Slutte hos psykolog?

[flippa]

Vet ikke om dette er rette stedet å prøve på, men alltids verdt et forsøk.

 

Er en jente på 19 som sliter med depresjoner og sosial angst, har gjort dette i mange år. Siste halvåret har jeg gått jevnlig til psykolog, men det er også der problemet ligger nå.

 

Jeg føler ikke at dette bringer meg noe fremover, tvert imot. Pga familieforhold, i tillegg til det at jeg har problemer med å stole helt og fullt på noen, har jeg valgt å ikke fortelle noen hva det er jeg sliter med. Uttapå er jeg en gladjente, og det er ikke noe jeg kan eller vil forandre på..

 

Å skulle "snike" seg avgårde til psykolog i arbeidstiden er etterhvert blitt en påkjenning. Jeg er lei av å lyge for andre, lei av å snike meg rundt og håpe at ingen ser meg. I tillegg blir det til at jeg, som den håpløse personen jeg er, stadig bekymrer meg. Allerede dager før time hos psyken begynner jeg å tenke på hva jeg skal si, hva h*n kommer til å si, hva h*n kommer til å synes... Jeg vet at dette er ulogisk, ting blir allikevel aldri som man tenker seg, men det er vanskelig å slutte.

 

Når jeg først kommer til psykologen, snakker vi om irrelevante ting. Jeg blir veldig usikker i sånne situasjoner, mest av alt fordi at jeg aldri har fortalt noen om mine problemer, og å skulle fortelle alt til denne personen er vanskelig, for ikke å si umulig. Når jeg blir usikker, jatter jeg med. "Føler du at det er viktig, det vi snakker om nå?" "Joda." Heh, nei, men hva faen kan jeg si?

 

Etter timen tenker jeg alltid lenge på det som IKKE ble sagt, det jeg burde si. Deretter begynner jeg på nytt å tenke på hva jeg skal si neste time, and so it goes. Sånn som det er nå føler jeg at dette bare drar meg lenger ned, jeg får enda flere bekymringer på toppen av det hele, og har mest lyst til å slutte.

 

Men hvordan slutte? Å skulle si det face-to-face er en umulighet. Først å skulle si det, så forklare hvorfor. Noen som har noen tips til hvordan man kan gjøre dette på enklest mulig måte, og så bli ferdig med det?

 

(Høres jo nesten ut som om jeg skal slå opp med typen her... )

[Gjest Slettet+9812398713]

Det virker ikke som om du har tillit nok til psykologen.

Og det er på mange måter som å slå opp med typen

 

For å slutte kan du evt. sende brev - så slipper du konfrontasjon. Telefon - om du orker.

 

Det viktigste er at du aldri gir opp, men pause fra psykologen kan være et bra forslag for å tenke gjennom ting.

[ChaosPredicted]

Problemet er jo at du ikke føler at du kan stole på psykologen din, og da sier det seg selv at disse timene på mange måter er relativt meningsløse. Om du har andre personer i livet ditt som du faktisk føler at du kan stole på vil jeg oppfordre deg til å snakke med dem. Hvis ikke må du nesten bare konfrontere psykologen din med dette. Lykke til uansett.

[DuTTZi]

Er en jente på 19 som sliter med depresjoner og sosial angst, har gjort dette i mange år. Siste halvåret har jeg gått jevnlig til psykolog, men det er også der problemet ligger nå. Jeg føler ikke at dette bringer meg noe fremover, tvert imot.

Du sier at du har slitt med depresjoner og sosial angst i mange år, vil det ikke være naturlig å bruke lang tid (mer enn 6 måneder) på å lære å takle disse problemene?

Alt tar veldig lang tid; psykologen må danne seg et overblikk, du må få tid til å definere "problemet" ordentlig, kanskje det var noen misforståelser med tanke på hva problemet virkelig var. Kanskje nye problemer dukker opp etter som andre problemer løses? Det tar som oftest lang tid å få effekt av psykologtimene.

