Selvpåført stress, hvordan bli kvitt?

[Notatblokk]

Jeg har i det siste begynt å stresse meg selv. Det er spesielt i offentlige sammenhenger, som når jeg skal ta tog, buss, eller bare gå gjennom kantina. Jeg føler meg forferdelig usikker, og det kjennes som om alle ser på meg og tenker "seee på hun teite der" (jeg vet at det antakelig ikke er sånn, men jeg får allikevel fnatt). Buss og tog også, jeg begynner kanskje en time i forveien å tenke på akkurat hvor jeg skal gå når jeg kjøper togbilletten, hvor jeg skal stå og vente, hvordan jeg reagere hvis det, det og det skjer, og alle mulige sånne ting. Greit nok jeg er vekt og skal vurdere alle situasjoner ganske nøye, men dette begynner å bli plagsomt.

Jeg var sånn tidligere også, men trodde jeg hadde blitt bedre (har en eks som har tatt livet av store deler av selvtillitten min, samt noen år mobbing som også gjorde sitt). I sommerferien var det nesten ikke noe problem, men nå stresser jeg veldig. Jeg får klump i magen og fomler og fikler med f. eks lommeboka eller ting i lommene, bare for at det skal se ut som om jeg har noe å gjøre. Skal jeg gå gjennom et område med mye folk leser jeg gjerne gjennom innboksen min (det høres så innmari dumt ut, haha) bare for at jeg ikke skal se...teit ut, at det skal se ut som om jeg driver med ett eller annet (for alt jeg vet, ser sikkert det rart ut også). Jeg klarer ikke komme forbi tanken om at folk ser på meg, vurderer meg og tenker stygt om meg! Det er slitsomt og plagsomt.

 

Jeg er vanligvis en utadvent og grei jente, jeg prater og har ingen problemer med det. Men det er når det er mye folk rundt meg som jeg ikke kjenner at jeg stresser og planlegger helt ned i små detaljer.

 

Er det noen som kan gi meg noen tips eller triks, eller vil dele samme erfaringer?

[nebrewfoz]

Dette høres kjent ut ...

 

Jeg har etter hvert klart å gi såpass f*** i disse tankene at det ikke plager meg noe mer, men jeg ville ha hatt noe i mot å få fikset det tidligere.

 

Jeg vet ikke om det jeg har gjort er en slags form for "selvhypnose", men det kan vel hende noe sånt hjelper. Hva med å lage noen små eksperimenter, tester for seg selv? Si til deg selv at du skal gå tvers gjennom en menneskemengde uten å bla i Innboksen. Og uten å observere alle de andre tilstede.

 

For som du selv sier, de er neppe så opptatt av deg som du selv tror. (Hvor opptatt er du av alle andre du ser i løpet av en dag?)

 

Tenk også på konsekvensene av at en annen, ukjent person gjør seg noen tanker om deg; Hva betyr egentlig det for deg? Ingenting! Så drit i det.

 

Sikkert lettere sagt enn gjort, men ...

[Alverosa]

Jeg har det også sånn... Jeg går til psykolog og det hjelper masse:) Kan anbefale det på det sterkeste. Man trenger jo ikke være koko for å gå til psykolog

 

Jeg kjente meg sååå igjen i det du skrev, var nesten skremmende..

 

Men ønsker deg lykke til og håper det blir bedre for deg enten du oppsøker psykolog eller ikke

[Battone]

Vet ikke om det hjelper for alle, men det roer ihvertfall meg ned.. Jeg teller huller i taket, regner, multipliserer etc.. Ideen er å få andre tanker inn i hodet. Hva jeg teller kommer an på hvor jeg er, men uansett telling og matematikk er min vei ut av slike stressende situasjoner..

[roht]

Sjølv om det høyres litt klisjeaktig så hjelper det å puste roleg inn og ut, og tenke 'langsamt' visst du skjønnar kva eg meinar...

