Fra rocker til smørsanger: Rod Stewart

[PelsJakob]

Etter tidligere å ha laget en Rolling Stones albumguide, fikk jeg blod på tann. Her kommer en guide til Rod Stewarts plateutgivelser.

 

Fra rocker til smørsanger: Rod Stewart

 

ROD STEWART

Det folk først og fremst forbinder med Rod Stewart i dag, er smørsangerlåter som «Sailing» og desslike. At mannen med den hese stemmen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet var delaktig i utgivelsen av flere av rockehistoriens beste plater, er mindre kjent. Både som soloartist og som medlem i Faces og i Jeff Becks band markerte han seg i denne perioden kraftig innenfor flere sjangre. Mens han som soloartist spesialiserte seg på å sette sammen plater med fine blandinger av egne folkrock-komposisjoner og eminente tolkninger av andres låter, bar Faces' og Jeff Becks utgivelser preg av henholdsvis klassisk 70-tallsrock og hardrock eller klassisk heavy metal.

 

Senere har det gått nedover. Ut over på 70-tallet fortsatte han å gjøre eminente enkeltlåter, men albumutgivelsene ble svakere og svakere. Hans siste gode album kom i 1978, mens hans siste gode låt kom fem år senere. I dag er det dessverre ikke til å skyve under en stol at Rod Stewart er en parodi på seg selv. Med utgivelser som Still the Same... Great Rock Classics of Our Time (som ironisk nok knapt inneholder rockelåter i det hele tatt) og The Great American Songbook-serien, viser han ikke noe annet enn at han har solgt sjelen sin for å tjene penger på lettlurte amerikanske platekjøpere. At han til og med har sluttet å lage egne låter, sier sitt. Det han laget på 80-tallet var ikke på langt nær på høyde med hans beste verk, men da forsøkte han i alle fall, i motsetning til nå når han har overgitt seg i sin helhet til kommersialismen.

 

Av denne årsak, er det naturlig å fokusere på hans tidlige utgivelser. Jeg vil imidlertid også forsøke å få frem hvilke album og enkeltlåter som er verdt å høre på også i den senere tid. Selv om det er mye dårlig i denne perioden, er det også noen skjulte diamanter. For de som har hørt nyere Rod Stewart-utgivelser, vil jeg oppfordre disse til å forsøke å glemme dette og lese denne diskografien med åpent sinn.

 

Diskografi:

• Truth (1968) – med Jeff Beck
  
• Beck-Ola (Cosa Nostra) (1969) – med Jeff Beck
  
• An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (1970)
  
• First Step (1970) – med Faces
  
• Gasoline Alley (1970)
  
• Long Player (1971) – med Faces
  
• A Nod Is as Good as a Wink… To a Blind Horse (1971) – med Faces
  
• Every Picture Tells a Story (1971)
  
• Never a Dull Moment (1972)
  
• Ooh La La (1973) – med Faces
  
• Smiler (1974)
  
• Atlantic Crossing (1975)
  
• A Night on the Town (1976)
  
• Foot Loose & Fancy Free (1977)
  
• Blondes Have More Fun (1978)
  
• Foolish Behaviour (1980)
  
• Tonight I’m Yours (1981)
  
• Body Wishes (1983)
  
• Camouflage (1984)
  
• Every Beat of My Heart (1986)
  
• Out of Order (1988)
  
• Vagabond Heart (1991)
  
• A Spanner in the Works (1995)
  
• When We Were the New Boys (1998)
  
• Human (2001)
  
• It Had to Be You: The Great American Songbook (2002)
  
• As Time Goes By: The Great American Songbook II (2003)
  
• Stardust: The Great American Songbook III (2004)
  
• Thanks for the Memory: The Great American Songbook IV (2005)
  
• Still the Same… Great Rock Classics of Our Time (2006)
  

Truth Jeff Beck (1968)

 

 

Sammen med storheter som Ian Stewart, Ronnie Wood (på bass) og selvsagt Jeff Beck selv, gav Rod Stewart ut dette albumet i august 1968. Mange vil nok bli overrasket over å høre Rod Stewart i en slik setting. Utgitt noen få måneder før Led Zeppelins debutalbum, regnes det av mange som ett av de aller første heavy metal-albumene.

 

Mesteparten av albumet består av coverlåter. Led Zeppelin-fans vil nok kjenne igjen «You Shook Me», som også Led Zeppelin covret på sitt debutalbum. Bare tre låter på albumet er skrevet av Jeff Beck og Rod Stewart – eller «Jeffrey Rod», som de signerer låtene med. Dette – å ta gamle låter og gjøre dem til sine egne – var da også noe Rod Stewart senere skulle utnytte til fulle på sine senere soloplater.

 

Det er flere høydepunkter på albumet, men jeg vil spesielt nevne de tre første sporene, kanskje spesielt åpningslåten, den gamle Yardbirds-låten «Shapes of Things». Dersom du kjøper albumet, pass på å få tak i «remastered»-versjonen med åtte bonusspor, deriblant «I've Been Drinking», som kan by på en av de aller beste vokalprestasjonene fra en rockevokalist noensinne.

 

Sporliste:

 

1. «Shapes of Things» (Chris Dreja/Jim McCarty/Keith Relf/Paul Samwell Smith) – 3.21

2. «Let Me Love You» (Jeffrey Rod) – 4.44

3. «Morning Dew» (Bonnie Dobson/Tim Rose) – 4.43

4. «You Shook Me» (Willie Dixon/J.B. Lenoir) – 2.33

5. «Ol' Man River» (Jerome Kern/Oscar Hammerstein) – 4.01

6. «Greensleeves» (tradisjonell) – 1.50

7. «Rock My Plimsoul» (Jeffrey Rod) – 4.14

8. «Beck's Bolero» (Maurice Ravel) – 2.55

9. «Blues Deluxe» (Jeffrey Rod) – 7.33

10. «I Ain't Superstitious» (Willie Dixon) – 4.56

 

Sjanger: Hardrock/heavy metal

Høydepunkt: «Shapes of Things», «Let Me Love You», «Morning Dew»

Karakter: 10/10

 

 

Beck-Ola (Cosa Nostra) Jeff Beck (1969)

 

 

Beck-Ola utgjorde en fin avslutning på Stewarts tid som vokalist i Jeff Becks band. Albumet inneholder kun sju låter, hvorav bare fem har vokal. Albumet begynner bra, men det går litt nedover på siste halvdel. «Jailhouse Rock» er en cover av den ikke ukjente Elvis Presley, og er ett av albumets høydepunkter. Elvis er en artist som Stewart også senere skulle covre, med enda større suksess.

 

Sporliste:

 

1. «All Shook Up» (Otis Blackwell) – 4.53

2. «Spanish Boots» (Jeff Beck/Rod Stewart/Ron Wood) – 3.37

3. «Girl from Mill Valley» (Nicky Hopkins) – 3.49

4. «Jailhouse Rock» (Jerry Leiber/Mike Stoller) – 3.14

5. «Plynth (Water Down the Drain)» (Nicky Hopkins/Rod Stewart/Ron Wood) – 3.09

6. «The Hangman's Knee» (Jeff Beck/Nicky Hopkins/Tony Newman/Rod Stewart/Ron Wood)) – 4.49

7. «Rice Pudding» (Jeff Beck/Nicky Hopkins/Tony Newman/Ron Wood) – 7.22

 

Sjanger: Hardrock/heavy metal

Høydepunkt: «Jailhouse Rock», «All Shook Up»

Karakter: 7/10

 

 

An Old Raincoat Won't Ever Let You Down (1970)

 

 

Rod Stewarts solodebut ble utgitt allerede i november 1969 i De forente stater, da under tittelen The Rod Stewart Album. Allerede her viste han sin teft for å finne gode coverlåter og gjøre dem til sine egne. Høydepunktet på albumet er en nydelige versjon av Mike D'Abos «Handbags and Gladrags», som først ble spilt inn av Chris Farlowe tre år tidligere, og som i senere tid er blitt kjent både gjennom Stereophonics' coverversjon og som tittellåt for fjernsynsserien Kontoret.

