet vokste middelklassen fra nær null til å bli ganske stor. Mange klarte altså dette.

 

Det er dessuten mulig at individet rett og slett trives bedre når det ikke behøver å tenke på så mye.

 

Da bør individer være frie til å velge å la andre tenke for seg.

 

Dette behøver ikke gjør det bedre for arbeiderne. Et problem med slik lønnsøkning er jo at lønna til leger, advokater og andre som arbeiderne og de fattige trenger tjenester fra presses opp, og det gjør det værre å være fattig.

 

Lønningene presses jo opp for alle.

[McFly]

Ja, vi er utstyrt med et nervesystem som er disponert til å lære seg om vesener som ligner på oss selv, men ingen er født med begreper i hodet. Det er noe vi lærer etter vi er født.

 

Selv om man ikke er født med begreper, så kan man være født med drifter eller instinkter som manifesterer seg i de begrepene. Siden mennesket av natur er et flokkdyr, så ligger det også i menneskets natur å forholde seg til andre individer av samme art. Sosial status brukes nettopp som en måte for menneskehunner å måle hvem hann som har best gener, selv om det ikke alltid stemmer. På samme måte er status hos kvinner også viktig, men der går det mer på utseende og andre ting, selv om økonomi også har litt å si der. Dette er ikke noe man bare lærer, det er grunnleggende evolusjon og biologi. Det samme kan man også si om rettferdighet. Man ser allerede blant svært små barn, at et barn blir surt og grettent hvis et annet barn får noe det ikke får. Det er nok heller snakk om at det er noe som må avlæres heller enn læres. Dette er ting som nervesystemet nærmest er predisponert til å lære seg, og man kan derfor ikke se bort fra det helt uten videre.

 

 

Jeg har ikke høy sosial status (jeg er gründer) og jeg er for øyeblikket trygdet på grunn av alvorlig sykdom (kronisk utmattelsessyndrom).

 

Det er ikke slik at ens egeninteresser er direkte knyttet opp til hva man har idag. Forskning har nemlg vist at man ikke stemmer og mener etter hva man har idag, man stemmer og mener i forhold til hva man tror man vil ha imorgen. Selv om du muligens ikke har så mye idag, så forventer du å få mye i fremtiden side du er grunder, og hvis jeg ikke husker feil har du en ganske grei utdannelse også. Et annet moment er jo at hvis man har hatt visse meninger, og så går på en trøkk, så tar det nok litt tid før man gir opp de gamle meningene og tilpasser seg sin nye situasjon. Særlig hvis man har satt stor del av sin prestisje på å ha de meningene, ved å f.eks. være aktiv blogger, aktiv i en organisasjon og så videre.

 

Vår *evne* til å ha følelser kommer fra vår biologi (mennesker har ikke instinkter, men drifter), men ingen er født med en bestemt følelse i en gitt situasjon fordi slikt krever kunnskap. En liten unge kan godt leke med en pistol uten å være redd fordi den ikke har brukt fornuften sin til å danne begreper om hva en pistol er og hva den representerer av evne til å ødelegge. Følelser strømmer fra vår bevissthet og hvordan vi har brukt den til å trene vår egen hjerne opp. Har vi vært fornuftige vil følelsene våre gjenspeile dette.

 

Jeg synes at dette blir en litt gal fremstilling. Man har nemlig en medfødt følelse av frykt for det som kan skade eller drepe en. Denne frykten er ikke noe man lærer seg til, den er instinktivt. Når man så lærer seg at en pistol er farlig, så lærer man seg ikke til å frykte ting som kan skade eller drepe en. Man lærer seg til å flytte fenomenet pistol fra gruppen "ufarlig" til gruppen "farlig". Det er ikke slik at følelsen om frykt for skadelig ting ikke er medfødt, det er bare det at hjernen ikke klarer å lage en riktig kobling mellom noe farlig og pistolen.

 

Det samme gjelder også de drifter som kommer fra forplantningen. Man behøver ikke være født med holdningen om at det går dårlig med en hvis man ikke har høy sosial status. Så fort man lærer at lav sosial status hindrer ens mulighet til å få formert seg, så utløses automatisk følelsene og instinktene, akkurat som med pistolen når den rette kunnskap kommer. Det kan endog være helt medfødt også. Det man tidlig ser er jo at små barn er veldig opptatt av å oppnå sosial status i sandkassa og lage finere sandslott samt ha finere lekebiler enn de andre barna. Man ser altså manifestasjoner av statusjaget mens barna er så små at det er tvilsomt om de har blitt opplært til det.

