Forhold til foreldre

[Killerquo]

Av erfaring (Sidden jeg har vært borti det i jobben). Ungdommer som mener de er voksne for å flytte ut, er det sjeldent. Ting går ikke så bra som man skulle tro, desverre.

 

Jeg sier ikke at ungdom er avhengig av foreldrene sine i den forstand at de må bo hjemme. Mange har så dårlig forhold til sine foreldre at de flytter ut av den grunn. Erfaringer tilsier at det har mer negativ en positiv effekt.

 

Killerquo, jeg har bodd alene siden i starten av 15 åra. Jeg ble nermest forlatt av min familie. Å jeg anbefaler alle som går videregående skole å bo hjemme så fram til at det er mulig. Ja, det er godt å komme seg ut og bort fra foreldrene. Men voksen livet er desverre mye værre.

 

Skulle ønske jeg kunne bo hjemme. Selv om jeg jobber.

7341671[/snapback]

Dessverre er dette ting man ikke kan vite konkret før man faktisk har prøvd dem ut. Jeg vil ikke ha puter under armene, jeg vil lære selv.

 

Jeg kan vel ikke si jeg tror en gang, jeg veit. Som med andre ting skjønner man kanskje deler av noe, men ikke helt alvoret i det man har hørt før man opplever det selv.

 

Et av eksemplene på det er sprit. "Sprit er farlig, hold deg unna, det er ikke morsomt å drite seg ut med." Javel...har hatt det i bakhodet hele tida, i sommer kræsja jeg totalt og skjønte hva som menes. Jeg vil ikke drikke sprit på samme måten igjen.

 

Man lærer og forstår av erfaringene, ikke av putene under armene dine.

 

 

 

EDIT: Det med at mange ikke er voksne nok til å flytte ut stemmer. Men merk ordet mange. Jeg har gjennom lang tid måttet ta vare på meg selv, av egne valg. Jeg er alltid aleine i feriene fordi jeg ikke takler familien, jeg klarer å holde styr på et svært hus i tre uker av gangen, og jeg får til å gjøre andre ting enn bare å sture.

 

Jaja, jeg veit det ikke er no poeng å hevde meg her, men jeg er også klar over at jeg står i en langt bedre posisjon til å klare meg selv enn veldig mange andre som flytter ut er i.

Endret 23. november 2006 av Killerquo

[toth]

jeg klarer å holde styr på et svært hus i tre uker av gangen,

Du vet, selv om man må rydde litt, og kanskje klippe gresset på 3 uker, har man i tillegg maling, generelt vedlikehold, søppel, vasker som tetter seg, klesvask, problemer med strømmåler.. 1000 ting.

Og ikke minst, det som nok slår flest hardt i bakhodet:

 

Regningene!

Du aner ikke hvor mange og store de er, før du har betalt dem et år.. Og alle kommer selvsagt på likt. Så må man ordne med banken. Kanskje et forbrukslån, eller betale bare renter på lånet en måned. Så hadde man ikke råd til bensin/busskort. Shit.

 

Jeg sier ikke at du ikke hadde klart det.

Jeg sier bare at ingen som ikke har bodd alene, har noen som helst anelse om hvordan det er.

Endret 23. november 2006 av toth

[TanglewoodD]

Tja, Julliess, du er jo ikke alene da .. mamma sa at jeg måtte "holde inn magen mye i sommer"..

 

takk for den liksom.. eller, jeg så det komme, for drekker jævlig mye cola hver dag... Men begynte og trene 3timer hver dag for 1mnd siden, og resultater er kjempe morsomt !

 

Gikk opp fra 7,5kg til 15kg på 1mnd i biceps og til 55kg i benk, fra 30kg.

Er kjempe morsomt

[Neppe]

Jeg sier bare at ingen som ikke har bodd alene, har noen som helst anelse om hvordan det er.

7342321[/snapback]

Amen for det.

 

Det kan virke som et stort ansvar å ha et hus i 3 uker. Men er vel relativt enkle greiene å håndtere.

