Selvmord og litt tanker rundt det

[4588pkdkrikue5c]

Jeg forstår personlig hvordan du har det. Har flere ganger vært inne på tanken selv. Har ikke noe spennende liv i det hele tatt. Står opp, drar meg på skolen, går å legger meg igjen når jeg kommer hjem, ser litt på TV, bruker PC'en til langt på natt og tilbake til sengs igjen.

Har riktignok aldri hatt mot til å gjøre noe med det, men det har fristet. Det av to grunner, den ene for å bli ferdig med dette drittlivet, og den andre for å se om noen hadde reagert.

 

Personlig er jeg nå på bedringensvei. Vinteren er over, jeg er kommet inn på videregående skole (noe jeg ikke trodde ville skje), karakterene begynner å komme litt opp, jeg trener, og går ut.

Må innrømme at mye av den store depresjonen har vært overdrevet PC bruk, som har gått utover lekser, og fritid. Fysj!

Men jeg forstår deg veldig veldig godt. Har hatt det sinnsykt vanskelig og tar så mange ganger stått å tenkt "nå har jeg sjansen". Men ikke gjør det.

Jeg er kommet over det. Er ikke helt på høyden for all del, men det kommer seg nå litt. Vil si det er viktig å være ute med venner, prøve å kutte ned på PC bruk om du har det som problem. Det blir rett og slett en besettelse. Det så jeg ikke før jeg fikk en helvetes kjeft av foreldrene mine om at jeg måtte skjerpe meg. Har ikke hatt det bedre enn nå, men kan ikke huske hvordan det er å være helt på høyden.

Men prøv å holde ut, kanskje det snur seg.

[Frohman]

Men det er fordi døden har blitt synonymt med "ingenting", så er det også synonymt med "ingen smerte ei sorg", så det at man sier man søker døden er et forvrengt vers om at man søker et liv uten smerte.

8575737[/snapback]

Ingen sier jeg ønsker et liv uten smerte, jeg sier jeg ikke ønsker:

Ingen forpliktelser, inget stress, ingen tanker, ingen lyst... bare ingenting.

Om det er døden som kreves for å få det, så må jeg dø. Såklart, jeg ønsker ikke å dø enda. Det er en del ting jeg vil prøve først, men jeg tenker når jeg er 70-80 og havner i rullestol, blir det nok så jeg triller utenfor en kant, ja.

[Firesky]

Jeg kjenner meg litt igjen i trådstarters innlegg, jeg har det siste året slitt mye med depresjon men for ca 3-4 mnd siden begynte det å gå riktig vei å i dag har jeg det ganske greit, men fremdeles henger selvmordstankene etter, det er ikke konstant, men det hender jeg begynner å tenke på det helt uten videre.

Jeg har hverken lyst til å ta selvmord eller kommer til å gjøre det, så jeg syntes det er rart at dem fremdeles plutselig uten videre dukker opp.

Rare greier igrunnen...

[lain]

En god del mennesker blir ivaretatt på denne måten. Desverre fanges ikke alle opp, med de tragiske utfall dette får.

8575254[/snapback]

Hvorfor skal man tvinge noen som ikke vil leve, til å leve?

8575319[/snapback]

Man skal ikke tvinge noen som ikke vil leve, til å leve. Ingen kan nekte deg å hoppe fra en høyblokk, eller svelge 1000 tabletter. Alle kan velge selv.

 

Men dersom jeg fikk kjennskap til at du ønsker å avslutte livet, kan jeg spørre om du ønsker hjelp. Hvorfor skulle du fortelle til meg at du ønsker å ta livet ditt, dersom du ikke ønsker hjelp? Da kan du jo bare ta livet ditt, og ikke fortelle meg om det.

 

Selvsagt kan man ha et avklart og adekvat ønske om å dø. Men kravet er at du må være istand til å forstå konskvensene av dine valg, og du må være realitetsorientert. Dersom man ikke er det, kan man ta kontakt med ordensmakt og kreve personen framstilt for lege/psykiater.

 

Det er mange mennesker her i Norge som helt adekvat velger å tre ut av livet. Desverre er det altfor mange som ikke er adekvat, og ikke får nødvendig hjelp til å leve livet videre.

8575694[/snapback]

 

Sannsynlig det beste innlegget jeg har sett å tråden til nå.

