Leksehjelp. Demokratiets utvikling.

[Rikkely]

Hei.

 

Jeg har en oppgave som skal leveres inn til i morgen:

Beskriv utviklingen av demokratiet og drøft og begrunn dets sterke og svake sider.

 

Det som er veldig kjipt er at jeg ikke har så god tid.

Skulle gjerne ha begynt med dette tidligere, men jeg har ikke hatt tid.

Stilen skal være mellom 900 og 1100 ord.

 

Kan noen hjelpe meg med denne oppgaven.

Jeg har forsøkt å finne informasjon på nett, men jeg finner ikke så mye.

 

Det hadde vært fint med linker til sider med info.(om de finnes )

Det som hadde vært best er så klart at noen her på forumet har en del kunnskap om dette, slik at den personen kunne lære meg litt =)

Dessverre er jeg ikke så god i engelsk, så overseting funker dårlig for meg.

[Rikkely]

Da er det deadline, og jeg må finne på en god unnskyldning for å ikke ha levert oppgaven.

 

Håper jeg får utsettelse.

[Treblad]

Hvilket klassetrinn går du i?

[Thlom]

Begynn med den greske bystaten som var opphavet for det vestlige demokratiet. Man har selvsagt hatt forskjellige former for demokrati i andre kulturer også, men disse har man ingen skriftlige kilder fra som logisk argumenterer for demokrati som man har fra den greske bystaten.

[Treblad]

Dessuten kan du nevne undertegnelsen av Magna Carta i England. Det ga folket - eller kun en håndfull baroner i første omgang, riktignok - vesentlige rettigheter ovenfor kongen.

[Rikkely]

Takk for all hjelpen.

 

Jeg går VK1

 

Okei, da har jeg værtfall en begynelse.

 

Fikk utsettelse til mandag BTW. ;D

[Magnum p.i.]

Her er et utdrag fra en ræva semesteroppgave jeg skrev på to dager på statsvitenskap-studiet i fjor vinter om demokratiets aspekter. Det er verdt å merke seg at jeg fikk en D på den, tilsvarende 2/3 på videregående. Så råder deg ikke til å kopiere og lime inn hele dritten. Tror også læreren kan begynne å lure litt hvis du trekker inn alle de statsviternavnene og referansene som er nevnt der.

 

2.0 Historisk bakgrunn

 

Det moderne demokratiets ideer kom for første gang til uttrykk i de nordamerikanske koloniers erklæring om menneskerettighetene under opprøret mot Storbritannia i 1776. For demokratiets utvikling i Europa ble den franske revolusjon av avgjørende betydning. Den franske forfatningen av 1791 proklamerte folkesuverenitetens prinsipp, og i 1793 ble det innført allmenn stemmerett. I de nordiske landene ble allmenn stemmerett først innført tidlig på 1900-tallet. I de tidligste organiserte samfunn og nasjonalstater som vi har historiske kilder fra, var et sterkt lederskap en viktig faktor som skulle sikre stabilitet og fred. Etter hvert som nasjonalstatene ble større, fikk ofte lederskapet en eneveldig og monarkistisk styringsform. For å hindre maktkamp og uroligheter etter at monarken døde, var det som regel arverekkefølge som avgjorde hvem som tok over makten. Så lenge monarken ikke utnyttet makten og utarmet folket, kunne denne forfatningen fungere godt i praksis. Monarkiet står likevel i sterk kontrast til demokratiets idealer om at folket skal styre. Likevel har mange moderne demokratier monarki som styreform. De skandinaviske landene, Storbritannia, Nederland og Spania er eksempler på monarkier som der monarken er fratatt sin politiske makt, og er mer et symbol på stabilitet og kontinuitet.      

I tiden før 1800-tallet var demokratiet en kontroversiell styringsform i verden. Det var en jevn oppfatning at politikk var noe for eliten i samfunnet, at politisk makt var forbundet med en persons rikdom, og dette var forbeholdt de store landeierne, aristokrater, kirken eller monarker. Samfunnet på denne tiden var ikke modent for demokratisk styre, folket generelt sett hadde altfor lite kunnskap om den politiske dagsorden til at de ville være i stand til å ta noen gjennomtenkte avgjørelser i de forskjellige sakene. I dagens demokratiske system spiller media og evnen til å spre informasjon raskt en avgjørende rolle for hva vi tenker og føler. På 1700-tallet var den eneste kilden til informasjon bøker, noe som var forbeholdt eliten. Bøker var dyrt og de færreste kunne lese. Demokrati var først og fremst et system for bystater hvor det var lett å samle massene for å diskutere enkeltsaker. På grunn av de praktiske ulempene ved å spre informasjon over større avstander var derfor tendensen at jo større et samfunn var, desto mindre demokratisk var det. Et stort demokrati på 16- og 1700-tallet ville også være ineffektivt sammenlignet med et diktatur, med tanke på organisering av militæret og økonomisk styring.

