AvPD (Sosial Fobi)

[Enceladus]

feilpostet

Endret 7. desember 2007 av Mr. Gnom

[Gjest Guest_E_*]

Hvordan klarer dere andre som har sosial fobi dere i hverdagen? Jeg synest ihvertfall det er veldig slitsomt og jeg klarer meg knapt på egenhånd.

 

Har dere jobb? Klarer dere å ordne med jobb selv? Akkurat det synest jeg er som en gigantisk mur jeg aldri kommer meg over.

 

Jeg skulle ønske jeg bare kunne knipse med fingeren og så var det vekke, men slik er det jo ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg har ekstrem sosial forbi, blir kvalm og begynner å brekke meg og kaste når jeg blir stressa, har ikke greid å ta trikk, buss eller t-bane på flere år, har ikke vært i oslo sentrum på flere år.

 

og bare det å gå ut i lokalmiljøet er ille, har ikke hatt en venn på besøk på snart 1 år da jeg ikke takkler det.

 

når det er virklig ille greier jeg ikke snakke med dem på telefon en gang

[Gjest Guest_E_*]

Jeg har ekstrem sosial forbi, blir kvalm og begynner å brekke meg og kaste når jeg blir stressa, har ikke greid å ta trikk, buss eller t-bane på flere år, har ikke vært i oslo sentrum på flere år.

 

og bare det å gå ut i lokalmiljøet er ille, har ikke hatt en venn på besøk på snart 1 år da jeg ikke takkler det.

 

når det er virklig ille greier jeg ikke snakke med dem på telefon en gang

Kjenner meg mye igjen det du sier...

 

Jeg får panikk og bare forlater situasjonen når jeg blir stressa. De fleste synest dette er rart. Det har også hendt at noen har blitt fornærmet. Og når de ber om en forklaring vet jeg ikke hva jeg skal si og alt blir bare værre. Men det er heldigvis ikke så ille at jeg kaster opp. Jeg har øvd meg mye de siste årene på å takle diverse situasjoner og noe har blitt litt bedre. Det er også vanskelig å ta buss eller bestille taxi. Så det unngår jeg. Jeg forsøker å gå så mye som mulig.

 

Jeg har jo venner men kanskje ikke så mange. Jeg er fryktelig dårlig til å holde kontakten med folk, bare de jeg bor sammen med går det greit, men også da holder jeg meg mye på mitt eget rom. Når noen inviterer meg på fest blir jeg veldig stressa og går å tenker på det flere dager i forveien og forsøker å komme opp med unnskyldinger. Det er også ille å invitere hjem venner. Det er fryktelig slitsomt. Men noen ganger er en bare nødt til å bite det iseg.

 

Jeg snakker omtrent aldri i telefonen. Det er kun hjem til foreldre og i nød med venner for å ikke virke som en tulling. Og så finner jeg alltid på unnskyldninger når noen ønsker at jeg skal ringe.

 

Men jeg gir ikke opp... Nå skal jeg på biblioteket for å låne en bok om sosial fobi. Jeg håper jeg kan lære noe nyttig som kan hjelpe meg.

 

Boken heter "Sjef i eget liv" om noen skulle lure.

[Gjest Guest_E_*]

Beklager at jeg dobbeltposter men jeg sitter med så mange spørsmål.

 

Når dere er i en hvilkensomhelst samtale. Hvor fester dere blikket da?

 

Jeg har nemmelig det problemet at når jeg begynner å tenke på akkurat hvor jeg har blikket mitt nå. Så klarer jeg ikke konsentrere meg. Jeg blir nervøs og begynner å svette, blikket flakker og jeg får tårer i øynene, som igjen fører til at jeg blir enda mer nervøs over at min samtalepartner skal merke det.

 

Hva gjør en i slike tilfeller? Hvor er det normalt å feste blikket?

[Gjest Guest_anonym_*]

Beklager at jeg dobbeltposter men jeg sitter med så mange spørsmål.

 

Når dere er i en hvilkensomhelst samtale. Hvor fester dere blikket da?

