Den Store Aksjetråden

[festen]

Jeg har prøvd å se litt igjen på det som skjedde mellom 1932-1950. Rent metaforisk er 1929 som 2000. 2009 er som 1938. Det USA gjør nå, er tilsvarende det de gjorde når de hadde 2 verdenskrig:

 

"1933 24.9 20.6

1934 21.7 16.0

1935 20.1 14.2

1936 16.9 9.9

1937 14.3 9.1

1938 19.0 12.5

1939 17.2 11.3

1940 14.6 9.5

1941 9.9 8.0

1942 4.7 4.7

1943 1.9 1.9

1944 1.2 1.2

1945 1.9 1.9"

 

Arbeidsledigheten under 2 verdenskrig kom altså helt ned i 1.2 %

 

http://en.wikipedia.org/wiki/File:Debt1929-50.jpg

 

Det var denne voldsomme økningen i offentlig gjeld, som førte til det lange dårlige markedet i statsobligasjoner. Når prosessen med å overføre privat gjeld til det offentlige er ferdig, vil den private gjelden være lav igjen. Det vil gi grunnlaget for en ny oppgangsperiode som etter 1950, samtidig som skattene øker og den offentlige gjelden minker. Det som kommer nå er den store devalueringen, som mellom 1940-1945

Endret 5. september 2009 av festen

[Gnotten]

Hva mener du med at privat gjeld blir overført til det offentlige? Jeg kan ikke se at noe slikt skjer nå.

[festen]

Hva mener du med at privat gjeld blir overført til det offentlige? Jeg kan ikke se at noe slikt skjer nå.

 

USA har underskudd på 16 %, samtidig som den private gjelden går ned. Om det er noe som holder seg fremover, blir det slik at en lavere etterspørsel fra det private kompenseres av økt offentlig gjeld. Det vil da balansere seg, slik at de nominelle verdiene i aksjemarkedet holder seg, eller øker. Det er som en gigantisk bailout av pyramiden, som senere må betales tilbake av skattebetalerne når det private igjen er klare til å øke gjelden.

[festen]

Det er også mulig at den private gjelden bare begynner å øke igjen relativt til BNP, som etter 1975. Skjer det vil ikke den offentlige gjelden ikke økes så mye fremover, men jeg tror det er mest sannsynlig, fordi rentene før i år var akkurat som i 1938, at det er mer sannsynlig at gjelden nå skal ned i USA, samtidig som BNP drives kraftig opp av pengetrykking. Det er om de tør å gjøre det som skal til uten å tenke for mye på inflasjon. Alle vet det var krigen som fikk slutt på depresjonen. Alternativet er at de går svakt til verks som Japan.

 

En ting til jeg har reflektert over, er at mange unge i dag ikke vet helt hva en bra økonomi er. Statistikken sier at økonomien i Norge er bra og har vært bra de siste årene, men det er ikke riktig, det er noe som føles feil, og har gjort det lenge. Den var mye bedre på 90 tallet, det opplevde jeg selv. Utover 90 tallet var det en voldsom optimisme i samfunnet som ikke ligner noe på det som er i dag. I 2000, var det nesten så stemningen tok av.

Endret 5. september 2009 av festen

[Gnotten]

Finner du noe ny statistikk eller lignende over privat gjeld i USA? Et problem med den nåværende politikken er også at det fører til inflasjon spesielt i matvareprisene - som fratar den private Amerikaner mye kjøpekraft. Pluss at den private gjelden nå er så høy, at det skal mye til å få den ned på nivåer hvor det private igjen kan ta byrden.

[Gnotten]

Alle vet det var krigen som fikk slutt på depresjonen.

Det er ikke riktig. Obama, Geithner og Bernanke mener den statlige innblandingen førte til slutten av depresjonen. Det man derimot ikke snakker om, er den begynnende store nedgangen man hadde i 1920. Da gjorde staten ingenting, og krisen gikk over i løpet av et år. Det sies at denne depresjonen faktisk var verre enn den store depresjonen var. Altså var ikke den store depresjonen noen gang gjennom sin varighet, sterkere enn den korte 1920 depresjonen.

 

Oppdatert: Her er en bedre kilde.

Endret 5. september 2009 av Lansky

[festen]

Finner du noe ny statistikk eller lignende over privat gjeld i USA? Et problem med den nåværende politikken er også at det fører til inflasjon spesielt i matvareprisene - som fratar den private Amerikaner mye kjøpekraft. Pluss at den private gjelden nå er så høy, at det skal mye til å få den ned på nivåer hvor det private igjen kan ta byrden.