 

 

3.0 Kan folket styre?

 

Italieneren Marilius av Pauda ga i 1324 ut boken The Defender of Peace hvor han tok til orde mot den katolske kirkens makt. I denne perioden var paven enormt mektig siden han var ansett som Guds stedfortreder på jorden, og på denne måten hadde kirken i stor grad kontroll over samfunnet både på det intellektuelle og politiske plan. Marilius ønsket et sekulært styre uavhengig av paven og argumenterte for at lover og regler burde vedtas av folket, eller på bakgrunn dets vilje gjennom en folkevalgt forsamling. Han stilte seg tvert mot kirken og monarkenes makt og sa at de var mer interessert i sin egen posisjon framfor massenes beste. Det beste en stat kan gjøre er å sørge for at alle innbyggere kan utvikle seg til det de best er egnet for under rettferdige vilkår. Lover og regler måtte også vedtas på en slik måte at de ikke utgjorde en ulempe eller en fordel for noen i samfunnet. Folkets vilje måtte ligge til grunn om man ønsket at et rettferdig system for flertallet. Lover som ble til etter støtte fra flertallet ville med større sannsynlighet bli respektert enn lover som ble til som følge av et fåtalls ønsker, for eksempel konger eller aristokrater. ”Law is better observed by every citizen if each one is involved in imposing it upon himself.” (Held, 1996:48) Ifølge Marilius bør alle innbyggere i teorien kunne stille til valg siden valgte ledere vil være bedre skikket til jobben enn hva makthavere som har fått sin stilling gjennom arv. Videre gjør han det klart at disse ikke kan ha den absolutte lovgivende makten, men at de styre på ”nåde” med folkets velsignelse. ”Folket” definerte Marilius i likhet med de andre politiske tenkerne som mannlige landeiere - slaver, utlendinger og kvinner og barn var ikke regnet som en del av ”folket”. (Held, 1996:46-48)

Machiavelli, som levde omtrent 100 år etter Marilius, blir av mange sett på som den første virkelige teoretikeren innen moderne politikk. Studier av hans verk viser at han på flere måter var skeptisk til demokratiet. Han mente at det hovedsakelig var tre styreformer i verden: monarki, aristokrati og demokrati, og at alle disse var naturlig ustabile og gikk i sykluser. Monarki hadde en tendens til å avle tyranni, aristokrati førte til oligarki, demokrati til anarki, som igjen førte til at en sterk leder tok makten, og slik var man igjen tilbake til monarkiet. Det demokratiske systemet i det gamle Athen blir trukket fram som et eksempel på et system som kollapset på grunn at overklassens arroganse og det øvrige folkets umoralskhet. Han hadde ikke spesielt stor tro på mannens (folkets) evne til å organisere seg i ordnede former uten noen form for rammer. De var i bunn og grunn late, egoistiske og ute av stand til å gjøre noe godt for andre enn seg selv på eget initiativ. Derfor var det viktig med innskrenkninger i samfunnet for å opprettholde orden. Ifølge Machiavelli var håndheving av fornuftige lover og religion to viktige måter å gjøre dette på. Det ville være en god måte å få folket til å sette fellesskapets interesser foran sine egne, men likevel beholde friheten. Historisk sett hadde tyranniske styreformer aldri økt sin makt eller velstand på lang sikt, ifølge Machiavelli. Av denne grunn var det nødvendig med en relativt fri statsform for folket om man ønsket varig stabilitet. Machiavelli beundret demokratiet med et fritt folk og en sterk administrasjon, samtidig som han likte tanken på en sterk leder som kunne vedta og håndheve lov og orden i samfunnet. På samme måte som Marsilius hadde Machiavelli klare meninger om hvem som var å regne for ”folket”. ”Folket” var forretningsmenn og landeiere som ble regnet for å ha spesiell interesse for offentlige saker. Disse interessene i politiske spørsmål var ikke noe man regnet med at arbeidere, tjenere, utlendinger eller kvinner hadde. (Held, 1996:50-54)

