Viktor Vektor og de gale grenseverdiene

[Gaston]

(Sakset fra NTNU's arkiv)

Dette er en historie om alt det skumle som kan skje i tallenes verden. Hvis du ikke har noe forhold til matematikk kommer dette til å bli litt kryptisk. Hvis du har et veldig personlig forhold til matematikk kommer du til å synes dette er blasfemi. Men ellers er du hjertelig velkommen til å lese om.

 

Viktor Vektor og de gale grenseverdiene

 

Det var en nydelig morgen i koordinatsystemet. Små brudne brøker kom dalende ned fra himmelparabelen, og fornøyd gakking lød fra subtrahendene som lå og ruget på ellipsoidene sine. Viktor hadde startet dagen med en god kopp koeffisientfri kaffe, og nå parallellforskjøv han seg bortover linjestykket. Han følte han hadde en høy potens i dag, og var derfor positiv og glad. Øynene hans var festet på solen som var strengt voksende over x-aksen, og han så derfor ikke kvadratroten før han hadde snublet i den. Men i selvsamme øyeblikk som han forlot vertikalen, suste en sylskarp ekvivalenspil gjennom luften like over vendepunktet hans. "Jøss, det var nære," tenkte Viktor. Men hvem hadde skutt den pila? Han fikk en asymmetrisk følelse av at noe var galt. Han løftet blikket, og stirret rett inn i parentesene på et polynomuttrykk! Han ble så redd at han skalv helt ned i grunntallet, og før han visste tegnet av det var han derivert.

 

Heldigvis for Viktor kom Vera Vinkel innom definisjonsmengden litt senere på dagen. Hun så ham ligge der som en annen nullvektor, så hun integrerte ham igjen. Viktor smilte da han oppdaget hvem som hadde reddet han. Han hadde nemlig sansen for Veras proporsjonaliteter, og han kjente at han var opphøyd i uendelig i henne. Stigningstallet til omdreiningslegemet hans økte. "Hvem har gjort dette?" spurte Vera bekymret. "Polynomuttrykkene! De numeriske forbryterne!" svarte Viktor. "Men ble ikke de dømt til kontinuerlig straffarbeide i polar form?" "Nei, ingen har klart å induksjonsbevise noe ennå. Men noen må jo ha løst dem ut!" De satte opp et fortegnsskjema og drøftet situasjonen. Dette må være de gale grenseverdienes verk! utbrøt de plutselig i union. Sinnet og hevnlysten steg opp i Viktor. Jeg skal delbrøksoppspalte dem med noen raske kjeglesnitt! ropte han forbannet. Vera ble så imponert over Viktor at hun skalv i vinkelbena. "Kom, Vera, så drar vi og leter etter dem!"

 

Vil Viktor og Vera endelig bli ekvivalente?

 

Eller tar Viktor konsekvensen av sin homogene legning?

 

Vil legen fortelle Viktor at han er positiv, siden den forrige kardioiden han brukte ikke var kontinuerlig?

 

Eller vil rett og slett den relative hyppigheten av andregradshyperbolicussubtraksjoner divergere som en imaginærlogaritmisk ulikhet i ortogonalplanet?

 

Alt dette og mer til får du løsningsmengden på i neste episode av Viktor Vektor og de gale grenseverdiene!

 

Del 2 kommer...

Endret 6. januar 2007 av Gaston

[Skarstard]

Akkurat nå hater jeg meg selv for å studerer humanistiske fag.

[DurinVIII]

Jeg hater vektorer.

[svamp]

Denne var en smule genial

[L@sse]

Forventer NTNU å lokke flere personer til studiene deres med denne historien?

 

Sliter litt med et par av ordene, men det var uansett artig og veldig uvant lesning.

