vanskelig med svigers...

[Gjest Gjest_lei_*]

Jeg har vært sammen kjæresten min en stund nå, og etter noen tøffe oppoverbakker har vi det veldig fint sammen. Problemet er hans far. Han maser så fælt. Han spør hele tiden "har dere hatt sex ennå?", og det synes jeg ikke han har noe med, for både kjæresten min og jeg er voksne. Og han spør om ting som "er han noe tess i senga da?" - og det rett foran både moren til kjæresten min og eventuelle gjester.

 

Her om dagen orket jeg ikke mer: vi skulle ut, og kjæresten min hadde sagt at jeg skulle vaske bilen med høytrykksspyleren sa han "vi kan ta å spyle henne oppi ****"! Jeg pustet dypt inn og sa at jeg har snakket med mamma om det, og at hun skal komme og ta ham. Da sa han at han skal slå henne flat hvis hun kommer, og da var jeg ikke veldig rolig lenger. Så kom kommentaren om støvlene mine: at det er hore-støvler (helt vanlig brune støvler med høyt skaft og høye hæler). Da marsjerte jeg bare inn i bilen (kjæresten min og jeg i en bil og faren i en annen), og snakket ikke med ham resten av turen.

 

Jeg snakket med kjæresten min om det i bilen på vei hjem, og han sa at han skulle snakke med ham om det. Da vi kom hjem (vi bor i nærheten av hverandre og går fra samme parkering) gikk jeg rett inn og la meg for jeg kjente hodepinen og kvalmen komme. Kjæresten min kom litt senere, og da smalt det, og jeg fikk høre det jeg har hørt SÅ mange ganger før fra alle andre (inkludert fra moren til kjæresten min som bare finner seg i alt): "han bare er sånn, du må bare leve med det". Da jeg begynte å gråte sa han bare "herregud, du gråter ikke over dette??". Men jo, det gjorde jeg, og minnet ham på at han også har blitt mobbet på skolen, og at han også vet hvordan det føles. Kjæresten min gikk nå hjem en gang til og snakket med faren om at den hore-kommentaren var litt drøy. Og det skulle da bare mangle.

 

Men nå har dette kommet i mellom oss: det er veldig tungt for kjæresten min at jeg ikke vil være nær faren hans, men jeg prøver å si at det er ikke det: jeg kan være der og snakke vanlig med ham, men jeg orker ikke å være hjemme hos dem, eller i nærheten av ham når han kommer i en mobbe-modus. Det er veldig tungt å sitte der, bli kvalm og kjenne tårene presse på og være redd for at han skal si noe. Jeg har prøvd å bare gå, men da holder kjæresten min meg igjen og ber meg ikke gå, og sier av og til at jeg er barnslig, men hvem er det egentlig som er barnslig?

 

Bør jeg finne meg i dette? At en mann på 50 bryr seg med alt og gjør så jeg ikke har lyst til å gå dit? Bør jeg bare "godta det fordi det er sånn han er"? Jeg vet at jeg kan være frekk tilbake, men det er noe med respekt for andre, så jeg holder meg på matta. Og jeg kan tåle ganske mye selv, men dette har pågått i ett år, og jeg tror at det kan ødelegge for meg og kjæresten min, og det vil jeg ikke. Før ville jeg bare funnet meg i det og latt som ingenting, men jeg føler at det er direkte respektløst ovenfor meg, som en voksen, og vårt privatliv.

 

Er det bare jeg som overreagerer?

[AKIRAx77]

Nei, jeg synes ikke det. Hvis de komentarene er slik du sier er dette langt over streken for enehver voksen normal person. Han bryter så å si alle grenser for privatlivet.

 

Det som er værre er hva som kan fikse det.

 

Jeg tror det beste måtte være å prøve EN ting til. Vent ett par uker og hold deg en del borte fra han. Så når alt er litt på avstand og ingen av dere er sinte eller i mobbe humør så sett deg ned sammen med han og prat stille og rolig om hva du annser som respekt og private sfære. hvordan du synes kommentarene upassende og respektløse. Hvor utrolig glad du er i sønnen hans og at du ikke vil at måte han er på skal ødelegge ett forhold som kan ha en så god fremtid for seg.

 

Skulle han reagere på samme måte før og kalle deg navn og bruse seg opp tror jeg du ser løpet er kjørt. Han vil ikke forandre seg.

 

Men skulle han ta det til seg så bli enige om at hvis det skulle skjeie ut igjen så kan dere bli enige om at du kan si "Det synes jeg ikke er passende å si" slik at han da skjønner at du referer til samtalen dere hadde og han skjønte han gikk for langt.

