Forhold til foreldre

[toth]

Muttern skjønner ikke at jeg trenger å bare være uten henne en stund, hun driver stadig og sms'er og ringer og skal ha meg til å hjelpe henne med all slags drit, og jeg er 25.

 

Hvordan blir du kvitt dette problemet? Jeg lider av omtrent det samme, bortsett fra at det er mor som skal "hjelpe" til og blande seg opp i alt mellom himmel og jord. Jeg har ikke et så dårlig forhold at jeg kan be mor om å ryke og reise til helvete heller. Fedre er generelt enklere å ha med å gjøre siden de sjelden ringer 4 ganger i uken for å sjekke at du tar til deg føde.

7327165[/snapback]

Hva med å si "Mamma, det er utrolig fint å merke at du bryr deg, og hyggelig at du vil hjelpe! Men nå må jeg lære å klare meg litt selv, rett og slett! "

[Lock-Aze]

Jeg har ett ok forhold til folka mine. De bor 2 hus bortenfor meg, så det burde jeg vel egentlig ha.. (joda, er mitt hus, leier ikke)

 

Greie å ha når unge(n/r) skal passes er de også. I tillegg til at han trives der. Venter nr 2 snart. Så er glad for å ha litt avslapping i ny og ne uten unger.

 

Nå skal det nå sies at jeg har bortimot verdens mest liberale foreldre. Men, er nå glad for at jeg har dem og at de er der for meg når jeg trenger det.

[kverna]

Har skikkelig dårlig forhold til foreldrene mine. Tenkte jeg skulle prøve å være en bedre sønn, men så fant jeg ut at mamma snoka inne på kontoen min. Da gikk det enda ett par skritt tilbake.

[Gimpen]

Jeg vil bare si at jeg vet det sannsynligvis ikke løser noe å skrive dette, men det er alltids greit å lufte tankene og få det litt ut

7252124[/snapback]

hei!

vil bare si at det er ekstremt dumt å ikke slippe det ut. bra at du gjør dette. Er mange som har valgt "enklere" løsninger... det påvirker alle rundt en..

[Notatblokk]

Fint å høre andres erfaringer med dette, det er tydeligvis en ganske "normal" ting, om man kan kalle det det.

Det skal vel også nevnes at vi har bra perioder, som da hun var med opp til Hamar på utstilling i helgen, og kjøpte nytt halsbånd for meg til hunden min.

Endret 11. juni 2014 av Juliess

[krizkriz]

Jeg flyttet nettop inn igjen hos fatter og stemora mi. Men skal flytte snart igjen!

Orker ikke detta maset her. De kan komme inn på rommet mitt når jeg sitter her forran PC'en uten å banke på, eller når jeg har besøk. Så skal de henge opp gardiner, sette opp skap(!) og gjøre ting på rommet mitt mens jeg er her! Jeg VET de gjerne vil vite hva jeg driver med. Og noen ganger banker fatter på men går rett inn. Han venter ikke ett millisekund engang. Så lenge han banker på så er det vel greit!? Og så står han der og lurer på om alt er bra, mens han ser seg rundt! Akkurat som jeg har våpen, kokain eller annet liggende..

 

Og så HVER gang jeg skal ut så kommer den: "ikke havne i bråk da!" Det er fordi jeg kom i litt bråk EN gang, så da skal jeg høre det resten av livet mitt!? Og hver gang jeg kommer hjem fra fest, kompiser eller annet (de fleste vennene mine røyker) så får jeg høre: "Røyker du!?" Hva Faen da!? For det første NEI, og for det andre, jeg er 21 og kan vel gjøre det hvis jeg vil! Dette får jeg høre HVER helg! Ikke en gang, ikke to ganger, men HVER jævla helg!

 

Døtrene til ste-mora mi er sammen med leger og advokater. De er fra oslos vestkant. Dette plager meg, for hun forventer at jeg skal være like god som de! Snakk om kulturkræsj! Jeg vil heller grave i søla.

 

Det var noe av hverdagen hvertfall. Jeg kommer til å flytte så snart jeg får spart opp igjen

[kverna]

<snip>

7330802[/snapback]

 

Flott beskrivelse Juliess.

Tror/vet at det hjelper å få ting ut, ofte skriver jeg bare lange innlegg i deppetråden, leser igjennom også slette teksten igjen. Bare det å sette ord på følelsen.