 

Den private gjelden til konsumenter er veldig høy, mens gjelden til selskaper er ikke veldig høy, bare ganske høy. Innen teknologi er gjelden ganske lav, og det er mange bluechip selskaper med lav gjeld. En mulighet er en kombinasjon av boligpriser som stabiliserer seg, sparerate som går opp, råvarepriser som går ned, profittmarginer som går opp, og belåning hos selskapene går opp, samtidig som forbrukerne øker sparingen og skattene går opp. Det ville reddet økonomien. Et alternativ til det er stagflasjon som på slutten av 70 tallet og enda en boligboble. Det jeg tror mest på kanskje er det 1940-1945 scenarioet, der den totale private gjelden går ned både hos næringslivet og hos forbrukerne, samtidig som den offentlige gjelden øker for å kompensere for fallet i etterspørselen det gir.

 

Jeg er ganske sikker på at neste langvarige periode med lave råvarepriser over tid og langvarig opptur i det amerikanske aksjemarkedet ikke blir en jappetid som på 80-tallet, men en mer kjedelig periode hvor det er utbytter og bluechip som gjelder.

Endret 5. september 2009 av festen

[festen]

REC vs China Sunergy

 

http://finance.yahoo.com/echarts?s=CSUN#ch...ource=undefined

 

http://www.chinasunergy.com/home/home_eng.asp

 

http://www.recgroup.com/

http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article1734715.ece

 

 

"Årsaken skal blant annet være manglende kulturforståelse fra REC-toppenes side, og at REC-sjef Ole Enger kom for sent til en rekke møter og høytidelige lunsjer og middager."

 

Det er bare helt logisk at unge sulte kinesere slår trege gamle nordmenn.

[Gnotten]

"Årsaken skal blant annet være manglende kulturforståelse fra REC-toppenes side, og at REC-sjef Ole Enger kom for sent til en rekke møter og høytidelige lunsjer og middager."

 

Det er bare helt logisk at unge sulte kinesere slår trege gamle nordmenn.

Akkurat det er en kjent taktikk som Kineserne er flinke til å bruke. Det å spre løgner om andre selskap, for å svekke deres posisjoner overfor bl.a. aksjonærene. Det er ikke lett å vite hva man skal tro om påstandene rundt Engers oppførsel. Det er en stor sjanse for at det er svada. Norsk presse er jo ikke kjent for å være så kritiske, de trykker det de får opplyst. Det setter egentlig REC i en meget vanskelig situasjon, ettersom REC egentlig ikke kan uttale seg offentlig. Hva skal de gjøre? Gå ut i en offentlig ordkrig? Det var i saken snakk om møter rundt en eksisterende avtale. En avtale som svært sannsynlig det er REC som er mest fornøyd med, mens Kineserne nok angrer på de inngikk. Mye av det jeg nå har skrevet, står faktisk i kommentarfeltet til DN artikkelen du linket til.

[Husam]

Mine vurderinger er at den har falt for langt i det siste og derfor kjøpte jeg meg inn på 8,44. Vet ikke om jeg hadde kjøpt meg inn på dagens nivåer hvis jeg ikke hadde litt lengre perspektiv. De kommende årene blir vel ikke være altfor lønnsomme for selskapet, men som du selv er inne på er allerede svært mye negativt priset inn. Som Falnes sier betaler man til dagens kurs 15 øre per 1 krone egenkapital, så det er klart at selskapet er på billigsalg.

 

Yes, ser ut som om du har gjort et godt kjøp. Jeg leter etter et større selskap jeg kan investere i på lengre sikt ja, og det er der jeg håper NSG kan stige i løpet av en ganske lang periode.

[festen]

Alle vet det var krigen som fikk slutt på depresjonen.

Det er ikke riktig. Obama, Geithner og Bernanke mener den statlige innblandingen førte til slutten av depresjonen. Det man derimot ikke snakker om, er den begynnende store nedgangen man hadde i 1920. Da gjorde staten ingenting, og krisen gikk over i løpet av et år. Det sies at denne depresjonen faktisk var verre enn den store depresjonen var. Altså var ikke den store depresjonen noen gang gjennom sin varighet, sterkere enn den korte 1920 depresjonen.

 

Oppdatert: Her er en bedre kilde.