 

Å skulle "snike" seg avgårde til psykolog i arbeidstiden er etterhvert blitt en påkjenning. Jeg er lei av å lyge for andre, lei av å snike meg rundt og håpe at ingen ser meg. I tillegg blir det til at jeg, som den håpløse personen jeg er, stadig bekymrer meg.

Kan du ikke prate med sjefen, og forklare at du har noen personlige problemer som du må få orden på, slik at dere kan bli enig om at du kan gå til psykolog da og da? Jeg vil jo anbefale å snakke med sjefen om det, men hvis dette er totalt uakseptabelt for deg kan du jo prøve å kanskje få timer hos psykologen på andre tider av dagen?

Snakk med psykologen om dette "praktiske" problemet også, han/hun vil kunne hjelpe deg!

 

Allerede dager før time hos psyken begynner jeg å tenke på hva jeg skal si, hva h*n kommer til å si, hva h*n kommer til å synes... Jeg vet at dette er ulogisk, ting blir allikevel aldri som man tenker seg, men det er vanskelig å slutte.

Jeg synes det er bra at du forbereder deg til psykologtimene, da blir tiden hos psykologen mer konstruktiv. Ikke tenk så mye på hva psykolgen kommer til å tenke/synes om dine problemer. Tenk mer på hvordan du skal forklare problemet ditt bedre.

 

Når jeg først kommer til psykologen, snakker vi om irrelevante ting. Jeg blir veldig usikker i sånne situasjoner, mest av alt fordi at jeg aldri har fortalt noen om mine problemer, og å skulle fortelle alt til denne personen er vanskelig, for ikke å si umulig. Når jeg blir usikker, jatter jeg med. "Føler du at det er viktig, det vi snakker om nå?" "Joda." Heh, nei, men hva faen kan jeg si?

Hvis du synes dere snakker om irrelevante ting må du fortelle psykologen dette. Og som sagt tidligere tar det lang lang tid å bli komfortabel med å fortelle psykologen alt, men husk, du trenger ikke si alt én gang! Når psykologen spør: "Føler du at det er viktig, det vi snakker om nå?" så er ikke dette som å si til deg: "Dette er viktig, skjønner du at det er viktig? Er du enig?". Psykologen er ikke ute etter å "undervise" deg i hva som er rett/hva du skal gjøre. Han/hun er rett og slett ute etter om det dere snakker om virkelig er viktig for deg eller ikke. Fortell psykologen når du føler at ting dere snakker om ikke er relevant, dette gjør det enklere for psykologen å ta opp de tingene som er viktig for deg!

 

Etter timen tenker jeg alltid lenge på det som IKKE ble sagt, det jeg burde si. Deretter begynner jeg på nytt å tenke på hva jeg skal si neste time, and so it goes. Sånn som det er nå føler jeg at dette bare drar meg lenger ned, jeg får enda flere bekymringer på toppen av det hele, og har mest lyst til å slutte.

Bra at du reflektere over ting fra psykologtimene, ting som du ville si men ikke husket på å si/ikke fikk tid til å si kan du jo kanskje skrive ned (stikkord selvfølgelig) og ta opp til neste time...

 

Men hvordan slutte? Å skulle si det face-to-face er en umulighet. Først å skulle si det, så forklare hvorfor. Noen som har noen tips til hvordan man kan gjøre dette på enklest mulig måte, og så bli ferdig med det?

Hvis du vurderer å slutte så er det ingen bedre å snakke med enn psykolgen din. Han/hun har garantert hatt den problemstillingen før. Ikke vær redd for at psykolgen skal føle seg "krenket" eller lignende fordi du ikke føler du får utbytte av timene. Forklaringen for hvorfor du vil slutte kan bli en helt ny start på hva/hvordan dere kan løse problemene dine.

