Bør man ha rett til selv å velge når man skal dø?

[Bautastein]

jeg tror deg når du sier at du ikke er ved dine fulle fem..

[K-F-J]

Fulle fem, var ikke de på tv? Husker bare en intro med ett søppelspann....

[Royo]

Joda, det er mulig man har rett til å selv velge å dø.

 

Problemet er at ingen ved sine fulle fem velger dette. De tenker ikke rasjonelt i gjerningsøyeblikket.

 

Dette av den enkle grunn at det alltid vil bli bedre med tiden. Det kan ikke nektes for.

7434194[/snapback]

Du vet ingenting om hvor oppegående en selvmordsutøver egentlig er. Det varierer sterkt fra person til person. Det å hevde at noen ikke tenker rasjonelt over sitt eget liv er en ganske arrogant holdning spør du meg.

 

Første gang jeg selv virkelig vurderte å avlutte livet var for over 7 år siden, etter knallhard psykisk og fysisk tortur på ungdomsskolen. Jeg har til stadighet fortsatt tanken i bakhodet, og den er der alltid, selv om den ikke alltid fokuseres på. Enkelte opplevelser kan faktisk være så sterke at de aldri vil forsvinne. Psykiske sår kan gro like dårlig som enkelte fysiske. Psykisk smerte kan også forplante seg til å bli fysisk.

 

På en måte har jeg selvmord som en "plan B" hvis hele livet mitt skulle gå på trynet, noe jeg ikke ser på som veldig sannsynlig akkurat nå. Men jeg finner det betryggende å vite at hvis alt går i dass, så er det ikke værre enn å trykke på stopp-knappen, så vil det hele være over.

 

Jeg betrakter meg selv som en svært oppegående og rasjonell person, som har vært utsatt for en rekke uheldige og urettferdige hendelser og personer. Skal det at andre ødela for meg gjøre meg til en person uten "sine fulle fem"? Jeg er faktisk så rasjonell at jeg har pratet med både kjæreste og familie om tankene mine, og det har til en viss grad hjulpet, men som sagt, det er ikke alle sår som kan leges. Det er ikke alltid hjelp å få.

 

Å si at selvmordstanker bestandig er urasjonelle hører ikke hjemme noe sted. Det vitner kun om manglende forståelse og empati.

[JBlack]

Jeg har til stadighet fortsatt tanken i bakhodet, og den er der alltid, ...

7436655[/snapback]

Ikke for å være slem, men dette vil jeg ikke kalle rasjonelt. Det ligger en irrasjonell bit i psyken din som kan få deg til å begå en handling du ellers ikke ville gjort.

 

Det jeg sier her er ikke at du ikke er rasjonell. Men at man i denne sammenhengen kan se på rasjonalitet som noe man har i mer eller mindre grad. Med andre ord det su selv skriver «Du vet ingenting om hvor oppegående en selvmordsutøver egentlig er. Det varierer sterkt fra person til person.»

 

Når det gjelder selve temaet så er det veldig vanskelig. Det er en etisk konflikt mellom å gjøre det man kan for å bevare et menneskes liv, og retten til å bestemme over ens eget liv.

 

Det er ikke tvil om at en del som i perioder har ønsket å dø, i ettertid er lykkelig for at de ble hindret i å ta sitt liv. Allikevel er det ikke tvil om at å tvinge noen til å gå hjennom et helvete de ikke ønsker å gå gjennom er et overtramp mot deres frihet.

 

Fasiten på konflikten har jeg ikke, men jeg heller mot at retten til å bestemme selv står sterkest.

[Wlffrsether]

Jeg er grunnleggende for retten til å ende eget liv.

 

Der er dog vanskelig å akseptere at en person ender eget liv, hovedsaklig for de som overlever vedkommende. I de fleste diskusjoner om dette temaet jeg havner i, så er det noen som drar frem det at de synes det er dårlig gjort overfor de overlevende, at det rett og slett er egoistisk å ende eget liv. Da svarer jeg at dette er en vel så egoistisk mening, om ikke enda verre.

 

Man må ikke glemme at det er en grunn til at noen velger å gå så langt som å ta sitt eget liv. Det er ikke noe man finner på ut av det blå. Man får heller bruke de ressursene man har til å sørge for at folk ikke har noen grunn til å foreta en så drastisk handling som dette faktisk er.