[HeltNils]

Jeg har litt av de samme følelsene for absolutte tider og slikt. En ting som ofte hjelper er ha en plan b (og gjerne c i ekstra viktige sammenhenger). Hvis ikke jeg rekker en buss, kan jeg ta den neste, og hvis ikke jeg rekker den heller er det sjeldent noe som fører til verdens undergang.

 

Foretrekker f.eks. bussen foran toget (har ikke tatt toget på flere år), siden man ikke må bestille plassbillett der, og vanligvis kan man alltids ta en seinere buss, siden de sjelden blir så fulle at ikke man kan komme med.

 

Ut fra bildene du har postet på hjemmesiden kan jeg som gutt konstatere at om vi glor litt for mye på deg er det fordi du ser bra ut.

[Isbilen]

Føles det kanskje litt som om du må rettferdiggjøre tilstedeværelsen din?

For min del funker det å gjøre ting på trass. Tenk f.eks. slik: "Ja, der sitter du, ditt gamle skinn, og ser stygt på meg, men jeg står her likevel, jeg! Tenk det, du!"

Etter en stund tør du til og med å gå alene på kafé.

[Republic3D]

Jeg vet hva du snakker om, trådstarter. Jeg hadde det slik en periode for noen år siden, og det er slitsomt og ubehagelig. Det endte opp med at jeg unngikk å gjøre ting. Noen år senere har ting blitt mye bedre.

 

Hvis jeg var deg ville jeg gått til en psykolog for å prate om det. Du er ikke den eneste som føler det sånn.

[QBab]

Depresjon, sosialfobi?

Har ikke lest alle innleggene. Er litt giddaløs akkurat nå

Men det hørtes ut som symptomer fra det overnevnte lidelsene eg nevnte.

Ta det med ro, slike ting er på merkelig vis blitt ganske vanelig i det moderne tider.

Kansje du skulle snakket med en psykolog om det ikke blir bedre, han kan sikkert hjelpe deg.

Hadde det slik før eg også. Så eg gikk til psykolog, funket ikke for meg.Så eg fikk det "beryktede" lykkepillene eller antideppresiver som det faktisk heter. Og nå har eg ikke noe problem.

 

Prøv og google litt på Sosial fobi, depresjon og lignende. Se om du finner noe hjelp i alle de artiklene som ligger der ut på verdsveven.

Endret 14. november 2006 av QBab

[Zethyr]

Jeg har hatt tendenser til det samme, men rasjonell tankegang + en liten selvtillitsboost har kverket det.

Still deg selv spørsmålet "hvorfor i huleste skal jeg bry meg med om andre synes jeg ser kulere ut slik eller sånn?". Om du finner det for godt å fikle med mobilen "bare for å ha noe å gjøre", så tenk deg om: Har du sett noen andre som gir et bedre inntrykk bare de fikler med mobilen fremfor å gå/sitte avslappet og rolig et eller annet sted?

Det ser faktisk merkeligere ut om du fikler med lommeboka for å ha noe å gjøre, eller den slags, men det er lite trolig at folk faktisk legger merke til det. Hvor ofte tenker du "Åh herre gud, se på hun der da. Nå pirker hun på neglene sine igjen"? Jeg vil tippe aldri, det er sånt folk vanligvis gir blanke i. Alle de små detaljene du (og mange andre, meg selv inkludert innimellom) ser på som en katastrofe er i realiteten kun bagateller som ingen legger merke til engang.

 

Detaljplanlegging en time i forveien er forøvrig nytteløst, hvor ofte har ting foregått akkurat slik du planla dem? Bruk heller den timen på noe du liker å gjøre, noe som styrker selvtilliten din eller noe som får deg til å slappe av.

 

Det er også bare tullete tanker at du er redd for at folk sier/tenker "se på hun teite der, da", og det virker som om du er klar over det selv. Bare husk på det, de tror neppe slikt. Ut fra det lille inntrykket jeg har fått på nettet er du en av de mest normale her på forumet (ikke at det sier så mye )

 

Selv pleide jeg å bekymre meg for hvordan jeg gikk, stod, hvordan armene hang og alt mulig. Jeg gjør dette til en viss grad enda, men har innsett at det er bortkastet og idioti. Alt som faktisk skjedde var at jeg ble anspent nervøs, og antakeligvis så rarere ut enn jeg hadde gjort om jeg ga f* i det hele fra start av.