 

Til trådstarter: Om du velger å ta livet ditt mens du kjører bil, velg en utvei som ikke direkte tar med seg andre, f.eks fjellvegg eller innsjø. Om du ikke vil at familien skal vite at det var selvmord, er disse bedre enn om du velger fronten på en trailer.

 

Kjenner et par yrkessjåfører som ikke klarer å kjøre på hovedveiene lengre, pga de så rett i øya på fyren som kjørte i fronten på dem (med andre ord tydelig hva som var hensikten).

 

Du burde også prøve å snakke ut med noen, helst da en lege eller psykiater, se om det kan være en løsning på ting, om det er noen form for behandling å få, trenger ikke være piller, om du ikke liker dem, da det finnes mange former for behandling.

 

Lykke til.

[Melisma]

Det finnes utallig mange folk som har forsøkt selvmord, men uten suksess. og i ettertid så hører man jo om mange som sier " jeg er så glad for at jeg ikke klarte å ta livet mitt"

 

Det viktigst jeg har lært av tragediene og de stressfulle traumatiske periodene/hendelsene mine i livet mitt, er at jeg ALDRI skal ta noen livsforandrene avgjørelser når jeg befinner meg på det verste tidspunktet.. bare bite tenna sammen og holde ut. uansett hvor jævlig det er..

 

hvis jeg noengang kommer til det punktet hvor jeg vil ta livet mitt, ja da kal jeg bare tømme kontoen og reise så langt flyet tar meg, legge gamle livet mitt i "glemme skuffen" .. og se hvor veien fører meg hen..

[Firesky]

hvis jeg noengang kommer til det punktet hvor jeg vil ta livet mitt, ja da kal jeg bare tømme kontoen og reise så langt flyet tar meg, legge gamle livet mitt i "glemme skuffen" ..  og se hvor veien fører meg hen..

8578371[/snapback]

Jeg tenkte samme tanken i fjor sommer da jeg var helt på bånn, angrer nesten litt på at jeg ikke gjorde det, kunne blitt en fin tur.

Har også hørt fra andre at slikt hjelper, får koplet av og tatt en pause fra det gamle livet

[Melisma]

Jeg tenkte samme tanken i fjor sommer da jeg var helt på bånn, angrer nesten litt på at jeg ikke gjorde det, kunne blitt en fin tur.

Har også hørt fra andre at slikt hjelper, får koplet av og tatt en pause fra det gamle livet

8578400[/snapback]

 

 

Ja, jeg har liksom alltid drømt om å dra til USA og besøke stedene jeg bare har sett på tv, i filmer, serier osv.. så da tenker jeg, hvorfor ikke oppleve det en gang ihvertfall! og som du sier så får man koblet av på en måte. og god sjanse for at noe positivt skjer, man møter nye mennesker eller man får ett helt nytt perspektiv på ting.. få ladet opp batteriene.. og uansett så er det bedre for familen at man er bortreist og har mulighet for å komme tilbake, enn at man er borte for alltid og aldri kommer tilbake..

[kash]

**Fant ingen brukbare temner som var oppe som tok i bruk gestefunksjonen angående selvmord, så tenkte jeg kunne lage en ny**

 

Har et litt rart problem kan man vel si... Har slitt med selvmordstanker i et par år nå, men jeg har vel egentlig ikke noe å være sur eller trist over, jeg har jo et par ting som jeg har å se fram til, så ser ikke hvorfor jeg skulle være trist egentlig.

 

Jeg fikk førerkortet for ei stund sida, og jeg kan ikke slutte å tenke på å ta livet mitt, svært rart egentlig. Se filmen Crash fra 1996, noe av samme situasjon gjelder med meg, bare jeg blir ikke tent på det 

 

I flere år har jeg tenkt på å ta livet mitt, men aldri funnet den "rette" metoden, så fikk jeg lappen for 6 måneder siden og jeg hadde aldri tenkt på tanken før, men jeg kan ikke klare å gi slipp på tanken av å ta livet mitt ved å dø i en bilulykke. Bare idèen av å ha muligheten hver dag til å ta livet mitt setter meg i en litt rar situasjon.

 

Jeg ser det på som et spill, la oss si du spiller DDR for eksempel, og du har satt deg et nivå du skal nå og stopper ikke før du har nådd det nivået, når du da har kommet opp til det nivået på spillet kan du bare fortsette helt til det blir game over, siden du ikke har noe å tape.

