Forhold til foreldre

[veos]

Foreldrene mine er faktisk utrolig kjekke, tro det eller ei.

7266997[/snapback]

Egentlig mine også, men jeg liker å tro noe annet. Det er ikke alltid lett å være like blid alltid når man er ung; det finnes alltid noe å klage på, og da glemmer man ofte det positive.

7267009[/snapback]

Kunne knapt vært mer enig. Er ofte dager hvor de ikke er fullt så hyggelige (LES: dager hvor skolen velger å gi ut dårlige karakterer, er et godt eksempel), men de vil vel bare det beste for meg!

[Patience]

Juliess: Du virker som en veldig oppegående og ordentlig jente. Uansett hvordan din mor har vært mot deg, så har det kanskje formet deg på måter du ikke kan ane. Det forsvarer ikke moren din. Men det kan bety at intensjonene er riktig, selv om det til tider kan bli litt vel ekstremt.

 

Men jeg har et veldig godt inntrykk av deg. Så jeg tror ikke det er bare skader å hente ut fra å ha en slik mor..

 

Men i noen tilfeller er det kanskje litt på kanten..

[Jan]

Jeg får alt jeg peker på. Jeg er både mamma og pappas kjeledegge.

[SupremeX]

Jeg tror ikke det er så veldig mye å gjøre med det faktum at foreldre har en tendens til å hakke på de samme gamle tingene igjen og igjen og igjen helt til du ikke viser tegn til respons på det som blir sagt, for så å begynne på nytt. Jeg er heller ikke av de som ser best ut i trange klær, og siden foreldrene mine maser om det hver gang jeg spiser noe som ikke har et kaloriinnhold under 0, så blir det slitsomt i lengden. Enda jeg trener 3-4 ganger i uka, og har lagt 10 kg igjen på diverse kondisjonsapparater på treningsstudio på litt over 2 måneder, så skal jeg få høre det.

 

Mamma sluttet med det for et par år siden, men pappa holder på enda. I tillegg er pappa av et litt mer slitsomt vesen, siden han aldri vil høre på andre. Har han en mening, så er det det som gjelder, og ingenting annet... Noe som fører til at jeg viser en ganske kald holdning ovenfor han, som gir meg dårlig samvittighet iblant. Senest i dag, da han spurte om jeg visste hvilken dag det var. "Farsdag", svarer jeg. Så sier han ikke mer. Jeg tror han bruker medlidenheten min til nettopp dette formålet, å kunne stakkarsliggjøre seg selv, eller noe. Virker sånn noen ganger i hvertfall. For å ta et annet eksempel, pappa har drevet med laksefiske siden han var like gammel som meg, samme gjorde bestefar. Siden jeg ikke viser noen interesse for det, så kommer han iblant med "du må jo videreføre tradisjonen". Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg ikke interesserer meg for det? "Jo, fordi både bestefaren din og jeg gjør det". Er lite å gjøre med...

 

Men avslutningsvis, forholdet til mine foreldre? Ganske labert, egentlig. Jeg snakker aldri med foreldrene mine om diverse problemer, det går kun på "formelle" samtaler, om skole, hva jeg skal, hvor jeg skal og slike ting. Skulle ønske jeg kunne gjøre det, men ting har bare blitt slik. Har litt dårlig samvittighet for det, men jeg håper at det bedrer seg etter hvert...

 

Hmm. Ble mye tanker rett ned i tastaturet her. Får håpe noen ser en slags sammenheng...

 

Juliess: Får håpe ting går seg til etter hvert da, selv om sjansene for det er rimelige små for at det blir kortsiktige endringer med mindre du gjør en slags stor sak av det, som å be foreldrene dine om en anledning til å snakke med dem på dine premisser f.eks. Er liksom ikke så mye å gjøre med foreldre som ikke ser ting fra flere perspektiver, det er min erfaring...

Endret 12. november 2006 av SupremeX

[Black Star]

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

Hadde foreldrene mine begynt å mase på om at jeg måtte få meg kjæreste, bare fordi jeg er singel nå, så hadde jeg blitt forbanna. Det er ikke så lett, og ikke bare å gripe tak i første og beste jente og tro at det vil vare. Sånn sett var hele kommentaren din lite gjennomtenkt.