Tendensene i ideene til de politiske tenkerne var gjerne at de begrenset seg til bruk i mindre skala i bystater og andre oversiktiglige samfunnsformer. Jean-Jacques Rousseau fra Genève var intet unntak. Han var en tilhenger av at folket enkelt skulle kunne komme sammen i forsamlinger for å diskutere politiske spørsmål i felleskap, men han var samtidig klar over at dette ikke var noe som kunne fungere ideelt i stor skala i hans tid på tampen av den industrielle revolusjonen. Rousseau var også kritisk til det gamle demokratiske idealet Athen. Han mente det systemet som ble praktisert langt ifra var perfekt på grunn dets manglende evne til å skille mellom lovgivende og utøvende makt, dessuten var det gamle greske demokratiet altfor ustabilt og handlingslammet i krisesituasjoner ifølge hans bok The Social Contract. (Held, 1996)

Som Machiavelli mente Rousseau at den ideelle måten å få folket til å respektere lovene på, var at de var med på å bestemme dem. At individet var med på å avgjøre lovene som angikk det, var helt avgjørende. ”The ruled should be the rulers.” (Held, 1996:57) Han ønsket et system der den lovgivende og utøvende makt var atskilt. Den lovgivende makten burde ligge hos folket, mens en form for regjering burde ha ansvaret for den utøvende. Rousseaus tolkning av staten oppsummerer på mange måter tanken om at deltakelse var forbundet med frihet for folket:

 

”The government is a result of an agreement among the citizenry and is legitimate only to the extent to which it fulfils ’the instructions of general will. Should it fail so to behave it can be revoked and changed” (Held, 1996:60)

 

Riktignok var folket etter Rousseaus modell også noe begrenset. Kvinner var ekskludert fra politiske spørsmål sammen med fattige og folk som ikke hadde eiendom. Etter hans egne ord måtte kvinner holdes unna politikk fordi de ikke var i stand til å tenke rasjonelt, deres tanker var forstyrret av følelser, og de ville i så fall trenge mannlig veiledning i forbindelse med viktige avgjørelser. (Held, 1996) Men mannen var heller ikke unnlatt kritikk av Roussesau. Når han beskriver hva han ønsker som grunnlag for en ny sosial orden, sier han at denne må styres av en han refererer til som en ”lovgiver”. Lovgiveren må være nøytral, en ousider som er i stand til å forstå mannens følelser uten å føle de selv. Lovgiveren må ha stor visdom, og ikke ha noen form for personlige preferanser i det politiske liv, slik at et upartisk styre til fordel for folket vil være mulig. (Sparks & Isaacs, 2004)

På 16- og 1700-tallet var de europeiske landene hovedsakelig styrt som eneveldige monarkier. Både Frankrike, Preussen, Østerrike, Spania og Russland ble kontrollert av  kongene som hevdet at deres makt var gitt til de av Gud, og ingen skulle kunne stille spørsmål ved deres handlinger. Ludvig 15. av Frankrike skal ha sagt at ”In my person alone resides the sovereign power…authority can only be exercised in my name…” (Held, 1996:71) Et utsagn som på en tydelig måte beskriver hvor sterkt monarkiet var på denne tiden. Dette i tillegg til en mektig katolsk kirke gjorde tanken på å kunne opprette et nytt maktsentrum for folket uavhengig av gudstro og påstått gudegitt kongelig makt veldig fremmed. At det kunne eksistere et upersonlig, overordnet politisk maktsystem var utenkelig i denne tiden hvor man var sterkt bundet i handlinger ovenfor religiøse forpliktelser, eller begrensninger i loven bestemt av en eneveldig monark. Synet på mennesket som et fritt individ eller et fritt folk var fortsatt langt unna å få fotfeste.