 

Å vaske hus en par ganger i måneden er ikke noe problem. Men 24 ganger pr. år er værre.

 

Regninger er jo som sagt kapitell i seg selv. Jeg betaler vel 50-60' i året.

 

Dra godt nytte av foreldrene sier jeg bare. Selv om du hater dem.

[SSSø]

Ikke det at jeg har et dårlig forhold til foreldrene mine (jo, kanskje moren min, men men...), men jeg holder på å bli kastet ut, de mener visst ikke at en 19åring skal bo hjemme. Har fått kjøleskap, komfyr og middagsservice, har bare en følelse av at jeg trenger litt penger i tillegg, og gjerne et sted å flytte, da. Orker ikke å tenke på det en gang, tror jeg bor hjemme minst et år til, så greit når noen kan minne deg på at du må skifte sengetøy.

Endret 23. november 2006 av Arbakadarba

[Minus]

Tja, syns egentlig det virker som det mangel på kommunikasjon som faktisk er problemet hos de fleste. Har faktisk ganske godt forhold til moren min som jeg snakker en del med, i motsetning til faren min som jeg snakker sjeldent med.

 

Dere må snakke.:O

[Killerquo]

jeg klarer å holde styr på et svært hus i tre uker av gangen,

Du vet, selv om man må rydde litt, og kanskje klippe gresset på 3 uker, har man i tillegg maling, generelt vedlikehold, søppel, vasker som tetter seg, klesvask, problemer med strømmåler.. 1000 ting.

Og ikke minst, det som nok slår flest hardt i bakhodet:

 

Regningene!

Du aner ikke hvor mange og store de er, før du har betalt dem et år.. Og alle kommer selvsagt på likt. Så må man ordne med banken. Kanskje et forbrukslån, eller betale bare renter på lånet en måned. Så hadde man ikke råd til bensin/busskort. Shit.

 

Jeg sier ikke at du ikke hadde klart det.

Jeg sier bare at ingen som ikke har bodd alene, har noen som helst anelse om hvordan det er.

7342321[/snapback]

Jeg er klar over alt det der, men man må begynne en plass, og lærer lite om man ikke gjør noe selv. Motgang kan man tåle.

 

Jaja, nok OT, dette er diskusjon om foreldreforhold, ikke direkte om å flytte ut eller ikke.

[kremt]

Er moren din totalt kontrollfrik eller?

Er nesten litt synd på henne da

[Gimpen]

Jeg har en mor som jeg egentlig har ganske dårlig forhold til og en far som jeg er veldig glad i, men som er mye borte(veldig mye). Pappa er mye borte fordi jobben hans krever det. Jeg respekterer at han er mye borte, fordi vi kunne ikke bodd så bra som vi gjør hadde det ikke vært for jobben hans og jeg har aldri lidd noen stor nød. Pappa er for det meste i london, men har også vært mye i Sverige, Tyskland og USA, til sommeren skal vi kanskje flytte til england og.

 

Pappa kommer ofte etter at han har sagt at han skal komme o.l. dette liker ikke mamma og hun blir ofte ganske sur og kjeftete. jeg skjønner at pappa sikkert kan prøve og holde avtaler litt bedre, men fordi jeg har så mye respekt for det pappa gjør syns jeg det bare er greit og blir sur på mamma i steden. Og det er ikke sånn at pappa ikke bryr seg om oss, or når han er hjemme er han veldig hjemme.

 

Mange av vennene mine tror at alt bare er perfekt hos oss fordi pappa har den jobben han har, og på grunn av dette tror jeg de synes jeg syter litt for mye.

 

Det jeg lurer på er om det er galt av meg og ikke bry meg om det "negative" med pappa og bli sur på mamma?