 

Et annet spørsmål som dukket opp her forleden:

Har vi plikt til å hindre folk i å ta sitt eget liv? Altså, å stoppe en person i handlingsøyeblikket.?

Har vi rett til å stoppe vedkommende?

 

Grunnleggende så mener jeg; nei, vi har hverken plikt eller rett til dette. Dette må få lov til å være et valg som hver enkelt kan ta selv. Jeg vil derimot påberope meg retten til å prøve og finne ut hvorfor en person velger å gå så langt. Hvis jeg, ved å spørre hvorfor, kan få en person til å tenke igjennom dette en ekstra gang, så har jeg gjort det jeg føler jeg har rett og plikt til. Hvis vedkommende allikevel velger å ende livet sitt, så ser jeg på det slik at da hadde nok vedkommende en grunn til å gå så langt.

 

Når det er sagt så er det sannelig ikke sikkert at jeg selv ville ha vært i stand til å følge dette selv om jeg hadde kommet i en slik situasjon at jeg kunne ha hindret en i å ta sitt eget liv.

[JBlack]

Et annet spørsmål som dukket opp her forleden:

Har vi plikt til å hindre folk i å ta sitt eget liv? Altså, å stoppe en person i handlingsøyeblikket.?

Har vi rett til å stoppe vedkommende?

 

Grunnleggende så mener jeg; nei, vi har hverken plikt eller rett til dette. Dette må få lov til å være et valg som hver enkelt kan ta selv.

7437028[/snapback]

Plikten til å stoppe noen forsvinner ikke av at vedkommende har rett til å ta sitt eget liv. I såfall hadde ikke dette vært et etisk problem i det hele tatt. Konflikten ligger jo nettopp i at plikten til å stoppe noen kolliderer med retten denne har til å velge selv.

[Royo]

Ikke for å være slem, men dette vil jeg ikke kalle rasjonelt. Det ligger en irrasjonell bit i psyken din som kan få deg til å begå en handling du ellers ikke ville gjort.

 

Det jeg sier her er ikke at du ikke er rasjonell. Men at man i denne sammenhengen kan se på rasjonalitet som noe man har i mer eller mindre grad. Med andre ord det su selv skriver «Du vet ingenting om hvor oppegående en selvmordsutøver egentlig er. Det varierer sterkt fra person til person.»

7436942[/snapback]

Tanken er der som et levende minne kan man si, ikke noe jeg for øyeblikket planlegger å utføre.

 

Er det i prinsippet noe mer rasjonelt å begynne å samle på frimerker sammenlignet med det å ta sitt eget liv? Hva er det som er rasjonelt, og hva er det som er irrasjonelt? Må ikke rasjonalitet stå i kontekst til det en selv opplever?

 

For meg virker det irrasjonelt å samle på frimerker, men jeg skjønner godt at enkelte personer finner det nyttig. Hva er da en frimerkesamler, rasjonell eller ikke? (Kanskje var dette et dårlig eksempel, men det var det første jeg kom på.)

Endret 6. desember 2006 av Royo

[JBlack]

Rasjonalitet er å handle ut ifra fornuft og ikke øyeblikkets følelser.

 

For eksempel:

Man står i butikken og har veldig lyst på en sjokolade. Man vet gleden varer i to minutter, og man vil angre etterpå fordi man er for feit. Men allikevel kjøper man sjokoladen. Det er irrasjonelt.

 

Å samle frimerker er ikke irrasjonelt. Det er en hobby som samleren har glede av. Det er ikke irrasjonelt å drive med noe man blir i godt humør av.

[Royo]

Så hvis man ser på konsekvensen av det å dø som noe positivt (det som totalt sett gir mest glede) og samtidig som den mest fornuftige løsningen, da er det greit å begå selvmord?

Endret 6. desember 2006 av Royo

[Arinomi]

Jeg føler ikke noen trang til å ta mitt eget liv, ikke har jeg følt det før heller.

Ettersom jeg ikke har noen anelse om hvordan det må føles, dersom man er kommet så langt at man faktisk vil dø, kan ikke jeg forby andre å kontrollere sine egne liv, selv ende det.

 

Jeg er enig i at det skulle vært mulig at man kunne for eksempel gi andre tillatelse til å ta sitt liv, dersom man enten psykisk eller fysisk ikke er i stand til det. Dette er jo så klart et moralsk spørmål, men loven skal ikke straffe noen for å yte andres dokumenterte vilje, det være via et opptak, en kontrakt, eller autoriserte vitner.