 

Men nå vet jeg vel av min egen far (som ikke gjør noe du beskriver) at han har vanskelig for å forandre seg på noen veldig fundamentale måter. Det er ting jeg bare må anse som "kjørt" og aldri vil forandre seg. Så jeg er vel desverre ikke veldig optimistisk.

 

Men du overreagere ikke...heller tvert imot. Du kunne reagert mye kraftigere og noe av det han gjør er på grensen til personfornærmelse og kan vel strengt tatt også straffeforfølges. Personværnet står høyt i kurs i Norge. Det siste her er mest antakelser og ikke noe jeg 100% vet.

 

AKIRA

Endret 12. november 2006 av AKIRAx24

[bortevekk]

Du får si det til han selv. Si at det er sårende det han driver med, gjerne foran andre...Mulig vil han føle seg bittelitt ydmyk og komme med noe frekt tilbake, men da skjønner alle, du og mest sannsynlig han selv hvor patetisk han er...

[spirrevippen]

Nå har jeg fått registret meg, hurra. Tusen takk for svarene. Dere har rett begge to, at det beste er å ta det opp med ham, enten foran andre eller på tomannshånd. Jeg har sagt til kjæresten min at jeg ikke kommer til å besøke ham på en stund, bare for å statuere et poeng.

 

Men som man sier: man kan ikke lære en gammel hund nye triks. Men hvis jeg gjør ham klar over hvor mye det plager meg (noe han egentlig burde ha skjønt ut fra reaksjonene mine), kanskje han tenker over ting, om enn i ettertid, neste gang han sier noe.

 

Men jeg skal helt klart si i fra hvis det gjentar seg, må bare la ting roe seg litt. Tusen takk!

[Notatblokk]

Jeg må si jeg satt med munnen åpen og haka på knærne da jeg leste om høytrykkspyler-situasjonen. Ble dårlig på dine vegne.

 

Argumentet om at "han er voksen" er ikke gjeldende for mange folk som burde ha vært voksne, dessverre. Jeg har sett mange og forskjellige eksempler på folk som oppfører seg som dritt selv om de er voksne sånn i alder.

 

Jeg er enig i det de andre har sagt, prøv om du klarer å få snakket med ham på tomansshånd, rolig, og forklar ham hva du mener. Begynn gjerne å gråte om du føler for det, så han ser at du tar det seriøst (det er ikke sikkert han tar signalene dine om du bare blir sint og ikke viser at du er lei deg, selv om han burde det).

Altså..noen personer har en sær, sær form for humor. Men det betyr ikke at man "bare skal leve med det" om det faktisk går in på en og sårer en. F. eks jeg bruker ikke min skarpeste ironi og sarkasme ovenfor de vennene mine som ikke skjønner den formen for humor, og kan stå i fare for å ta en ironisk bemerkning fra meg dypt alvorlig.

 

Ønsker deg lykke til, hvertfall

[McBitch]

Du skal absolutt ikke finne deg i dette, og som Juliess sier, den høytrykksspyler kommentaren var altfor gale. Hadde min far sagt noe sånt til mine venniner hadde jeg klikket vinkel. Syns kjæresten din skulle gjort mer, han prøver bare å unnskylde faren. Men om han kommer med slike kommentarer igjen, si hva du mener om det, ikke spar på noenting. Typen din bør få litt bein i nesen også.

[Battone]

Er det ikke noe rart her, kjæresten din ikke klarer å sette faren på plass.. Ikke det at det har så mye å si, men alderen hans?

På meg høres det ut som han ikke har tatt "oppgjøret" med foreldrene sine, slike alle barn en eller annen gang må gjøre når dem kommer i et seriøst parforhold.

Som du nevner, det finnes en privat sfære, enkelte mennesker er "åpne" og veldig lite følsom for andres sfære.

 

Jeg personlig mener du aldri bør gå dit før faren unnskylder seg. Men tilbake til kjæresten din, er noe jeg stusser på, hvor er han når faren sier disse tingene. Er han til stede så ville jeg faktisk bedt ham ryke og reise, for det er noe som heter som far så sønn, kanskje er det en skjult side du ennå ikke har sett... Uten å overdramatisere det hele selvsagt..

[Gjest Gjest_spirrevipp1_*]

Kjæresten er 22. Jeg er litt enig i den "som far så sønn", men jeg vil liksom prøve for det, og jeg har ikke noe problemer med å si i fra til kjæresten min, han får høre akkurat hva jeg mener. Han har aldri vært i et seriøst forhold, hans lengste forhold før meg har vel vært ca. 3 måneder, vi er oppe i det x 5.

 

Han har et nært forhold til sin far, noe jeg også har til min mor, men samtidig tror jeg at dersom min mor hadde hoppet såpass langt over streken, så hadde jeg snakket med henne. Nå er ikke min mor den type person, men jeg tror hun hadde skjønt det hvis jeg som voksen hadde satt meg ned og snakket rolig om det. Dessverre, som dere sier, så er ikke alle sånn.