 

Jeg har nemmelig det problemet at når jeg begynner å tenke på akkurat hvor jeg har blikket mitt nå. Så klarer jeg ikke konsentrere meg. Jeg blir nervøs og begynner å svette, blikket flakker og jeg får tårer i øynene, som igjen fører til at jeg blir enda mer nervøs over at min samtalepartner skal merke det.

 

Hva gjør en i slike tilfeller? Hvor er det normalt å feste blikket?

 

Det beste du kan gjøre er å ikke tenke så mye på hvordan du oppfører deg og hvor du skal se osv. Ikke ta alt så seriøst, og prøv å ha selvironi.

Observer personer som ser ut som om de har det bra. Felles for disse er gjerne at de ikke tar seg selv så seriøst, og hvis de skulle gjøre en tabbe så bryr de seg ikke stort om det.

 

For noen år siden hadde jeg det ganske likt deg. Ett av mine problem var at jeg svettet så lett, og dette gjorde meg urolig.

Når jeg ble litt eldre sluttet jeg å svette og det løste mye av problemene mine. Etterhvert flyttet jeg også fra hjemstedet mitt, og da slapp jeg å bekymre meg for å møte folk som tidligere hadde plaget meg.

 

(Jeg tror forrestenr ikke at alle har godt av å fortsette å bo i samme by/sted de vokste opp.

Grunnen er ofte at man har en del dårlige minner som sitter i (og man ofte glemmer alle de gode minnene). Jeg tror også mange blir litt fantasiløse ved å henge rundt det samme stedet og de samme folkene for lenge. Når man flytter til nye steder starter man blanke ark, noe som ofte gjør at man også finner nye spennende hobbyer, og man slipper å møte folk man føler kjenner deg litt for godt etter f.eks. ha gått på skolen med i 10 år.)

[Gjest Guest_E_*]

-Selvironi

-ikke ta alt så seriøst

 

Dette vet jeg igrunn ganske godt. Men jeg klarer alikevel ikke roe meg ned når jeg først kommer inn på denne tanken om hvor blikket skal festes. Jeg vet hva jeg må ha mer av og hva jeg burde gjøre som feks. selvironi og ikke ta alt så seriøst, men jeg klarer ikke stoppe hjertebanken og den nervøsiteten som bare stiger og stiger. Det er noe jeg ikke har kontroll over.

 

Eneste naturlige utveien jeg kan se er at jeg må sette meg ned og ta det rolig og gjøre akkurat det jeg har behov for der og da, for jeg vet som regel hva som skal til for å roe meg selv ned. Men da bør alt være på mine premisser, og det egner seg ikke alltid like godt.

 

Ordet Sosial Fobi er veldig beskrivendes ovenfor mine problemer. Det betyr flukt eller frykt i sosiale situasjoner. Akkurat som om noen har en frykt for edderkopper. Så frykter jeg sosiale situasjoner og mennesker. Det er egentlig ganske ironisk for jeg er jo et mennekse selv og har de samme sosiale behovene som andre, men alikevel hater jeg det.

 

Dette er heller ikke noe jeg har vokst av meg. Jeg er 21 år idag og sliter med de samme problemene som jeg har gjort så lenge jeg kan huske. Jeg har flyttet og endret miljøer en rekke ganger men ingenting ser ut til å forandre seg med psyken min. Den forblir omtrent like ille som den alltid har vært.

 

Det som har forandret seg er at jeg er blitt intelektuelt smartere og at ingen lengre kan rakke ned på meg slik som på ungdomskolen. Jeg forstår også i større grad enn før hva som er mine egne problemer. Akkurat det har gjort ting bedre, at jeg har den innsikten inn i mitt eget sinn, som også forhindrer meg i å bli fullstendig sprut gal, ta selmord osv.

 

Jeg er hverken gal eller føler en tvang for selvmord, tvertimot har jeg det helt ypperlig når alt stemmer og er i balanse rundt meg. Jeg har visjoner, drømmer og fremtidsplaner som etter min mening er svært viktig for moralen og min spykiske helse og ytelse.