 

Jeg vil gi deg ett tips: ikke snakk med oss om dette. Alt dette du skriver er det best om du tar opp med psykologen din.

Endret 19. november 2006 av DuTTZi

[DarkSlayer]

Bytt psykolog.

 

Nei men seriøst. Det er sånn kjemi greie egentlig. Nå har jeg sinnsvakt dårlig erfaring med psykologer da, siden jeg har hatt fint lite med dem å gjøre. Men har jo vært borti noen personer som vanker hos slike mørkemenn, og det jeg ser er at kvaliteten er sterkt variabel fra psykolog til psykolog. Det finnes mange dårlige, og så har du kjemi biten oppi det hele.

 

19 og jævla deppa, kjipt ass - men bite it, du blir tøffere av det. Neste gang du blir trist og lei så håndterer du det bedre. Mye værre visstnok å bli deppa for første gang ved en alder av 40 f.eks.

[Patri Ot]

Hei du ! Det er ikke morsomt å slite med humøret, men etter min mening har flertallet av oss hatt en periode med depresjon. Noen i kort tid andre i lengre perioder. Angst er vel en sekundær sak som følger med etter tid med dårlig "livslyst". Økonomi, framtidsutsikter, venner, jobbsituasjon, hvordan du ser på deg selv. Mange ting virker inn på oss. Hvis du har en person, ung eller gammel som du kan snakke med. Å da mener jeg snakke. Men å la andre få vite om din situasjon er ikke noen enkel sak. Ikke alle har venner som vi kan snakke om alt med. Dette med å snakke er den beste terapi du kan få. Vær åpen om problemet, en barriere som bør brytes. Hvis du slår en spøk (selv om du ser alvorlig på det ) så prøv å le av deg selv. Da har du brutt enda en barriere. Tilbake til dette med å snakke, det er jo akkurat det en psykolog gjør også, å snakke. Vi er oftest våre egne psykologer og så å si alle problemer fikser vi alene. Du må du gjøre jobben selv. Psykologen kan "hjelpe" men han fikser det ikke for deg. Alt dette vet du fra før men allikevel.

 

Familiesituasjonen er alltid medvirkende i sånne og andre situasjoner i livet. Vi er alle forskjellige. Jeg snakker mest med en eldre mann jeg jobber sammen med. I familien er det ikke alltid noen slike. Det høres ut som om du er i ferd med å komme litt opp av bølgedalen synes jeg. Lykke til !

[Chevelle]

Det første du må gjøre er og lære deg åpenhet om dine problemer. Har du tatt opp dette med foreldre, søsken eller venner? Skal du gå og holde på en "maske" hele tiden og få andre til og tro att alt er bare bra, gjør att du nok føler att ting bare blir mer håpløst for deg.

 

Det blir som og leve med en løgn som følger med deg hele tiden, og bare gjør att hverdagen blir vanskeligere og mer komplisert enn den trenger og være. Å slite med dette i en jobbsituasjon er heller ikke lett. Att man finner på ting for og til psykolog timer må jo bli uholdbart i lengden.

 

Vis du har en arbeidsgiver som du føler man kan prate, og som har litt menneskelige egenskaper ville jeg anbefale det og ta opp dette med han/hun. Min erfaring er att de fleste setter pris på åpenhet fra ansatte om personlige problemer, men det er en vurdering du selv må gjøre. Men det vil gjøre jobbsituasjonen din lettere også både for deg og din arbeidsgiver i lengden.

 

Når det gjelder psykolog er det vanlig att man bytter vis man føler att ting ikke fungerer, det opplever psykologer ofte. Men skal du gjøre deg nytte av disse timene krever det att du er "ærlig" med deg selv. Du må ta opp ting som du ønsker selv og prate om ikke det du tror hun/han ønsker og høre.

 

Er lett og prøve og gi gode råd men ikke alltid like lett og ta seg til nytte av dem, men ønsker deg uansett lykke til videre...