Thomas Hobbes stilte seg også tvilende til menneskets evne til å ta ansvar for sine egne handlinger fullt og helt. I hans Leviathan beskriver han mannen som et egoistisk vesen på stadig søken etter makt og personlig glede. Hobbes ønsket seg et samfunn hvor folket var underordnet en sterk leder. Det var den eneste måten å holde orden på. Individet bør frivillig underkaste sine rettigheter til en mektig autoritet mot at denne forsvarer ens liv og eiendom, og bevarer freden i bytte mot folkets lydighet. Som tidligere var mange av den oppfatning at bare en sterk leder kunne fungere effektivt nok i krig og krisetider. At Hobbes Leviathan ble skrevet under den britiske borgerkrigen kan ha satt sitt preg på hans meninger om nettopp dette. (Held 1996)

John Locke hadde et noe mer positivt syn på mennesket. Han så naturtilstanden som noe positivt, hvor menneskene hadde like rettigheter til både liv og eiendom. Fornuften ville hindre kaos, noe som gjorde at naturtilstanden ikke var for en krigstilstand å regne slik man kan tolke Hobbes synspunkt. Mennesket hadde respekt og et naturlig instinkt for å sosialisere seg og å samarbeide med hverandre. Problemet var ifølge Locke at ikke alle mennesker delte denne fornuften og respekten. Og at man i bunn og grunn ønsket det beste for seg selv og sine framfor ukjente. Derfor var det likevel viktig å sørge for ro og orden gjennom en sentral ledelse, en statsmakt som tolket og opprettholdt lover slik at det ble likt for alle og for å unngå at samfunnet kollapset i en lovløs tilstand. (Sparks & Isaacs, 2004:97) Lockes syn på staten var annerledes enn Hobbes, i Lockes verden betydde ikke opprettelsen av en stat at folket skulle overgi alle sine rettigheter til overmakten, men at staten skulle styre på vegne av folket, og at den skulle opprettholde folkets ønske om å kunne leve i frihet og trygghet. Det er statens oppgave å sørge for at folket kan leve så fritt som mulig. (Held,1996:81)

  Mens Locke skrev lite om hvordan han ønsket at politikken skulle organiseres, hadde Baron de Monstesquieu analysert og drøftet forskjellige måter for statlig styre. Han mente at det var viktig med et styre som minimerte risikoen for korrupsjon og fordeler for enkeltpersoner eller grupperinger ovenfor andre. Han beundret det britiske systemet som kombinerte både et kongehus og et parlament, og argumenterte med at eneveldige systemer, slik som i hans hjemland Frankrike, ikke førte til utvikling i positiv retning. (Held, 1996:82ff) Montesquieu ønsket et system hvor flere institusjoner inkludert monarki og parlament delte makten for å hindre at enkelte brukte den til sin egen fordel. Uten et slikt organisert system ville staten stagnere. (Østerud,2004 :165) Montesquieus uttalelser om enkeltmennesket og maktbruk viser at han ikke hadde tro på at et enkelt individ eller institusjon burde ha hele ansvaret alene:

 

“Constant experience shows us that every man invested with power is apt to abuse it, and to carry his authority as far as it will go…”

 

Frihet for folket ville ikke eksistere dersom én institusjon eller én person alene hadde både den lovgivende, utøvende og dømmende makt. En konge kan ikke være jury, dommer og bøddel i ett.

 

 

 

4.0 Kan demokrati oppfattes urettferdig?

 

I ordet demokrati legger vi vanligvis frihet til å velge, til å ta avgjørelser for fremtiden til vårt eget land, likhet og rettferdighet. ”Frihet er som demokratisk verdi uttrykk for prinsippet om kollektivt selvstyre idet de individer som danner et politisk fellesskap, selv bestemmer innholdet av de beslutninger som de skal rette seg etter. Likhet er som demokratisk verdi uttrykk for prinsippet om borgernes likeverd, på den måten at de skal ha den samme innflytelse på de bindende beslutninger.” (Østerud 1997) Styresettet det betegner står i kontrast til det suverene, eneveldige monarker, keisere og tsarer har stått for. Vi liker å tro at vi har tatt et skritt frem, i riktig retning – mot likeverd og rettferdighet. Likevel er det mange som vil hevde at demokrati ikke er udelt rettferdig. Det er ikke vanskelig å forstå at det umiddelbart virker urimelig at et relativt likegyldig flertall skal kunne påtvinge et intenst mindretall sine løsninger. Uansett politisk grensedragning vil det rene flertallsprinsippet gi en overkjørt minoritet. Det er forsøkt å komme frem til løsninger på dette problemet, som å gi grupper som brenner mer for et område av politikken enn andre mer å si i ”sine” saker, men slike tiltak har vist seg å være vanskelige å gjennomføre i praksis.