 

Det skal jo også nevnes at det er svært mange som mener at mennesker faktisk har instinkter. Det Onarki her igjen forsøker er å fremstille objektivistiske dogmer som sannhet, ved å fremsette påstandene på en selvsikker måte. Faktisk, så ser man klare paralleller mellom atferden hos dyr og atferden hos mennesker, og studier av dyr har ofte fått en til å i større grad forstå hvordan mennesket oppfører seg. Et eksempel er kvinners valg av partner. Mange kvinner foretrekker sosial status, mens andre foretrekker snille menn. Tidligere har man ment at de kvinner som velger snille menn viser at mennesket har evnen til å heve seg over biologien og fungere på et høyere nivå enn rene dyr. Dette trodde man helt til man så samme fenomen hos visse fugleraser! Det viste seg at visse hunner faktisk foretrakk relativt svake men snille hanner. Når man studerte fuglepopulasjonen over tid så man hvorfor de som valgte snille men svake hanner i stor grad var rasjonelle. Det man så var at mange av ungene til de sterke hannene omkom. Årsaken var at de sterke hannene hadde unger med så mange hunner, at de rett og slett ikke hadde tid til å ta godt nok vare på sine familier. De ungene med noe svakere gener fikk derimot mye mer omsorg av sin far. Det er godt mulig at samme fenomen har blitt arvet fra tidligere evolsjon til mennesket. På samme måte ser man på utroskap. Kvinner har en tendens til å være utro med menn som biologisk sett oppfattes som sterke når de er gift med mer trauste kjedelige menn. Dette er også sunn biologi, fordi de får i pose og sekk. De får de gode genene til den sterke mannen, mens de får omsorgen til den trauste kjedelige mannen. Det at mennesket har instinkter ser man på at så mye menneskelig atferd lettere kan forklares når man gjenkjenner lignende eller lik atferd hos dyr.

 

Dette kan også kaste lys på Onarki sine teorier om sparing og å leve av kapital. Det man ser her er nemlig at Onarki tar teorier som det råder stor uenighet om, at mennesker ikke har instinkter men bare drifter. Greit nok at ulike definisjoner av instinkter er en sentral del av debatten, så det kan rett og slett være et definisjonsspørsmål. Det som er poenget er at Onarki forsøker å fremsette omdiskutert teori som det er selvfølgeligheter, noe jeg har en sterk misstanke om at han har gjort i sin spareteori.

 

 

Når har jeg sagt at å kjøre buss passer best for mentalt tilbakestående? Forøvrig, mentalt tilbakestående er også i stand til å gå på tur i fjellet. Bør derfor litt smartere mennesker se ned på denne aktiviteten siden den "passer best for mentalt tilbakestående"?

 

Det er faktisk du som kom frem med eksempelet om en mentalt tilbakestående sjåfør. Det at du uten videre trakk frem et slikt eksempel, sier nok litt om de følelser du innerst inne har ovefor ufaglærte. Poenget er jo også at folk faktisk ikke får noen god selvtillit av å utføre arbeidsoppgaver som samfunnet forøvrig mener at mentalt tilbakestående kan utføre.

 

Det med at mentalt tilbakestående kan gå tur er et helt irrelevant eksempel, og gjør ikke annet enn å vise irrelevansen av mange av Onarki sine tanker. Det er nemlig en helt sentral forskjell mellom det å jobbe som bussjåfør og det å gå tur. Det å ha en jobb er noe du gjør mange timer om dagen, og det er med å definere hvem du er og hvilken status du har i samfunnet. Hvorvidt man går tur eller ikke er derimot ikke med å definere hvilken sosial status man har i samfunnet. Hvilken jobb man har i samfunnet er det som i stor grad definerer hva man får til og dermed hva man har verdt. Hvorvidt man går tur eller ikke er ikke i stor grad med å definere ens verdi og ens evner!

 

Jeg vil si at folk blir mindre avhengig av hverandre. Mennesker over hele verden er fullstendig avhengig av stammen og familien sin på forskjellig vis.

