Forhold til foreldre

[Ferchie]

Vet hva han heter, og ca hvor han bor, men bortsett fra det er det lite jeg vet.

Ikke noe stress egentlig, har bestandig klart meg liksom. Var litt tungt da jeg var liten gutt osv, men alt i alt er det ok.

Gjort meg mye sterkere tror jeg!

Endret 29. desember 2006 av Rasch

[tmolberg]

Har greit forhold til mine foreldre, men hater derimot at de skal snoke i hva enn jeg gjør. Hvis jeg stikker til en kompis og lukter røyk når jeg kommer hjem begynner dem å lure på om jeg har røykt noe som er skikkelig irriterende. Hver gang jeg skal ut så skal dem også sette strenge streker på når jeg skal være hjemme og bla bla bla.

 

Såklart forstår jeg at de er redd for meg og alt det, men de må jo en gang forstå at livet er ikke bare fryd når moren skal vite hvem du er sammen med.

 

Sikkert det samme tullet som en hver foresatt driver med kanskje bare ikke i like stor grad.

 

Ja til tider er jeg en sinnsyk drittunge men alle er jo det i puberten, right?

Endret 29. desember 2006 av tmolberg

[Comprade]

Har lest igjennom tråden nå, og mitt forhold til mine foreldre er overraskende nok mye bedre enn jeg hadde trodd.

Bortsett fra en pappa i femårsalderen (han er sinnsykt irriterende noen ganger!), og en mor som som mange andre mødre absolutt ikke vil gi slipp på meg (hvert minutt utenfor blokka må forklares og avtales), så er de veldig snille og greie.

Endret 29. desember 2006 av Comprade

[Tee-Zee]

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre. Ikke så veldig åpent, men allikevel bra. De lar meg stort sett gjøre som jeg vil, de stoler på meg og de støtter meg hvis det skjer noe.

 

Vi krangler selvfølgelig innimellom, men det har blitt mindre og mindre av det de siste par årene. Det kan jo selvfølgelig ha noe å gjøre med at jeg har vært mindre og mindre hjemme også.. Det eneste de maser på meg om nå er at jeg må slutte å røyke. Eller de sier at jeg burde slutte.. Kranglingen her i huset er det mamma som står for de gangene det skjer. Pappa orker jeg ikke å krangle med, fordi han er som mange andre har beskrevet mødrene sine, nemlig ganske oppforende og uberegnelig når han først blir sint. Og hvis man ikke er enig med han, så blir han lett sint også.

 

Jeg tror det at de stoler såpass på meg, og lar meg gjøre som jeg vil er at de kjenner alle vennene mine, og vet at de er ordentlig folk. I motsetning til sånn broren min holdt på da han var på min alder, og som han fortsatt holder på med.. Jeg klarer meg fint på skolen og har to jobber ved siden av. Den ene er i firmaet til pappa. Og der har jeg et eksempel som viser at han stort sett tar ting med et smil.

Det jeg gjør for pappa er å selge ved, og en dag skulle jeg kjøre trucken ut gjennom porten for å snu. Plutselig så sa det BANG! Da trucken ikke kom ut porten skjønte jeg at jeg hadde klart å treffe porten, og jeg tok en telefon til pappa.

 

Meg: Du.. Jeg tror jeg klarte å ødelegge porten her nede.

Pappa: Faen.. Du kjørte vel ikke på den med trucken?

Meg: Eh.. Egentlig så gjorde jeg det.

Pappa: Jaja, jeg har jo gjort det samme selv, så jeg kan ikke klage..

 

Da han kom ned så han bare på porten, også bort på meg, smilte og sa: Dyktig er du!

 

Jenter har de heller ingen som helst problemer med.. Første gang kjæresten min overnattet her, så hadde de aldri truffet henne. Så gikk vi opp og hilste, og gikk ned igjen. Litt senere gikk jeg opp og sa natta som jeg pleier, og mamma spør da om hun skal overnatte. Når jeg svarer jasmeller det fra pappa: Joa, lykke til da!

 

De tar det meste med humør, altså. Jeg er glad for at jeg har de jeg har, selv om de, som alle andre mennesker, kan være idioter av og til.

[ATi-Radeon]

har egentlig greit forhold til mor, men mindre hos far. Det er greit, men virker som jeg kjenner mor mye bedre. Det kan vell ha noe med at far jobba 24/7 før, når han hadd ett selskap. Gjør ikke det bedre at jeg har fått trøbbel med politiet nå da. :o

[nikrus]

Du er egentlig heldig, du har en mamma som bryr seg... Jeg derimot, jeg kan gjøre hva jeg vil akkurat når jeg vil uten å få kjeft eller noe som helst har hatt det sånn hele livet og andre ser på det som svært kult. Jeg derimot, føler meg ganske usynlig, og når jeg begynte på barneskolen så var dette også en av grunnene til at jeg bråkte mye for å få oppmerksomhet, men ikke misforstå, jeg er voldsomt glad i mammaen min jeg!