[Killerquo]

Jeg har en mor som jeg egentlig har ganske dårlig forhold til og en far som jeg er veldig glad i, men som er mye borte(veldig mye). Pappa er mye borte fordi jobben hans krever det. Jeg respekterer at han er mye borte, fordi vi kunne ikke bodd så bra som vi gjør hadde det ikke vært for jobben hans og jeg har aldri lidd noen stor nød. Pappa er for det meste i london, men har også vært mye i Sverige, Tyskland og USA, til sommeren skal vi kanskje flytte til england og.

 

Pappa kommer ofte etter at han har sagt at han skal komme o.l. dette liker ikke mamma og hun blir ofte ganske sur og kjeftete. jeg skjønner at pappa sikkert kan prøve og holde avtaler litt bedre, men fordi jeg har så mye respekt for det pappa gjør syns jeg det bare er greit og blir sur på mamma i steden. Og det er ikke sånn at pappa ikke bryr seg om oss, or når han er hjemme er han veldig hjemme.

 

Mange av vennene mine tror at alt bare er perfekt hos oss fordi pappa har den jobben han har, og på grunn av dette tror jeg de synes jeg syter litt for mye.

 

Det jeg lurer på er om det er galt av meg og ikke bry meg om det "negative" med pappa og bli sur på mamma?

7352822[/snapback]

Det at "alle" tror det er perfekt er vel heller at de ikke gidder å sette seg inn i situasjonen og bare reagerer utifra det de ser. Det der med å bry seg om det negative og positive; det er enkelt å reagere utifra det som er normen. Savn etter de man sjelden ser får deg til å se på de positive tingene, folk oppå deg som maser hele tida gir fokus på det negative. Jeg har null peiling på metoder å komme seg unna akkurat det, bortsett fra å gjøre det beste ut av situasjonen, og prøve å fortsette å ha et bra forhold hjemme.

 

Jeg veit tross alt at det er en hyggelig familie du har der, og selv om det blir mas er din kjære mor glad i deg.

 

Jeg veit hvor du bor!

[epifant]

Jeg synes du skal mene det du føler er riktig. Livet er altfor kort til å skulle adoptere andres meninger og holdninger fordi de ikke stemmer med dine. Dersom DU er glad i din far, synes jeg ikke din mors meninger om ham skal påvirke det.

 

Hvem vet, kanskje det er din mor som har "feil" synspunkt?

[Gimpen]

Mathias: Av alle ting du noen gang har sagt til meg er det det som har gitt mest mening for meg. Tusen takk!

Endret 24. november 2006 av Gimpen

[Gjest Gjest_Lars_*]

Får sånn flashback av diskusjoner og barndommen min av å lese denne tråden... Jeg har et veldig dårlig forhold til stefar, mor og far...

De bidrar sjelden med noen ting, jeg må klare meg selv. Jobbe for penger og får stipend. Har ikke råd til å kjøpe nytt snowboard utstyr osv.

 

Det er ikke så enkelt

[Black Star]

Får sånn flashback av diskusjoner og barndommen min av å lese denne tråden... Jeg har et veldig dårlig forhold til stefar, mor og far...

De bidrar sjelden med noen ting, jeg må klare meg selv. Jobbe for penger og får stipend. Har ikke råd til å kjøpe nytt snowboard utstyr osv.

 

Det er ikke så enkelt

7467328[/snapback]

Det er omtrent slik jeg opplevde ungdomstiden også, men det har jeg fått igjen for når jeg ble eldre i form av god økonomi og min egen leilighet kun etter 3 år i en relativt dårlig betalt fast jobb. Vær glad for at foreldrene dine lærer deg å administrere ditt eget liv og dine egne penger. Det er ikke annet enn sunt

 

Etter jeg flyttet for meg selv, var foreldrene mine veldig interessert i å hjelpe, så det var ikke for å være "slemme" at de ikke ga meg alt jeg pekte på.

[furii]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

 

Heh.. burde ikke han bare -drite- i om hun ønsker seg et barnebarn når sønnen er 20 år? Er da ikke en dritt hun kan si på det, og de fleste foreldre vil vel strengt tatt ikke bli besteforeldre så tidlig. Er ikke dems place to be..

