Den store kjærlighetstråden v.2 (ingen spam og ot)

[DJ_Dark]

/1 ZOMG!! I liek need gf! gogo!

[Stubbekropp]

/1 ZOMG!! I liek need gf! gogo!

8134513[/snapback]

 

/2 WTB Epic girl of 10k wet dreams"!

 

Neida, jenta trenger ikke værra sånn i det hele tatt.

Bare noe alla det jeg beskrev før

[DJ_Dark]

De kommer, slæpp åff!

 

Jeg er forelsket selv såe..

[Gjest Ulykkelig...]

Hei. Tenkte jeg kunne dele min situasjon med dere... foretrekker å skrive dette anonymt fant jeg ut. Beklager om jeg ødelegger julesteminga, men jeg føler litt for å få ut litt damp, og siden det er så mange trivelige folk her på forumet (jeg er medlem, bare så det er sagt)... blush.gif

 

Jeg møtte drømmejenta mi for over ett år siden, på en fest. Jeg falt pladask der og da, men det viste seg selvfølgelig slik at hun var interessert i bestekompisen min. Som sagt så gjort, de ble sammen. Selv om jeg likte henne var jeg ikke interessert i å ødelegge for kompisen min, så jeg ga en lang faen i mine egne følelser (det var trossalt bare en liten forelskelse, ikke kjente jeg jenta engang). Etterhvert som tiden gikk begynte jeg også å henge med henne, og det viste seg jo faktisk slik at hun var enda bedre enn jeg trodde. Tiden gikk, jeg ble godt kjent med henne og visa versa, men jeg følte at følelsene gikk ut av kontroll. Etter mye styr bestemte jeg meg for å få på det rene følelsene mine, og fortalte hva jeg følte for henne, til både henne og kompisen min. De er begge veldig forståelsesfulle, så det var igrunn bare godt å få ut...

 

Jeg kunne skrevet en hel bok om det året som har gått, men det gidder jeg ikke. For å kjøre en lang historie kort, jeg utviklet etterhvert ett veldig godt vennskap til jenta, til tross for at både jeg og hun visste om følelsene mine. Ja, jeg kjenner henne faktisk så godt at jeg vet ting kun de færreste vet om... Men alt begynte å gjøre ting med meg jeg ikke likte. Jeg ble stadig mer interessert i henne, og så kom selfølgelig alles verste mareritt; sjalusi. Jeg begynte å få problemer med å henge med kompisen min, fordi jeg misunnet ham henne mer og mer. Noen perioder var det så ille at jeg ikke møtte ham i heletatt. Men jeg er avhengig av kompisen min, og ville ikke at det skulle gå skeis... samtidig hadde jeg på en eller annen absurd måte gjort jenta så avhengig av meg at dette skulle vise seg å bli ett ordentlig mareritt. Hun ble rett og slett så avhengig av det å kunne prate med meg og snakke om problemene sine, at jeg så det vanskelig å ikke kunne møte henne...

 

Men ting som var ille ble verre. Jeg begynte for alvor å få problemer med at drømmejenta mi ikke ville ha meg på den måten jeg ville, og problemene bare hopet seg opp... doser med grining, ødelagt selvtillit, sjalusi, sinne og minimum av søvn har vært daglig kost det siste halvåret. Det gikk faktisk så langt at jeg på en eller annen måte mistet kontrollen over meg selv... jeg kunne sitte i bilen og kjøre som en idiot, fordi jeg ikke følte livet var verdt å leve uansett. En gang jeg var på langtur kjørte jeg virkelig ille, og skulle kjøre forbi en campingbil som lå så innmari treigt oppover ett fjell... dette skulle jeg selvsagt gjøre fortest mulig, og idet jeg ligger side om side med campingbilen kommer det en trailer rundt svingen. Traileren stod på bremsene og hornet, jeg stod på bremsene, og klarte akkurat å komme meg bak campingbilen før traileren suste forbi meg...

 

Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noenting med livet mitt. Ingenting var verdt å bli trailerpannekake for. Men jeg innså at det ikke var mulig for meg å være en del av livet til jenta og kompisen min når jeg ikke taklet at de faktisk var sammen... det hele endte med at de to tok pause. Ingen av dem hadde lyst til at jeg skulle forsvinne ut av livene deres, og jeg følte at jeg fikk en sjanse til å rette opp i ting. Etter en måneds tid tok pausen slutt, og jeg forsvant tilbake i mitt sorte hull...