[Dorian Gray]

OMG, Dragvoll for the forbanna win. Dere vinner nok mange damer med den historier ^^

[applemania]

Geekalarm

[Bruktbilen]

AHhhahaha så bra endelig et litt annet syn på vektorer

[-Redhead-]

Historien var morsom den, selv om jeg ikke skjønte så mye av de mattegreiene

 

Men bruttern min lo seg halvt ihjel av noen av setningene inni der. Men så kan han en del om matte da ^^

[Sneakerholic]

Gløsere beviser nok engang at de er en festlig gjeng med en glimrende humoristisk sans *kremt*

[Gaston]

Viktor Vektor og de gale grenseverdiene

Del 2: Viktor drar til helvete

 

Viktor og Vera stod i et sjuskete strøk av koordinatsystemet. Langs x-aksen sted vekthorene og vrikket innbydende med dividendene sine. Ei av dei, faktisk ei nynorsk ei, stod og kjemma seg med ein romlekam. En annen trakk matrusen litt ned og så skjelmsk på Viktor.

 

- Kom vi drar, sa Vera surt.

 

- Slapp av, jeg foretrekker det du har mellom vinkelbeina! svarte Viktor. Vera rødmet, så Viktor skiftet tema.

 

- Det virker ikke som om de gale grenseverdiene er her heller. Nå har vi lett i alle lugubre dimensjoner jeg vet om, sa han.

 

- Det er ett sted vi ikke har vært. Nemlig mattehelvete!

 

- Mattehelvete? Er det et sted? Jeg trodde det bare var en fellesbetegnelse for mattefagene ved NTH!

 

- Neida, det finnes! Men du må Gausselimineres for å komme dit!

 

- Huff! Men jeg må dra. Blir du med, Vera?

 

- Vel.. Æhh.. Du skjønner, mamma fikk nylig skalarfeber, så jeg må passe på henne. Men du får ha en god tur!

 

Minutter senere banket Viktor på porten til mattehelvete. Det var selveste mattefanden som åpnet.

 

- Velkomm-1 10-l matteh-11-te, jeg = fa-1, sa han på tallsk.

 

- Goddag, jeg lurer på om De har noen gale grenseverdier her? spurte Viktor. Fanden slo over til vanlig norsk.

 

Joda, her har vi det meste av faenskap. Stig på og la meg vise deg rundt! Viktor takket pent og fulgte fanden gjennom en gang med vektorrom på begge sidene.

 

- I dette rommer piner vi multiple integraler, vi trekker roten ut av dem. Her har vi ormer, r8r og addere, og der inne sitter divisorene og reviderer regnskapet vårt. Og her har vi fyrrommet.

 

- Forbannet dag, herre! Er de fornøyd med temperaturen? Lød en stemme fra fyrrommet.

 

- Nei din jævel, skuff på mere curl, repliserte fanden. Viktor og fanden gikk videre gjennom gangen, og fanden holdt en lengre monolog hvor han forbannet "mattejesus med alle sine dustete ligninger". Etter en stund spurte han Viktor om det var noe han lurte på.

 

- Ja, hvorfor har De et rom fullt av dørmatter?

 

- Husk at dette er mattehelvete! Bløt, hva? Fanden lo godt.

 

- Så lurer jeg på hvem mannen med det gale blikket var. Han som sitter og skriver?

 

- A, det er Laplace. Jobben hans er å lage jævlige formler. Mens fanden snakket, så han sitt kjegelsnitt til å dra ned et gitter mellom ham og Viktor.

 

- Hva i himmelens nummer og rike er det du gjør!? ropte Viktor.

 

- Fysj, som du banner! Jeg sperrer deg bare inne i seksjonen for mattelærere. Lykke til på eksamen!

 

- Men det kan du ikke gjøre, skrek Viktor panisk. Bak seg hørte han en syk gurgling.

 

- Joda! Jævlig gjort ikke sant! Fanden lo en hul latter.

 

- FAEN!

 

- Ja?

 

* Kommer til slutt noen frihetsgrader og løslater Viktor?

* Vil han stå på eksamen, eller foretrekker han å sitte?

* Vil den deriverte av humoren i disse fortellingene fortsatt være negativ?

 

Del 3 kommer

[Skavold]

Hahaha! Dette må være noe av det beste jeg har lest på lenge!

[Chakl]

Skam bra.......

hahaha " jeg foretrekker det du har mellom vinkelbeina!"

[Gaston]

Viktor Vektor og de gale grenseverdiene

Del 3: Viktor møter Bjørnebyes følsomme venstrefot

 

"Neeiii!" ropte Viktor mens han ble slynget ut av definisjonsmengden. Han suste gjennom vektorrommet i rasende fart og inn i kaosteorienes rike. Det siste han så før han stoppet var noen fotballgale grenseverdier på vei til kamp. Så landet han i et stummende mørkt rom. En stemme fylte rommet, den kom allesteds fra, og Viktor skjønte at dette var Gud. Han krummet seg ydmykt og sa "Befal, herre"!