 

 

4.1 Et ekte demokrati?

 

En forutsetning for at demokratiet skal kunne oppfattes som rettferdig er at det er et ”ekte” demokrati. Mange stater kaller seg demokratier uten egentlig å være annet enn såkalte skinndemokratier. Gamle kommuniststater som Kina, Cuba og tidligere Sovjetunionen kaller og kalte seg også demokratiske stater med frie valg. Men den egentlige makten lå i partiet. I en ettpartistat mener partiet at det samler opp folkets vilje på en bedre måte enn et mangfold av partier ville gjøre. I et diktatur vil diktatoren ofte hevde at han representerer folket på en dypere og mer ekte måte enn for eksempel parlamentet i et parlamentaristisk system gjør (Østerud 2005:138). Etter 1. verdenskrig ble den demokratiske styreform innført i de fleste europeiske land. Det kom likevel en rekke reaksjoner på dette som førte til opprettelsen av fascistiske diktaturer i flere stater. Eksempler på slike stater er Spania, Italia og Tyskland. Som en følge av dette ble det etter 2. verdenskrig økt fokus på hva som kjennetegner et ”ekte” demokrati, og et nytt utrykk ble tatt i bruk; folkedemokrati. Dobbeltbruken av ordet folk forsterker betydningen av demokratiets bærebjelke; folkeviljen. Mange var opptatt av å understreke den grunnleggende ideen bak demokratiet. Folkets, eller velgernes vilje, skal ha direkte innflytelse på sammensetningen av den lovgivende forsamling og regjeringsmakten skal ha sitt grunnlag i frie valg med flere politiske alternativer. I et demokrati er hele folket med på å ta avgjørelser. Spørsmålet om hvem folket består av er likevel ikke enkelt å svare på. Vi kan gå tilbake til det antikke Hellas og finne like så vel som i moderne styreformer at noen personer har blitt utelukket som ukvalifisert. Det råder stor enighet om at barn er utelukket, men hvem setter grensen for barndommens slutt og begynnelsen på voksenlivet? ”I det athenske folkedemokrati utgjorde ”folket” bare en mindredel av befolkningen. Årsaken var at ikke bare slaver og kvinner, men også frie fremmede, det vil si fastboende uten athensk statsborgerskap (metoiker), var utelukket. Det er først i det 20. århundre at ”folket” har blitt avgrenset som (stort sett) alle voksne innbyggere ut fra prinsippet om alminnelig stemmerett.” (Østerud 1997).

 

 

4.2 Frie valg, og valgordninger

 

For at en stats konstitusjonelle forfatning skal kunne kalles demokratisk, er frie valg en ufravikelig forutsetning. ”Folkestyre” krever at folket skal kunne si sin mening om hvem landet skal styres av, og hvordan det skal styres. Abraham Lincolns berømte sitat  – ”One man, one vote” sier oss noe om at hver stemme teller i et politisk valg. Her skal ingen stemme være bortkastet. Alle land har likevel sine egne valgordninger. Noen av disse ordningene kan komme i konflikt med demokratiets grunnregel om at flertallet i befolkningen bestemmer av hvem og hvordan et land skal styres. Thomas Jefferson sa dette om den britiske valgordningen: "The English people believes itself to be free; it is gravely mistaken; it is free only during the election of Members of Parliament; as soon as the Members are elected, the people is enslaved; it is nothing." (Held, 1996:58)

Siste stortingsvalg i Norge gir oss et ferskt eksempel på at vår egen valgordning kan synes å virke udemokratisk. Da stemmene var talt opp viste sluttresultatet for landet totalt et flertall for den borgerlige samarbeidskoalisjonen. Men på grunn av ulike ordninger som distriktskvotering og utjevningsmandat fikk det rød/grønne alternativet en klar overvekt av mandater i Stortingssalen. Mange vil nok stille spørsmål om dette bryter med demokratiske prinsipper, men i Norge har vi en tradisjon for at distriktenes stemme skal bli hørt, og at små partier skal ha muligheten til å bli stemt inn i nasjonalforsamlingen. Det er ansett som viktigere å forsvare disse prinsippene enn å fordele mandater etter stemmefordelingen talt opp fra en samlet befolkning. Demokratisk likhet skulle tilsi at flertallet slår igjennom overfor et mindretall, men bare under forutsetning av at alles meninger og preferanser veier like mye. Er det rimelig at et flertall skal kunne frarøve et mindretall dets livsgrunnlag, identitet eller andre vitale interesser?

 

 

 

 

Eller du kan bare lage en oppgave ut av det her: http://en.wikipedia.org/wiki/Democracy - det er nok lettere å trekke ut viktige momenter derfra enn fra min tekst.

Endret 17. november 2006 av walter_melon