 

Jeg tror samfunnet må forandre seg. Jeg tror det er behov for en større åpenhet og forståelse folk imellom. Og jeg og andre i min situasjon har behov for en mer omfattendes hjelp og tilrettelegging enn det som er idag, jo tidligere en begynner jo bedre. Om vi ikke får den hjelpen og støtten vil det være svært ødeleggende for samfunnet og de enkelte med disse lidelsene.

 

Dette er ikke noe jeg kan løse på egenhånd uansett hvor initiativrik, selvstendig, smart osv. jeg enn måtte være og det samme hvilke krav som stillest. Hverken jeg eller andre kan i noen særlig grad forandre på problemene. Det hele bunner ned i noe mer arvelig som er vanskelig å løse tror jeg. Det som må til er støtte og tilrettelegging. Bare det kan gi en positiv effekt som er bra for alle parter.

 

Tror jeg...

[Bruktbilen]

De vegrer seg for å snakke med andre og ønsker ikke å komme i sentrum for oppmerksomhet.

Ja, hvis det er en ukjent gruppe mennesker, da blir jeg nervøs.

 

De er svært opptatt av å ikke virke dumme eller for ikke å bli flaue.

Med ukjente mennesker, helt klart.

 

For å unngå angsten prøver personen, så langt som mulig, å unngå sosiale situasjoner.

Nei, får jeg sjangsen så går jeg.

 

Selv om personen selv forstår at redselen er ubegrunnet, klarer hun eller han ikke å roe seg ned.

 

Ta ordet i grupper av mennesker, eksempelvis på jobben, på skolen eller på andre samenkomster og møter.

Oh jada, skolen var et helvette med framføringer og gruppearbeid, men kom meg igjennom.

 

Spise eller drikke på offentlig sted som i kantinen, på kafeer eller på bar.

Hvis jeg har noen å snakke med der så er det greit, ellers blir det bare utrolig kjedelig. Som for eksempel andreåret skulle klassen våres møte i kantina for å spise litt mat før vi dro, og måtte selvsagt bare sette meg ned helt tilfeldig, så jeg fikk 2 folk jeg aldri snakker med på hver side, og foran meg setter ei bimbo jente seg.

 

Gjøre noe mens andre ser eller hører på.

Nja, ikke egentlig.

 

Snakke til fremmede mennesker eller til autoriteter.

Så lenge det er noe å snakke om så har jeg ingen problemer å snakke med folk, men problemet er jo nettopp det å finne på saker å snakke om. Det blir nok ikke et problem når jeg skal inn i militæret i januar, men ellers så takler jeg ikke særlig bra å snakke om ingenting til fremmende.

[Sidious]

Jeg kvier meg ofte for å ringe til ukjente folk. Jeg må ofte sitte å manne meg opp en stund för jeg våger å ringe. Det er slitsomt, men mitt störste problem er allikevel fremföringer. Jeg hater det. Jeg har alltid mislikt foredrag, men dessverre er det noe jeg ikke kan unngå ettersom alle foredrag er obligatoriske. Jeg begynner ofte å skjelve, pulsen stiger noe sinnsykt og jeg glemmer ofte det jeg skal si. Forrige gang vi hadde foredrag glemte jeg teksten etter å ha pratet i ca 20 sekunder, så jeg ble stående foran klassen i et minutt för jeg kom på hva det var jeg skulle si. Huff. Det var ekkelt. Gruer meg til neste uke, da har vi fremföringer på nytt. Skulle önske jeg ble kvitt dette problemet, men jeg synes ikke det blir lettere med tida.

 

Jeg har medisin som demper de fysiske symptomene (skjelving, höy puls o.l.), men jeg har ikke lagt merke til noen forskjell når jeg anvender den. Kanskje dosen er for liten? Hvem vet. Jeg vet altså hvor jävlig det kan väre å slite med dette.

Endret 8. desember 2007 av Sidious

[Gjest Han med et snev av sosial angst]

Denne tråden fikk meg til å åpne øynene, jeg har sosial angst. Men dog i mindre grad. Jeg prøver alltid å vri meg unna sosiale situasjoner, og heller vært på PC-en istedet. Dette har jeg gjort helt ubevisst, men etter å ha lest denne tråden forstår jeg det.

 

Men jeg klarer heldigvis å snakke helt fint med mennesker.

