Forhold til foreldre

[Roug]

Hun maser EN DEL på meg om alt fra at jeg må ut å løpe og rydde og styr og stell, jeg sier bare jadda og det fuker faktisk

9110549[/snapback]

Det fungerer til hun merker at du bare sier det, og aldri gjør det... Trust me on this one

9110865[/snapback]

 

 

Er over det stadie nå funker enda

 

 

Hun tillogmed spurte om hun skulle hjelpe meg å rydde

 

sa jeg skulle ta det seinere, men stakk ut istede

[Wubbable]

Det fungerer ikke for evig

[Kadmium]

Det er sant, men hvorfor ikke utnytte det så lenge det virker?

 

[CastorFiber]

Innlegget ble overflødig. Beklager.

Endret 21. juli 2007 av CastorFiber

[Roug]

Det fungerer ikke for evig

9112327[/snapback]

 

 

Det har fungert i 10 måneder, og vil tru jeg flytter ut før jeg gjør noe

[Wubbable]

Det fungerer ikke for evig

9112327[/snapback]

 

 

Det har fungert i 10 måneder, og vil tru jeg flytter ut før jeg gjør noe

9113092[/snapback]

That must be some sort of record

Varte iallefall lenger enn mitt ^^

[theoriginalAidskake]

Før hadde jeg er svært dårlig forhold til pappa, men idag er det veldig bra. Pappa syntes alltid det var så bra at jeg satsa på fotballen fra jeg var liten. Begynte når jeg var 5 år, og når jeg var rundt 14 havna jeg på førstelaget og pappa var så stolt. Så ble jeg syk, og ikke ville jeg spille mer for det ble for seriøst midt oppi det hele.

Pappa ble skuffa, og han dro alltid opp fotballen. Ville at jeg skulle starte igjen. Syntes bass var tull, at jeg hang med feil folk og kom jeg hjem med en 5'er i norsk sa han bare "Nå satser vi på 6'ern".

 

Det var veldig vondt. Så jeg snakket med legene og de om det. Vi startet med familieterapi ved siden av behandlingen min, og vi gikk der i 2 år. Jeg har sett pappa gråte til det ikke var mer igjen, legge skylden for at jeg ble syk på seg selv og vurdere å flytte ut fordi han trodde det var best for meg. Etter vi starta i terapien, innså han hvordan han hadde vært, og han forandret seg. I dag er pappa den beste pappaen man noensinne kunne få, og jeg er så glad i han.

 

Mamma har jeg alltid hatt et relativt bra forhold til, gudskjelov. Hun er søtest.

[Bamsemumsen]

Mine foreldre har aldri nevnt religion og tro, de har ikke prakket på meg kristendommen, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg kunne endt opp som en kristen liten.. nei, jeg skal ikke gå så langt, for det finnes så mange av dem på forumet, ungene som ble oppdratt med kristendommen og Gud, som idag er overbevist om at bibelen er sann og at himmelen finnes bare fordi foreldrene tror det.

 

Digger foreldrene mine.

[SurfingElite]

Har et bra forhold til mine foreldre, de lar meg ta mine egne valg og støtter opp under dem så lenge de er relativt fornuftige.

[morningstar665]

Den beste måten å vite åssen foreldrene hadde det er å bli en selv, tror jeg. Og spør foreldrene hva de syntes om foreldrene sine da de var rundt 16-20 år gamle. Samme visa på repeat.

[nitro_]

Etter at jeg flytta hjemmefra, ble morra mi helt paranoid fordi ho ikke hadde kontroll over meg lenger, så ho ringte meg og sendte sms meldinger hele jævla tida for å kontrollere om jeg levde eller for å passe på meg som en liten drittunge.

Jeg ble selvsagt gal av det her etter hvert, så jeg sa til ho til slutt at enten så gir du faen, ellers kan du bare dra til h... En av de få gledene jeg har her i livet er følelsen av frihet og det var ikke akkurat noe ho kunne gi meg.

 

Ho tok selvsagt ikke hintet, og fortsatte og ringe og plage meg hvert 5. minutt, så nå har jeg bare blokkert hele nummeret hennes og har vel ikke pratet med henne på rundt 5 år snart. Utrolig digg - freedom!

[vStyle]

Det du beskrev i førstepost skjer med meg innimellom. Vel, det skjer vel med alle innimellom... mødre er sånn.

