Aktiv dødshjelp - Dine meninger

[Royo]

Slik jeg ser på det nå så jo, så absolutt. Rent teoretisk. Vanskelig å si hva jeg ville valgt om jeg befant meg i en slik situasjon. Dødsangsten kan vel gjøre seg gjeldende i slike situasjoner også vil jeg tro?

 

Om kontakt med personen er en umulighet, om den døende ikke har vært inne på temaet "hjelp til dødshjelp", så kan man jo ikke vite hva denne personen selv ville  ønsket. Være den som stiller en dødssyk spørsmålet; vil du jeg skal befri deg med døden nå?-Nei, det ville nok jeg hatt store problemer med. Selv om det for MEG sto klart at døden ville komme til denne personen som en befrielse. Temaet måtte vel på forhånd blitt belyst av den døende selv, da FØR denne var blitt så neddopet så man visste med sikkerhet at det var denne utveien den døende virkelig vil ta. Dette måtte vært avklart, om JEG skulle kunne stille meg bak/gå god for en så alvorlig handling..

7640590[/snapback]

Døden vil vel alltid bli sett på som en befrielse fra den som har dødd sitt ståsted? Dødsangst tror jeg kommer ved liten grad av gjennomtanke rundt sin egen dødelighet. Eventuelt bekymring for hva som vil skje med de etterlatte, særlig om man har forsørgeransvar.

 

Men generelt kan det vel sies at:

Har vedkommende tro på sjelens vandring til Himmelriket, er det vel ikke noe farlig å havne der?

Støtter han/hun seg til ideen om bevissthetens opphørelse, hvilken bevissthet skulle det da være igjen til å merke at døden har inntruffet?

[Bruktbilen]

Religion har skapt en enorm lette fra skuldrene til de som mister noen. Det at de etterlatte får høre: "I det minste er han kommet til et bedre sted" er svært betryggende for mange, uansett om de tror eller ikke.

[Royo]

Det trengs ikke religion for å fastslå at døden er en ålreit tilværelse. Ateistisk sett kan man også mene at vi havner på et bedre sted - et sted der vi får evig hvile.

Endret 5. januar 2007 av Royo

[haakka]

Det er egentlig ikke så vanskelig tema.. kontroversielt muligens, men man skal da ha rett til å kontrollere sitt eget liv. som nevnt her, så bør det selvfølgelig vurderes.

 

mange elsker kjærledyrene sine, men får de avlivet for at de ikke skal lide når de blir så gammle at de knapt nok klarer å gå/drar på seg en fatal sykdom.

 

Når det kommer til det økonomiske, så er det muligens kyniskt å tenke på tall når det kommer til et liv, og uansett om vi lever i et rikt land, så er flere personer som har behov for medisinsk oppsyn, og slikt er ikke billigt.

 

Hvis det koster staten x antall 1.000-lapper i måneden å holde noen relativt i live (les:relativt), så ser jeg på dette som "bortkastede" resurser. personen lider, og kyniskt sagt kun ligger i senga og trekker store resurser.

 

Sikkert noen som reagerer på at jeg drar inn penger i denne saken, men har det vært snakk om en elg som har blitt påkjørt, som kan holdes i live ved en kostnad på 10.000 kroner i måneden, så har saken vært helt anneledes.

Her er det kun snakk om at menesket priser sin arts liv for å være mer verd enn livet til et dyr.

 

Så jeg er 100% for at man skal ha muligheten til å velge å ende sin pinfulle eksistens som kun opprettholdes av en maskin som puster for deg, og drypp for å få i deg næring. Jeg synes det skal være en meneskerettighet.

 

Just my 5 cents

[Royo]

Stadig yngre får livstestament - Puls - NRK

 

Foreningen Retten til en verdig død

[Dikky]

Alle mennesker ønsker i utgangspunktet å leve uansett hvor deppa dem blir, men klart, man skal være herre over sitt eget liv.

Ønsker man det SELV, uten press fra noe annet hold, må bare verden rundt godta den avgjørelsen og leve videre uten den personen uansett hvor vanskelig dette skulle være.

Vil forresten ikke tro at legalisering av aktiv dødshjelp vil redusere helseregninga pga økt etterspørsel etter psykiatriske tjenester...

[Rooonald]

Kommunikasjonsproblemer med pasientene er på vei til å bli til dels løst. Har sett innslag på TV hvor leger har klart å fange opp pasienters "tanker" ved å registrere aktiviteten i enkelte deler av hjernen. Dette brukte de til å la en funksjonshemmed person styre en elektrisk rullestol med tankene og han kunne svare ja og nei på spørsmål med dette. Det gikk hovedsakelig ut på at personen tenkte på en sport (var vel tennis i dette tilfelle) og dette førte til økt aktivitet i en spesiell del av hjernen. Selvfølgelig løser ikke dette alle problem, siden en pasient i enkelte tilfeller kanskje ikke kan få med seg hva som skjer i omverdenen.

 

Når det kommer til om jeg selv ville klart å "dømme" en nær person til døden, så ville jeg nok (forhåpentligvis) klart det greit. Ville vel vist sånn ca. hva denne personen mente om saken, og ville respektert valget. Hvis personen ikke ville fått hjelp til å dø, så ville jeg støttet det, og motsatt så ville jeg støttet det. Hvis jeg var i tvil eller ikke hadde noen anelse, så ville jeg vel rettferdiggjort det hele med at personen nok ville hatt best av å slippe smertene...