Hvis moren din vil gå i samtale igjen synes jeg ikke det er så dumt, men det er da viktig at begge får forklart ÆRLIG akkurat hva dere føler, og ikke skjule sannheten bare for å ikke såre den andre.

Har akkurat samme problem her hjemme så føler med deg, jeg har gitt opp men respekterer at du prøver å fikse forholdet med moren din.

 

Stå på og lykke til.

[Pangaea]

Kanskje litt vel generelt, men det virker som en del foreldre lar sinnet/frustrasjonen sin gå ut over barna sine. Eller at de rett og slett ikke takler at barna vokser opp, blir ungdommer, får egne meninger, og etterhvert blir selvstendige voksne som flytter hjemmefra. Ligger nok en liten maktkamp i bakgrunnen for en del krangling.

[Neppe]

Ligger nok en liten maktkamp i bakgrunnen for en del krangling.

7334353[/snapback]

 

For det første. Slike ting er typsik problem i alderen. Noen får det tidlig, noen får det seint. Jeg har også hatt min tid krangla med moren min. Men jeg har sluttet å bruke energi på det. Det som er gjort er gjort, verken jeg eller moren min kan forrandre på det. Sånn er det faktisk bare.

 

Til Julie: Jeg skal ikke si noe her utover det du selv har skrevet. Men når dere krangler, kan du ikke bare gi etter ? Som jeg sa til deg. Ingenting er mer irriterende en personen som står å gliser til deg når du er sinna/frustrert og/eller irritert.

 

Pangaea: Maktkamp mellom mor og datter ? Ingen av dem har noe å bevise overfor den andre. Selv om jeg er enig med deg at det kan virke som en maktkamp. Men fra moren sin side.

 

 

Jeg lar ikke min mor snakke til meg, uten at hun skal få et kraftig svar tilbake. Om hun spørr meg om jeg har penger for eksempel, da ryker det ut av hue på meg. Det var trossalt HUN som lot meg bo alene siden jeg bare var en gutt. Så jeg mener hun heller ikke har noe med pengene mine å gjøre, siden jeg alltid har klart meg selv. Dette veit hun, siden jeg kjefta opp hu til hun var på gråten.

 

Det er kanskje ikke snilt gjort, men hun må selv også fatte hva hun har gjort. Det hjelper ikke å angre nå. Så må man ta konsekvensene for det man har gjort. Det er uansett ikke noe å legge seg opp i mange år etterpå.

 

Kort sagt, om dere fortsetter blir det ikke bedre. Om en av dere bare gir faen, så kan det bli bedre. Kan hende jeg tar feil, men erfaring tilsier det.

[Pangaea]

Puberteten innebærer overgang til "voksenlivet", og man utvikler seg mye her, både fysisk og mentalt. Det innebærer en forandring både for mor og datter (eller far og sønn) bort fra status quo der mor bestemmer det meste over datterens liv. Datteren blir selvstendig, får egne meninger om det meste, og blir mindre avhengig av moren. Dette takler foreldre på ulikt vis. Alle er sikkert stolte over at barna vokser opp og blir flotte mennesker som klarer seg selv, men noen savner sikkert å ha barna hjemme, og blir lettere bekymret osv fordi de har mindre kontroll over hva som skjer, og må stole på at barna har god dømmekraft osv. Er nok ikke alle som takler dette like bra. Og jeg tror dette er en av grunnene til en del krangling. Her ligger det en slags maktkamp, eller kryssende interesser. Og det innebærer et skille i livet. Datteren har "akkurat" begynt på sitt liv, mens den viktigste rollen for moren er over. Hun har oppdratt datteren sin, og hennes rolle blir svakere ettersom tiden går. "Pokker, bare jeg og gubben igjen, hva skal vi finne på nå da?"

 

Håper det ble litt klarere nå. Om her er noen hobbypsykologer kan de sikkert si mer om det. Aner ikke om dette er en del av bakteppet for Julies del, men skal ikke se bort ifra det. Men det virker jo som moren i det tilfellet er litt "forstyrra" og kanskje liker å plage datteren med kritikk. Absolutt ikke bra! Slike personer blir gjerne ekstra fyrt opp av at det de slenger ut mot folk fungerer. Derfor hadde det vært veldig bra om du klarte å ikke bry deg om det hun sier, og ta det med et smil, men jeg forstår veldig godt at det er vanskelig. Men om du klarte det over en del tid vil jeg tro hun ikke lenger orker å "fyre" på samme måten siden hun ikke får tilfredsstilt behovet om å se deg bli irritert/skuffa/sinna/lei deg.