 

Om man vil ta livet av seg selv, skal man ikke ses ned på, for eksempel ved å si:

"Pøh, han drepte seg selv, så svak han var". Heller "Han drepte seg, det var virkelig synd i han. Men han holdt ut så lenge, og det er flott!".

Man aner ikke hvordan slike mennesker har det (nei, jeg setter ikke noen i en bås), så hvordan kan man bedømme folk etter det? Kanskje man virkelig hadde problemer?

 

Så klart, noen er sta og vil ikke ha hjelp, som visse jeg kjenner, men man kan ikke vite det sikkert. I stedet for å se ned på folk med slike problemer, skal man heller prøve å hjelpe så godt man kan, eller skaffe profesjonell hjelp.

 

Kort og godt: Ja, jeg synes man bør få velge selv når man vil dø. Det er en selvfølge.

[L4r5]

Jeg er enig i at det skulle vært mulig at man kunne for eksempel gi andre tillatelse til å ta sitt liv, dersom man enten psykisk eller fysisk ikke er i stand til det.

7437534[/snapback]

Denne forespørselen har jeg faktisk fått en gang... Det var ikke særlig gøy. En jeg kjenner hadde vært i en ulykke og blitt lam fra halsen og ned.

Hadde ikke vært noe problem for meg å slippe unna med det heller. Han har sukkersyke og det hadde vært lett å gi han "litt" for mye insulin ved et "uhell".

Jeg greide likevel ikke å gjøre det. Dette er et par år siden og han sliter fortsatt med depresjoner o.l.

Noen ganger tror jeg at jeg burde ha hjulpet han, men jeg hadde ikke greid å leve med meg selv etterpå.

[Royo]

Jeg er enig i at det skulle vært mulig at man kunne for eksempel gi andre tillatelse til å ta sitt liv, dersom man enten psykisk eller fysisk ikke er i stand til det.

7437534[/snapback]

Denne forespørselen har jeg faktisk fått en gang... Det var ikke særlig gøy.

 

...

 

Noen ganger tror jeg at jeg burde ha hjulpet han, men jeg hadde ikke greid å leve med meg selv etterpå.

7437598[/snapback]

Et slikt dillemma har jeg aldri vært utsatt for selv, og det er et temmelig vanskelig et.

 

Hadde jeg selv kommet i en slik situasjon, og vært helt sikker på å unngå rettsforfølgelse og ansvarspåskrivelse, tror jeg faktisk at jeg ville gjort det.

 

Men i ditt eksempel ville vel du blitt stemplet som den "uaktsomme" morderen? Dette vanskeliggjør spørsmålet betraktelig. Skal ens eget liv bli dårlig som følge av at man gjør det bedre for en man bryr seg om?

[JBlack]

Rasjonalitet er å handle ut ifra fornuft og ikke øyeblikkets følelser.

 

For eksempel:

Man står i butikken og har veldig lyst på en sjokolade. Man vet gleden varer i to minutter, og man vil angre etterpå fordi man er for feit. Men allikevel kjøper man sjokoladen. Det er irrasjonelt.

 

Å samle frimerker er ikke irrasjonelt. Det er en hobby som samleren har glede av. Det er ikke irrasjonelt å drive med noe man blir i godt humør av.

7437201[/snapback]

 

 

Så hvis man ser på konsekvensen av det å dø som noe positivt (det som totalt sett gir mest glede) og samtidig som den mest fornuftige løsningen, da er det greit å begå selvmord?

7437225[/snapback]

Jeg uttalte meg ikke om rett og galt i denne sammenheng, bare om rasjonelt og irrasjonelt.

 

Og det at 'man ser på konsekvensen av det å dø som noe positivt' er ikke nødvendigvis et rasjonelt syn heller.

[Royo]

Jeg uttalte meg ikke om rett og galt i denne sammenheng, bare om rasjonelt og irrasjonelt.

 

Og det at 'man ser på konsekvensen av det å dø som noe positivt' er ikke nødvendigvis et rasjonelt syn heller.

7438269[/snapback]

(Nå er vel rasjonalitet og riktighet begreper som er tett knyttet til hverandre?) Det jeg lurer på er hvem det er som skal avgjøre hva som er rasjonelt eller ei?