 

De har pause igjen nå, og sier de kommer til å ha det en god stund. Jeg vil prøve alt jeg kan for å berge vennskapet til kompisen min, og han sier han vil gi meg den tiden jeg trenger for å komme til hektene... jenta vil fortsatt ha meg i livet sitt, men jeg føler ikke lenger at jeg kan være der for henne. Alt jeg ser når jeg ser henne er jenta som ikke vil ha meg... jeg vil ikke lenger ha følelser for henne. Men jeg er utrolig glad i henne, og hun er utrolig glad i meg, og sier hun trenger meg i livet sitt, som en venn. Jeg vil så gjerne være der, tro meg, men jeg har store problemer med å se at jeg klarer å legge fra meg følelsene og at ting blir slik som de burde... Problemet mitt er at jeg vil så forbanna gjøre alle glade. Jeg hater å må være den som gjør folk ulykkelige.. Mange har spurt meg det siste året om det virkelig var så lurt av meg å tilbringe så mye tid sammen med jenta som jeg gjorde. Nei, det var nok ikke det, det ser jeg. Men man gjør bare det man føler er riktig der og da. Jeg stortrivdes i hennes selskap, og hun trivdes i mitt, så hjertet kunne ikke si annet enn at det var helt naturlig.

 

Dette er kanskje som tatt ut av en film. Jeg har to mennesker jeg er veldig veldig glade i, og som er veldig veldig glade i meg, men som jeg ikke klarer å være med sammen. Julen har så langt bare vært trist her jeg sitter og tørker tårer, både fordi jeg ikke får jenta jeg verdetter så høyt, fordi jeg føler jeg har gjort henne så mye vondt, og fordi jeg er livredd for å miste kompisen min...

 

Nei, det skal ikke være lett. Men jeg har fått psykologtime i januar en gang, så jeg setter min lit til at proffesjonelle klarer å hjelpe meg. Jeg vet iallefall nå at kjærligheten kan være grusom... jeg håper bare at etter så mye vondt, må det snart komme noe godt.. håper jeg...

 

 

Quoter meg selv og klager enda litt mer. Sikkert ikke så interessant, men det er godt å få ut litt damp.

 

Det har skjedd en del siden sist. Jeg har som smått begynt hos psykolog (4 timer så langt), men det er vel for tidlig til å si noen ting som helst enda. Koslig type, men det spørs hvor mye han kan gjøre for meg. De to det er snakk om over her har fortsatt pause, og det har igrunn ikke skjedd så mye der. Men med mange felles venner og slikt blir det ofte "situasjoner" som man virkelig vil unngå for alt i verden...

 

Men alt av krefter og interesse er helt borte. Jeg går rundt stort sett hele tiden og depper, har ikke lyst til å gjøre noe, sover ikke mer enn 3-4 timer om natta, slikt blir man sliten av. Sexual-lysten er forsvunnet og fungerer praktisk talt ikke lenger, det er ikke akkurat slikt man føler seg mer "mann" av.

 

Har møtt henne en gang siden forrige post, for ikke så lenge siden. Hun gråt mye, og prøvde så godt hun kunne å overbevise meg om at hun trenger meg noe voldsomt. Jeg tror henne, det må jeg innrømme, men det er igrunn ikke så mye jeg kan gjøre. Jeg klarer ikke å hjelpe henne så lenge det bare trykker meg selv lenger ned i møkka, men jeg blir enda mer nervevrak av å vite så inderlig godt at hun har det fælt når jeg ikke klarer å møte henne...absolutt håpløst.

 

Jeg hadde en drøm for litt siden. Jeg drømte at jeg våknet sammen med henne, bare lå å så på henne mens hun sov, som om det var verdens mest naturlige ting. Så snudde jeg meg rundt, og tilbake, også var det ikke lenger meg, men kompisen min. Da våknet jeg og brukte de neste minuttene på å spy.

 

Nei, det skal ikke være lett. Jeg har vel igrunn skjønt at det er ingen som har spesielt gode tips til meg uansett, så jeg setter min lit til psykologen... men det er uansett godt å få ut litt damp

[kjetil02]

Nei, det skal ikke være lett.

 

Word! Men du har i alle fall vett og styrke nok til å gjøre noe med det! Kudos til psykolog-gåinga. Det høres ut som en veldig klok avgjørelse.