[Neppe]

Synes du forklarer på en god måte.

 

Å kommer til å tenke på at moren min alltid pleier å si at jeg er "lille" gutten hennes. Siden jeg er yngst.

[Killerquo]

Jeg merker for min del om dagen et forventningspress i heimen. Fatter maser om at jeg må årne jobb, og forventer at jeg må gjøre så mye selv og greier. Dessverre bor jeg hjemme, og får saker og ting servert på sølvfat. Om jeg ikke har penger, er det allikevel mat i huset, fordi pappa og samboeren hans jobber. Dermed mister jeg på en måte realitetsfølelsen av kravene som stilles.

 

Bor man aleine er man rett og slett nødt til å klare seg på det man skaffer selv, noe jeg, uten å ha erfaring med det, vil tro blir utrolig mye lettere.

 

Og vosken...det merker man. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men jeg føler meg alt for klar til å flytte ut. Klar for å gjøre ting selv, ikke ha mas på nakken hele tida, og lære av feil i stedet for at de utrettes av fatter før de gjøres. Og jeg har ikke fylt 18 engang.

 

 

It's a fucked up world.

[Frohman]

Til Julie: Kan du ikke bare gi etter ?

7334667[/snapback]

Tror å gi etter og fortrenge ting har litt værre konsekvenser en en sur mor, dessverre.

 

Say hello to mr. Tumor!

 

Og nei, jeg har ikke noe annet fornuftig å si.

[Backspace_89]

ganske stressa stemning her hjemme om dagen. jeg har tre småsøsken som går henholdsvis i 5.-4.- og 2-klasse, som er ganske masete. dette fører til at mamma har USANSYNLIG kort lunte, og alt jeg( ) gjør er galt. mye av bråket er forventningspress. jeg går vk1 allmen nå, og føler jeg har valgt totalt feil linje, og har null interesse av hva som skjer der. jeg skal jo komme meg gjennom, men mamma forventer stjernekarakterer i alle fag, og til jul tror jeg at det blir mange 2'ere og 3'ere på karakterhefte. hva du enn gjør, for hvis du sier at julekarakterene ikke er viktige, da eksploderer en verbal bombe om "gode leksevaner" osv. har også masse fravær, så ser fram til en hyggelig jul er såpass "heldig" at mamma var skolelys på vgs, og hun tror jeg har samme faglige interesser som henne og at jeg kommer til å gjøre det like bra.

utdrag fra samtale for få timer siden: "du kunne ikke tenke deg å bli ingeniør eller lege da?" da svarte jeg sannheten, at jeg vil ha en litt mer "aktiv" jobb, og jeg kan faktisk tenke meg å arbeide på oljeplattform. "å, du vil bli oljeslask?" er da svaret... kjipt å aldri ha noen som støtter meg

 

pappa har jeg veldig godt forhold til, i mine 17 år som menneske har vi aldri kranglet mamma og pappa har vært skilt siden jeg var liten, så jeg er hos pappa bare helger og ferier, og han er så mye mer avslappet til skoleforholdet enn mamma er... mamma tror jeg kommer til å kjøre livet mitt til helvete fordi jeg ikke kommer til å ha en snitt på 5.... kan ikke flytte til pappa heller, siden jeg egentlig ikke har eget rom der, og ikke har jeg jobb så jeg kan flytte alene...

 

bah, livet suger.

[kverna]

utdrag fra samtale for få timer siden: "du kunne ikke tenke deg å bli ingeniør eller lege da?" da svarte jeg sannheten, at jeg vil ha en litt mer "aktiv" jobb, og jeg kan faktisk tenke meg å arbeide på oljeplattform. "å, du vil bli oljeslask?" er da svaret... kjipt å aldri ha noen som støtter meg

bah, livet suger.

7339924[/snapback]

 

Enig. Uansett hva jeg gjør blir det aldri bra nok. Alltid "hva har du tenkt til å gjøre nå?", "ja da kan du jo klare 5'er da". Klarer alltid å vende ting til negativt, blir så dritt lei.