 

Alt er imidlertid ikke bare fryd og gammen. Åpningssporet er for eksempel en heller treg og langtekkelig versjon av The Rolling Stones' klassiker «Street Fighting Man». Her er originalversjonen definitivt å foretrekke. Hans versjon av «Man of Constant Sorrow» er langt bedre, og får til fulle frem kraften og sårbarheten i stemmen hans.

 

Når det gjelder Stewarts egne komposisjoner, utgjør disse halvparten av låtene. Av disse er det nok kun tittellåten, den fengende rockeren «An Old Raincoat Won't Ever Let You Down», som er verdt å nevne.

 

Sett over ett er An Old Raincoat Won't Ever Let You Down et godt album som likevel har for mange svake spor til å nå helt opp. Det er samtidig tydelig at det er noe i emning for Stewarts del, noe han skulle vise til fulle på sine neste soloalbum.

 

Sporliste:

 

1. «Street Fighting Man» (Mick Jagger/Keith Richards) – 5.05

2. «Man of Constant Sorrow» (tradisjonell) – 2.33

3. «Blind Prayer» (Rod Stewart) – 4.42

4. «Handbags and Gladrags» (Mike D’Abo) – 4.24

5. «An Old Raincoat Won't Ever Let You Down» (Rod Stewart) – 3.07

6. «I Wouldn't Ever Change a Thing» (Rod Stewart) – 4.49

7. «Cindy's Lament» (Rod Stewart) – 4.28

8. «Dirty Old Town» (Ewan MacColl) – 3.40

 

Sjanger: Folk-rock

Høydepunkt: «Handbags and Gladrags», «An Old Raincoat Won't Ever Let You Down», «Man of Constant Sorrow»

Karakter: 7/10

 

 

First Step Faces (1970)

 

 

Etter utgivelsen av Beck-Ola, fikk Stewart med seg Ron Wood og slo seg sammen med restene av The Small Faces -- Ronnie Lane på bass, Ian McLagan på keyboard og Kenny Jones (som senere skulle ta over for Keith Moon i The Who) på trommer. Vokalist, gitarist og frontfigur Steve Marriott hadde nettopp trukket seg fra bandet for å starte opp Humble Pie, og tomrommet han etterlot seg var det Stewart og Woods oppgave å fylle. På debutalbumet kan man imidlertid vanskelig si at dette ble gjort til fulle. Utgitt noen få måneder etter at Faces ble samlet, ble resultatet så som så. En rocket versjon av Bob Dylans «Wicked Messenger» samt de egenkomponerte «Flying» og spesielt «Three Button Hand Me Down» er stort sett albumets beholdning.

 

Sporliste:

 

1. «Wicked Messenger» (Bob Dylan)

2. «Devotion» (Ronnie Lane)

3. «Shake, Shudder, Shiver» (Ronnie Lane/Ron Wood)

4. «Stone» (Ronnie Lane)

5. «Around the Plynth» (Rod Stewart/Ron Wood)

6. «Flying» (Ronnie Lane/Rod Stewart/Ron Wood)

7. «Pineapple and the Monkey» (Ron Wood)

8. «Nobody Knows» (Ronnie Lane/Ron Wood)

9. «Looking Out the Window» (Kennie Jones/Ian McLagan)

10. «Three Button Hand Me Down» (Ian McLagan/Rod Stewart)

 

Sjanger: Blues-rock

Høydepunkt: «Wicked Messenger», «Flying», «Three Button Hand Me Down»

Karakter: 6/10

 

 

Gasoline Alley (1970)

 

 

Her viser Stewart for første gang sin storhet på et sammenhengende album. Gasoline Alley er et album helt uten svake låter. Tittellåten «Gasoline Alley» – skrevet sammen med hans gode venn og Faces-kollega Ron Wood – er helt på høyde med senere klassikere som «Maggie May» og «Tomorrow Is a Long Time», og er kan hende albumets sterkeste låt. Høydepunktene står imidlertid i kø her: «It's All Over Now» er en flott versjon av rockeklassikeren som også The Rolling Stones gjorde en versjon av i 1964, mens «Only a Hobo» er et godt eksempel på at Bob Dylans låter gjør seg langt bedre med Stewart på vokal, noe han skulle vise også på sitt neste album.

 

Med en slik åpning på albumet, kan det vanskelig slå feil. Resten av låtene følger opp i samme stil, med et mulig unntak for rockeren «You're My Girl (I Don't Want to Discuss It)», som etter mitt syn ikke passer helt inn i albumets stemning. Med denne kavalkaden av fantastiske låter blir det særdeles vanskelig å trekke frem enkeltlåter. Jeg tillater meg likevel å nevne den eminente versjonen av Elton Johns «Country Comforts» samt Stewarts egenkomponerte «Jo's Lament» (der han for øvrig også spiller gitar), men det bør likevel ikke være tvil om at dette albumet helst bør nytes i sin helhet.

 

Sporliste:

 

1. «Gasoline Alley» (Rod Stewart/Ron Wood) – 4.07

2. «It's All Over Now» (Bobby Womack/Shirley Womack) – 6.26

3. «Only a Hobo» (Bob Dylan) – 4.20

4. «My Way of Giving» (Ronnie Lane/Steve Marriott) – 4.00

5. «Country Comforts» (Elton John/Bernie Taupin) – 4.48

6. «Cut Across Shorty» (Walker/Wilkin) – 6.35

7. «Lady Day» (Rod Stewart) – 4.16

8. «Jo's Lament» (Rod Stewart) – 3.30

9. «You’re My Girl (I Don't Want to Discuss It)» (Dick Cooper/Beth Beatty/Ernie Shelby) – 4.29

 

Sjanger: Folk-rock

Høydepunkt: «Gasoline Alley», «Only a Hobo», «Country Comforts», «Jo’s Lament»

Karakter: 9/10

 

 

Every Picture Tells a Story (1971)

 

 

Hva er det å si om dette albumet, annet enn at det er en klassiker i rockehistorien? Fra første til siste spor er dette Rod Stewart på sitt aller beste. Som med Gasoline Alley, er det svært vanskelig å trekke frem enkeltlåter uten å nevne samtlige låter på albumet, men igjen har jeg lyst til å trekke frem Stewarts evne til å heve Bob Dylans låter med flere hakk når han fremfører dem. Hans versjon av «Tomorrow Is a Long Time» er kan hende albumets beste låt, noe som ikke sier rent lite når albumet også inneholder klassikere som «Maggie May» og «Mandolin Wind».