Jeg tror 1920 var en situasjon tilsvarende som i 1981 (begge gangene nådde de lange rentene et trendskifte (lang periode med mye inflasjon, avløst av deflasjon eller stabile priser), samtidig med kredittvekst fordi rentene falt (gjelden var lav, derfor var potensialet for økt kredittvekst og en positiv reaksjon på lave renter stort). Dow Jones hadde gått flatt fra 1896-1920 (som 1965-1982), og at den resesjonen kom på et tidspunkt da potensialet for opptur var veldig stort. Jeg tror 30 tallet, ble mer en situasjon da rentene hadde vært så lave under boomen på 20 tallet, samtidig som gjelden trakk seg sammen og det ble gjort mange feil, som å forsvare gullstanden i starten, slik at det ble umulig å sette de så lave at de fikk startet en ny lånefest. Også som i Japan på 90 tallet. Det er helt klart at de devaluerte, at de ikke likviderte, men motvirket markedskreftene gjorde at det tok lengre tid å få ned gjelden. Jeg føler det som var "bra med krigen", var at det økte BNP mye på kort tid, og på den måten devaluerte gjelden. Et slags alternativ til likvidering.

Endret 6. september 2009 av festen

[investor]

Jeg føler det som var "bra med krigen", var at det økte BNP mye på kort tid, og på den måten devaluerte gjelden. Et slags alternativ til likvidering.

 

Under krigene jeg har studert skjer det en utviding av statsbudsjettene som pusher dette, det skal riktignok betales tilbake en eller annen gang i form av skatt eller oftest som høy inflasjon i krigstidene.

Det er jo fordi under krig trykkes det penger i sekker og spann for å finansiere krigen.. det på en måte rettferdiggjør inflasjon.

 

Jeg ser ikke at det du sier på noen måte "devaluerer" gjelden ved å øke BNP. Det er jo det samme som skjer i USA i dag. Bare fordi USA kanskje får positiv vekst pga. ubalanserte budsjett med mega underskudd er det nødvendigvis ikke noen god løsning.

Øker statsgjelden for å høyne BNP, for å devaluere statsgjelden? - sounds like Keynes hehe, det kan virke, men kan like godt gå i dass og bare resultere på lang sikt i en enda verre situasjon.

[G]

Artikkel om dommedag av Trym Riksen:

 

http://riksen.nettblogg.no/1252273103_p_ve...t_dommedag.html

(kilde)

 

 

 

På vei mot dommedag

Av Trym Riksen - 06.sep.2009 @ 23:54

Veien mot høyere aksjekurser er brolagt med bekymringer. Skal vi tro ledende forskere, er dommedag rykket nærmere enn på mange år.

 

De siste ukene har jeg belyst konjunkturanalysen, både her, her, og her. Mange finner seg ikke helt til rette i det begrepsapparatet som er relevant for den sykliske analysen av økonomisk vekst og inflasjon. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at enkelte mener denne typen analysen mister helhetsbildet fordi det er en del større, overgripende trekk ved dagens samfunn som ikke fanges opp av en slik begrenset analyse.

 

Ved å sette ting på spissen, kan man gjennom absurde sammenlikninger likevel få frem et poeng. George Orwell gjorde det på brilliant vis i «Animal Farm», som handler om alt annet enn dyr.

 

For over 60 år siden kom forskere ved University of Chicago, som utga Bulletin of the Atomic Scientists, på idéen å lage en dommedagsklokke. Dommedagsklokken så dagens lys i 1947 og viser på symbolsk vis hvor mange minutter det er igjen til midnatt, eller dommedag. Dommedagsklokken har gjerne blitt forbundet med risikoen for en utslettende atomkrig, men i nyere tid har den også fått i oppgave å fange opp dommedagsrisiko forbundet med miljøkatastrofer samt nye høyteknologiske våpen og ulykker.

 

Det er vanskelig for mange i dag å forestille seg hvilket fokus det var på atomkrig og frykten for dommedag for noen tiår siden. Dommedagsklokken hadde for min del gått helt i glemmeboken, og det var filmen «Watchmen» (2009), som er basert på tegneserien med samme navn, som frisket opp hukommelsen.

 

Fascinasjonen over at det går an å glemme noe så viktig som dommedagsklokken, fikk meg til å søke på Wikipedia etter informasjon om den tikkende klokken. For det første ser jeg at Bulletin of the Atomic Scientists fortsatt oppdaterer klokken. For det andre ser jeg at klokken har tikket både opp og ned siden sist jeg hørte om den på 1980-tallet eller tidlig 1990-tall. Kan vi lære noe av dommedagsklokken?