 

Du trenger rett og slett litt mer selvtillit, og du bør lære deg til å gi fanden i hva andre mener om deg.

[Sidious]

Skremmende. Jeg kjente meg igjen i mye av dette. Min selvtillit er ofte utrolig lav. Det kan hende det er fordi jeg har hatt mye problemer i min ungdom, og har fortsatt noen problemer den dag i dag. Noen ganger föler jeg meg til og med så redd for hva andre synes om meg at jeg ikke tör å gå med enkelte klär. Dette gjelder ofte t-skjorter og lignende...jeg er redd for at folk skal si jeg er for tynn eller lignende. Sånne kommentarer fikk jeg for noen år siden, og det svidde noe jävlig.

 

Ellers får jeg også ofte inntrykk av at folk ler bak min rygg eller baksnakker meg. Rare greier, ikke sant? Men forbannet ekkelt. Egentlig burde jeg bare gi faen. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger klarer jeg det ikke.

 

På skolen er det ofte ekkelt, jeg hadde en lärer i engelsk som ofte ropte til meg eller spurte meg rett ut om ting jeg ikke hadde peiling på, deretter fortsatte han med spörsmål som fikk meg til å föle meg som en idiot. Jeg torte ikke si han imot, selv om jeg egentlig ville rope tilbake til han. Sånt angrer jeg ofte på etterpå...angrer på at jeg ikke torte.

 

Som så mange andre er jeg mye mer modig og sosial i fylla...trist, men sant. Jeg drikker dog ikke veldig ofte.

[pumba50]

Du har for høy selvtillitt faktisk. Du har lært deg å ha tillitt til deg selv, og ikke andre, derfor er du bevisst på alle og enhver og det at du forestiller deg at andre glor på deg er bare hjernens måte på å forberede seg på at det KAN skje. Forsvarsmekanisme. Men du har høy selvtillitt faktisk. For høy kanskje

 

Du har rett og slett lært deg at du er alene her i verden. Du trenger tid til å samle tankene og innse det. Vi trenger alle å ta vare på oss selv.

Endret 23. desember 2006 av Databamse

[Notatblokk]

Så at man er usikker er et tegn på for høy selvtillitt? Forklar meg logikken

[pumba50]

Så at man er usikker er et tegn på for høy selvtillitt? Forklar meg logikken

7564312[/snapback]

Du er sikker på dine egne vurderinger, men usikre på andre. Det høres normalt ut, ihvertfall for meg. Man blir mere uavhengig, selvstendig, sosial intelligent, overlevelsesdyktig, psykisk sterk og en livsglede som slår alt.

Endret 23. desember 2006 av Databamse

[jh_]

Tror dette er noe alle har i bakhodet, enten om det synes eller ikke. Jeg har enda tilgode å stå med en fremmed person i heisen, hvor personen ser avslappet og bekvem ut.

 

Likte forøvrig strategien som Isbilen nevnte, bare pass på å ikke tenk for stygge tanker

 

 

Selv så prøver jeg å møte blikk som er rettet mot meg med et smil om jeg går igjennom et folksomt område Dersom du ikke er forferdelig opptatt med noe, så ikke prøve å se ut som om du er det. Jeg synes det er altfor mange som bevisst gjør seg utilgjengelige, du har ingen grunn til å frykte at en person skal si noe til deg.