 

Ellers bør også coverlåten «That's All Right» nevnes. Mange vil nok kjenne igjen denne i Elvis Presleys versjon, men Stewart gjør her en annerledes og svært god versjon av låten. Igjen bør albumet helst høres i sin helhet, men la meg også trekke frem den direkte nydelige versjonen av hymnen «Amazing Grace». Alt i alt er dette et av de beste rockealbumene som noensinne er laget.

 

Sporliste:

 

1. «Every Picture Tells a Story» (Rod Stewart/Ron Wood) – 5.59

2. «Seems Like a Long Time» (Theodore Anderson) – 4.01

3. «That's All Right» (Arthur Crudup) – 3.59

4. «Amazing Grace» (tradisjonell) – 1.59

5. «Tomorrow Is a Long Time» (Bob Dylan) – 3.44

6. «Maggie May» (Rod Stewart/Martin Quittenton) – 5.43

7. «Mandolin Wind» (Rod Stewart) – 5.32

8. «(I Know) I'm Losing You» (Norman Whitfield/Eddie Holland/Cornelius Grant) – 5.19

9. «(Find a) Reason to Believe» (Tim Hardin) – 4.07

 

Sjanger: Folk-rock

Høydepunkt: «Tomorrow Is a Long Time», «Maggie May», «Mandolin Wind»

Karakter: 10/10

 

 

Long Player Faces (1971)

 

 

Med en åpningslåt som «Bad 'N' Ruin», kan dette vanskelig slå feil. Her snakker vi om en rocker som virkelig får det til å rykke i dansefoten. Ellers er albumet preget av en del rolige låter – til Faces å være. «Tell Everyone», «Richmond» og Paul McCartneys «Maybe I'm Amazed» er gode eksempler på dette. Førstnevnte er kanskje den beste låten som ble utelatt fra «best of»-samlingen Good Boys... When They're Asleep fra 1999. Gruppen lykkes likevel best med rockelåtene, der både nevnte «Bad 'N' Ruin» og «Had Me a Real Good Time» er noe av det bedre Faces har produsert. Et annet høydepunkt er «Sweet Lady Mary», en typisk Rod Stewart-låt i beste «Maggie May»-stil som uten problemer kunne gått rett inn på ett av hans beste soloalbum.

 

De tre siste låtene er imidlertid heller svake sammenliknet med resten av albumet, noe som trekker litt ned på helhetsinntrykket.

 

Sporliste:

 

1. «Bad 'N' Ruin» (Ian McLagan/Rod Stewart) – 5.27

2. «Tell Everyone» (Ronnie Lane) – 4.21

3. «Sweet Lady Mary» (Ronnie Lane/Rod Stewart/Ron Wood) – 5.51

4. «Richmond» (Ronnie Lane) – 3.04

5. «Maybe I'm Amazed» (Paul McCartney) – 5.34

6. «Had Me a Real Good Time» (Ronnie Lane/Rod Stewart/Ron Wood) – 5.53

7. «On the Beach» (Ronnie Lane/Ron Wood) – 4.18

8. «I Feel So Good» (Bill Broonzy) – 8.53

9. «Jerusalem» (tradisjonell) – 1.52

 

Sjanger: Blues-rock

Høydepunkt: «Bad ‘N’ Ruin», «Sweet Lady Mary», «Had Me a Real Good Time», «Tell Everyone»

Karakter: 8/10

 

 

A Nod Is as Good as a Wink… To a Blind Horse Faces (1971)

 

 

Uten tvil Faces' beste plate. Først og fremst er dette Rod Stewart og Ron Woods triumf som låtskrivere; med rockere som «Miss Judy's Farm», «Stay With Me» (det nærmeste gruppen kom en hitlåt) og «Too Bad» viser de at de kan mer enn å fremføre andres låter. Ronnie Lanes bidrag både som låtskriver og vokalist skal imidlertid heller ikke undervurderes. Med «morolåten» «You're So Rude» og nydelige, lavmælte «Debris» viser han at han er blant rockehistoriens mest undervurderte låtskrivere.

 

Her ykkes de også, i enda større grad enn på forrige album, med de roligere låtene. «Love Lives Here» er en direkte nydelig ballade, og også nevnte «Debris», med Ronnie Lane på vokal, sitter perfekt.

 

Det bør nevnes at Rod Stewart faktisk bare synger seks av ni låter på albumet. Ronnie Lane synger både «You're So Rude», «Debris» og «Last Orders Please».

 

Alt i alt et meget bra album. Chuck Berry-låten «Memphis, Tennesee» samt avslutningssporet «That's All You Need» er imidlertid ikke helt på høyde med resten av låtmaterialet, og av den grunn får platen ikke mer enn 9 av 10 poeng.

 

Sporliste:

 

1. «Miss Judy's Farm» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.40

2. «You're So Rude» (Ronnie Lane/Ian McLagan) – 3.43

3. «Love Lives Here» (Ronnie Lane/Rod Stewart/Ron Wood) – 3.06

4. «Last Orders Please» (Ronnie Lane) – 2.35

5. «Stay With Me» (Rod Stewart/Ron Wood) – 4.39

6. «Debris» (Ronnie Lane) – 4.36

7. «Memphis, Tennessee» (Chuck Berry) – 5.27

8. «Too Bad» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.13

9. «That's All You Need» (Rod Stewart/Ron Wood) – 5.04

 

Sjanger: Blues-rock

Høydepunkt: «Stay With Me», «Debris», «You're So Rude», «Miss Judy's Farm», «Too Bad»

Karakter: 9/10

 

 

Never a Dull Moment (1972)

 

 

Her følger Stewart i stor grad opp suksessoppskriften fra de foregående soloalbumene, og det med stort hell. Som på både Gasoline Alley og Every Picture Tells a Story, er åpningslåten signert Stewart og hans gode venn Ronnie Wood, og i dette tilfellet må det kunne sies at de har vært særdeles heldige med sluttresultatet. «True Blue» er uten tvil en av de bedre Stewart-Wood-komposisjonene.

 

En Bob Dylan-låt finner man også her, igjen som på de to foregående albumene. Denne heter «Mama You Been on My Mind», og er – jeg hadde nær sagt som vanlig – et av albumets sterkeste låter. Stewarts versjon av Jimi Hendrixs vakre ballade «Angel» er et annet høydepunkt, uten at den når helt opp til Hendrix' sarte tolkning (det skal litt til). Også albumets rockealibi, Sam Cooke-låten «Twisting the Night Away», er verdt å høre på.

 

Med tanke på at dette var hans niende album på mindre enn fire år, er albumets tittel – Never a Dull Moment – svært treffende. Dersom man ser tittelen som en beskrivelse av albumet, kan det imidlertid ikke sies å leve helt opp til navnet. Det blir litt for mange «lett-glemte» låter til at det kan sies å være Rod Stewart på sitt aller beste. Klassikerne «True Blue» og (spesielt) «You Wear It Well» – definitivt en av hans beste låter noensinne – samt hans versjon av «Mama You Been on My Mind», er imidlertid grunn god nok til å høre på albumet.