[Gimpen]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

 

Heh.. burde ikke han bare -drite- i om hun ønsker seg et barnebarn når sønnen er 20 år? Er da ikke en dritt hun kan si på det, og de fleste foreldre vil vel strengt tatt ikke bli besteforeldre så tidlig. Er ikke dems place to be..

7469236[/snapback]

Hvor gamle er foreldrene da?

Besteforeldre som er 40? huff..... 25 er tidligst og få barn!

[furii]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

 

Heh.. burde ikke han bare -drite- i om hun ønsker seg et barnebarn når sønnen er 20 år? Er da ikke en dritt hun kan si på det, og de fleste foreldre vil vel strengt tatt ikke bli besteforeldre så tidlig. Er ikke dems place to be..

7469236[/snapback]

Hvor gamle er foreldrene da?

Besteforeldre som er 40? huff..... 25 er tidligst og få barn!

7469616[/snapback]

 

Uansett.. er vel egentlig ikke "besteforeldrene" sin alder som betyr så mye, men sønnen dems sin alder. De har ikke no med å fortelle han at han skal få seg kjæreste eller ikke.

[Gimpen]

[quote name=julianhaaheim' date='10/12-2006 :

Hvor gamle er foreldrene da?

Besteforeldre som er 40? huff..... 25 er tidligst og få barn!

7469616[/snapback]

 

Uansett.. er vel egentlig ikke "besteforeldrene" sin alder som betyr så mye, men sønnen dems sin alder. De har ikke no med å fortelle han at han skal få seg kjæreste eller ikke.

7469638[/snapback]

sant nok, men er ikke gøy å ha besteforeldre som er 40 tror jeg...... da er de liksom opptatt hele tiden og har ikke tid til å være besteforeldre. Som alltid kan passe deg når du er syk og sånn.

[Bruktbilen]

Fint forhold til moren min, men hun er svært bekymret for karakterene mine og at jeg skal starte å trene... Husker jeg sa i dag at jeg fikk 3 i karakter på en matteprøve, hun ble sjokkert og mer eller mindre hysterisk... Derfor jeg ikke sier hva jeg får på prøvene, men jeg gjør det OK(3-4) til hver termin.

 

Hver jul kommer "slektningene" mine på besøk, ahh det tærer... De besøker oss en gang i året, da kommer de med gaver. Jeg har vel ingen kontakt med de andre fjerne folka i slekta våres. Bestemoren min er supergrei, men resten er så slitsom. Gruer meg mer eller mindre hver jul til de kommer på besøk, føler at de kommer fordi de "må" pga faren min døde for mange år siden.

[Gjest Guest]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

 

Heh.. burde ikke han bare -drite- i om hun ønsker seg et barnebarn når sønnen er 20 år? Er da ikke en dritt hun kan si på det, og de fleste foreldre vil vel strengt tatt ikke bli besteforeldre så tidlig. Er ikke dems place to be..

7469236[/snapback]

 

 

Nei nettopp. Altså, jeg er vel kannskje i den samme situasjonen, eller nesten.

Mor og far og bror , samt resten av slekt / familie vet ikke at jeg har hatt partnere. De tror faktisk jeg er homofil i stor grad, pga jeg ikke har hatt kjæreste når jeg er 16år. Grunn ? Jo, jeg holder det hemmlig. Det tærer å si det til dem.

 

Ang det med unger i tidlig alder. Opp fra 20år, og man har fast intekt , og et sted å bo, er det bare hvor vidt personen er moden eller ei som bestemmer om man kan få unger eller ei. Ei på 25år kan være lite moden i toppen til å ta hånd om en unge, selv kanskje ei på 16 mer enn godt klarer det.

 

Økonomi : Jeg har selv fra jeg var 12-13 tatt hånd om min egene økonomi, spart og små jobba litt rundt. Dette har kommet veldig godt med, selvom mamma og familien ikke tror jeg kan ta hånd om penger, vel, i stor grad da.. ;P