 

Det første som slår en, er at ledende vitenskapsmenns vurdering av fremtidsutsiktene ikke er konstant. De endrer mening hele tiden, jf. grafen nedenfor som viser aksjemarkedet ved S&P 500-indeksen i forhold til dommedagsklokken. Venstre y-akse viser S&P 500-utviklingen, mens høyre y-akse viser antall minutter før dommedag. Den blå linjen illustrerer S&P 500, mens den svarte representerer antall minutter før dommedag.

 

 

 

 

I løpet av de mer enn 60 årene siden dommedagsklokken så dagens lys, er klokken i dag omtrent den samme som rett etter Den andre verdenskrig. I mellomtiden har vi hatt hopp både opp og ned. Aksjemarkedet, som representerer markedets tro på fremtidig verdiskaping, har også hatt sine krumspring. I sum er aksjeverdiene i dag likevel verdt langt mer enn i 1947. I 1997 viste dommedagsklokken 14 minutter før midnatt, noe som ifølge atomforskerne representerte relativt lyse utsikter i forhold til historikken. Siden 1997 har det imidlertid vært dårlig avkastning i aksjemarkedet, så vitenskapsmennenes syn på fremtiden var ikke mye verdt for en aksjeinvestor på leit etter svar i mørket for ti til 12 år siden.

 

Man kan anføre til vitenskapsmennes unnskyldning at de ikke holder på med aksjeanalyse og at dommedagsklokken sånn sett er irrelevant for aksjemarkedet. Det er imidlertid vanskelig å avfeie en eventuell dommedags betydning for aksjemarkedet, så illustrasjonen er kanskje ikke helt på jordet likevel.

 

Det er når vi går fra vitenskapsmennenes dommedagsanalyse, som fanger opp det ultimate spørsmålet om hvor langt vi står fra avgrunnen, til den avgrensede konjunkturanalysen, at vi kan skimte poenget med å snevre inn aksjemarkedsanalysen. Dommedagsanalysen inneholder all relevant informasjon om en eventuelt fatal slutt på verdenshistorien, mens den sykliske konjunkturanalysen utelukkende inneholder informasjon om neste vendepunkt i veksttakten eller inflasjonen. Spennet er enormt mellom atomforskernes altomfattende storbildeanalyse og den smale konjunkturanalysen.

 

Når den sykliske konjunkturanalysen, basert på NBERs snevre begrepsapparat, kritiseres for å miste «det store bildet», sitter jeg igjen med spørsmålet om hvor den utvidede analysen skal slutte. Hvor mye informasjon skal man legge inn i analysen og hvordan skal denne struktureres? Legger man inn alt, havner man omtrent der hvor atomforskerne befinner seg, eller?

 

Et minimum av vitenskapelig tilnærming til markedsanalysen krever at man må systematisere data for å teste noen hypoteser. Dette har tidligere fått meg til å avfeie eksempelvis markedsprising som et verktøy for markedsaktører som ønsker å gjøre tilpasninger over et kortere perspektiv enn 15 til 25 år; i denne kommentaren tar jeg opp dette poenget. Markedsprising faller sånn sett inn i den delen av markedsanalysen som tar for seg det store bildet. Det store bildet er imidlertid lite relevant for hva som befinner seg rundt svingen, men mer relevant for hva som befinner seg bak alle bakker, berg og sjøer. Jeg er redd for at jo mer man drar inn av relevant informasjon om det store bildet, desto større er risikoen for at man i beste fall må vente i tiår for å se resultatet av analysen. I mellomtiden har det vært mange muligheter og feller, og all erfaring tilsier at de færreste klarer å tenke konsistent i tiår av gangen når de plasserer kapital i markedet.

 

 

2008 vi bli husket som det året hvor finanskrisen rammet hele verden. Gjeldssituasjonen både i USA og ellers i verden er analysert og i dag er de fleste enige om at «kredittskvis» er det mest dekkende ordet for å beskrive fjoråret. Jeg er imidlertid fristet til å spørre én gang til om hvilken krise vi nettopp har gått gjennom, og om «kreditt» er dekkende for å beskrive 2008.

 

 

 

 

Grafen ovenfor viser utviklingen i størrelsen på det amerikanske kredittmarkedet i forhold til BNP, fra 1922 til i dag. Fordi vi har å gjøre med to bevegelige størrelser, blir den historiske sammenlikningen relevant. Kredittmarkedet i USA har aldri vært større i forhold til økonomien enn i dag, og utgjør snart fire ganger størrelsen på BNP - hvis utviklingen fortsetter. Er det én enkelt graf som oppsummerer gjeldskrisen, er det kanskje denne.