 

Sporliste:

 

1. «True Blue» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.30

2. «Lost Paraguayos» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.55

3. «Mama You Been on My Mind» (Bob Dylan) – 4.24

4. «Italian Girls» (Rod Stewart/Ron Wood) – 4.53

5. «Angel» (Jimi Hendrix) – 4.03

6. «Interludings» (Art Wood) – 0.38

7. «You Wear It Well» (Rod Stewart/Martin Quittenton) – 4.19

8. «I'd Rather Go Blind» (Billy Foster/Ellington Jordan) – 3.50

9. «Twisting the Night Away» (Sam Cooke) – 3.11

 

Sjanger: Folk-rock

Høydepunkt: «True Blue», «Mama You Been on My Mind», «You Wear It Well», «Twisting the Night Away»

Karakter: 8/10

 

 

Ooh La La Faces (1973)

 

 

Faces' siste album ble en nedtur etter det sterke A Nod Is as Good as a Wink... to år tidligere. Det var kan hende ikke så rart med tanke på at gruppens oppløsning var nært forestående. Da Rod Stewarts solokarriere tok av samtidig som Ronnie Lane gav seg og Ron Wood begynte å spille med The Rolling Stones, var det over for Faces.

 

Selv om albumet i sin helhet var en skuffelse, betyr ikke det at det var dårlig. Faces hadde tross alt mye å leve opp til etter å ha gitt ut sitt beste album to år tidligere. Både «Silicone Grown», «Cindy Incidentally» og «Borstal Boys» er gode rockelåter i beste Faces-ånd. Også de mer lavmælte låtene fungerer svært bra: «Glad and Sorry», «If I'm on the Late Side» og en av mine absolutte Faces-favoritter, «Ooh La La» – Woods eneste låt som hovedvokalist. Mye av det resterende låtmaterialet er imidlertid av heller laber kvalitet.

 

Sporliste:

 

1. «Silicone Grown» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.07

2. «Cindy Incidentally» (Ian McLagan/Rod Stewart/Ron Wood) – 2.39

3. «Flags and Banners» (Ronnie Lane/Rod Stewart) – 2.02

4. «My Fault» (Ian McLagan/Rod Stewart/Ron Wood) – 3.07

5. «Borstal Boys» (Ian McLagan/Rod Stewart/Ron Wood) – 2.55

6. «Fly in the Ointment» (Kenney Jones/Ronnie Lane/Ian McLagan/Ron Wood) – 3.50

7. «If I'm on the Late Side» (Ronnie Lane/Rod Stewart) – 2.38

8. «Glad and Sorry» (Ronnie Lane) – 3.07

9. «Just Another Honky» (Ronnie Lane) – 3.33

10. «Ooh La La» (Ronnie Lane/Ron Wood) – 3.30

 

Sjanger: Blues-rock

Høydepunkt: «Cindy Incidentally», «Glad and Sorry», «Ooh La La»

Karakter: 7/10

 

 

Smiler (1974)

 

 

Etter en rekke med flere gode soloalbum, skulle Smiler markere begynnelsen på slutten for Rod Stewarts storhetstid. Selv om han i stor grad følger suksessoppskriften fra tidligere, lykkes det ikke fullt så godt lenger. Noen lyspunkter er det likevel: Med Chuck Berrys «Sweet Little Rock 'n' Roller» gjør Stewart en sjeldent rocket låt, og det med stor suksess. Ikke et vondt ord om Chuck Berry, men Stewarts versjon er langt bedre enn originalen. Et annet høydepunkt er «Farewell», en klassisk Stewart-låt. Dessuten viser han igjen sin evne til å gjøre gode versjoner av Bob Dylan-låter, denne gangen med «Girl from the North country».

 

Ellers er det imidlertid heller skralt med godlåter. «You Make Me Feel Like (A Natural Man)» markerer ett av de første eksemplene på smørsangeren Rod Stewart.

 

Sporliste:

 

1. «Sweet Little Rock 'n' Roller» (Chuck Berry) – 3.41

2. «Lochinvar» (Pete Sears) – 0.24

3. «Farewell» (Rod Stewart/Martin Quittenton) – 4.31

4. «Sailor» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.34

5. «Bring It on Home to Me» / «You Send Me» (Sam Cooke) – 4.00

6. «Let Me Be Your Car» (Elton John/Bernie Taupin) – 4.54

7. «(You Make Me Feel Like) A Natural Man» (Gerry Goffin/Carole King/Jerry Wexler) – 3.51

8. «Dixie Toot» (Rod Stewart/Ron Wood) – 3.26

9. «Hard Road» (Harry Vanda/George Young) – 4.25

10. «I've Grown Accustomed to Her Face» (Alan Jay Lerner/Frederic Loewe) – 1.29

11. «Girl from the North Country» (Bob Dylan) – 3.48

12. «Mine for Me» (Paul McCartney/Linda McCartney) – 3.59

 

Sjanger: Folk-rock

Høydepunkt: «Sweet Little Rock 'n' Roller», «Farewell», «Girl from the North Country»

Karakter: 5/10

 

 

Atlantic Crossing (1975)

 

 

Etter det mislykkede forsøket på å følge opp Never a Dull Moment, ser vi her et forsøk på nyorientering fra Stewarts side. Med et mer moderne lydbilde og større fokus på ballader og funky rytmer, prøver han å tilpasse seg de musikalske strømningene i samtiden. Den klassiske folk-rock-lyden fra hans tidligere utgivelser er praktisk talt forsvunnet.

 

Albumet er delt inn to deler; første del har et klart pop-rock-preg, mens andre del består av ballader. Rockedelen er i sin helhet god, men jeg vil spesielt trekke frem åpningslåten «Three Time Loser» samt «Stone Cold Sober». «Three Time Loser» viser samtidig hvilken vei det har gått med Stewart etter at han sluttet i Faces. At mannen bak eminente tekster som «Maggie May» og «Every Picture Tells a Story» fire år senere kan skrive tekstlinjer som «I'm jacking off, reading Playboy on a hot afternoon», vitner om et forfall uten sidestykke i musikkhistorien. Det må være grunn til å tro at Ron Wood og resten av Faces har hatt positiv innflytelse på Stewart som låtskriver før bandet ble oppløst.

 

Selv om første delen av albumet er rocket, er det likevel ingen av låtene, med unntak av nevnte «Stone Cold Sober» og muligens «All in the Name of Rock 'n' Roll», som er utpregede «Stewart-rockere» av 70-tallstypen. De er betydelig mer pop-inspirerte enn for eksempel «Sweet Little Rock 'n' Roller» og «Hot Legs». I «Alright for an Hour» lefler han sågar med reggae, noe han ikke har gjort hverken før eller siden.

 

Når det gjelder balladene, er det kun «I Dont Wan't to Talk About It» som fortjener å trekkes frem. Enkelte ville kan hende også nevne damenes favoritt, balladen «Sailing», men denne er ikke blant mine favoritter.

 

Hadde balladedelen – med et mulig unntak for nevnte «I Don't Want to Talk About It» – blitt fjernet og blitt erstattet med 2–3 rockere, ville dette faktisk vært et ganske godt album.

 

Sporliste:

 

1. «Three Time Loser» (Rod Stewart) – 4.05

2. «Alright for an Hour» (Rod Stewart/Jesse Ed Davis) – 4.18

3. «All in the Name of Rock 'n' Roll» (Rod Stewart) – 5.01

4. «Drift Away» (Mentor Williams) – 3.44

5. «Stone Cold Sober» (Rod Stewart/Steve Cropper) – 4.12

6. «I Don't Want to Talk About It» (Danny Whitten) – 4.48

7. «It's Not the Spotlight» (Barry Goldberg/Gerry Goffin) – 4.22

8. «This Old Heart of Mine» (Holland/Dozier/Holland/Sylvia Moy) – 4.05

9. «Still Love You» (Rod Stewart) – 5.11

10. «Sailing» (Gavin Sutherland) – 4.38

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Stone Cold Sober»

Karakter: 6/10

 

 

A Night on the Town (1976)

 

 

Etter to middelmådige album, skulle A Night on the Town vise seg å bli en enda større nedtur. En versjon av Cat Stevens' «The First Cut Is the Deepest» og Stewarts egne «The Killing of Georgie» er stort sett albumets beholdning, men selv ikke disse er spesielt lytteverdige. Dette kan man styre unna med god samvittighet.