[sissel-]

heh. har føkke forhold til foreldrene mine jeg og.. men mamma er verst. ble mobba 10 år på skole, så kom jeg hjem å ble mobba hjemme og av mamma. di fleste mobbeoffer får "fred" hjemme det er deres friplass. hos meg var skole "bra" og hjemme et helvete. for det er verre at noen du er glad i mobber deg enn at neon folk du så vidt kejnner på skolen mobber deg. så hu drev meg til 5 selvmordsforsøk (alle ser at di ikke var vellykka) 3 år etter i en krangle hvor vi snakka om at jeg mente hun ikke var en bra mor å hu mente hu var så perfekt. så sa jeg at hun hadde drevet meg til selvmord. da bare lo hun.. det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

[vStyle]

Høres ikke akkurat som en god mor... hvordan mobba hun deg?

[sissel-]

at jeg var feit å stygg osv.. tok alle muligheter hun kunne til å bryte ned d lille jeg hadde av selvtillit.

[Dr3as]

Noen personer skulle rett å slett ikke hatt barn, og jeg tror mye har å si om hvordan de selv vokste opp og dems forhold til sine foreldre.

 

Mitt forhold til de nå, og som det alltid har vært er at vi snakker ikke så mye om ting osv, litt prat ved middagsbordet er nok. Men det holder for meg egentlig.

 

Samtidig har jeg etter årene fått et litt sterkere forhold til pappa, var mammagutt når jeg var liten

Men dette har blitt bygd opp av min datakompetanse, siden pappa trenger å lære en del, og at jeg har begynt å interessert meg for bil, noe han kan en del om.

 

Hatt mange koselige stunder i garasjen med en jekk eller en sprayboks.

 

Når jeg var mindre hadde jeg det rimelig fritt, sjeldent innetider så lenge de viste hvor jeg var osv, veldig glad for dette og kan nok aldri klage no særlig på en dårlig oppvekst.

[sissel-]

det er sant at mamma har tatt etter sin mor.. men mamma klarer ikke innse det. hun klager over mormor så snakker hun egentlig ordrett om seg selv. men hun vil ikke se det! at det går an å være så blind..

[Yanami]

Selv om jeg tror det ikke kan hjelpe i din situasjon, så si til moren din på en seriøst måte:

 

"Istedenfor å fokusere på meg, tenk litt over deg selv."

 

Med tanke på at hun bare kommer med negative kommentarer, iallfall slik jeg oppfatter det her og nå så kan det kanskje komme av mye stress ? Dette er bare synsing fra min side, men at hun lar det gå utover deg er jo overhodet ikke akseptabelt.

[sissel-]

men meg å mamma har komt på sånn glefse stadie.. hun hører ikke hva jeg sier til henne en gang. hun bare glefser tilbake i et eller aennet tåpelig forsvar. så hun tar ikke til seg en dritt.

[asdfjkl1235]

Forhold til pappa/stemor:

 

Jeg bor nå i USA med pappa og stemoren min og mine to yngre halv-søsken. Jeg flyttet hit høsten 2006 og akkurat nå ser jeg ikke noen muligheter til å flytte tilbake til Norge igjen. Pappa er vel en grei kar, men det er stemoren min som går meg så jævlig på nervene av og til, både med hennes avhengighet av autoritet og den gammeldagse måten å tenke/ressonere på. Hun har også en ganske kort lunte og skriker til den andre i noenlunde alle dilemmaer her i huset, og kan godt klikke helt hvis det ikke går til hennes fordel. Halv-søsteren min er en engel, halv-broren min kan være en liten drittunge ganske ofte. Halvbroren min med hans stahet greier også ganske ofte å gå stemoren min på nervene, noe som ender med enda mere skriking...

 

Forhold til mamma:

 

Mamma bor fortsatt i Norge, og hun savner meg like mye som jeg savner henne. Mamma har alltid vært den eneste voksne personen jeg kan snakke med om ting som jeg lurer på og slikt. Jeg stoler på mamma mye mer enn pappa, og kan fortelle henne veldig masse og samtidig vite at det ikke kommer til å bli brukt mot meg på noen måte, i motsetning til når jeg forteller pappa noe. Uheldigvis er hun ikke like heldig økonomisk som pappa, noe som for øyeblikket stopper meg fra å flytte tilbake til henne, selv om det er det jeg vil innerst inne. Men akkurat nå så synes jeg at jeg skal utforske mulighetene her borte i USA før jeg tar noen konklusjon om hvor jeg vil bo.