 

Men som noen andre nevte her, hvor fester dere blikket når dere snakker til folk? Jeg bruker å se dem rett inn i øynene i 4-10 sekunder, så ser jeg bort på noe annet i 3 sekunder, så rett inn i øynene igjen, og repeat.

 

Men jeg føler skikkelig med folk med alvorlig sosial angst, fordi det er sikkert helt forjævlig.

 

Det der med selvsikkerhet og utstråling er en ting som mange sliter med, de syns de er for stygge o.sv, så de kvier seg for å ta kontakt med folk. Det jeg vil fram til er at utseendet betyr nesten ingenting med din "sosiale" status, det er hva du sier og gjør som betyr noe. F.eks. har en venn som egentlig er ganske stygg (slemt å si, men men), og han snakke mye og har høy "sosial" status. Moralen er: selv om du selv syns du er stygg, bare gi faen i det og snakk mye med folk, så skal du se det går bedre.

[Shikaru]

er dårlig på det å bli kjent med nye folk.

dvs om det er nye folk i klassen er det jo greit, fordi dem ser man jo hver dag, og blir nesten "nødt" til det.

Værste er vel å greie å bli godt kjent med jenter om man møter ei et par ganger mens man venter på bussen osv. ( i den situasjonen nuh D: )

[Gjest Gjest]

Folk flest har alt for liten forståelse av hva sosial fobi er og det blir ofte forvekslet med bare angst eller bare "sjenert"

Vi antar at så mange som cirka 15 % av Norges befolkning lider av sosial fobi.

De som er rammet av sosial fobi er det i varierende grad . Rundt 3 - 4 % har en alvorlig form som nesten er en invalidiserende tilstand.

 

Sosial fobi, også kalt angstlidelse, er en psykisk lidelse der personen er plaget av sterk angst for å gjøre ting sammen med andre. De vegrer seg for å snakke med andre og ønsker ikke å komme i sentrum for oppmerksomhet. De er svært opptatt av å ikke virke dumme eller for ikke å bli flaue. For å unngå angsten prøver personen, så langt som mulig, å unngå sosiale situasjoner. Selv om personen selv forstår at redselen er ubegrunnet, klarer hun eller han ikke å roe seg ned. Det er også stor fare for depresjon og isolasjon.

 

Sosial fobi er ofte forbundet med angst i følgende situasjoner:

 

Ta ordet i grupper av mennesker, eksempelvis på jobben, på skolen eller på andre samenkomster og møter.

Spise eller drikke på offentlig sted som i kantinen, på kafeer eller på bar.

Gjøre noe mens andre ser eller hører på.

Snakke til fremmede mennesker eller til autoriteter.

Problemer med å komme i kontakt med andre, for på den måten å bli kjent med vedkommende.

 

Noen som kjenner seg igjen?

 

Kjenner meg igjen i absolutt alt.

Jeg har svært dårlig selvtillitt på grunn av utseendet. Noen sier at det ikke har noe å si, men jeg vet ikke. Jeg føler vel at mange unngår å se på meg når de snakker med meg.

 

Jeg er 25 år og jobber i butikk. Når jeg er på jobb, prøver jeg å unngå kunder jeg vet stopper opp for å snakke. Det takler jeg svært dårlig. Jeg prater ikke med de andre som jobber der, og er svært få som hilser. Jeg takler ikke å spise i samme rom som de andre, så jeg setter meg alene på et annet rom og spiser.

Problemet er at jeg har samme sosiale behov som alle andre. Jeg føler ofte at folk ikke vil snakke med meg. At folk er veldig kort når de svarer. Eller man bare mottar et surt svar. Min tante jobber på samme plass.

Jeg, som mange andre nevner her, har heller ingen problem å prate med nærmeste familie. Og heller ikke tanten min. Hun er veldig sosial, og jeg liker å prate med henne/tulle litt når vi er på jobb. Problemet er bare at hun alltid snur ryggen til meg, hvis hun ser en annen person. Vi kan for eksempel være midt i en samtale så oppdager jeg plutselig at jeg står og snakker med meg selv, siden hun plutselig er opptatt med noen andre. Det er som alle andre er viktigere enn meg. Dette gjør meg ekstremt deprimert, og bare forverrer problemene mine. Er det noen andre, så overse hun meg totalt. Dette gjelder vel egentlig alle. Hvis jeg prater med en person, og en annen kommer inn, så er jeg helt ensom igjen. Hvorfor er folk sånn?