[Zethyr]

Virker sånn noen ganger i hvertfall. For å ta et annet eksempel, pappa har drevet med laksefiske siden han var like gammel som meg, samme gjorde bestefar. Siden jeg ikke viser noen interesse for det, så kommer han iblant med "du må jo videreføre tradisjonen". Hvorfor skal jeg gjøre det, når jeg ikke interesserer meg for det? "Jo, fordi både bestefaren din og jeg gjør det". Er lite å gjøre med...

7269647[/snapback]

Der tror jeg neppe faren din mener det på det viset. Bli med ham en gang, si at du skal gi det et forsøk. Han tror at du kommer til å synes det er gøy bare du får begynt, så da kan du gi ham et forsøk og prøve det. Synes du ikke det er så gøy kan du fortelle ham det (i etterkant selvsagt), men det kan også hende at du blir positivt overrasket.

 

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

Hadde foreldrene mine begynt å mase på om at jeg måtte få meg kjæreste, bare fordi jeg er singel nå, så hadde jeg blitt forbanna. Det er ikke så lett, og ikke bare å gripe tak i første og beste jente og tro at det vil vare. Sånn sett var hele kommentaren din lite gjennomtenkt.

7269729[/snapback]

Jeg har fått høre den der daglig siden .. ja, siden lenge siden. Heldigvis som oftest i en spøkefull tone, men høre den hver dag er allikevel ganske slitsomt.

[SupremeX]

Der tror jeg neppe faren din mener det på det viset. Bli med ham en gang, si at du skal gi det et forsøk. Han tror at du kommer til å synes det er gøy bare du får begynt, så da kan du gi ham et forsøk og prøve det. Synes du ikke det er så gøy kan du fortelle ham det (i etterkant selvsagt), men det kan også hende at du blir positivt overrasket.

Jeg har jo prøvd det da, attpåtil flere ganger. Har jo litt lyst til å være med på det også, ikke fordi jeg interesserer meg, men for å gjøre pappa fornøyd. Er ikke så enkelt...

Endret 12. november 2006 av SupremeX

[McBitch]

Der tror jeg neppe faren din mener det på det viset. Bli med ham en gang, si at du skal gi det et forsøk. Han tror at du kommer til å synes det er gøy bare du får begynt, så da kan du gi ham et forsøk og prøve det. Synes du ikke det er så gøy kan du fortelle ham det (i etterkant selvsagt), men det kan også hende at du blir positivt overrasket.

Jeg har jo prøvd det da, attpåtil flere ganger. Har jo litt lyst til å være med på det også, ikke fordi jeg interesserer meg, men for å gjøre pappa fornøyd. Er ikke så enkelt...

7269907[/snapback]

 

Vi kunne nesten byttet. Jeg har ikke noe press på meg angående bestemte yrker, men jeg syns fiske virker kjekt. Bare synd jeg blir sjøsyk av å se på en båt

[Gjest Gjest_Minde_*]

Jeg er en jente på 16 år, og jeg er så forferdelig lei av moren min! Alt hun gjør, sier, og til og med måten hun beveger seg på plager meg! Alt blir bare feil. Det har vært en del kluss tidligere med søsteren min, og at foreldrene mine skulle skilles fordi mamma kysset en annen mann rett foran pappa...jeg lurer på om jeg ikke har tilgitt henne for det? Eller om jeg noen gang kommer til å tilgi henne...

Jeg trenger mer space rundt meg, og være alene litt. Hun gjør meg gal!

Nå som jeg har begynt på videregående har jeg begynt å feste mer, og innetidene mine er kl 1. Jeg får ikke noe frihet, og jeg har ingenting å si heller! Hun forstår meg ikke. Det virker som hun går rundt og later som vi er en lykkelig familie. Hun oppfører seg falskt uten at andre er tilstede.

Jeg tror også jeg blir litt påvirket av søsteren min som aldri tilgir mamma for alt det som skjedde tidligere. Hun bruker uttrykk som "Jeg hater mamma" og "du vet virkelig ikke hvordan det er for meg å bo her med hun". Jeg tror hun har det verre enn meg.