 

"Det er første gang her på Ullevaal siden 1952 at både dommer og begge linjemenn har bart" sa stemmen.

 

Viktor fyltes med en uforklarlig og dyp respekt for Guds uendelige kunnskaper. Da hørte han en stille gråt like ved seg. Han snudde seg og så en fot.

 

"Hei, hvem er du?" spurte Viktor.

 

"Jeg er Bjørnebyes følsomme venstrefot" snufset foten.

 

"Jaha. Hvor er vi da?"

 

"Vi er i bakrommet."

 

"Hvorfor gråter du?"

 

"Jeg må ta corner igjen, og jeg hater det" hulket foten. Ved siden av ham stod en tranlignende flaske med ordet corner på. Viktor smakte på den.

 

"..og det er en GOD corner!" messet Gud.

 

"Jepp. Fin årgang" sa Viktor og lot som om han hadde peiling.

 

Plutselig hørte de en kraftig dunking i veggen bak dem. Den følsomme venstrefoten ble arg, reiste seg og rev opp vinduet.

 

"Hold opp med det der!" ropte han. Utenfor stod en snekker i gule sko og slo en rugbyball inn i veggen med en slegge.

 

"Koffor det?" svarte snekkeren. Viktor hørte Guds stemme si "...der er Rekdal...og han slår enda en lang ball inn i bakrommet.."

 

"Jeg er så forbanna lei av bråket ditt. Gå og spikre opp noen mål istedet!" sa foten hissig. Rekdal så sur ut og gikk sin vei. Da foten lukket vinduet igjen så Viktor at han gråt.

 

"Hva gråter du for nå da?" spurte Viktor.

 

"Jeg måtte være tøff mot ham, og jeg hater det!" snufset den følsomme foten.

 

"Hvorfor det" sa Viktor, men fikk svar direkte da han hørte Guds stemme si "..Rekdal er god til å lage mål i pressede situasjoner.."

 

Nå ringte telefonen, og Viktor tok den.

 

"Vi ska knuse dokker! Vi ska slå dokker ne' i støvlan!" sa det i den andre enden.

 

"Legg på. Det er Mini. Han truer bakrommet hele tiden", sa foten.

 

"Å huff" sa Viktor. "Er han farlig?"

 

"Tja, han løsner noen skudd av og til, men mest mot tribunen."

 

"Men herregud, det er da ulovlig! Mannen skulle vært satt inn!"

 

"Jeg tror faktisk det er det han vil oppnå. Se her ja, nå skjer det" sa foten, og de hørte Guds stemme si "..og Mini får noen minutter på slutten av kampen.."

 

"Noen minutter?? Der jeg kommer fra ville han fått ti år!" sa Viktor sjokkert

 

"..og vi må vel være enige om, Egil, at dommeren dømte feil i den situasjonen.."

 

"Jeg skulle mene det," samtykket Viktor, og fikk en uforklarlig følelse av å ha vitenskapelig tyngde da stemmen var enig med ham. Men så tenkte han på Mini igjen.

 

"Hva skal vi gjøre hvis en sånn fyr slipper inn her?" spurte han.

 

"Kom her så skal jeg vise deg", sa Bjørnebyes følsomme venstrefot ømt. Den sideforskjøv seg til den andre enden av rommet, og Viktor parallellforskjøv seg etter. Det stod fire store kanoner innerst i rommet.

 

"Dette er forsvarsfireren" sa foten stolt, og klappet den ene kanonen på hjulet. "Hei, kom deg ned derfra, Leo!" ropte han plutselig. Viktor hevet blikket, og så en mann som balanserte på løpet til den ene kanonen.

 

"Men æ må jo gå på løp!" svarte mannen.

 

"Du kommer til å ødelegge den! Ha deg tilbake til midtbanen!"