 

Jeg hater også å snakke i telefon. Det å skulle ringe ukjente mennesker er helt umulig for meg. Jeg kraskjet for noen måneder siden. Dette er blitt en svært vanskelig sak og forsikringsselskapene klarer ikke å avgjøre hvem sin skyld det er. Jeg har 2 vitner (kunder i butikken), som er på min side. De sier at jeg må ringe forsikringsselskapet, det sier også min familie. Men det klarer jeg ikke. Jeg har kun hatt kontakt med selskapet over e-post.

Når jeg skal kontakte et firma eller noe, sender jeg alltid mail. Men det er vanskelig å få svar på alt man lurer på, og ikke alle svarer på mail heller dessverre.

 

Jeg har svært lett for å forelske meg. Og da blir ekstra problematisk. Nå har jeg begynt å fantasere om en jente på jobb. Hun er utrolig søt. Så hva skjer? Vi har sluttet helt å hilse og sier aldri et ord. Hvis våre blikk møtes, ser det ut som hun skal drepe meg.... Jeg blir også ekstra nervøs da. Jeg klarer ikke å gå normalt, og skjelver veldig. Dette er kanskje normalt når man er forelsket?

 

En annen ting som gjør meg så deprimert er å se hvor gode venner alle er på jobb. Skulle ønsker jeg kunne ha vært med.

 

Det finnes en ting som hjelper. Alkohol. Har vært med på noen fester, og tar helt av. Det er morsomt. Men likevel ender det ofte med at jeg blir alene. Selv om praten går mye lettere, føles det ikke som noen ønsker å være sammen med meg. Det blir svært utrivelig når man blir sittende alene ved et bord. Har ofte endt med at jeg drar hjem tidlig.

 

Jeg prøver å gjøre et godt inntrykk. Jeg kler meg fint, og bruker parfyme. Men føler vel at egentlig ikke hjelper. Utseende mitt og hudproblemene kan jeg dessverre ikke gjøre så mye med.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i absolutt alt.

Jeg har svært dårlig selvtillitt på grunn av utseendet. Noen sier at det ikke har noe å si, men jeg vet ikke. Jeg føler vel at mange unngår å se på meg når de snakker med meg.

 

Jeg er 25 år og jobber i butikk. Når jeg er på jobb, prøver jeg å unngå kunder jeg vet stopper opp for å snakke. Det takler jeg svært dårlig. Jeg prater ikke med de andre som jobber der, og er svært få som hilser. Jeg takler ikke å spise i samme rom som de andre, så jeg setter meg alene på et annet rom og spiser.

Problemet er at jeg har samme sosiale behov som alle andre. Jeg føler ofte at folk ikke vil snakke med meg. At folk er veldig kort når de svarer. Eller man bare mottar et surt svar. Min tante jobber på samme plass.

Jeg, som mange andre nevner her, har heller ingen problem å prate med nærmeste familie. Og heller ikke tanten min. Hun er veldig sosial, og jeg liker å prate med henne/tulle litt når vi er på jobb. Problemet er bare at hun alltid snur ryggen til meg, hvis hun ser en annen person. Vi kan for eksempel være midt i en samtale så oppdager jeg plutselig at jeg står og snakker med meg selv, siden hun plutselig er opptatt med noen andre. Det er som alle andre er viktigere enn meg. Dette gjør meg ekstremt deprimert, og bare forverrer problemene mine. Er det noen andre, så overse hun meg totalt. Dette gjelder vel egentlig alle. Hvis jeg prater med en person, og en annen kommer inn, så er jeg helt ensom igjen. Hvorfor er folk sånn?