 

Mora og faren min er skilt, derfor ser jeg ikke pappa så mye som det jeg kanskje burde. Noe jeg er litt bitter for, og at faren min har astma + kols og er 58 år gammel er ikke et plaster på såret.

[Bruktbilen]

*Cut cut*

7622860[/snapback]

 

Faren din høres ut som en stilig fyr

[craven]

Jeg gjør egentlig hva jeg vil, uten og få kjeft..

 

er 15 og kjører enda moped osv hvor jeg selv vil. Da tar jeg bare konsekvensene hvis jeg blir stoppet.

[Mads-b]

Jeg også føler at foreldrene mine er OK å ha med å gjøre. Fattern er litt sånn at han tåler ganske mye faenskap fra min side. (Les: laster ned i arbeidstida hans, han har hjemmekontor), før det plutselig smeller, og jeg ikke har nettverk den neste måneden. Detter gjelder forsåvidt det meste. Han er ikke så fryktelig glad i å snakke om personlige ting, passer meg utmerket. Det har jeg mamma til. Pappa er faktisk ganske "kompis", men likevel langt unna, siden han er forelder. Dessuten har han skremmende nok samme tankegang som meg, og vi kan finne på å komme på samme tingen på samme tidspunkt. Slekta bruker ordet "blåkopi"

 

Mamma har jeg ikke et så happy forhold til. Det meste jeg sier, blir tolket på den mest negative måten som er logisk mulig. Hun er også forkjemperen i løft-på-ræva-og-gå-ut-og-lek debatten, selv om jeg trener mye og har et nesten normalt sosialt liv (). Hun er likevel den eneste det går an å snakke personlig med, og det kan faktisk være ganske hyggelig iblant(!) Ellers holder jeg meg noen meter unna veien for å unngå en eksplosjon p.g.a ett eller annet.

 

Vi er da glade i dem lell, er vi ikke det? Ting ordner da seg om det går gatl.

[St-Cruz]

Vel når jeg blir 18, så skal jeg aldri møte dem igjen...

[fredriku]

Høres ut som om du har et voldsomt godt forhold til dine foreldre, St-Cruz.

 

Selv har jeg det jeg vil kalle et meget godt forhold til mine.. De forventer at jeg gjør mitt beste ang skolen, noe jeg fint kan leve opp til, de krever ikke for mye, og de støtter meg i alt jeg gjør. Klart, jeg får jo høre om det om det er noe de føler er galt, men alt i alt er jeg glad for å ha de der. De er jo tross alt utrolig glad i meg, og vil meg bare det beste. Har nå også mine krangler med de, men det går fort over

[mushi]

Vel når jeg blir 18, så skal jeg aldri møte dem igjen...

7641858[/snapback]

Det er faen ikke lett skal jeg si deg. Jeg måtte true morra mi med at jeg skulle skaffe besøksforbud, og jeg må snart flytte ut av kommunen/fylket fordi faren min ikke lar meg være i fred.

[Gjest Guest]

Hei. Jeg er ikke registrert her og poster derfor som gjest.

 

Dette med forhold til foreldre er et meget vanskelig tema. Både for foreldre og barn. Årsakene til at dette er vanskelig er mange, og jeg kan beklageligvis ikke komme med fasit for noen av dem. Men jeg er såpass gammel at jeg husker mine problemer med mine foreldre samtidig som jeg er forelder i dag og anstrenger meg hardt for å være en god forelder.

 

Jeg husker at det jeg opplevde som det største problemet med mine egne foreldre var at de forsøkte å styre livet mitt. De ville ha medbestemmelsesrett når det gjaldt hvem jeg skulle være sammen med, når jeg skulle være sammen med de, hva vi skulle gjøre sammen og til en viss grad hva slags person jeg skulle være. Og for en ungdom i utvikling så var det et stort problem.

 

For meg var det veldig vanskelig å bli kontrollert på den måten. Jeg var en forholdsvis fornuftig ung mann, jeg hadde rimelig fornuftige venner og vi gjorde ikke stort annet galt enn å drikke oss dritings (fra 13-14 årsalderen), kjøre bil, moped og alt annet motorisert vi kunne komme over i fylla, edru tilstand eller whatever. Men hva vi enn fant på så så vi etter hverandre, passet på hverandre og var det en kan forvente av en god venn. Vi vanket på fester der det ble brukt stoff, alkohol osv, der folk slåss, hadde sex og i det hele tatt var en del av samfunnet. Men vi begikk aldri grove kriminelle handlinger, vi brukte aldri tunge narkotiske stoffer og vi gjorde aldri skikkelig dumme ting. Sett i ettertid så var vi en sunn, fin gjeng som tok vare på hverandre.