 

Dersom du sitter alene med en person (f.eks. i et venterom), så hjelper det ofte å føre en kort og enkel dialog, eller bare si noen ord som du ikke forventer respons på. Dette vil mest sansynlig løse opp stemningen litt

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Jeg har i det siste begynt å stresse meg selv. Det er spesielt i offentlige sammenhenger, som når jeg skal ta tog, buss, eller bare gå gjennom kantina. Jeg føler meg forferdelig usikker, og det kjennes som om alle ser på meg og tenker "seee på hun teite der" (jeg vet at det antakelig ikke er sånn, men jeg får allikevel fnatt). Buss og tog også, jeg begynner kanskje en time i forveien å tenke på akkurat hvor jeg skal gå når jeg kjøper togbilletten, hvor jeg skal stå og vente, hvordan jeg reagere hvis det, det og det skjer, og alle mulige sånne ting. Greit nok jeg er vekt og skal vurdere alle situasjoner ganske nøye, men dette begynner å bli plagsomt.

Jeg var sånn tidligere også, men trodde jeg hadde blitt bedre (har en eks som har tatt livet av store deler av selvtillitten min, samt noen år mobbing som også gjorde sitt). I sommerferien var det nesten ikke noe problem, men nå stresser jeg veldig. Jeg får klump i magen og fomler og fikler med f. eks lommeboka eller ting i lommene, bare for at det skal se ut som om jeg har noe å gjøre. Skal jeg gå gjennom et område med mye folk leser jeg gjerne gjennom innboksen min (det høres så innmari dumt ut, haha) bare for at jeg ikke skal se...teit ut, at det skal se ut som om jeg driver med ett eller annet (for alt jeg vet, ser sikkert det rart ut også). Jeg klarer ikke komme forbi tanken om at folk ser på meg, vurderer meg og tenker stygt om meg! Det er slitsomt og plagsomt.

 

Jeg er vanligvis en utadvent og grei jente, jeg prater og har ingen problemer med det. Men det er når det er mye folk rundt meg som jeg ikke kjenner at jeg stresser og planlegger helt ned i små detaljer.

 

Er det noen som kan gi meg noen tips eller triks, eller vil dele samme erfaringer?

7281751[/snapback]

 

 

Var slik hele tiden jeg.. Ble mobbet i mange år, uten at noen fikk vite om det.. Tilslutt ble jeg så deprimert, at jeg rett og slett ble flat. Følelser, tanker, og alt det som ga meg impulser, ble borte.. Slik er det enda, noe som gjør at jeg ikke blir påvirket :-)

Jeg selv beskriver det som en maske. En maske som gjør det jeg gjorde før, som f.eks at jeg lo visst noen sa noe "morsomt" og at jeg blir "redd" visst noen skremmer meg. Føler den beskytter meg.

Er akkurat som alt er der, slik som før, men at jeg lenger ikke føler noe. Slik kan jeg for min del leve resten av livet, isteden for og være deprimert, og føle det.

 

 

Ett tips; prøv selv om det er vanskelig, og bare gi faen. Visst noen ler av deg, sier ting til deg, bare himle med øynene, se dumt på dem, og gå videre.

Endret 23. desember 2006 av Slettet-1ZSK0pUMX2

[Sidious]

Jeg hadde ikke hatt noe imot å erverve noen av de egenskapene du beskriver der, Zynilum.

[Gjest Slettet-1ZSK0pUMX2]

Jeg hadde ikke hatt noe imot å erverve noen av de egenskapene du beskriver der, Zynilum.

7564584[/snapback]

 

 

Hmm.. Ok. Visst du har det bra fra før, IKKE ønsk deg det. Det er mildt sagt ett helvete. Selv skulle jeg ønske at jeg kunne være frisk.

 

 

En ting man alltid skal være litt ops på.. Vær forsiktig med hva du ønsker deg.

Dette sier jeg også av erfaringer...

[psyches]

Har faktisk lidd av det samme, selvom jeg aldri har blitt mobbet. Jeg sier simpelthen til meg selv; hva ler de av? De er like stygge, dumme selv! Se på de a! Sånne tanker danner jeg. Fungerer kjempe fint det ;P

[mkon]

Det kan vel se dumt ut om du går bortover med det smilet om munnen og nesten ler av det, tror ikke det virker særlig bra heller

 

Man blir vel mer paranoid av tanken hvis man går rundt og tror alt er om en selv, gå sammen med noen heller