Siden jeg aldri får støtte har jeg slutta å si hva jeg gjør, har gjort, har fått eller skal ha. Skal ta en tredje tatovering nå snart, og har kjøpt meg bil. Gleder meg til reaksjonen når de får vite det

[Killerquo]

utdrag fra samtale for få timer siden: "du kunne ikke tenke deg å bli ingeniør eller lege da?" da svarte jeg sannheten, at jeg vil ha en litt mer "aktiv" jobb, og jeg kan faktisk tenke meg å arbeide på oljeplattform. "å, du vil bli oljeslask?" er da svaret... kjipt å aldri ha noen som støtter meg

bah, livet suger.

7339924[/snapback]

Hah, oljeplattform er jo konge! Det er så vidt meg bekjent en godt betalt jobb å være offshore, og det er mange muligheter for utdannelse innen det også.

 

Jeg blir forbanna på folk som ikke lar deg ta egne valg. Min videregående opplæring har vært mitt valg aleine, jeg har bare fått hjelp av fatter til å finne ut hva jeg ville, gjennom spørsmål han stilte meg i 10. klasse om mine interesser og verdier.

[Niqābninja]

@ Juliess: Jeg kjenner meg veldig mye igjen av det du skriver, og kan vel kanskje si at jeg har et lignende forhold til min mor. Vi har faktisk gått fysisk løs på hverandre óg. Ikke det at dét hjalp, så en må vel bare det bite det i seg til en har råd til å flytte (noe som forhåpentligvis blir over jul).

 

Sjøl har man aldri fått noe vettugt ut av å prate med "proffe" folk, da de alltid velger å tro på mamma, henge ut pappa(fordi han faktisk klarer se ting fra min side) og ignorere meg, men om det har hjelpa litt for dere før, kan det være lurt å prøve det igjen (:

Endret 23. november 2006 av bazukh

[Vizla]

<snip>

 

Veldig bra skrevet! Hadde tenkt til å skrive noe lignende selv

 

Juliess: Hvis du leser bøker, anbefaler jeg Dr. Phil på det sterkeste. Måten han forklarer akuratt denne overgangen på er fenomenal.

 

 

Skal nevnes at jeg selv har et utrolig godt forhold til foreldrene mine. Faren min er min "bestevenn", og moren min er en god rådgiver. Har ikke alltid vært slik, men etter en lang og saftig prat om hvordan jeg selv ville ha det løste problemene seg selv.

Endret 23. november 2006 av Vizla

[toth]

Og vosken...det merker man. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men jeg føler meg alt for klar til å flytte ut. Klar for å gjøre ting selv, ikke ha mas på nakken hele tida, og lære av feil i stedet for at de utrettes av fatter før de gjøres. Og jeg har ikke fylt 18 engang.

 

7339458[/snapback]

Helt voksen er man vel ikke før man faktisk _har_ flyttet ut.. Som du selv poengterte man lærer fryktelig mye av å bo alene. Å være voksen innebærer selvstendighet, noe man ikke har så lenge det alltid er mat på bordet, og noen dermed kan servere "Så lenge du bor under mitt tak"-regla.

Endret 23. november 2006 av toth

[Neppe]

Og vosken...det merker man. Jeg klarer ikke sette fingeren på det, men jeg føler meg alt for klar til å flytte ut. Klar for å gjøre ting selv, ikke ha mas på nakken hele tida, og lære av feil i stedet for at de utrettes av fatter før de gjøres. Og jeg har ikke fylt 18 engang.

7339458[/snapback]

Helt voksen er man vel ikke før man faktisk _har_ flyttet ut.. Som du selv poengterte man lærer fryktelig mye av å bo alene. Å være voksen innebærer selvstendighet, noe man ikke har så lenge det alltid er mat på bordet, og noen dermed kan servere "Så lenge du bor under mitt tak"-regla.

7341609[/snapback]

Av erfaring (Sidden jeg har vært borti det i jobben). Ungdommer som mener de er voksne for å flytte ut, er det sjeldent. Ting går ikke så bra som man skulle tro, desverre.

 

Jeg sier ikke at ungdom er avhengig av foreldrene sine i den forstand at de må bo hjemme. Mange har så dårlig forhold til sine foreldre at de flytter ut av den grunn. Erfaringer tilsier at det har mer negativ en positiv effekt.

 

Killerquo, jeg har bodd alene siden i starten av 15 åra. Jeg ble nermest forlatt av min familie. Å jeg anbefaler alle som går videregående skole å bo hjemme så fram til at det er mulig. Ja, det er godt å komme seg ut og bort fra foreldrene. Men voksen livet er desverre mye værre.

 

Skulle ønske jeg kunne bo hjemme. Selv om jeg jobber.