 

Sporliste:

 

1. «Tonight's the Night (Gonna Be Alright)» (Stewart) – 3.56

2. «The First Cut Is the Deepest» (Stevens) – 4.31

3. «Fool for You» (Stewart) – 3.39

4. «The Killing of Georgie (Part I and II)» (Stewart) – 6.29

5. «The Balltrap» (Stewart) – 4.37

6. «Pretty Flamingo» (Barkan) – 3.27

7. «Big Bayou» (Gilbeau) – 3.53

8. «The Wild Side of Life» (Carter/Walker) – 5.09

9. «Trade Winds» (MacDonald/Salter) – 5.16

 

Sjanger: Pop

Høydepunkt: «The First Cut Is the Deepest», «The Killing of Georgie»

Karakter: 3/10

 

 

Foot Loose & Fancy Free (1977)

 

 

Etter det mislykkede forsøket på en musikalsk nyorientering, vender Stewart her til en viss grad tilbake til røttene. Dersom man skal dømme ut fra starten med rockeren «Hot Legs» og avslutningen med Stewart-klassikeren «I Was Only Joking», skulle man nesten tro at han her var tilbake på topp. De seks låtene innimellom er imidlertid dessverre av et annet kaliber. Man trenger ikke gå lenger enn til spor to – «You're Insane» – før man finner et forferdelig forsøk på å høres moderne ut. En heller treg versjon av Supremes-klassikeren «You Keep Me Hangin' on» er heller ikke noe å skryte av.

 

Likevel markerer Foot Loose & Fancy Free et gledelig gjensyn med den Rod Stewart vi lærte å kjenne tidlig på 70-tallet. Apningen og avslutningen på albumet er det beste han har produsert siden Never a Dull Moment, og er i seg selv grunn god nok til å lytte til albumet.

 

Sporliste:

 

1. «Hot Legs» (Rod Stewart) – 5.14

2. «You're Insane» (Rod Stewart/Phil Chen) – 4.48

3. «You're in My Heart (The Final Acclaim)» (Rod Stewart) – 4.29

4. «Born Loose» (Rod Stewart/Jim Cregan/Gary Grainger) – 6.01

5. «You Keep Me Hangin' on» (Holland/Dozier/Holland) – 7.26

6. «(If Loving You Is Wrong) I Don't Want to Be Right» (Homer Banks/Carl Hampton/Raymond Jackson) – 5.22

7. «You Got a Nerve» (Rod Stewart/Gary Grainger) – 4.57

8. «I Was Only Joking» (Rod Stewart/Gary Grainger) – 6.04

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Hot Legs», «I Was Only Joking»

Karakter: 5/10

 

 

Blondes Have More Fun (1978)

 

 

Foot Loose & Fancy Free ble ikke fulgt opp i helt samme stil. Det klassiske Rod Stewart-lydbildet er mer eller mindre fraværende på Blondes Have More Fun, der Stewart gjør et nytt forsøk på å følge med i tiden. Heldigvis har han denne gangen større hell enn tidligere. Med «Da Ya Think I'm Sexy?» lykkes han til fulle med det han hadde forsøkt på siden midten av 70-tallet. Den andre singelen fra albumet, «Ain't Love a Bitch», er også en flott gladlåt. Balladene «The Best Days of My Life» og «Is That the Thanks I Get?» sitter bra, og den fartsfylte tittellåten, «Blondes (Have More Fun)» får det til å rykke i dansefoten.

 

Alt i alt er albumet en opptur, men der Foot Loose & Fancy Free gikk tilbake til røttene, lykkes han endelig med nyorienteringen med Blondes Have More Fun. Sett over ett det beste albumet siden Never a Dull Moment.

 

Sporliste:

 

1. «Da Ya Think I'm Sexy?» (Stewart/Appice) – 5.30

2. «Dirty Weekend» (Stewart/Grainger) – 2.35

3. «Ain't Love a Bitch» (Stewart/Grainger) – 4.38

4. «The Best Days of My Life» (Stewart/Cregan) – 4.21

5. «Is That the Thanks I Get?» (Stewart/Cregan) – 4.32

6. «Attractive Female Wanted» (Stewart/Grainger)– 4.16

7. «Blondes (Have More Fun)» (Stewart/Cregan) – 3.47

8. «Last Summer» (Stewart/Cregan) – 4.06

9. «Standin' in the Shadows of Love» (Dozier/Holland/Dozier) – 4.29

10. «Scarred and Scared» (Stewart/Grainger) – 4.51

 

Sjanger: Disco/pop/rock

Høydepunkt: «Da Ya Think I'm Sexy?», «Ain't Love a Bitch», «Blondes (Have More Fun)»

Karakter: 7/10

 

 

Foolish Behaviour (1980)

 

 

Dette albumet er så vidt jeg forstår gått ut av trykk, og jeg har av den grunn ikke fått tak i det ennå. Ryktene sier imidlertid at jeg ikke har gått glipp av veldig mye.

 

Sporliste:

 

1. «Better Off Dead» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 3.07

2. «Passion» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 5.33

3. «Foolish Behaviour» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 4.24

4. «So Soon We Change» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 3.44

5. «Oh God, I Wish I Was at Home Tonight» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 5.01

6. «Gi' Me Wings» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 3.47

7. «My Girl» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 4.27

8. «She Won't Dance with Me» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 2.30

9. «Somebody Special» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 4.29

10. «Say It Ain't True» (Appice/Chen/Cregan/Grainger/Stewart/Savigar) – 4.02

 

Sjanger: Disco/pop/rock

Høydepunkt: –

Karakter: –

 

 

Tonight I'm Yours (1981)

 

 

Etter lovende tendenser og stigende form på de siste albumene, så utviklingen lovende ut. Tonight I'm Yours ble imidlertid en kraftig nedtur. Her er det ingenting som fungerer; både den klassiske rockelyden og den nye discolyden er forsvunnet og erstattet med poplåter som det finnes tretten av på dusinet. Selv ikke «Just Like a Woman» fungerer her, trass i at Stewart har vært heldig med Bob Dylan-låter tidligere.

 

De gode låtene er fullstendig fraværende på detta albumet. Enkelte vil gjerne trekke frem «Young Turks», som ble en hit i De forente stater, som et høydepunkt, men det ser jeg personlig ingen grunn til.