 

Det skuffet meg litt at mine foreldre aldri stolte på at den oppdragelsen de hadde git meg skulle holde meg unna de dummeste påfunnene. For det gjorde det altså.

 

 

Når jeg i dag er forelder så tenker jeg litt annerledes. Jeg er så skrekkelig glad i ungene mine at jeg vil for alt i verden ikke at de skal havne i problemer. Jeg har tross alt vært i det området selv (for mange år siden) og vet hvor lett det er å trå feil. Jeg blir vettskremt bare av tanken på at noen av mine elskede unger skal havne i trøbbel. Jeg stoler rett og slett ikke på at jeg har gjort en god nok jobb som forelder til å holde dem unna problemer. Jeg er ikke sterk nok i troen på at jeg har gitt dem en god nok oppdragelse... Og det er en tøff tanke å leve med. Derfor maser jeg unødig på ungene mine, jeg stiller rare spørsmål og gjør pussige forsøk på å bli kjent med vennene deres.

 

Og alt dette kun fordi jeg elsker ungene mine høyere enn noe annet på denne jord.

 

 

Jeg blir veldig trist når jeg leser at det er mange her som har problemer med foreldre som er rett og slett fraværende, uinteressert og egoistisk. Men jeg tror ikke ubetinget at det er bare en sur mamma eller en teit pappa som kan løse disse problemene. Jeg tror at barnet selv kan gjøre mye. Ta med et bilde av deg selv fra du var nyfødt, tok første takene på ski, syklet for første gang eller hva det skal være, til den mamma eller pappa som ikke fungerer slik du vil, og ta en lang, lang prat om tingenes tilstand. Uten at noen blir sinte på hverandre.

Snakk med mamma eller pappa og fortell hvorfor de er så viktig for deg. Snakk ut om tingene og forsøk å bli venner. Det kommer dere til å ha en masse igjen for når dere blir voksen.

 

I dag har jeg et veldig godt forhold til mine foreldre. Jeg forstår deres bekymringer fra den tiden jeg var 14-15 og er glad for at de gjorde som de gjorde på den tiden. Ja, det jeg oppfattet som irriterende nysjerrighet på den tiden har jeg omsider forstått at var omsorg. Det tok mange år.

 

Lykke til alle sammen! Puberteten er et helvete, men man kommer styrket ut av den!

[nomore]

Hei. Jeg er ikke registrert her og poster derfor som gjest.

 

Dette med forhold til foreldre er et meget vanskelig tema. Både for foreldre og barn. Årsakene til at dette er vanskelig er mange, og jeg kan beklageligvis ikke komme med fasit for noen av dem. Men jeg er såpass gammel at jeg husker mine problemer med mine foreldre samtidig som jeg er forelder i dag og anstrenger meg hardt for å være en god forelder.

 

Jeg husker at det jeg opplevde som det største problemet med mine egne foreldre var at de forsøkte å styre livet mitt. De ville ha medbestemmelsesrett når det gjaldt hvem jeg skulle være sammen med, når jeg skulle være sammen med de, hva vi skulle gjøre sammen og til en viss grad hva slags person jeg skulle være. Og for en ungdom i utvikling så var det et stort problem.

 

For meg var det veldig vanskelig å bli kontrollert på den måten. Jeg var en forholdsvis fornuftig ung mann, jeg hadde rimelig fornuftige venner og vi gjorde ikke stort annet galt enn å drikke oss dritings (fra 13-14 årsalderen), kjøre bil, moped og alt annet motorisert vi kunne komme over i fylla, edru tilstand eller whatever. Men hva vi enn fant på så så vi etter hverandre, passet på hverandre og var det en kan forvente av en god venn. Vi vanket på fester der det ble brukt stoff, alkohol osv, der folk slåss, hadde sex og i det hele tatt var en del av samfunnet. Men vi begikk aldri grove kriminelle handlinger, vi brukte aldri tunge narkotiske stoffer og vi gjorde aldri skikkelig dumme ting. Sett i ettertid så var vi en sunn, fin gjeng som tok vare på hverandre.

 

Det skuffet meg litt at mine foreldre aldri stolte på at den oppdragelsen de hadde git meg skulle holde meg unna de dummeste påfunnene. For det gjorde det altså.