Jeg får heller ikke bestemme over min egen bruk av tid. Hun maser alltid på meg om jeg gjør leksene mine, ikke dra så mye på byen på shopping/cafe... Jeg må selv prioritere etter mine egne interesser.

 

Jeg føler ikke at jeg engang kjenner faren min. Han er en veldig stille og innesluttet fyr. Han tar lite oppmerksomhet. Det går ikke ann å snakke med han om noen ting, for han virker totalt uinteressert. Bare jeg prøver å lage en liten enkel hverdagslig samtale blir svarene bare "mhm...jaha...mhmmhmmhmmhmmh" Han prøver ikke en gang å virke interessert. Han forteller ikke meg noe han heller, så det går ikke ann å snakke med han. Det går heller aldri ann å bli sur på han, for han ypper aldri til "bråk" Det er egentlig trist å ikke kunne ha et normalt forhold til han. Å bare kunne snakke til han...

 

Foreldrene mine har veldig store forventninger til meg. Begge to har gjort det bra på skolen med bra utdannelse og gode jobber. De forventer at jeg skal bli som dem. Jeg føler ikke at jeg greier å strekke meg opp til forventningene. For jeg vil finne en balanse mellom familien, venner og skole. Jeg vil jo kunne omgås familien min på en normal måte, jeg vil bare at vi skal trives sammen.

[Anxe]

Oj, her var det flashback tilbake til da jeg selv bodde hjemme... foreldre kan være skikkelig tragiske når man er 16-20 og i ferd med å "finne seg sjæl".

 

Tingen er at opp til det punktet har man stort sett vært "barna deres", men nå plutselig innser de at du begynner å bli voksen og skal klare deg selv, og da får de panikk. "Enn om vi ikke har oppdratt han/henne godt nok? Se da, h*n er jo småtjukk, lat og har dårlige karakterer, hvordan skal det gå? Har jeg ikke vært flink nok? Er det min feil at barnet har blitt sånn?" Foreldre har det alltid med å se på de DÅRLIGE sidene før de bra, men det kan ofte være fordi de dårlige reflekterer ting i sin EGEN oppførsel. Eksempel: Om du er oppvokst med en livsstil som kanskje innebærer lite aktivitet og mye god mat, så er det stor sannsynlighet for at mora di har noen kilo ekstra, og kanskje du også. Så ser mora di på deg at du også "er tjukk og lat", som hun ser i seg selv, og begynner å hakke på deg isteden for å gjøre noe med seg selv. Ganske tragisk i grunn.

 

Voksne har vanskelig for å se barna i annet perspektiv enn tilfellet "barnet mitt". De klarer ikke å se deg som vennene dine ser deg, og de bor jo ikke inni hodet ditt, så det kan være vanskelig for dem å innse at du faktisk HAR blitt et bra menneske.

 

Selv flytta jeg ut da jeg var 20, og det var ikke en dag for tidlig. Jeg hadde bodd hjemme et år mens jeg gikk på universitetet, og modern rett og slett tok halvparten av stipendet mitt for å bygge kjøkken... ingen respekt for mine penger. Det er en annen ting de kan gjøre. "Jeg oppfostra deg, så jeg har rett til ditten og datten". Sist jeg sjekka var det ingen lov som sa at man MÅ få unger. Dette er noe man kan si til sine foreldre i en krangel, "jeg ba ikke om å bli født!" og det er faktisk et satans godt argument, hehe. Du ba faktisk ikke om å bli født, og om du får traumer så er det faktisk foreldra dine sin skyld, og dette vet de så utmerket godt!

 

Selv begynner jeg å nærme meg alderen der venner begynner å gifte seg og kjøpe barnevennlig leilighet og styr, og jeg må bare si at jeg får angst bare tanken på å få unger... fordi det er så veldig mye ansvar, og så veldig altoppslukende. Husk at dere har vært det viktigste og det mest tid- og ressurskrevende de noensinne har gjort, og da er det ikke rart de får et hint av panikk når de innser at dere er i ferd med å forlate redet/ bli voksne.