 

Problemet blir å tidfeste når gjelden vokste USA over hodet. Allerede på midten av 1990-tallet nådde forholdstallet mellom kreditt og BNP i USA et nivå vi knapt hadde sett før. Skulle man ha solgt aksjer da? Kanskje ikke helt tilfeldig så var det fra nettopp midten av 1990-tallet av at prisingen av amerikanske aksjer nådde nivåer vi aldri hadde sett maken til. Det tok imidlertid fem år før aksjeboblen brast. Fra 2002 til 2007 gikk amerikanske aksjer så inn i det som var det tredje lengste aksjerallyet siden 1900. I hele perioden økte gjelden, med like jevn takt som en klokke. Dataene jeg viser til, var lett tilgjengelig for alle, men knapt noen klarte å utnytte informasjonen til egen gevinst.

 

I ettertid fremstår alt i et krystallklart lys, men underveis viser historien oss gang på gang at vi ikke evner å fange opp de relevante trådene underveis. Nettopp fordi jeg vet at det er så få tråder jeg klarer å fange opp i kampens hete, har jeg valgt å fokusere på dem jeg kan få tak i. Hvis man vet at mannen mistet lommeboka i mørket, har det ingen hensikt å lete etter den under lyktesolpen. Hvis man imidlertid ikke vet hvor mannen mistet pengene, men har holdepunkter for at de kan ligge hvor som helst, er det veldig smart å snevre inn søket til under lyktestolpen for å spare ressurser. Den syklisk baserte konjunkturanalysen kan sammenliknes med å lete etter penger under lyktestolpen. Vi vet at det erfaringsmessig ligger mye penger på bakken, og at det ikke finnes mindre penger under lyktestolpen enn andre steder. Hvis man ikke rekker å søke over alt, er det innlysende hvor den smarte starter å lete i mørket.

 

 

Til sist fikk den nevnte «Watchmen» meg til fange opp enda et poeng som kan være relevant i markedsanalysen. Én av karakterene i filmen kalles Rorschach, etter testen ved samme navn. Rorschach-testen går ut på å teste personer for assosiasjoner forbundet med ulike blekkflekker. Testen brukes fortsatt i en del sammenhenger, men den kritiseres ofte for at man ikke på konsistent vis klarer å fange opp menneskers psykologiske trekk. Om Rorschach-testen er god til sitt bruk eller ei, får andre vurdere. Jeg tror imidlertid at selv tilhengerne av den vil være enige i at ulike mennesker, både normale og avvikere, konkluderer forskjellig basert på den samme informasjonen. I tillegg kan samme person assosiere de samme blekkflekkene på forskjellig vis, avhengig av situasjon, humør, vær og vind.

 

Sånn sett vil et strikt analysesystem bidra til at man ikke faller i Rorschach-fellen. Et godt system vil konkludere likt hver gang, hvis informasjonen er den samme. Teknisk analyse på sitt svakeste er et godt eksempel på Rorschach-fellen; 100 tekniske analytikere kan se 100 ulike mønstre og komme med 100 ulike konklusjoner når de leser en graf. Teknisk analyse på sitt beste likner imidlertid mer på den tidligere beskrevne NBER-baserte analysen; stadig mer data kvantifiseres og puttes inn i det strikte systemet, og til sist gjenstår en mindre, kvalitativ vurdering av begripelig informasjon.

 

Faren med å la «hele bildet» bli en del av analysen, uten at man har et system for å oppsummere helhetsbildet, er at man blir et offer for alskens assosiasjoner underveis. Hvis man i tillegg påvirkes av annen støy, som igjen er et resultat av assosiasjonsbasert analyse, er man avhengig av flaks for å lykkes i markedet.

 

En sannsynligvis bedre løsning enn assosiasjonsmetoden er å anta at aksjemarkedet også i fremtiden vil oppføre seg noenlunde likt det vi har sett de siste 100 til 150 årene. Denne tilnærmingen støtter opp om antakelsen om at aksjemarkedet over tid vil stige til tross for ledende vitenskapsmenns flyktige vurderinger av fremtidsutsiktene. Vi kan også anta at aksjemarkedet vil gjøre mange større og mindre krumspring underveis, som blir mer forståelige i et syklisk basert lys.