 

Det er slik jeg ser livet nå, jeg har det relativt fint i livet mitt, men tanken av å kunne ta livet mitt er så "spennende" på en måte. Å kjøre i 80 mot en annen bil(skremmende at jeg fantaserer å innvolvere andre  )...

 

Noe som fikk meg til å tro på "Gud" var at hver gang jeg skulle ta livet mitt, eller var langt nede, så bad jeg faktisk og var mer eller mindre som i lykkerus... Som om noen passer på meg, rare saker det her...

 

Nå prater jeg bare helt fucked opp sikkert, så stopper. Måtte bare skrive det ned som annonym på forumet, kan ikke bruke min sanne profil desverre 

7405578[/snapback]

Dersom du har slitt med selvmordstanker i flere år, anbefaler jeg deg å oppsøke profesjonell hjelp. Siden du bruker ordet "slitt" så antar jeg at du sliter eller lider med disse tankene. Utrolig mange i dette samfunnet som lider, og det er trist. Men fatt mot, det finnes gode behandlingsmetoder.

 

Det er faktisk slik at hvert år dør det ca 3-4 hundre mennesker i trafikken, og ca det dobbelte tar selvmord. Av disse som dør i trafikken er det nok store mørketall, av de grunner som du skisserer.

 

En løsning for deg kan være å prate med en nær venn. Ikke vær redd for å være et menneske, alle mennesker møter motbør i livet. Dersom du har en nær venn, som du stoler på, så vil det nok hjelpe mye å åpne deg for ham/henne, og fortelle om din lidelse. Noe av det verste er å lide alene. Du tenker kanskje: Jeg vil ikke bekymre vennen min eller belemre han med mine problemer. Jeg vet jo ikke hvordan han reagerer, kanskje han tror at jeg er gal. Det er flaut å vise svakhetstegn, jeg vil jo gjerne framstå som en sterk person, som klarer alt.

 

Sannsynligvis blir du ganske overrasket. Din venn tenker nok sannsynligvis heller: Tenk at han stoler så mye på meg at han velger å dele sine innerste tanker med meg. Tenk at jeg innbyr til såpass tillit at noen åpner seg for meg. Tenk at min gode venn lider i det stille, og nå kan jeg hjelpe ham og prøve å forstå ham.

 

Du vil sannsynligvis oppleve en lettelse ved å slippe ut litt "damp". Din venn får for deg en "containerfunksjon", du kaster litt dritt i containeren

Jeg mener ikke at du skal fortelle hele verden om din lidelse, og du må selvsagt også passe på at ikke containeren renner over av dritt.

 

Så er det store spørsmålet: Vil du ut av lidelsen og arbeide med deg selv? Eller vil du fortsette i samme spor som du har gjort noen år, og lide for deg selv? Dersom du vil ha hjelp til å komme ut av lidelsen (jeg antar det siden du tar dette opp på forumet), så bør du oppsøke en lege/psykolog/psykiater. En som kan hjelpe deg å forstå ditt negative tankesett, hvorfor du lider og vise deg veier ut av lidelsen!

 

Lykke til, og stå på!

Endret 10. mai 2007 av kash

[pumba50]

Ingen sier jeg ønsker et liv uten smerte, jeg sier jeg ikke ønsker:

Om det er døden som kreves for å få det, så må jeg dø. Såklart, jeg ønsker ikke å dø enda. Det er en del ting jeg vil prøve først, men jeg tenker når jeg er 70-80 og havner i rullestol, blir det nok så jeg triller utenfor en kant, ja.

8576637[/snapback]

Det å ville dø, er én ting. Det å fortelle i full åpenhet at man vil dø, er et budskap, det er to helt vidt forskjellige ting. Derfor tror jeg deg ikke når du forteller at du vil ta livet ditt, fordi du søker medlidenhet med det, og det er et tegn på at du faktisk vil leve.

 

Det er litt dypt eller vanskelig å forstå, men hvis du setter deg inn i det så skjønner du det. Det kan høres kontroversielt ut, men det gjør ingenting siden vi er på et forum, og det er jo det forumet er til for.