 

Det er dog viktige forskjeller mellom slik avhengighet og den avhengigheten man har i moderne samfunn. Når man bor i en primitiv stamme, mer avanserte jordbruksamfunn har allerede introdusert en grad av arbeidsdeling, så er man avhengig av folk som man kjenner. Når man kjenner noen, så vet man i større grad hva man kan forvente av dem. Hva man skal yte og hva man skal kreve er forutsigbart for alle parter. Når man kjenner noen, og gjerne er i nær familie mot noen, så er det begrenset hvor stor ulempe man setter på andre. Derfor brukes ikke avhengigheten i jegersamfunn på samme måte til å presse folk til å gjøre ting som de egentlig ikke ønsker å gjøre, og til en mye lavere belønning enn det mange andre får. Derfor er avhengigheten i et moderne samfunn på mange måter mer skadelig enn i de gamle stammesamfunn.

 

Dette skjer mye fordi avhengigheten i eldre samfunn stort sett er jevn. Det vil si at alle er omtrent like avhengige av hverandre. Dess mer moderne et samfunn blir derimot, dess større graden av arbeidsdeling er, dess mer ujevn er arbeidsdelingen. Det er nettopp det som skaper uheldige maktforhold, at avhengighetsforholdene er ujevne. Markedet er mye mer avhengig av en enkelt sivilingeniør enn det er av en enkelt renholder. Dette gjør at sivilingeniøren får mye større grad av makt enn renholderen.

 

Et arbeidsdelingssamfunn beveger seg stadig mer i retning av en maskin, en automat.

 

Onarki liker å fremstille det moderne samfunnet som lystrer en, men det understreker heller mitt poeng! Grunnen til at noen ressursterke kan manipulere omgivelsene rundt seg å få det til å fungere som en stor maskin er jo nettopp det at de har mange som er mer avhengig av dem enn den ressursterke er av de andre, noe som gjør at den ressursterke kan styre verden rundt seg som en maskin slik Onarki beskriver. Det som derimot er mye mindre artig er å være en av dem som utgjør tannhjulene i "maskineriet" til den ressursterke.

 

barna har plikt til å ta seg av foreldrene når de blir gamle,

 

Ironisk nok er det nettopp dette mange liberalister mener folk må gjøre når velferdsstaten er fjernet.

 

Å skaffe seg jobb krever ikke god familieære eller merkelige nettverk. Alt som trengs er å oppfylle visse objektive kriterier. Dermed blir individets overlevelse i større og større grad uavhengig av andre mennesker.

 

Det at kriteriene for hvem som tildeles hva er objektive, betyr slettes ikke at avhengigheten blir mindre! Det betyr bare at kriteriene for hvem som havner i et avhengighetsforhold til andre og hvem som får mest makt er bestemt av andre kriterier enn tidligere samfunn. Det fjerner dog ikke avhengigheten i det hele tatt. Når en renholder skal søke jobb, så spiller det ingen rolle om den personen ikke får annen jobb fordi den blir diskriminert på grunn av hudfarge, eller om den ikke får annen jobb fordi den rett og slett mangler evnene. I begge tilfellene mangler individet makt fordi det ikke får noen bedre jobb, og lønnsforholdene og arbeidsforholdene for det individet blir deretter. Hvorvidt individet er i den situasjonen av subjektive eller objektive årsaker er i bunn og grunn irrelevant. Dette endrer bare kriteriene for hvem som er avhengig av hvem, ikke avhengigheten som sådan.

 

Det skal jo nevnes at det faktisk ikke er skikkelig basert på objektive kriterier i virkeligheten. Selv om man hadde klart å finne relativt objektive kriterier, så vil man fortsatt så ansikt til ansikt med en arbeidsgiver eller en kune, og så lenge man gjør det, så vil fortsatt ens mer subjektive kvaliteter spille endel inn. Nettverk og familie er uten tvil veldig viktig idag også. De fleste jobber både i Norge og USA blir ikke engang utlyst, og man ser tydelig at individ som har foreldre innen samme bransje som seg selv gjør det bedre enn andre uten slike foreldre. Det er dessuten vanskelig å måle ting helt objektivt. Det nærmeste man har er jo utdannelse, men innen de med samme utdannelse er det fortsatt mye subjektiv utvelgelser og bedre er det ikke i de stillingene hvor formell utdannelse ikke er så avgjørende.

 

 

Og når det dukker opp en katastrofe så dør de som fluer. Kun det liberalistiske vekstsamfunnet er bærekraftig.