 

Jeg hater også å snakke i telefon. Det å skulle ringe ukjente mennesker er helt umulig for meg. Jeg kraskjet for noen måneder siden. Dette er blitt en svært vanskelig sak og forsikringsselskapene klarer ikke å avgjøre hvem sin skyld det er. Jeg har 2 vitner (kunder i butikken), som er på min side. De sier at jeg må ringe forsikringsselskapet, det sier også min familie. Men det klarer jeg ikke. Jeg har kun hatt kontakt med selskapet over e-post.

Når jeg skal kontakte et firma eller noe, sender jeg alltid mail. Men det er vanskelig å få svar på alt man lurer på, og ikke alle svarer på mail heller dessverre.

 

Jeg har svært lett for å forelske meg. Og da blir ekstra problematisk. Nå har jeg begynt å fantasere om en jente på jobb. Hun er utrolig søt. Så hva skjer? Vi har sluttet helt å hilse og sier aldri et ord. Hvis våre blikk møtes, ser det ut som hun skal drepe meg.... Jeg blir også ekstra nervøs da. Jeg klarer ikke å gå normalt, og skjelver veldig. Dette er kanskje normalt når man er forelsket?

 

En annen ting som gjør meg så deprimert er å se hvor gode venner alle er på jobb. Skulle ønsker jeg kunne ha vært med.

 

Det finnes en ting som hjelper. Alkohol. Har vært med på noen fester, og tar helt av. Det er morsomt. Men likevel ender det ofte med at jeg blir alene. Selv om praten går mye lettere, føles det ikke som noen ønsker å være sammen med meg. Det blir svært utrivelig når man blir sittende alene ved et bord. Har ofte endt med at jeg drar hjem tidlig.

 

Jeg prøver å gjøre et godt inntrykk. Jeg kler meg fint, og bruker parfyme. Men føler vel at egentlig ikke hjelper. Utseende mitt og hudproblemene kan jeg dessverre ikke gjøre så mye med.

Meld deg inn her og du vil møte mye forståelse. Jeg vet nøyaktig hvordan du har det.

http://sosfob.com/index.php

[Gjest Slettet+6132]

Ta ordet i grupper av mennesker, eksempelvis på jobben, på skolen eller på andre samenkomster og møter.

Check, og ta ordet gjør jeg aldri med mindre det er en ekstremt god grunn for og gjøre det

 

Spise eller drikke på offentlig sted som i kantinen, på kafeer eller på bar.

Check, klarer aldri og spise i kantina, må jeg innom for og kjøpe mat gjør jeg det fortest mulig

 

Gjøre noe mens andre ser eller hører på.

Check, jeg klarer ikke dette med mindre jeg føler meg helt trygg på de personene som ser/hører på

 

Snakke til fremmede mennesker eller til autoriteter.

Check, dette klarer jeg ikke og unngår det så mye som mulig

 

Problemer med å komme i kontakt med andre, for på den måten å bli kjent med vedkommende.

Check, jeg har ingenting imot og bli kjent med nye mennesker, men som regel er det de andre som tar initiativet.

 

Noen som kjenner seg igjen?

Så absolutt

 

Sosial angst er noe drit, når jeg i mitt tilfelle kan krydre det hele med stamming, lav selvtillit, og at jeg generelt sett er usikker på meg selv blir det hele en fin blanding.

 

Går heldigvis bedre nå, nå klarer jeg og ta bussen og slikt uten større problemer, men jeg føler på en måte at alle ser på meg og ler...

[Melisma]

Jeg har selv 'soial fobi/angst', så vet alt om dette hvordan det er. Selv om jeg går på medisiner, Zoloft of til tider Sobril, klarer jeg alikevel ikke å fungere optimalt i hverdag. Før var det mye verre, da hadde jeg store problemer bare med å gå på butikken å stå i kassakø..det klarer jeg hvertfall nå selv om jeg alikvel sliter masse med å menge meg offentlig, f.eks på en restaurant eller blandt en folkemengde. Uansett, med medisiner klarer jeg hvertfall å komme meg ut døra..

 

Dette med sosial fobi/angst tror jeg er et sterkt undervurdert problem blandt folk flest egentlig.. Er kanskje vansklig for andre folk å skjønne at noen kan ha store problemer og nesten besvime av å bare stå i en kø. Uansett, til de som har det; stå på, lykke til!

 

 

Høres ut som Agorafobi det her..