 

Litt ironisk, folk som truer med selvmord tør oftest ikke ta selvmord, for dem er "redd for smerten" ved å dø. Dem lever et liv i smerte, og så er dem redd for smerten for å gå inn i en tilstand der det ikke ER smerte.

 

Jeg står fast på at alle folk som sier dem søker døden, er løgnere som søker medlidenhet. Å søke døden er ikke synonymt med å fortelle at du søker døden. Å si at man søker døden er å fortelle at man søker bort fra alt i livet, for alt ser negativt ut, det er folk uten fremtidsvisjoner, dem ser ikke annet enn sort.

 

La meg si det på en annen måte; Hvis du sier du søker døden, så sier du det fordi du vil bort fra all smerte i livet. Let's face it. Jeg gjentar: Det er ikke logisk å søke døden, den representerer ingenting. Folk med ekstremt komplisert liv og med ekstremt mange problemer, har BEHOV for ett uttrykk som beskriver livstilstanden deres, og det er "selvmord"

 

Grunnen til at endel folk blir frustrert over dette jeg sier nå, er fordi jeg "fucker" opp språket deres. Mange liker dette uttrykket svært godt, og hvis jeg ødelegger det, så er det ikke rart folk bilr sinte. Jeg skjønner det svært godt.

Endret 10. mai 2007 av Databamse

[Frohman]

Det å ville dø, er én ting. Det å fortelle i full åpenhet at man vil dø, er et budskap, det er to helt vidt forskjellige ting. Derfor tror jeg deg ikke når du forteller at du vil ta livet ditt, fordi du søker medlidenhet med det, og det er et tegn på at du faktisk vil leve.

8579371[/snapback]

Hvor sa jeg det?

Endret 10. mai 2007 av Okstad

[pumba50]

Hvor sa jeg det?

8581602[/snapback]

Det var en hypotese forklart ved å fortelle i tredjeperson. Det var ikke ment mot deg.

[Melisma]

ver en familie med 4 - 5 barn.. Han ene sønnen døde, også tok den andre livet av seg selv så han kunne være med broren DET er en tragisk skjebne det.. Er nok mange grunner til at man velger denne utveien..

[pumba50]

ver en familie med 4 - 5 barn.. Han ene sønnen døde, også tok den andre livet av seg selv så han kunne være med broren    DET er en tragisk skjebne det.. Er nok mange grunner til at man velger denne utveien..

8582320[/snapback]

Det er greit å sørge over dem man mister, men når folk som har tatt selvmord har gått inn og bestemt seg, så tror jeg det er for sent.

 

Jeg tror det fins én grunn fremfor mange grunner. Dem mangler positive fremtidsvisjoner. Hvem som helst som har et problem, kan takle problemet, det eneste jeg kan se som folk ikke klarer å takle, er vedvarende problemer.

 

Tror du at alt det negative du står for som du har opplevd og som du har gjort i fortiden virkelig er deg? Nei, det var deg, men du er en helt annen person. Noen personer vil stemple deg og fryse tiden akkurat der du var som verst, men viktig å huske at man aldri er den man var i fortiden. Du er i nåtiden og fremtiden skaper ditt nye jeg. Til poenget: Et problem (som var en del av din fortid) som fortsetter inn i fremtiden, er det eneste problemet som driver folk til selvmord, det kan ikke være noe annet, med andre ord de vedvarende problemene. Derfor er det mangel på fremtidsvisjoner som er hovedtingen til selvmord.

Endret 10. mai 2007 av Databamse

[Gjest Gjest_Charly_*]

Til dere som skriver i dette forumet om at dere vurderer å begå selvmord

 

Jeg er en 32 år gammel mann som har ansvaret for en liten avdeling. Vi er et sammensveiset miljø på godt og vondt. I dag har jeg gjennomført den tyngste samtalen jeg noensinne har hatt. Sønnen til min nærmeste kollega tok livet sitt i går. Han valgte å henge seg etter lengre tids depresjon, angivelig på grunn av ei jente som har avvist ham etter et intenst kjærlighetsforhold. Min kollega hadde sammen med sin kone bare denne ene sønnen. Han har bestandig snakket mye om ham og han ble bare 21 år. Den meste sårbare alderen. Man vet ikke da at jenter kommer og går spesielt i 20 års alderen. Man vet ikke at man ved rene tilfeldigheter kan møte mennesker som blir dine venner livet ut. Så tar han livet sitt i bunnløs fortvilelse over sin egen situasjon.