 

 

[festen]

Den artikkelen kan godt brukes som begrunnelse for å kjøpe aksjer som er "billige", og som kan ikke kan forstå skal bli mye verdt. Jeg tror kanskje det er nødvendig å innse at man ikke alltid vil være istand til å forstå hvorfor eller hvordan ting kan ta seg opp igjen, men heller fokusere på det man kan, nemlig vurdere om noe er billig.

[Gnotten]

Den artikkelen kan godt brukes som begrunnelse for å kjøpe aksjer som er "billige", og som kan ikke kan forstå skal bli mye verdt. Jeg tror kanskje det er nødvendig å innse at man ikke alltid vil være istand til å forstå hvorfor eller hvordan ting kan ta seg opp igjen, men heller fokusere på det man kan, nemlig vurdere om noe er billig.

Et spørsmål er om noe er billig i dag. Et annet er om det vil være billig i et lengre perspektiv. Det er det siste som er den beste pekestokken. En verdi-investor vil jo plukke opp verdi-aksjer - altså aksjer som er priset svært lavt idag, og som har en solid underliggende utvikling. Problemet med slike aksjer, er at de må bli "oppdaget" av andre større aktører. Det er ingen garanti for at det skjer. Men ser man på Buffet, så kan man ikke bestride potensialet.

 

Men det er også en annen måte å tjene gode penger på. Denne er jo spesielt gunstig i denne krisen. Nemlig å kjøpe aksjer som har et fremtidlig lovende potensiale. Dette er helst større aktører, som markedet har undervurdert og slaktet. Markedet fokuserer rett og slett ikke noe særlig på den langsiktige horisonten. Her kjøper man aksjer som det ikke trengs å frykte om interessen vil melde seg med bedre utsikter. Utfordringen er å kunne se langt frem, samtidig som at timingen er vanskelig. Vi har jo nevnt et eksempel her - NSG. Men man må selvsagt gjøre egne betraktninger om hvordan man ser framtiden. Det vil ofte være en utfordring, spesielt siden negativiteten kan være enorm. Her må man tenke rasjonelt. Hvor mer negativ stemningen er, hvor større er oppsiden og sannsynligheten for at bunnen er nådd/nær. Kjøp når alle andre frykter, som det heter. Forutsetningen er selvsagt at man ser en bedre framtid på lengre sikt. Selskap kan gå konk. Slik som REC - jeg må si at spesielt gjeldsutviklingen i selskapet gjør at jeg holder meg unna. Jeg frykter at de har druknet seg selv.

[apegryn]

jeg har fulgt litt med på BYD som festen nevnte en stund tilbake, de siste ukene. Et godt eksempel på buffet, som du sier, lansky.

[Gnotten]

jeg har fulgt litt med på BYD som festen nevnte en stund tilbake, de siste ukene. Et godt eksempel på buffet, som du sier, lansky.

Skitt, nå har festen skrevet "Buffett" feil så mye - at vi to også skriver det "Buffet".

[apegryn]

hah har ikke engang lagt merke til det : )

[festen]

Gull på 1007.7 i dag, en ny all time high (i dollar hittil i år), i kroner er det lenge siden rekordene fra i fjor ble slått.

Endret 8. september 2009 av festen

[Gnotten]

Dette gjelder aksjemarkedet contra penger i banken.Det er veldig enkelt å tenke feil, det er dette jeg har gjort mye.

 

Man må i dag se på hva som skjer, og hva som vil skje. Jo, det som skjer, er en massiv pengetrykking, massiv stimulans osv. I Tyskland har man, inntil i dag hatt et "cash for clunkers program". Dette var visstnok meget vellykket, som kun understreker hvor kunstig stimulert økonomien er. Så folk frykter jo helt klart hva som vil skje uten stimuleringen framover.

 

Men tingen er den, at dersom økonomien beveger seg nedover igjen, så kommer det nye krisepakker. Dette er linjen man har lagt seg på, det vil nærmest garantert bli fulgt opp.

Selvsagt vil det på sikt ødelegge hele økonomien med en enorm inflasjon. Men det er jo nettopp det! Da nytter det ikke å ha pengene i banken. Aksjemarkedet i Zimbabwe går jo så det griner! Så det gjelder å demme opp for inflasjonen som etter stor sannsynlighet kan komme. Spesielt i Norge, hvor Gjedrem vil være meget forsiktig med å sette opp renten grunnet eksportbedriftene. Dette er problemet med at Norge er annerledelseslandet! Innenlands og utenlands-situasjonen er komplett motsatt. Det er skummelt, for store bobler innenlands vil komme. Spesielt boligmarkedet.