 

Sporliste:

 

1. «Tonight I'm Yours (Don't Hurt Me)» (Stewart/Cregan/Savigar) – 4.09

2. «How Long» (Carrack) – 4.12

3. «Tora, Tora, Tora (Out with the Boys)» (Stewart) – 4.28

4. «Tear It up» (Burnette/Burnette) – 2.27

5. «Only a Boy» (Stewart/Cregan/Savigar) – 4.06

6. «Just Like a Woman» (Dylan) – 3.56

7. «Jealous» (Stewart/Appice/Davis/Johnson) – 4.30

8. «Sonny» (Stewart/Cregan/Savigar/Taupin) – 4.02

9. «Young Turks» (Stewart/Appice/Hitchings/Savigar) – 4.55

10. «Never Gipe Up on a Dream» (Stewart/Cregan/Taupin) – 4.20

 

Sjanger: Pop

Høydepunkt: Ingen

Karakter: 2/10

 

 

Body Wishes (1983)

 

 

En liten opptur, men det skulle jaggu ikke mye til etter det særdeles skuffende Tonight I'm Yours. Med «Baby Jane» følger Stewart opp suksessen med «Da Ya Think I'm Sexy?», og leverer det som skulle vise seg å bli hans siste nr. 1-hit. Noen mindre høydepunkter er «Move Me» og «What Am I Gonna Do (I'm So in Love with You)».

 

Som en kuriositet kan det nevnes at Body Wishes sammen med Foolish Behaviour (1980) er det eneste Rod Stewart-albumet som inneholder kun låter han selv har vært med på å lage.

 

Sporliste:

 

1. «Dancin' Alone» (Stewart/Lemesurier) – 4.02

2. «Baby Jane» (Stewart/Davis) – 4.43

3. «Move Me» (Davis/Stewart/Stocker/Brock/Savigar) – 3.36

4. «Body Wishes» (Stewart/Cregan/Savigar) – 2.47

5. «Sweet Surrender» (Stewart/Lemesurier) – 3.57

6. «What Am I Gonna Do (I'm So in Love with You)» (Stewart/Brock/Davis) – 4.19

7. «Ghetto Blaster» (Stewart/Cregan/Savigar) – 4.09

8. «Ready Now» (Stewart/Stocker) – 3.25

9. «Strangers Again» (Stewart/Cregan/Savigar) – 4.10

10. «Satisfied» (Stewart/Cregan/Savigar/Taupin) – 4.08

 

Sjanger: Pop/disco/rock

Høydepunkt: «Baby Jane»

Karakter: 4/10

 

 

Camouflage (1984)

 

 

Med Camouflage startet en rekke av direkte dårlige album fra Stewarts side. Dersom jeg skal trekke frem noen høydepunkter her, må det være «Some Guys Have All the Luck», som trass i at den ikke er en bra låt, på en måte er fengende og allsangvennlig. Den har også den tvilsomme æren av å ha en av tidenes «beste-verste» musikkvideoer.

 

Sporliste:

 

1. «Infatuation» – 5.14

2. «All Right Now» – 4.42

3. «Some Guys Have All the Luck» – 4.33

4. «Can We Still Be Friends» – 3.51

5. «Bad for You» – 5.18

6. «Heart Is on the Line» – 4.01

7. «Camouflage» – 5.09

8. «Trouble» – 4.42

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Some Guys Have All the Luck»

Karakter: 2/10

 

 

Every Beat of My Heart (1986)

 

 

Nok et dårlig album. «Love Touch» er i det minste ikke en lidelse å høre på, men her er det skralt med godlåter.

 

Sporliste:

 

1. «Here to Eternity» (Savigar/Stewart) – 6.01

2. «Another Heartache» (Adams/Wayne/Vallance/Stewart) – 4.29

3. «A Night Like This» (Stewart) – 4.05

4. «Who's Gonna Take Me Home» (Davis/Stewart) – 4.37

5. «Red Hot in Black» (Savigar/Cregan/Stewart) – 3.18

6. «Love Touch» (Black/Chapman/Knight) – 4.02

7. «In My Own Crazy Way» (Miller/Stewart) – 3.15

8. «Every Beat of My Heart» (Savigar/Stewart) – 5.20

9. «Ten Days of Rain» (Savigar/Brock/Stewart) – 5.23

10. «In My Life» (McCartney/Lennon) – 1.58

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: Strengt tatt ingen, til nød «Love Touch»

Karakter: 1/10

 

 

Out of Order (1988)

 

 

Følger i stor grad opp i samme stil som de foregående, men utgjør likevel en liten opptur i den forstand at det ikke er fullt så håpløst.

 

Høydepunktet på albumet er en sjelden rocker: «Dynamite». På ingen måte på høyde med «Hot Legs», men dette var tross alt 80-tallet. Samtidig et godt eksempel på at det har gått nedover med Stewarts låtskriving siden tidlig 70-tall. Refrenget er ikke akkurat høypoesi: «I'm dynamite / On a Friday Night / Under the big city light / It's all right, all right». For øvrig kan også «Lost in You» og balladen «My Heart Can't Tell Me No» nevnes blant de minst svake låtene.

 

Sporliste:

 

1. «Lost in You» (Taylor/Stewart) – 4.57

2. «Wild Horse» (Taylor/Stewart) – 4.57

3. «Lethal Dose of Love» (Taylor/Stewart) – 4.38

4. «Forever Young» (Savigan/Cregan/Stewart) – 4.03

5. «My Heart Can't Tell Me No» (Morgan/Climie) – 5.11

6. «Dynamite» (Stewart) – 4.16

7. «Nobody Knows You When You're Down and Out» (Cox) – 3.50

8. «Crazy about Her» (Hitchings/Cregan/Stewart) – 4.53

9. «Try a Little Tenderness (Campbell/Connolly/Woods) – 4.27

10. «When I Was Your Man» (Savigar/Stewart) – 5.12

11. «Almost Illegal» (Taylor/Stewart) – 4.27

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Dynamite»

Karakter: 3/10

 

 

Vagabond Heart (1991)

 

 

Igjen et svakt album uten noen utpregede høydepunkter.

 

Sporliste:

 

1. «Rhythm of My Heart» (Capek/Jordan) – 4.11

2. «Rebel Heart» (Kentis/Rojas/Golub/Stewart) – 4.06

3. «Broken Arrow» (Robertson) – 4.22

4. «It Takes Two» (Moy/Stevenson) – 4.10

5. «When a Man's in Love» (Rojas/Kentis/Golub/Stewart) – 5.29

6. «You Are Everything» (Creed/Bell) – 4.05

7. «Motown Song» (McNally) – 3.56

8. «Go Out Dancing» (Kentis/Golub/Stewart) – 4.16

9. «No Holding Back» (Savigar/Cregan/Stewart) – 5.43

10. «Have I Told You Lately» (Wiseman) – 3.57

11. «Moment of Glory» (Rojas/Kentis/Golub/Stewart) – 4.47

12. «If Only» (Savigar/Cregan/Stewart) – 4.56

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: Ingen spesielle

Karakter: 2/10

 

 

A Spanner in the Works (1995)

 

 

Pausen på fire år siden forrige album ser ut til å ha gjort Stewart godt. Dette er hans beste plateutgivelse på tolv år, uten at det strengt tatt sier så mye.

 

Albumets store høydepunkt er den fiolindrevne «Lady Luck», en låt som nesten får en til å tenke tilbake til Stewarts storhetstid. Men bare nesten. Resten av albumet er ikke på samme nivå, men det er jevnt over bedre enn de tidligere albumene i denne perioden. Åpningslåten «Windy Town», opprinnelig en Chris Rea-låt, er et lite høydepunkt, sammen med «Sweetheart Like You», som viser at Stewart ikke har mistet evnen til å gjøre gode versjoner av Bob Dylan-låter.