 

Jeg har vel igrunn skjønt at det er ingen som har spesielt gode tips til meg uansett, så jeg setter min lit til psykologen... men det er uansett godt å få ut litt damp 

8135204[/snapback]

 

Jeg skal heller ikke gi noen gode tips, annet enn å minne om at psykologen bare skal hjelpe deg å gjøre jobben; det tunge arbeidet skal du gjøre selv. Men du får hjelp. Dette klarer du deg gjennom, på den ene eller den andre måten. Stå på!

[Leasch]

Jeg begynner rett på et spørsmål - Hvordan skal jeg oppføre meg mot madamen min?

Vi er ilag ca. 3 mnd. og det går forsåvidt bra, så langt. Men det virker som at jeg må gjøre noe mer i dette forholdet, få litt fresk luft, kanskje få litt mer morro?

 

Så langt har jeg oppført meg bra og bare vært meg selv, men å være meg selv kan være kjedelig av og til, så det jeg lurer på er hva skal jeg gjøre?

 

Kommer hun til å like meg hvis jeg skal snakke med henne som jeg snakker med kompisene mine? Når jeg er i lag med venner så bruker jeg som regel å prate sjit, lage artige lyder, si masse rare og artige ting. Og jeg må innrømme at hvis hun skulle vært sånn mot meg som jeg er mot kompisene mine - så kommer jeg ikke til å like det, fordi jeg kjenner meg selv veldig godt, men hva med henne?

 

Og her kommer en annen spørsmål - er det stor forkjell på jenter og gutter når det gjelder "å snakke sjit?" Hva føler jente når en gutt oppfører seg som en artig kar og sier rare ting osv. og omvendt.

 

Hvis noe er uklart - så e d bare å spørre.

[Mirann]

Og her kommer en annen spørsmål - er det stor forkjell på jenter og gutter når det gjelder "å snakke sjit?" Hva føler jente når en gutt oppfører seg som en artig kar og sier rare ting osv. og omvendt.

8147934[/snapback]

Det er forskjell på person. Ikke kjønn.

[Olsenhower]

Jeg lager lyder, grimaser, raper, synger, fjoller og snakker "sjit" til kjæresten min uten at det gjør noe, hun synes bare det er morsomt (så lenge det ikke pågår i timesvis). Men jeg begrenser datasnakk og generelt "nerdesnakk" (rollespill og brettspill) til et minimum, siden det ikke interesserer henne. Det er vel den eneste forskjellen mellom hvordan jeg oppfører meg med venner kontra kjæresten.

Jenter er jo forskjellige, men du har vel en viss pekepinne på hvordan kjæresten din vil ta skitsnakket.

[Leasch]

Jeg lager lyder, grimaser, raper, synger, fjoller og snakker "sjit" til kjæresten min uten at det gjør noe, hun synes bare det er morsomt (så lenge det ikke pågår i timesvis). Men jeg begrenser datasnakk og generelt "nerdesnakk" (rollespill og brettspill) til et minimum, siden det ikke interesserer henne. Det er vel den eneste forskjellen mellom hvordan jeg oppfører meg med venner kontra kjæresten.

Jenter er jo forskjellige, men du har vel en viss pekepinne på hvordan kjæresten din vil ta skitsnakket.

8148827[/snapback]

 

Nei, d har jeg ikke, siden jeg har ikke sjitsnakket med henne.. Ikje så mye hvertfall... Men oki, jeg kan jo prøve meg fram da

[Olsenhower]

Det hjelper uansett hvis dere har noenlunde like humoristisk sans

[darkness|]

Jeg oppfører meg helt klart annerledes med mannen min. Jeg gjør masse idiotiske ting som skal få han til å le. Hadde jeg gjort slikt ute blant folk hadde han garantert vært flau over meg. Hehe. Hender jo at jeg gjør det da også, men han er så god at han aldri hysjer på meg.

 

Vi kan prate om alt, både nerdeprat, jobbprat, koseprat og det meste ellers. Han er min beste venn Har aldri trengt å tenke over hvordan jeg oppfører meg ovenfor han. Å måtte gjøre seg til må være slitsomt i lengden.

[ilpostino]

Vi kan prate om alt, både nerdeprat

 

er noen som er heldige her....

[Arinomi]

Jeg kan også prate nerdeprat med min kjære

[Niqābninja]

Talk nerdy to me

 

------------

 

@ Leasch: Kan du ikke bare være deg sjøl samme med dama di? Vil påstå at det er det beste. Blir slitsomt å spille en rolle hele tia

[Allighiero]

Hva jenter gjør/sier er jaggu forskjellig fra hva dem egentlig mener...

[Niqābninja]

Jaha? Vil du utdype, Machius?