 

Her gjør Onarki noe som viser at hans virkelighetsforståelse ikke stemmer. Han må nemlig vri debatten inn på noe annet. Det var tema her var hvorvidt mennesker trenger økonomisk vekst for å trives eller ikke. Jeg viste til mennesker i ursamfunn som bevis på det motsatte, og Onarki svarer så at de dør som fluer om det kommer en katastrofe. Det er noe helt annet. Et annet poeng er jo at vi idag uansett har nådd det punktet hvor folk ikke lenger dør som fluer i katastrofer, noe som gjør enda mer økonomisk vekst enda mindre kritisk. Et annet poeng her er jo at det som teller mest for menneskets overlevelse, slik som bekjempelse av sykdommer og slik forskning, er blant de delene av økonomien hvor mye faktisk kan gjøres i offentlig regi.

 

Dette er ren spekulasjon.

 

Det meste i økonomien er fortsatt det. Jeg mener derimot at man sjelden kan stole helt på liberalistisk og sosialistisk vitenskap. Et eksempel er kracket på Wall Street i 1929. En sosialist vil si at krakket kom fordi kapitalismen overproduserte. Man burde ha sett flere krakk hvis det hadde vært tilfelle fordi samfunnet har vært så kapitalistiske over lenger perioder. En liberalist vil si at den tiltakende reguleringen i USA hadde skylden. Den reguleringen var dog helt minimal, og ingenting i forhold til regulering som har blitt vedtatt i USA både før og etterpå, og ingenting i forhold til hva man hadde sett i andre land. Det er derfor like troverdig at det var årsaken. Om det hadde vært det, så bare viser det hvor ubrukelig liberalismen er som system, da det ikke engang tåler så små inngrep, noe man må regne med alltid vil skje i et demokrati.

 

Det man ser er at både liberalister og sosialister konstruerer teorier for å forsøke å legge skylden på den andre parten. En mer nøytral samfunnsviter eller økonom derimot, vil vise til at den amerikanske økonomien kom i ubalanse under første verdenskrig, Årsaken var at store deler av Europa ble fjernet fra verdensmarkedet som produsenter av forbruksvarer, noe som førte til stor investering i den amerikanske økonomien, særlig jordbruket. Når det gikk tilbake til det normale og Europa kom tilbake på markedet for alvor, så klarte ikke mange av amerikanerne å få avkastning på sine investeringer, og finanssektoren knelet av presset. Det var en alvorlig krise i jordbruket under utvikling en god stund før selve krakket. Både sosialisme og liberalisme ødelegger muligheten til å oppnå kunnskap om virkeligheten, da de kun produserer kunnskap for å begrunne egne snevre særinteresser.

 

Det er jo andre ting som gjør liberalismen mindre stabil. Under blandingsøkonomien, så vet man at staten griper inn, i visse tilfeller ganske hardt, om det ser ut som å alt "går i dass". Man vet f.eks. at staten ikke lar bankene gå konkurs. Dette skaper en grunnleggende trygghet. Under liberalismen derimot, så blir det fort til at folk gjerne handler i panikk, fordi de frykter følgene av et krakk. Man vet også at folk har en tendens til å følge saueflokken, og i liberalismen kan slike fenomen gjerne ta helt av, fordi det ikke finnes noe som kan stoppe det på en effektiv måte når det først er i gang.

 

 

I løpet av 1800-tallet vokste middelklassen fra nær null til å bli ganske stor. Mange klarte altså dette.

 

Her begynner jeg virkelig å tvile på Onarki sin spareteori, for når han skal vise det fenomenet i praksis, så viser han til noe som ikke er korrekt. Middelklassen vokst ikke frem ved at fattige landarbeidere og industriarbeidere levde på sin lønning, sparte av den, for så å leve på sparepengene. Middelklassen kom seg opp ikke ved ren sparing, men ved å skaffe seg de nye jobber som den voksende industraliseringen skapte og ved å starte nye bedrifter. Selv om man sparte noe for å få råd til å starte bedrifter, så var det ikke sparingen som var essensen i suksessen, det var dere innsats som grundere og den belønning det over tid ga.

 

Da bør individer være frie til å velge å la andre tenke for seg.

 

Det er ikke alle som uten videre finner noe som er villige til å tenke for seg. Uansett, dette gjelder ikke nødvendigvis bare at man skal tenke. Det gjelder også at man får færre bekymringer når man får endel goder omfordelt til seg selv.

 

Lønningene presses jo opp for alle.

7835133[/snapback]

 

Det var jo snakk om kjøpekraft også, ikke bare lønn. Det sier seg selv at når du din lønn blir dobbelt så stor, mens de du handler med sin lønn blir fem ganger så stor, så får du langt dårligere bytteforhold enn tidligere. Hvis forskjellene øker, så blir det også vanskeligere for de på bunnen og kjøpe tjenestene til de nærmere toppen.