 

 

Når jeg i dag er forelder så tenker jeg litt annerledes. Jeg er så skrekkelig glad i ungene mine at jeg vil for alt i verden ikke at de skal havne i problemer. Jeg har tross alt vært i det området selv (for mange år siden) og vet hvor lett det er å trå feil. Jeg blir vettskremt bare av tanken på at noen av mine elskede unger skal havne i trøbbel. Jeg stoler rett og slett ikke på at jeg har gjort en god nok jobb som forelder til å holde dem unna problemer. Jeg er ikke sterk nok i troen på at jeg har gitt dem en god nok oppdragelse... Og det er en tøff tanke å leve med. Derfor maser jeg unødig på ungene mine, jeg stiller rare spørsmål og gjør pussige forsøk på å bli kjent med vennene deres.

 

Og alt dette kun fordi jeg elsker ungene mine høyere enn noe annet på denne jord.

 

 

Jeg blir veldig trist når jeg leser at det er mange her som har problemer med foreldre som er rett og slett fraværende, uinteressert og egoistisk. Men jeg tror ikke ubetinget at det er bare en sur mamma eller en teit pappa som kan løse disse problemene. Jeg tror at barnet selv kan gjøre mye. Ta med et bilde av deg selv fra du var nyfødt, tok første takene på ski, syklet for første gang eller hva det skal være, til den mamma eller pappa som ikke fungerer slik du vil, og ta en lang, lang prat om tingenes tilstand. Uten at noen blir sinte på hverandre.

Snakk med mamma eller pappa og fortell hvorfor de er så viktig for deg. Snakk ut om tingene og forsøk å bli venner. Det kommer dere til å ha en masse igjen for når dere blir voksen.

 

I dag har jeg et veldig godt forhold til mine foreldre. Jeg forstår deres bekymringer fra den tiden jeg var 14-15 og er glad for at de gjorde som de gjorde på den tiden. Ja, det jeg oppfattet som irriterende nysjerrighet på den tiden har jeg omsider forstått at var omsorg. Det tok mange år.

 

Lykke til alle sammen! Puberteten er et helvete, men man kommer styrket ut av den!

7654095[/snapback]

 

Kan noen vennligst ramme denne inn og henge den opp?

 

At noen skulle fått sagt det bedre skal man lete lenge etter

(og eg er selv pappa)

[Pasient]

Jeg gjør egentlig hva jeg vil, uten og få kjeft..

 

er 15 og kjører enda moped osv hvor jeg selv vil. Da tar jeg bare konsekvensene hvis jeg blir stoppet.

7637538[/snapback]

 

Du er tøff du! Steike ta du er faen meg barsk! Moped som 15 åring, ai ai ai.. Hva blir det neste?

 

Joda.

 

On topic: Jeg og muttern har egentlig et ganske greit forhold. Alkohol og sex å sånt var ikke noe problem.. Når jeg gikk på ungdomsskolen så gjorde vi en avtale:

 

Skulle jeg drikke, skulle hun vite hvor det var, og jeg skulle kun drikke polsprit. Ble jeg for drita skulle jeg bare ringe henne, så skulle hun komme og hente meg.

 

Skulle jeg pule, så skulle jeg bruke kondom. Skulle faen ikke ha noe barnebarn enda

 

Veldig greit egentlig. Er 19 år nå, og bor for meg selv, å jeg vil si jeg har et ganske greit forhold til mamma.

[Snublefot]

Jeg har et skikkelig dårlig forhold til begge mine foreldre, og slik har det vært over flere år. Vi snakker storsett ikke sammen. Er ikke noe jeg merker i veldig stor grad siden jeg har 3 andre søsken som de har nok med. Gleder meg til å flytte ut og klare meg selv. Håper at forholdet til dem bedrer seg litt når jeg får mitt eget sted å bo og vi får litt avstand på ting.

[WIP-Slettes-Gh79d3mO]

Vel når jeg blir 18, så skal jeg aldri møte dem igjen...

7641858[/snapback]

 

du er ikke den eneste..

[Heimert-kongen]

.

Endret 27. juli 2012 av Heimert-kongen

[Roug]

Etter at pappa døde i fjord, har det vært mest meg og mamma hjemme, (har 3 brødre som bor forskjellige steder i norge)

 

Hun maser EN DEL på meg om alt fra at jeg må ut å løpe og rydde og styr og stell, jeg sier bare jadda og det fuker faktisk

 

 

Når pappa levde var det ikke no sånt, har alltid hatt ett bra forhold til familien min.

 

ikke no spess mye krangling osv.

 

Men merker jo at vi har blitt mere sammensveisa da.

[Wubbable]

Hun maser EN DEL på meg om alt fra at jeg må ut å løpe og rydde og styr og stell, jeg sier bare jadda og det fuker faktisk

9110549[/snapback]

Det fungerer til hun merker at du bare sier det, og aldri gjør det... Trust me on this one