[darkness|]

Det er bare slik vi er lagd

[Allighiero]

Ei jente på skolen min la meg til på msn, vi begynnte å snakke.. Snakka en del før hun dro på ferie. Da sendte jeg noen sms'er til hu, og til slutt spurte jeg om hun ville være med på bowling, noe hun ville.

 

Vi fortsatte å snakke litt både på msn og sms til uka etter, da hun tok opp det med bowlingen igjen.. Jeg hadde ikke nevnt det på en uke da så da så det ut som om hu hadde lyst til å være med. Et par dager etterpå så spurte jeg hvilken dag vi kunne ta det, og da ville hun heller se film, og på spørsmål om hvilken film hun ville se så svarte hun "er ikke filmen som teller".

 

Så kom dagen, fredag, da hun skulle komme og alt virket bra helt til hun ringte 3 kvarter før hun skulle komme, og sa at moren hennes påla henne å komme hjem tidlig pga at hun skulle opp tidlig dagen etter, men vi snakket lenge på telefonen og hun understrekte gang på gang at hun ville og at jeg ikke måtte tro noe annet, og at vi kunne ta det neste helg.. Selvom hun gjentok det gang på gang var det et eller annet rart og hun avslo alle andre forslag, som at jeg kunne komme til henne (gikk ikke pga veeldig kjeie lillebrødre) og at mamma kunne kjøre henne hjem så vi ihvertfall rakk å se ferdig filmen (da ville hun ikke være til bry). Jeg hadde en litt blandet følelse til hennes forklaring og sendte henne en melding senere på kvelden og sa at hvis hun ikke ville komme kunne hun bare sifra, og at det var greit hvis hun ikke ville.. Svaret som kom var at hun ville..

 

Jeg måtte vel nesten tro på henne, og vi sendte et par meldinger lørdag og søndag. Denne uka har hun vært litt unnvikende på skolen men hun kunne jo vært nervøs, men allikevel har jeg hele tiden hatt en følelse av at noe var litt feil, og i dag fikk jeg melding hvor hun sa at hun desverre var betatt av en annen og at hun var lei seg for at hun måtte si det nå, men at det ble feil å være med meg når hun tenkte på en annen hele tiden. Virker og som hun har vært betatt av han en stund.

 

Nå vet jeg ikke hvor lenge hun har vært betatt av en annen men jeg regner med at det var det som var den egentlige grunnen til at hun ikke kom. Men da sendte hun ut veldig selvmotsigende signaler ihvertfall. Veeldig forvirrende.. (sorry for lang post)

Endret 14. mars 2007 av Machius

[Leasch]

Talk nerdy to me

 

------------

 

@ Leasch: Kan du ikke bare være deg sjøl samme med dama di? Vil påstå at det er det beste. Blir slitsomt å spille en rolle hele tia

8152834[/snapback]

 

Ok

[Christian86]

Bah, så mye som jeg enn elsker at andre irriterer meg, så var det en unødvendig diskusjon jeg havnet i nå.

For min del burde jeg ha innsett at mine tanker om eksen ikke er særlig høye, og dermed kommer en neppe godt ut med eksen sin bestevennine.

 

eksen rotet rundt med meg en hel lørdag,og gav inntrykk av at alt var fint, selv om det i følge venninen ikke var det. Hun overser meg deretter i 4 dager og behandler meg elendig, før hun bryter all kontakt og forlanger at jeg ikke ringer eller tar kontakt igjen.

 

venninen argumenterer med at følelser tar slutt osv, og at det at hun var glad i meg forsvarer alt det hun gjorde den siste uken.

Inkl at hun flørtet rundt med en annen gutt under forholdet. kalt den andre pus osv, og presset meg til å akseptere dette med begrunnelse at jeg og bestevenninen hennes kalte hverandre det.

 

Personlig savner jeg ikke eksen, jeg får oppmerksomhet fra andre og vennene mine passer på meg at jeg har det bra.

Ingen av dem ser noe grunn til å laste meg. Men likevel mener venninen hennes at jeg burde være glad på eksen vegene fordi hun har funnet en som er bedre enn meg i følge henne.

 

Nei, jeg sa adjø den dagen, og jeg snur meg ikke tilbake. Jeg lever ikke i fortiden, og det hun gjorde mot meg står for hennes regnskap. hadde hun brydd seg, så ville hun ha vist det, noe hun ikke gjorde, og jeg må leve med det, at min verdi var så lav for henne.

Endret 14. mars 2007 av Christian86