 

Sporliste:

 

1. «Windy Town» (Rea) – 5.12

2. «The Downtown Lights» (Buchanan) – 6.33

3. «Leave Virginia Alone» (Petty) – 4.07

4. «Sweetheart Like You» (Dylan) – 4.54

5. «This» (Jordan/Capek) – 5.19

6. «Lady Luck» (Stewart/Golub/Rojas/Savigar) – 4.25

7. «You're the Star» (Livsey/Lyle/Miller) – 4.40

8. «Muddy, Sam and Otis» (Stewart/Savigar) – 4.42

9. «Hang on St. Christopher» (Waits) – 4.04

10. «Delicious» (Stewart/Taylor/Lemesurier) – 4.43

11. «Soothe Me» (Cooke) – 3.33

12. «Purple Heather» (Stewart) – 4.58

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Lady Luck»

Karakter: 4/10

 

 

When We Were the New Boys (1998)

 

 

Her er det kun én egenprodusert låt, tittellåten «When We Were the New Boys». Blant coverlåtene inngår blant annet Faces-låten «Ooh La La», skrevet av Ron Wood og Ronnie Lane og opprinnelig fremført med førstnevnte på vokal. Stewart valgte denne låten for å ære Ronnie Lane, som døde året før albumet ble utgitt, og man kan trygt si at Stewart ikke gjør skam på en av Faces' aller beste låter.

 

Det finnes imidlertid flere høydepunkter. Oasis-låten «Cigarettes and Alcohol» har aldri hørtes bedre ut, og det samme gjelder Primal Screams «Rocks».

 

De tre åpningssporene følges opp i samme stil, med unntak av den langdryge og trege «Superstar», som rett og slett er en lidelse å høre på. Et høydepunkt er en nydelig nedtonet versjon av Ron Sexsmiths «Secret Heart».

 

Alt i alt et forholdsvis bra album, og definitivt det beste etter 70-tallet, men litt kjedelig er det utvilsomt at det ikke er flere egenproduserte låter.

 

Sporliste:

 

1. «Cigarettes and Alcohol» (Gallagher) – 4.00

2. «Ooh La La» (Wood/Lane) – 4.12

3. «Rocks» (Gillespie/Innes/Young) – 4.43

4. «Superstar» (McAlinden) – 4.18

5. «Secret Heart» (Sexsmith) – 4.04

6. «Hotel Chambermaid» (Parker) – 3.47

7. «Shelly My Love» (Lowe) – 3.37

8. «When We Were the New Boys» (Stewart/Savigar) – 4.40

9. «Weak» (Dyer/Kent/France/Lewis) – 4.37

10. «What Do You Want Me to Do?» (Scott) – 3.31

 

Sjanger: Pop/rock

Høydepunkt: «Cigarettes and Alcohol», «Ooh La La»

Karakter: 6/10

 

 

Human (2001)

 

 

Stewart prøver seg på moderne R&B. Flaut.

 

Sporliste:

 

1. «Human» (Gordon/Reeves)

2. «Smitten» (Wilder/Gray/Ruzumna/Marshall)

3. «Don't Come Around Here» (Barry/Thomas/Joyce/Taylor)

4. «Soul on Soul» (Capek/Jordan)

5. «Loveless» (Reeves/Frank)

6. «If I Had You» (Rachmaninoff/Davis)

7. «Charlie Parker Loves Me» (Kipner/Capek/Jordan)

8. «It Was Love That I Needed» (Mayfield)

9. «To Be with You» (Malo/House)

10. «Run Back into Your Arms» (Reid/Stack/Rawling)

11. «I Can't Deny It» (Nowels/Alexander)

 

Sjanger: R&B

Høydepunkt: Ingen

Karakter: 1/10

 

 

The Great American Songbook I–IV (2002–2005)

 

 

Fire album der Rod Stewart tolker amerikanske jazzklassikere. Et godt eksempel på hans karriere i de senere år, der han synger karaoke for den eldre garde med stor kommersiell suksess. Tredje volum av serien ble sågar hans første album som nådde toppen av hitlistene i De forente stater siden 1979, i tillegg til at han vant sin første Grammy-pris for albumet. Ingen av de fire platene hadde dårligere besteplassering enn fjerdeplass.

 

Omtale av de enkelte albumene kommer muligens med tiden.

 

Sjanger: Jazz

Høydepunkt: –

Karakter: –

 

 

Still the Same: Great Rock Classics from Our Time (2006)

 

 

Med denne platen hevdes det at Stewart er tilbake i den sjangeren han startet med. Albumet lever imidlertid ikke på noe vis opp til navnet. Det finnes faktisk knapt rockelåter i det hele tatt blant de 13 låtene på denne samlingen av såkalte rockeklassikere.

 

Dersom man ser bort fra den misvisende tittelen, er det heller ikke mye å skryte av. Versjonene av Creedence Clearwater Revivals «Have You Ever Seen the Rain» og Cat Stevens' «Father & Son» er greie nok, men ikke noe mer. Stewart klarer ikke å tilføre dem noe nytt, men flyter på det faktum at originalversjonene er bra i utgangspunktet.

 

Selv om Stewart viser med dette albumet at han ikke er den musikeren han engang var, gjør han det samtidig klart, på samme vis som med The Great American Songbook-serien, at han er en meget smart forretningsmann. Albumet gikk rett inn på førsteplass på Billboard-listen i De forente stater, og ble dermed hans femte topp 4-album på like mange år.

 

Sporliste:

 

1. «Have You Ever Seen the Rain» (Fogerty) – 3.12

2. «Fooled Around and Fell in Love» (Bishop) – 3.48

3. «I'll Stand by You» (Kelly/Steinberg/Hynde) – 4.29

4. «Still the Same» (Seger) – 3.38

5. «It's a Heartache» (Wolfe/Scott) – 3.32

6. «Day After Day» (Ham) – 3.07

7. «Missing You» (Sandford/Leonard/Waite) – 4.18

8. «Father & Son» (Stevens) – 3.36

9. «The Best of My Love» (Souther/Frey/Henley) – 3.44

10. «If Not for You» (Dylan) – 3.36

11. «Love Hurts» (Boudleaux) – 3.47

12. «Everything I Own» (Gates) – 3.06

13. «Crazy Love» (Morrison) – 2.42

 

Sjanger: Pop

Høydepunkt: «Have You Ever Seen the Rain», «Father & Son»

Karakter: 2/10

Endret 27. februar 2008 av PelsJakob

[tjalla]

Denne tråden skal jeg ha i mente. Har likt Jeff Beck (band) en god stund. The Faces oppdaget jeg for noen måneder siden. Synd at solokarrieren og privatlivet i de siste tiårene har overskygget sangtalentet og musikken han har involvert i på seint 60 og 70-tallet.

 

http://www.youtube.com/watch?v=X2WFa9cCz2k...related&search= <- snadder

Endret 16. desember 2006 av tjalla

[PelsJakob]

Denne tråden skal jeg ha i mente. Har likt Jeff Beck (band) en god stund. The Faces oppdaget jeg for noen måneder siden. Synd at solokarrieren og privatlivet i de siste tiårene har overskygget sangtalentet og musikken han har involvert i på seint 60 og 70-tallet.

7512628[/snapback]

Absolutt. Selv om mannen har funnet på mye rart de siste tretti år, bør han huskes for sine beste stunder på 60- og 70-tallet. Samtidig kan jeg forstå dem som har fordommer mot ham når de kun har hørt «Sailing» og desslike. Hadde han gitt seg som artist en gang på 70-tallet, hadde han nok hatt en helt annen status i dag.