 

Det jeg tenkte å si er at det tar noen år før man innser at man skylder sine foreldre svært lite, og at man har rett til å protestere påhva de sier. Foreldre prøver å ha makt over deg så lenge de har sjans, det vil så at så lenge du LAR dem ha makt over deg, så vil de ta den. Muttern skjønner ikke at jeg trenger å bare være uten henne en stund, hun driver stadig og sms'er og ringer og skal ha meg til å hjelpe henne med all slags drit, og jeg er 25. Så om dere ikke setter foten ned, så får dere det sånn dere også Ikke at man skal stikke av fra foreldre så raskt som mulig, men de kan ha godt av at du forsvinner ut av bildet for en stund og gjør din egen greie, så de faktisk får se at du har noen hjerneceller og klarer deg sjøl.

 

Derfor, ikke bli økonomisk avhengig av dine foreldre. Om de har mulighet til å "kjøpe" deg så vil de gjøre det. Tips er derfor, flytt før du er tjue og bli uavhengig. Det er først DA du blir din egen person.

 

Til Juliess vil jeg si at det høres ut som mora di er på en liten tripp ja... hun har det sikkert litt vanskelig for tiden, og gjør tabben med å lempe alt over på deg. Du skal seriøst ikke finne deg i å høre på alt jattet hennes! Du kjenner selv hvor du føler din egen grense går, og når du blir lei, skal du rett og slett si det som det er. Ting er vanskelig når noen påkoster deg mat og husleie og dermed tror de har rett til å eie livet ditt, men du har likevel rett til å protestere og si deg uenig. Om du reiser deg og sier imot, kan det være hun får opp øya for at den patetiske oppførselen din, selv om hun overhodet ikke kommer til å gi uttrykk for det. Foreldre tar jo aldri feil

 

Det høres ut som mora di er en handlekraftig og bestemt dame, og det er mora mi også. Men er det en ting jeg har lært, så er det at det harde ytret bare er der for å beskytte et sårt indre. MEN det er ikke ditt ansvar å løse alle problemene til mora di!

 

Get a backbone girl, du kommer ikke til å angre Mora di er glad i deg uansett, og kommer til å innse at hun er stolt av at du ikke lar deg pelle på nesen om noen år. I verste fall blir hun dødelig fornærma og lager et helvette for deg, men i såfall så er det kanskje på tide å komme seg videre i livet, dra bort fra noen som gjør livet ditt så surt.

 

Det verste er når det "snur", og man må begynne bli foreldre for sine egne foreldre, og innser at de faktisk ikke er de verdensmestrene og stødige menneskene vi trodde de var. Er ingen ting som er så bakvendt som å se f.eks. faren sin gråte. De er bare mennesker de også... og de gjør også feil!!

 

My hundred dollars...

[Shulgin]

Jeg krangler aldri med foreldrene mine lenger, men jeg kan heller ikke snakke med dem om noen ting som involverer foelelser. Med det at vi "ikke kan" mener jeg at begge parter sikkert oensker det, men at begge opplever saerskilt menneskelige eller foelelsesladede temaer som noe veldig ubehagelig. Vi er glade i hverandre og saann, men forholdet vaart virker uansett utrolig kaldt og overflatisk. Jeg vet at mange familier har samme problemet, og det synes jeg er utrolig trist. Jeg vet at jeg kan bidra til aa forbedre dette i min familie, men jeg er dessverre alt for umotivert. Med andre ord har jeg antakelig gitt opp, og jeg ser frem til aa flytte ut. Likevel: Jeg ser paa det som en av mine viktigste oppgaver her i livet aa stifte en varm familie som er fri fra disse problemene. Det gleder jeg meg til, fordi det skal jeg klare.

[pumba50]

Den eneste jeg liker i familien er pappa. Alle de andre har jeg bygd opp en mur for, vet ikke hvorfor det har blitt slik, men jeg tåler ikke trynet på verken mamma eller søskene mine. Dem kan ryke og reise, men pappa er min godeste venn, han tar jeg med ut på cafe, kjører tur osv osv. Synd at ting blir sånn, men jeg driter i det. Alt jeg bryr meg om er å leve livet så godt som mulig, så får resten råtne på rot. :!:

[Black Star]

Når jeg leser denne tråden, så skjønner jeg nok en gang hvor gode foreldre jeg har. Jeg har vel alltid visst det, men det er når man leser om andres dårlige erfaringer med deres foreldre, at man virkelig innser hvor fantastiske de alltid har vært.