Endret 24. november 2006 av Chevelle

[Bear^]

Har selv gåd til psykolog, er ikke redd for å innrømme ei heller fortelle hvorfor. Jeg gikk til psykolog da jeg var ganske ung, gikk i sjette klasse. Grunnen til at jeg gikk til psykolog var fordi jeg ble mobbet.

 

Mobbingen har satt sine dype spor i meg, og den dag i dag sliter jeg fremdeles med å stole på mennesker, sliter litt med psyken til tider og har perioder med depresjoner. Men jeg har ikke had behov for psykolog siden den gangen for mange herrens år siden (10 år faktisk).

 

Mitt råd til deg kan kanskje være litt rart, og garantert vanskelig å gjennomføre, men om du gjør det kommer du til å få et annet syn på saken. Vær åpen. Fortell de som er rundt deg, om du har godt forhold til familien, si det til dem. Om du har venner du stoler på, vær åpen mot dem og. Du vet du har en god venn når du kan være åpen og fortelle om slike tinger. Dette kan gjøre det lettere å sette ord på ting som er vanskelig å sette ord på, som igjen kan gjøre det lettere for deg å snakke åpent med din psykolog.

 

At du sniker deg rundt og ikke forteller hva som skjer, og at du må hele tiden tenke på hva du skal si for å sno deg unna f.eks jobb, er noe som definitivt ikke er bra for psyken din. Du tenker på situasjonene rundt deg konstant, hva du sier, hvem du sier det til, hva dere snakker om, hva du kan si om du treffer den og den. Dette er noe som sliter ufattelig psykisk, og som ikke akkurat hjelper deg fremover. Igjen, hadde du vært litt åpen, f.eks til arbeidsgiveren din, og fortalt hva som skjer, så hadde det vært lett for arbeidsgivere din å gi deg fri de dagene du trenger å gå til psykologen. Husk at arbeidsgiveren har taushetsplikt og ikke lov å bære dette ut til noen andre, ikke engang dine nærmeste.

 

Jeg vil ikke anbefale deg å slutte med psykolog før du føler at du kan takle problemet selv. Derfor vil jeg råde deg til å fortsette og vær litt åpen mot psykologen, fortell hva som plager deg, hva du føler. Alt. Psykologen kan du stole på, de har taushetsplikt og kan ikke si noe. Om du dog føler at du må slutte med dette så vil jeg da anbefale deg å si det face to face med psykologen og fortelle hvorfor du føler at det ikke fungerer.

[Burre99]

Heisan.

 

Vil bare gi deg et godt råd. Vær åpen ovenfor de du føler du kan stole på. Har du en god venn eller et familiemedlem som du kan snakke med så gjør det. Jo raskere du får noen rundt deg som kjenner til dine problem, jo raskere blir du frisk igjen. Viste du at 75 % av alle legestudenter har psykiske problemer i løpet av studietiden? Det er mye mere vanlig enn du tror.

Prøv også å ha en god dialog med din fastlege. Om ikke det fungerer så bytt lege.

 

Lykke til.

[HeltNils]

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.1377813

[flippa]

Takk for gode svar, alle sammen.

 

DuTTZi: For meg er det ikke så lett som å bare "ta det opp med psykologen", eller arbeidsgiver. Problemet er ikke nødvendigvis at jeg ikke VIL, men jeg klarer det ikke. Det er som om jeg har en sperre på å snakke om følelser eller ting som angår disse, både fysisk og psykisk. Jeg er "oppdratt" til at sånne ting snakkes ikke om, og gjør man det, vil det på en eller annen måte skade både deg selv og de rundt deg. Jeg er klar over at dette for mange virker som en fullstendig ulogisk tankegang, men for meg er det ikke det.