[Sondre^^]

Bra guide, PelsJakob...du skriver konsist og saklig. Når det gjelder Rod Stewart, kjenner jeg bare singelen "Every Picture Tells a Story" fra soundtracket til Almost Famous. Jeg har vurdert å skaffe hele albumet, det virker bra..

[PelsJakob]

Takk for ros.

 

Jeg tror definitivt ikke du kommer til å angre dersom du anskaffer deg hele albumet. Dersom man skal ha ett Rod Stewart-album i platesamlingen, må det være Every Picture Tells a Story.

[PelsJakob]

En gledelig nyhet til de som ikke har fått det med seg allerede:

 

Rod Stewart kommer til Norge i sommer!

 

Billettene er allerede i salg, så her er det bare å krysse av i kalenderen.

[tjalla]

Synd at ikke flere har kommentert/bryr seg om artisten. Fantastisk stemme, om ikke den beste rockestemmen ever. Hørt masse på The Faces og begynt på solokarierren hans med de 4 første albumene. Kunne ha vært gøy å dra på konserten men frykter at det blir litt for stadiumsound over det hele og at slagere fra 80-tallet står i sentrum.

 

I'd rather go blind

Stay with me

Endret 2. juli 2007 av tjalla

[PelsJakob]

Synd at ikke flere har kommentert/bryr seg om artisten. Fantastisk stemme, om ikke den beste rockestemmen ever.

8986156[/snapback]

Sant nok. Jeg tror dessverre at fordommene mot ham sitter for langt inne hos folk til at de gidder å sjekke ut hans tidlige utgivelser. Mye av problemet er at han i Norge først slo gjennom på midten av 70-tallet med «Sailing», det vil si etter at storhetstiden hans var over. «Sailing» er jo også den låten «alle» nordmenn tenker på når de hører navnet Rod Stewart. I Storbritannia huskes han mer for sin gode periode på slutten av 60-tallet og først halvdel av 70-tallet, og «Maggie May» regnes som hans signaturlåt. Så det at Rod Stewart oppfattes utelukkende som en smørsanger i Norge, er strengt tatt heller Norge sin feil enn Stewart sin.

 

Hørt masse på The Faces og begynt på solokarierren hans med de 4 første albumene.

8986156[/snapback]

Da har du nok fått med det viktigste.

 

Kunne ha vært gøy å dra på konserten men frykter at det blir litt for stadiumsound over det hele og at slagere fra 80-tallet står i sentrum.

8986156[/snapback]

Jeg frykter at det kommer til å bli en nedtur, ja. At oppvarmingsartistene er folk som Tone Damli Aaberge, Alejandro Fuentes og The Monroes, bidrar ikke akkurat til å øke forventningene. Men jeg håper i det lengste på at han spiller mange av klassikerne fra tidlig 70-tall, så får jeg heller bære over med at han helt sikkert tar «Sailing» for å glede alle de 50 år gamle damene i publikum.

 

Siden du linker til noen videoer på YouTube, kan vel jeg gjøre det samme. Ta en titt på Hot Legs. Skikkelig sær musikkvideo, men låten er hans siste skikkelige rocker. For øvrig en låt han ofte spiller live, og som han forhåpentligvis tar i Larvik om tre uker. Dessverre er dette også en låt der han viser at han ikke på langt nær er i besittelse av den samme stemmen som på 70-tallet. Han er ikke i nærheten av å nå opp til den lekne vokalen fra 1977 i dag.

[PelsJakob]

Etter konserten er det vel på sin plass med en liten oppsummering, selv om det sikkert ikke er så mange som bryr seg.

 

Når det gjelder setlisten, var første del av konserten en enorm positiv overraskelse. Godlåtene fra tidlig 70-tall kom på rekke og rad, blant annet med tre låter fra Every Picture Tells a Story og to fra Never a Dull Moment. Innimellom kom noen låter fra andre perioder, blant annet den middelmådige men likevel fengende «Some Guys Have All the Luck» (en låt med stor allsangfaktor hadde det ikke vært for at ingen i publikum kjente den) samt rockeren «Hot Legs». Så får det heller være at det også ble plass til «It's a Heartache» midt inni. At dette var den låten som fikk best respons av samtlige låter på konserten, sier vel sitt om publikummet.

 

Første delen ble dessverre ikke fulgt opp i samme stil, og andre del var preget av mye 80-tall, deriblant kjente slagere som «Sailing», «Da Ya Think I'm Sexy?» og «Young Turks». Det mest skuffende med konserten, var imidlertid publikumet. Det var åpenbart at mange var kommet for å se oppvarmingsartistene og knapt visste hvem Rod Stewart er i det hele tatt. Stemningen var relativt laber under hele konserten, med et lite unntak for publikumsfavorittene «Sailing» og (spesielt) «It's a Heartache». Selv ikke Stewarts signaturlåt «Maggie May» så det ut til at publikum kjente til. Det er vel unødvendig å legge til at det var dørgende stille når (relativt ukjente) rockere som «Twisting the Night Away», «(I Know) I'm Losing You» og «Hot Legs» sto på tapetet. Stewart merket selvsagt dette selv også, og valgte å avslutte tidlig og med kun én låt i ekstranummeret, med ordene «Finally, the moment you've all been waiting for: the end of the show». Det var nesten så man kunne synes litt synd på mannen.

 

Alt i alt var imidlertid konserten en positiv opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Selvsagt var det ikke det samme som å se Rod Stewart og Faces på sitt beste på 70-tallet, men selv med en litt skrantende stemme og et litt vel forutsigbart sceneshow, er Rod Stewart fortsatt en av de beste når han gjør det han gjør best på.

[svinepelz]

Rod Stewart er en av artistene jeg har aller minst respekt for, noe som sikkert skyldes at jeg aldri har hørt noe av hans mer rocka stoff med The Faces. For meg er Rod Stewart to ting - mannen bak dvaske Sailing, og mannen som i de siste årene har slengt seg på "Robbie Williams-greia" med å gi ut album med storbandklassikere. Med andre ord, en komplett uinteressant artist.

 

Nettopp på grunn av mitt uopplyste standpunkt her er det så bra at albumguider som denne finnes. Her kan jeg lese om Rod, og plutselig så har jeg et mer nyansert bilde av ham. Takker for en flott albumguide

[PelsJakob]

Hyggelig å høre at guiden min kan bidra til at folk får et bedre inntrykk av Rod Stewart. Det er leit at han i senere tid har blitt en parodi på seg selv, men han fortjener likevel å huskes for sine beste stunder.

 

Fant for øvrig noen låter fra Jeff Beck-tiden på YouTube:

 

• «Shapes of Things»
   
  
• «Let Me Love You» (ett minutts klipp)
   
  
• «Morning Dew»
   
  
• «I've Been Drinking»
  

Utrolig at et album som Truth ikke har fått større oppmerksomhet. Etter mitt syn går det Led Zeppelins debutalbum, som ble utgitt noen få måneder senere og som til en viss grad kopierte Jeff Becks suksessformel, en høy gang.

[PelsJakob]

For de som ikke har fått med seg, kan det være på sin plass å informere om at Rod Stewart kommer til Classic Rock-festivalen i Sandnes den 23. mai neste år. Oppvarmingsband er Slade og Mott the Hoople. Billetter kjøpes på Billettservice.