 

Og hvis jeg selv hadde vært i en slik situasjon, så ville jeg i grunn ikke tenkt så mye på pårørende, i alle fall ikke voksne pårørende. Mener at en person i en slik situasjon er en større belastning når han/hun er i live enn hvis han/hun dør. Å ha en som står deg veldig nær liggende i enorme smerter i en seng i 10 år, hvor personen i grunn allerde er død, kroppen er bare et smertefult fengsel og personen er til veldig begrenset glede for noen, er vel ikke spesielt koselig. Det blir en konstant kilde til smerte og depresjon. Hvis personen derimot dør, så får man en gang for alle tatt farvel og sørget ferdig, så gått videre i livet. Med unger blir det vel litt verre, da de vil ha mye mindre forståelse for hva som faktisk skjer, og de vil ha mye mer glede av bare å sitte ved fars/mors/andre næres seng.

 

Og det med psykisk syke og deprimerte folk som vil dø, det er vel der begrensingene kommer inn. Synes ikke en person som lider av dette skal få hjelp. Det blir vel litt tynt grunnlag.

Endret 7. januar 2007 av Rooonald

[Royo]

Og det med psykisk syke og deprimerte folk som vil dø, det er vel der begrensingene kommer inn. Synes ikke en person som lider av dette skal få hjelp.

7662043[/snapback]

Men det er vel ikke akkurat en heldig situasjon at vedkommende blir nødt til å gjøre noe slikt på engenhånd? Er ikke den mest humane løsningen å kunne tilby en sikker og smertefri metode for å ende livet, uansett hva årsakene bak måtte være?

 

Smerte oppleves alltid individuelt, og ingen kan vite hvor vondt en annen person egentlig har det. Det er nok noe vi bare må innse.

 

Jeg synes alle som lider bør få hjelp.

[fireofawakening]

Det essensielle spørsmålet i denne debatten er hvem man mener eier ens kropp; er det en selv eller staten?

[Geir M]

Jeg er for aktiv dødshjelp. Så lenge det gjelder personer over 18 år, som ikke gjør dette fordi de er psykisk ustabile, eller lignende. Hvis jeg noen gang kommer i en situasjon der jeg vil dø, men ikke klarer å drepe meg selv, ser jeg ingen grunn til at noen skal frata meg den muligheten.

[Arinomi]

Jeg er for aktiv dødshjelp. Så lenge det gjelder personer over 18 år, som ikke  gjør dette fordi de er psykisk ustabile, eller lignende. Hvis jeg noen gang kommer i en situasjon der jeg vil dø, men ikke klarer å drepe meg selv, ser jeg ingen grunn til at noen skal frata meg den muligheten.

7669141[/snapback]

Så du sier at man må være myndig for å gjøre ende på livet sitt?

 

Hva om et barn under 18 år enten er født med smertefulle misdannelser, havner i en ulykke eller på ett eller annet vis ikke kan gjøre ende på sitt eget liv, grunnet fysiske eller psykiske grunnet? Skal de måtte lide til den dagen de fyller 18, før de får lov til å dø?

[Cowboystrekk]

Kan ta en sann historie fra et sykehus hvor jeg praktiserte som student: en kreftsyk (terminal) kvinne med store smerter ble nektet en høyere dose morfin fordi det kunne ta livet av henne. Dosen hun da fikk var stor nok til å døyve smertene noe, men hun hadde det allikevel forferdelig, flere leger og pleier håpet at hun snart kunne få slippe, det samme gjorde familien, men pga det rigide norske lovverket ble det siste i livet hun og familien hennes huset en smerte og uverdighet som jeg nesten mener er enkelte av våre politikere forundt så de kan sette seg inn i situasjonen. Kjenner jeg blir så forbannet når jeg tenker på dette, hva er verdigheten i å holde noen i live mot sin vilje?

 

Har jobbet noen år i eldreomsorgen og truffet mange som ønsker å dø av ulike grunner, noe bedre begrunnet enn andre. Er det ikke ironisk at vi bruker milliarder av kroner på medisiner og tiltak som holder folk I LIVE, men ikke lar dem LEVE?

[Geir M]

Jeg er for aktiv dødshjelp. Så lenge det gjelder personer over 18 år, som ikke  gjør dette fordi de er psykisk ustabile, eller lignende. Hvis jeg noen gang kommer i en situasjon der jeg vil dø, men ikke klarer å drepe meg selv, ser jeg ingen grunn til at noen skal frata meg den muligheten.

7669141[/snapback]

Så du sier at man må være myndig for å gjøre ende på livet sitt?

 

Hva om et barn under 18 år enten er født med smertefulle misdannelser, havner i en ulykke eller på ett eller annet vis ikke kan gjøre ende på sitt eget liv, grunnet fysiske eller psykiske grunnet? Skal de måtte lide til den dagen de fyller 18, før de får lov til å dø?

7669794[/snapback]

Du har et poeng. Såfremt ønsket ikke er åpenbart irrasjonellt av forskjellige grunner (f.eks. sinnsykdom, eller manglende evne til å fortså hva situasjonen går ut på) Burde man kunne få hjelp til å dø.

 

Det betyr ikke at sinnsyke ikke skal ha muligheten, såfremt handlingen ikke er sinnsyk.

[Red Frostraven]

Det er absolutt på sin plass med en nødutgang i tilfelle bygningen skulle begynne å brenne.

7638684[/snapback]

 

Jepp -- Selv om nødutgangen er i 12 etasje og ikke har branntrapp ned til "Utg.".

 

Det er tross alt bedre å dø relativt smertefritt enn å brenne i hjel eller forgiftes, sakte, til døde.

 

(Eksempelet var metaforisk, og svaret er ment metaforisk... Det er mange mennesker som ikke forstår metaforer i disse dager...)