 

Akkurat dette at psykologen er profesjonell er ikke udelt positivt for meg. At jeg ikke klarer å stole på h*n fører til at jeg tenker på HVORFOR h*n sier ting. Sier h*n de fordi h*n mener det...eller nettopp fordi at h*n er psykolog, og h*n vet hva jeg vil høre? H*n kan fint si "Men du ER jo en flott jente, det kan jeg jo se!", men...er det ikke det psykologen MÅ si? H*n kunne ikke sagt at "Fy, du er jo så stygg, selvfølgelig liker ingen deg", selv om det kanskje er det h*n tenker?

 

Å ta opp ting med arbeidsgiver er vanskelig, da han er en venn av familien. Han er klar over den ytre situasjonen i familien, men ikke alt som skjer innenfor veggene. For meg vil det være vanskelig å omgåes han om han får vite mer enn det han vet nå....

 

Chevelle: Jeg lever på en løgn, der traff du spikeren på hodet. Jeg har det jo ikke bra, selv om det er det alle tror. Men hva om jeg nå forteller noen om dette, og de mener jeg syter over bagateller?

Et veldig nært familiemedlem fikk for to år siden konstatert det samme som meg, dog i en alvorligere grad. Dette ble benektet av resten av familien, som mener det er oppspinn og tanketøv. Dette gjør det ikke lettere å "stå frem". Dette familiemedlemmet kunne vel vært en å snakke med, men h*n har jeg i det siste mistet tilliten til, av forskjellige grunner.

 

Av venner... jeg har i utgangspunktet ikke for mange av de. Jeg er redd for å slippe folk innpå meg, i frykt for å bli såret, eller selv såre. Jeg antar at grunnen til at jeg ikke vil fortelle noe til en av disse er frykten for å bli avvist, å miste enda en venn... Jeg vil ikke bli en belastning, og lesse alle mine bekymringer over på en annen. En god venn skal kanskje tåle sånt, men jeg innbiller meg at en venn blir gladere om jeg sier at jeg har det bra, smiler, og spør om vi skal finne på noe en dag.

 

Nå vet jeg igjen at jeg tenker litt ulogisk. Jeg ville vært glad for å kunne hjelpe om noen av mine venner kom til meg med sine problemer. Jeg ville vært glad for at vedkommende stolte på meg, og ville dele både gleder og sorger. Men hva om ikke de tenker det samme..?

 

Et stykk fungerende, men feilkoplet hode vurderes lagt ut for salg..

[Gjest Slettet+9812398713]

Et stykk fungerende, men feilkoplet hode vurderes lagt ut for salg..

7375500[/snapback]

 

Si ifra om du finner noen som trenger flere hoder..

 

Det er forøvrig svært mange som lever med en slik hverdag, og like mange som ikke gjør noe med det.

 

Derfor er det bra du er på vei til å gjøre noe med det.

[egil88]

Bare for å ha det sagt, det er ingen grunn til å skamme seg over psykologbesøk. Det er flere i klassen min som har gått til psykolog, de sier det rett ut. Da får de respekt fra oss andre, siden de er så modige.

 

Hva problemene deres er, er uvisst. De sier det er små depresjoner pga. skolebekymringer, men hvem vet om de snakker sant.

[pumba50]

det er ingen grunn til å skamme seg over psykologbesøk.

7380432[/snapback]

Du sier det er ingen grunn til å skamme seg, men mange føler skam uansett. Mener du at man skal undertrykke den tanken? Å gå til en psykolog for å brette ut livet er ikke noe man blir stolt av, spesielt ikke for oss mennesker/dyr som er egoistisk av natur og har behov for selvstendighet. Endret 28. november 2006 av Databamse

[egil88]

Selvfølgelig ikke, men om mulig prøv å si det til sjefen (om han er en grei person), så er iallefall en bekymring ute av verden.

[DuTTZi]

Litt forenklet å si dette i slike kompliserte situasjoner, men alle vet jo at "det hjelper å snakke om det". Kan virke "rensende"(catharsis) på en måte, og er en av effektene i terapi.

Endret 29. november 2006 av DuTTZi