 

"Æ ødelægg ingenting"

 

"..og vi ser at Leo gradvis river opp forsvaret mer og mer når han går på de lange løpene..." sa Guds stemme. "Hah!" sa foten triumferende, og Leo hoppet ned med en furten mine. Men foten kom raskt ned på jorda igjen, da stemmen som fylte rommet sa "..så kommer Bjørnebye med sin følsomme venstrefot og skal ta enda en corner.."

 

"YES! Hehe. Ta kårner no du," flirte Leo skadefro. Da så foten rødt. Han knyttet neven og dro til Leo i ansiktet så det sang.

 

"DET ER GODT SLÅTT!" ropte Gud entusiastisk.

 

Nå dunket det i veggen igjen. Foten åpnet vinduet, og der var Rekdal nok en gang.

 

"Der har du målet ditt" sa han, og nikket uinteressert mot tre planker som lå spikret sammen på gresset.

 

"Men det er da ikke ferdig!" sa Bjørnebyes fot. "Du har glemt å spikre den ene stanga fast til tverrliggeren!"

 

"Herregud! Pedant!" sa Rekdal, men subbet bort og slo inn en spiker.

 

"...og han setter den i det lengste hjørnet..." messet Gud mens Rekdal slo de siste slagene.

 

"No e i ferdig" sa han.

 

"..OG DET ER MÅL! FOR ET NYDELIG MÅL HAN LAGER!" ropte Gud, og bakrommet ble fylt av lys og sang. Gud fortsatte med å lage en masse uforståelige lyder, og Rekdal, Leo og foten omfavnet hverandre. Alt var bare pur glede.

 

Også Viktor fyltes med en uforklarlig lykkefølelse. Det var den tredje uforklarlige følelsen han hadde hatt i dag. Det stemte ikke for en som kom fra et sted hvor alt kunne forklares. Han ristet lykken av seg.

 

"Hallo folkens", kremtet han. "Det er ikke noe som heter 'det lengste hjørnet'! Et hjørne er et punkt, og et punkt har ikke utstrekning!" Det ble dødsens stille i bakrommet. Alle bare så på ham. Veggene begynte å smuldre. Kanonene smeltet. "..nei, nei, Logikk stod ikke på lagoppstillingen i dag.." prøvde Guds stemme seg, den ble stadig svakere. "..han er fortsatt alvorlig skadexxigyølsaarrgh". Med et smell forsvant hele bakrommet med hud, hår og grenseverdier, og Viktor var hjemme i koordinatsystemet igjen.

 

Han fant Vera Vinkel på hennes faste plass i parabelutsalget. Det virket ikke som om hun hadde merket at Viktor hadde vært borte i det hele tatt. "Hei Viktor", sa hun og smilte innbydende. Viktor hilste lykkelig tilbake. Hun så seg raskt rundt, så blunket hun til ham. "Jeg har lunsjpause nå. Har du lyst til å bli med meg en rask tur inn på bakrommet?"

 

"Ehh..bakrommet? Kanskje en annen gang", svarte Viktor skremt.

 

 

 

- Kan Nils Johan fylle hullene i backrekka ved hjelp av tribunefyll?

 

- Var det målet Rekdal laget egentlig et mål i seg selv?

 

- Og er kaffe egentlig noe å trakte etter?

 

 

Alt dette og det meste annet får du naturligvis vite litt mindre om i neste episode av "Viktor Vektor og de gaale gaale grenseverdiene"!

[Mr. Bojangles]

Nerdehumor? :!:

 

 

Fikk 2'er i matte, før jeg valgte det bort til fordel for språk. Forstod ikke en dritt av historien din, men sikkert morosamt i lange baner hvis man er nerd

[Arve Systad]

Hah, fyttifanden for en historie

 

Jobben hans er å lage jævlige formler

[svamp]

Var mindre matte og mer fotball i kapittel 3. Historien mistet litt sjarm når bruken av faguttrykkene forsvant. Gikk liksom over til en ny fortelling. Men det var "gullkorn" og gode ordspill i dette kapittelet også, så resten må jo leses, om det er mer

[Runar]

Eller vil rett og slett den relative hyppigheten av andregradshyperbolicussubtraksjoner divergere som en imaginærlogaritmisk ulikhet i ortogonalplanet?

7657603[/snapback]

Beste setningen jeg har lest på lenge!

 

Takk for en god latter