 

Det virker som at tabuer i samfunnet også er det som blir betraktet som irrasjonelt (uklokt/dumt/feil). Dette synes jeg i så fall er en skummel generalisering.

 

Fra ordboken (for ordens skyld):

rasjonel'l adj -elt, -e

1 fornuftsmessig

2 fornuftig, vel planlagt

Endret 6. desember 2006 av Royo

[golv]

Viss livet til vedkommende er rett og slett grusomt, og ikkje har noko lyst til å leve lengre, so tykkje eg at ein bør begå sjølvmord. Eg ser ikkje vitsen med å leve lengre.

[L4r5]

Tilslutt en oppfordring til alle som overveier å ta sitt eget liv: Ikke tenk på å innvolvere andre i din handling! Kan dere overhode forestille dere hvordan det ville være for f.eks. en trailersjåfør å leve med et liv på samvittigheten? Og hvordan vet dere at de ikke blir skadet selv?

 

Denne forespørselen har jeg faktisk fått en gang... Det var ikke særlig gøy. En jeg kjenner hadde vært i en ulykke og blitt lam fra halsen og ned.

Hadde ikke vært noe problem for meg å slippe unna med det heller. Han har sukkersyke og det hadde vært lett å gi han "litt" for mye insulin ved et "uhell".

Jeg greide likevel ikke å gjøre det. Dette er et par år siden og han sliter fortsatt med depresjoner o.l.

Noen ganger tror jeg at jeg burde ha hjulpet han, men jeg hadde ikke greid å leve med meg selv etterpå.

7437598[/snapback]

 

Måtte bare quote meg selv på et par punkter for å klargjøre en ting.

Da jeg sier at man ikke bør innvolvere andre bl.a. pga kan skade så mente jeg ikke bare fysisk. Jeg er den dag i dag ikke sikker på at jeg gjorde det rette i den situasjonen i quote nr. 2.

Plager meg kan man si.

 

og jeg hadde garantert lurt enda mere på om jeg gjorde det rette om jeg hadde gjennomført det assisterte selvmordet jeg nevner der...

[Zappza]

Jeg synes man burde få lov til å velge selv om man vil leve eller dø. Det er ditt liv man prater om, man skal få bestemme selv.

[Me sjøl]

Jeg skjønner ikke at folk kan påstå at det er egoistisk å ta sitt eget liv ("Tenk på de etterlatte" osv.) Er det ikke ekstremt egoistisk å kreve at noen utelukkende skal leve for andres del?

Jeg er heller ikke enig i at selvmord alltid er en feig løsning. Tar man livet sitt så gir man jo slipp på det viktigste man har i livet, nemlig livet selv.

 

Men når det er sagt så skjer jo mange selvmord mens utøveren ikke er i en sinnstilstand til å gjøre seg opp rasjonelle meninger om sitt eget liv.

 

Et annet spørsmål er: hvis man vet at noen planlegger selvmord, har man da et ansvar for å gripe inn? Bør man snakke med personen om det, fortelle det til andre eller la det gå sin gang? Tanken slo meg da jeg hørte om filmen The Bridge. Det er en dokumentar hvor filmskaperne har stått et år ved Golden Gate-broen i San Fransisco og filmet folk som tar selvmord ved å hoppe fra broen. Etterpå har de intervjuet de etterlatte. Det første som slo meg da jeg hørte om dette var: hvorfor i helvete grep de ikke inn? Hvorfor forsøkte de ikke å snakke med disse personene? Noen av dem, kanskje langt de fleste, hadde vel kommet til å være glad i ettertid for at noen hadde overtalt dem til å ikke ta livet av seg.

[Bruktbilen]

Går på etiske spørsmål om du vil hjelpe dem vekk fra det eller ikke. Kommer an på hva du vil.

 

Kanskje de respekterte de personene som tok selvmord, eller kanskje de ville lage en film... Nå stod også kameraene på i flere uker, skulle de liksom bare bli der og overvåke hele brua, ha folk stående på brua klar til å redde folk, uten å få betalt?

[Me sjøl]

De må ha vært og sjekket til kameraene osv. ganske ofte, så det ville vært rart om de ikke var der under noen av selvmordene. Jeg synes fortsatt det virker respektløst å komme til de etterlatte og si: "hei, vi har filmet selvmordet til din sønn/datter/kjæreste/venn/bror/søster/osv, og vi vil gjerne intervjue deg om det."