 

Kjæresten min er ofte til stede når faren sier sånn, og det har ofte irritert meg at han ikke bryter inn og sier "nå holder det", for eksempel når jeg prøver å gå eller jeg sender ham blikk som sier "dette liker jeg ikke". Men jeg tror ikke han "tør" det, før det virkelig blir ille, og jeg tror ikke han skjønner akkurat HVOR vondt det gjør meg. Men det skal jeg sørge for at han finner ut, for jeg kommer til å fortsette å ikke besøke dem, til jeg føler at ting har roet seg og jeg vet at han har snakket med faren sin. Og når jeg til slutt går dit, hvis det gjentar seg, så kommer jeg til å slutte å gå dit igjen, hvis det ikke nytter å prate med ham.

 

Kanskje jeg kan avtale med ham også, at når jeg sender ham et sånn blikk kan han bryte inn?

[toth]

Jeg har vært i tilnærmet samme situasjon, bortsett fra at det var min far. Han hadde en tendens til å "nevne" at exn ikke var sylslank, både når hun var der, og overfor andre når jeg var der. ala "han liker dem litt lubne". Som alle vet er ca alle jenter sensitive på vekta si, så dette er j**lig å si. Jeg vet det er fordi han har null sosiale antenner, ikke fordi han vil såre. Løsningen er som noen sa "klikk i vinkel".

Neste gang han sier noe, skal kjæresten din, _ikke_ du, bli fly forbanna og si "hold kjeft! du snakker ikke sånn til noen jeg er glad i, putt den forbanna høyttrykksspylern i ditt eget høl! Jeg går ut fra du har et, for mannfolk oppfører seg ikke sånn som du!"

 

Det å tydelig bli vist at man ikke har andres respekt, svir mye mer når det kommer fra ens egen sønn/mor/bror/kone, en fra en svigerdatter tror jeg. Jo nærmere familie som sier fra, jo bedre.

 

Anyways vil jeg uansett påstå at dette er kjæresten dins ansvar, som han bare har å innse. In short, jeg er på ditt lag!

[darkness|]

Makan til oppførsel på denne mannen. Jeg hadde nok resolutt tatt avstand fra ham og nektet å se ham.

[Herr Brun]

Herregud, sier jeg bare. Idiot!

Vet at det sannsynligvis er veldig vanskelig, men en ting jeg kan se for meg at kunne fungert er følgende: Dra på besøk en gang hvor det er MYE folk, gjerne både familie og venner. Når han så begynner med mobbingen sin så forteller du hva du synes, at han oppfører seg som en barnslig liten drittunge som må veie opp for sin egen impotens og/eller ikke-tilfredsstillende utstyr med å disse de som faktisk får seg noe. Hvis han faktisk sier noe tilbake, klapp til ham, snu ryggen til og gå din vei. Hvis han ikke føler seg så ydmyket at han slutter, er han nok et umulig tilfelle, og da vet jeg ikke hva du kan gjøre mtp. kjæresten osv.

[NgZ]

Hadde farn min gjort noe sånt hadde han fått høre det. "Syke, syke menneske" var det første som falt meg inn. Merkelig at kjæresten din ikke reagerer egentlig, det får være måte på hvor mye respekt man kan ha for foreldrene sine. Nekt å bli med på turer, middager, osv der du treffer på faren hans, og hvis kjæresten spør hvorfor, så forteller du hvorfor. En ting er at faren er en idiot, men kjæresten din burde i hvert fall skjønne problemet ditt (eller egentlig:at det er faren hans som har ett problem).

 

Tror du burde få typen til å skjønne at slikt ikke går an, så får han ordne opp med faren sin.

[spirrevippen]

Oi, det var visst vanskelig å logge seg på i morges - sånn går det når man må skynte seg for å rekke bussen.

 

Det ser ut på svarene som at jeg ikke overreagerer!

 

Jeg har snakket med mamma, og hun har sagt at det er kjæresten min som bør si i fra, men jeg kan gjøre det jeg også. Men dere som sier at kjæresten min forsvarer faren sin har rett, men jeg skjønner ikke hvordan noen kan forsvare slik oppførsel, samme hvem det er fra! Jeg kan godt si i fra jeg, men vet ikke hvordan folk vil reagere, når søte, stille, lille meg plutselig farer opp med folk i nærheten, men jeg innser at det er det som må til.

 

Til toth: han holder på sånn her han også, av typen "du er svær over r*** assa" og "har du lagt på deg eller". Jeg har hatt en spiseforstyrrelse før, selv om dette er en stund siden, og dette vet han om. Og da stikker det ekstra dypt, for sånne sykdommer slipper ikke tankene selv om man er fysisk frisk.