 

Men nå tror jeg ikke at jeg selv var så veldig vanskelig når jeg var i tenårene heller da.

[Gjest member-101642]

Har et dårlig forhold til foreldrene mine. Overbeskyttende og travle folk. De kjefter og smeller hele dagene. Har fått livet mitt ødelagt på grunn av dem.

[Xzii]

Jeg og mamma har et veldig bra forhold, vi kan prate om alt, og jeg snakker ofte med henne. Har også et godt forhold til pappa, men snakker ikke så ofte med han som med mamma. Lillesøstra mi var et helvette når hun var yngre, men nå er hun vokst opp til å bli en utrolig ung kvinne. Lillebroren min har alltid vært en rå fyr. Nei, jeg anser meg for å være heldig, og selv om mine foreldre er skilt, og ikke kommuniserer så bra sammen til tider, krangler de ikke. Begge har også funnet seg nye partnere som de passer godt sammen med, og som jeg liker. Foreldrene mine har alltid vært strenge, men tolerante og åpne.

[Gjest Slettet-U4NJ3Omm]

Jeg og tvillingbruttern hører nesten ikke på mamma lenger, stakkars. Hvis hun vil at jeg skal støvsuge huset, må hun si til pappa at han skal si det til meg.

Men har vel begynnt å bedre seg i det siste det der

[medlem-102525]

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre. Pappa treffer jeg nesten aldri da. Han jobber mye. (Arbeidsnarkoman omtrent.) Men jeg snakker med muttern, og har vi problemer med hverandre, altså noe vi sier eller gjør som irriterer, så tar vid et opp, og klarer faktisk å ha en ordentlig samtale om det uten å krangle. Så lenge begge tenker vosent, og ikke blir fornærma av kritikken, så går det greit. Det gjelder å huske at man trenger ikke å forsvare seg. Greit å bare svare "Ja, det har du kanskje litt rett i, at jeg er sånn. Jeg skal tenke over det". Så er det meste greit.

[mushi]

Jeg har et elendig forhold til foreldrene mine. Faren min er jeg sammen med for å være snill en gang i uka. Jeg hadde ikke hatt noe problem med å flytte til motsatt side av landet. Morra mi har jeg hatt null kontakt med de siste 5 mnd. Angrer på at jeg ikke brøyt ut før. Hun kom på besøk i forrige uke og jeg tørr nesten ikke gå ut lengre i frykt for at hun kommer. Når hun var her måtte jeg låse meg inn på badet og sette på vasken for å ikke høre hamringa på døra og skrikene hennes. Jeg er sikker på at hadde jeg pusha henne litt ville hun tatt livet av seg. Kunne ønske jeg hadde styrken til å gjøre det.

Endret 19. november 2006 av mushi

[pumba50]

Når hun var her måtte jeg låse meg inn på badet og sette på vasken for å ikke høre hamringa på døra og skrikene hennes. Jeg er sikker på at hadde jeg pusha henne litt ville hun tatt livet av seg. Kunne ønske jeg hadde styrken til å gjøre det.

7319384[/snapback]

 

Hvorfor hamrer hun på døra? skrik? Jeg forstår ikke helt, enlighten us. Hva har skjedd egentlig?

[sumptrollet]

Muttern skjønner ikke at jeg trenger å bare være uten henne en stund, hun driver stadig og sms'er og ringer og skal ha meg til å hjelpe henne med all slags drit, og jeg er 25.

 

Hvordan blir du kvitt dette problemet? Jeg lider av omtrent det samme, bortsett fra at det er mor som skal "hjelpe" til og blande seg opp i alt mellom himmel og jord. Jeg har ikke et så dårlig forhold at jeg kan be mor om å ryke og reise til helvete heller. Fedre er generelt enklere å ha med å gjøre siden de sjelden ringer 4 ganger i uken for å sjekke at du tar til deg føde.