 

Da jeg ringte ham var han fortsatt i sjokk. "Alt vi har gjort sammen har vi gjort for ham -Hva skal vi leve for nå?", spurte han. Han gråt og gråt. Jeg begynte å gråte. Ingen ting jeg sier kan noensinne lindre den smerten han og kona opplever nå. Og jeg tror dessverre de aldri vil komme over tapet noensinne.

 

Jeg har nå opplevd 4 selvmord i min omgangskrets, men ingen så nær som dette. Det er så ubegripelig for oss som befinner oss rundt. Vi kan aldri sette oss inn i den sorg og lidelse som et menneske med selvmordstanker opplever. Men det som forbauser meg er at vi mennesker iblant klarer å fortrenge det faktum at det finnes mennesker som elsker oss høyere enn vi noensinne klarer å fatte. Tanker om selvmord handler ofte om at man ikke ønsker å påføre sine nærmeste mer smerte. Man vil ikke lenger være en byrde for andre. Jeg skal love dere at tapet, skyldfølelsen og savnet som de etterlatte sitter igjen med, aldri kan være i nærheten av den byrden de noensinne måtte ha følt.

 

Jeg skal være forsiktig med å moralisere. Men det å prøve å forestille seg den lidelse du kan påføre dine nærmeste ved å velge å ta ditt eget liv, kan kanskje være starten på en vei tilbake til nettopp livet. Den gode følelsen som du måtte ha mistet underveis - kanskje kan du finne den igjen?! Men du må ville det selv og du må oppsøke hjelp hos dine nærmeste. De vil hjelpe deg med å finne gode ting som du kan fokusere energien din på. Erkjenn at det du egentlig ønsker er å ha det bra, være fri for sorger. Det tror jeg ikke du finner i døden. Der finnes bare tomhet.

[theoriginalAidskake]

Jepp. Jeg har selv mistet en venninne i selvmord, og jeg er overbevist om at hun kunne få det bra. Dessverre er det for sent nå. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg, andre venner og ikke minst familiemedlemmer har stilt spørsmålstegn om hvordan ting kunne vært annerledes. Det nytter ikke å tenke sånn, fordi hun er borte. Hun kommer ALDRI tilbake, og det må vi leve med.

 

Jeg jobber med selvmordforbygging, og han ene jeg sitter i styret med kom hjem og fant sin 15 år gamle datter død for 1,5 år siden. Hun hadde skutt seg selv. FEMTEN år. Hun var riktig nok veldig syk, og dette hadde gitt hun sterke depresjoner, men hun var på bedringens vei. Tenk på alt hun går glipp av. Vidregående, kjærester, reiser.

 

Jeg prøver ikke gi mennesker som vil ta sitt eget liv dårlig samvittighet. Jeg vil bare at de skal huske på at uansett hvor dritt ting er, så er det mennesker som er glad i de akkurat som de er. Mennesker som ikke stiller krav til de på noen som helst måte.

Jeg tror virkelig at ting kan bli bedre. Men da må man ikke grave seg ned i et mørkt hull av egen fri vilje. Man kan ikke fjerne problemene til noen, men man kan stille opp. Det er personen som vil dø som er nødt til å ta det største steget og innse at det ikke er smerte man vil føle.

Jeg vet av erfaring at det er vanskelig å se lyset i enden av tunnellen i blant. Derfor det er viktig å ta i mot den hjelpen man kan få.

[4588pkdkrikue5c]

De to siste innleggene her var meget godt skrevet!

Jeg synes det er så flott at folk greier å sette ord på slike tabu ting. Somsagt kjempeflott skrevet, jeg er svært enig.

[ilpostino]

men hun var på bedringens vei.

 

det er nettop da folk velger å gjøre det slutt. jeg har selv mistet en kompis som tok selvmord på julaften for cirka halvannet år siden. han hadde lenge slitt med depresjoner.

[Firesky]

det er nettop da folk velger å gjøre det slutt. jeg har selv mistet en kompis som tok selvmord på julaften for cirka halvannet år siden. han hadde lenge slitt med depresjoner.

8590972[/snapback]

Ahh kjenner til noe av det samme, jeg satte natt til første juledag å snakka en venn vekk fra selvmord.