 

Jeg vet at jeg har alle deres støtte, men det hadde vært fint å ha noen der når jeg reagerer også. Inntil videre holder jeg meg unna, som jeg blir anbefalt, men jeg må vel hjem dit etter hvert, det nærmer seg jo jul. Jeg skrev i det første innlegget mitt at kjæresten min har blitt mobbet på skolen (i likhet med meg) og at han derfor burde skjønne hvor vondt dette gjør meg. Er det slemt å "spille på" dette for å få kjæresten min til å forstå at dette faktisk ikke er greit for meg?

[darkness|]

Jeg vil tippe kjæresten din har blitt kuet av faren sin opp igjennom hele oppveksten og derfor ikke tør/reagerer.

[perpyro]

Du underreagerer virkelig.

Si fra selv overfor gammel`n og gjerne litt opprørt.

Konfrontasjon vil som oftest vippe han av pinne og enten bli sint og reagere i mot eller at han legger seg flat og unskylder seg selv for det han har sagt.

Men som su sier det er vanskeig og lære gamle hunder nye triks og gamle hunder blir bare eldre og særere med tida så fungerer det ikke og si i fra så kan det jo være at du må holde deg unna denne mannen.

 

Har hatt et litt turbulent forhold til min egen far og hans kone og bor nå 50 mil unna og synes det er en behagelig avstand.

Han tar kontakt når det er noe han lurer på.

 

Så mann/kvinn deg opp og ta afæren selv.

Selvgjort er vellgjort.!

Endret 13. november 2006 av perpyro

[tom waits for alice]

Trådstarter fortjener seriøse og konstruktive svar. Ett innlegg er fjernet.

 

Geir

[Jonulf]

Tror at det som darkness| sier om at han kanskje har blitt kuet av faren stemmer. Hvis faren til vanlig oppfører seg slik er det også fullt mulig at han tyr til vold når han blir skikkelig opphisset. Kjæresten din har gjerne opplevd dette og tør derfor ikke å gå imot faren sin i ren frykt for hvordan han reagerer.

[perpyro]

Tror at det som darkness| sier om at han kanskje har blitt kuet av faren stemmer. Hvis faren til vanlig oppfører seg slik er det også fullt mulig at han tyr til vold når han blir skikkelig opphisset. Kjæresten din har gjerne opplevd dette og tør derfor ikke å gå imot faren sin i ren frykt for hvordan han reagerer.

7278800[/snapback]

Skulle dette stemme så vil det være den perfekte unskyldningen til å si fra.

Skulle han eksplodere blir det jo en naturlig avstand slik at dere får fred fra grisen.

 

Fikk selv en eksplosiv søndagsmiddag en gang hjemme hos han far etter at jeg flytta hjemmefra, og det var ikke jeg som eksploderte.

Å så godt det var og kunne kalle han en stor hestkuk og dra hjem.

Hørte ikke et ord fra han på 3 uker.

[spirrevippen]

Tja, det som er rart er at faren kan være snill som et lam også, han betaler for middager, kjører hit og dit, og kan være ålreit å snakke med. Men så kommer han i dette mobbe-humøret, og da renner alt det andre bort. Han slår ikke, bare på "tull", noe som ikke gjør mindre vondt. Men det er allikevel ordene som sårer mest. Han blir heller ikke sinna, men mer barnslig, kanskje oppmerksomhetssyk?

 

Men hvorfor lar han det gå utover meg, når han vet at det plager meg. For vi har tatt det opp med ham før (da var det ikke SÅ ille), og da var det bra et par dager. Men nå begynner det å tære skikkelig på meg. Det er ille når jeg gruer meg like mye til å treffe ham som jeg gjorde for å gå på skolen da jeg var mindre pga mobbing.

 

Jeg vet at kjæresten min sto opp mot ham en gang, men jeg vet ikke helt hva det gikk ut på, men da hadde kjæresten min i hvert fall fått nok. Så kan jeg spille på den "jeg vet at du ble mobbet da du var liten, du vet hvordan dette føles"-tråden?

[toth]

Klart du kan spille på den strengen.

 

Erfaringsmessig høres det ut som svigerfar ikke mener dette stygt, men rett og slett mangler særlig sosiale antenner. Noe som tar tid å gro ut når de er klippet av, men eneste måten er å si ifra hver gang de krysser streken. Jeg har sett det virke..

 

*edit: For å være ærlig sliter jeg selv med litt stumpe antenner. Jeg kan bekrefte at det hjelper å bli minnet på det, med blikk, kommentarer og seriøse samtaler innimellom.

Endret 13. november 2006 av toth