Forhold til foreldre

[Heretique]

Jeg har ett bra forhold til mine foreldre, og vi snakker så si om alt.

Men, det er ett lite problem jeg har. Altså, jeg er ikke feit, men ganske kraftig. Dette er noe jeg er fullstendig klar over. Men, det hjelper ikke akkurat at mora mi sier det til meg hele tiden. "Kjersti, nå har du lagt på deg. Nå må du passe på hva du spiser" osv.

Som sagt, jeg er fullstendig klar over det, og det gjør det ikke noe bedre at både mamma og pappa trøkker det inn. Dog, mamma er værre enn pappa der.

Fikk høre seinest i går "Nå må du skjerpe deg, magaguri"

Må si jeg sleit med å holde maska da. Det står fortsatt på repeat inni hodet mitt.

Dette plager meg, og jeg har prøvd å si fra at det ikke er særlig koslig og få høre det. Men, da får jeg bare høre "Så, du vil heller ende opp som ei svær feit jente, i stedet for å gjøre noe med det nå?"

Det er ikke det at jeg ikke vil gjøre noe med det, men det er ikke så lett.

Jeg blir rett og slett lei meg når de sier det

Jeg prøver og ikke bry meg om det, og høre litt mer på hva en kompis sier. Men det er ikke så lett det heller.

 

Hva skal jeg gjøre for at de skal forstå at jeg IKKE vil at de skal si det til meg?

[joku]

Har hatt litt dårlig forhold med faren. Men han bor jo da i Finland... Han ringe meg bare sånn en gang i mnd. Greit jeg kunne ringt han også av og til, men vet ikke hva jeg skal snakke han om med... Føles som han har mer kontakt med søsteren min. Han ringe hu oftere og de snakker om mye. Trur hun er yndlings barnen hans. Hun er flinkere enn meg på skolen, faren trur sikkert at jeg ikke er så flink (har sintt på 4 og går VKII) syns jeg har helt greie karakterer, men søsteren min er flinkere. Han kjøper henne alltid de beste gavene (bryr meg ikke mye om gaver, men det sier jo litt da). Han ringe meg oftest når jeg har store telefon regninger og klage litt og sier at "søsteren din har bare så og så mye regninger" osv. Jeg har også kjørt snowboard i 8 år, og når jeg skal kjøpe skikkelige utstyr til det sier han at det er bort kastet penger.

 

Føles som han glemmer alt jeg sier til han. Han sa i sommer "du burde begynne å trene slikt som kompissen din gjør, du blir flirt ut av militære viss ikke du skjerpe dæ." svarte til han at jeg har trent over ett år. Jeg hadde sakt til han at jeg har trent mye, men han har jo glemt det. Det er mye mer som irrintere meg. Sa ifra om det en gang (i sommer) men vet ikke om det har hjulpet så mye... Føles egentlig ikke at han er faren min, bare en person jeg kjenner godt.

[Helpsomer]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

[Xtra]

Juliess: Foreldre bryr seg, og det kommer de til å gjøre helt de ligger i graven. Ofte bekymrer de seg på helt feilaktig grunnlag... men i bunn og grunn for all foreldre kritikk ligger det som oftest (hvis du har nogenlundre "normale" foreldre) omsorg etc, at de vil det beste for deg.

 

EDIT: tillegg:

 

Ubrettige kommentarer og "de vet best" holdningen kommer også til å vare en stund. Jeg ser det selv på min mor --> hennes mor (mormor).

Endret 9. november 2006 av Xtra

[McBitch]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

Nei. Jeg vil nok ha barnebarn, men hvorvidt sønnen min vil ha det eller ikke er hans avgjørelse. Dessuten er det ikke alle som finner seg en kjæreste når de er 20. Igjen, barnet sin avgjørelse.

[Veronica]

Moren min maser om at jeg må få meg kjæreste.

7253047[/snapback]

*Rekke opp hånden*

 

Edit: Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre, selv om vi har våre krangler en gang i blant. Da kan det være ganske heftig også.

 

Jeg snakker med de om alt.

Endret 9. november 2006 av Vero_NiCa

[Eplefe]

Jeg har et fantastisk forhold til mine foreldre.

Vi krangler så fillene fyker, skriker til hverandre, kaster ting på hverandre, og neste øyeblikket klemmer vi og tuller med hverandre og tar oss en røyk sammen.

Og spiller gitar.

De er skilt, men gode venner, så det er bare glede ^^

Jeg elsker foreldrene mine <3

[nerval]

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

7253387[/snapback]

 

Hadde du ikke vært bekymra som mor hvis din sønn aldri har hatt kjæreste i en alder av 20 år? Barnebarn er jo noe de fleste voksne foreldre har i øyet, så hvorfor ikke få de så tidlig som mulig?

7254621[/snapback]

 

de har da ikke noe med privatlivet hans å gjøre? om han vil ha dame eller ikke er 100% opp til han. skal han bare ta det første han ser da, for at foreldrene hans skal føle seg vellykket?

[Snublefot]

Knuð : Det virker som moren din ikke er sånn innmari begeistret for kjæresten din eller det enkle faktumet at du har fått kjæreste. Tror for mange foreldre er det en stor overgang det at ungen pluselig er mye mindre hjemme og noen andre kanskje har tatt litt den plassen foreldrene hadde før. Du vokser opp, hun liker vel ikke helt den tanken.

[Raven_Heart]

Grøss...

Denne tråden minner meg om en eneste stor reprise av de siste årene jeg bodde hjemme.

Jeg har en veldig ålreit mor (selv om hun har vært litt fraværende til tider), en far jeg aldri har sett og en bestefar som er litt mer av det... sære slaget.

For han blir mora mi aldri voksen, hun ser mest på ham som en sta gammel gubbe og jeg føler ofte at jeg må skjære stemningen med kniv for å komme fram fordi den ene eller andre siden har sagt eller gjort noe for å gjøre motparten sur. Jeg er egentlig glad for at jeg flyttet -langt- hjemmefra for å bli student igjen...

 

Hva man kan gjøre... Jeg tror den eneste løsningen er å definere sine egne grenser, si ifra når de valser over dem og eventuelt sette hardt mot hardt hvis de ikke tar det første hintet.

Jeg hang meg også litt opp i historien til Juliess og -Knuð her, da dette får meg til å tenke hersketeknikk galore.

 

Det er det det er, hersketeknikker.

Mora di vil banke deg for en hver pris, og hvis hun ikke kan vinne med rasjonell argumentasjon så tyr hun til tjuvtriks fordi hun -skal- ha seieren sin.

Min egne, helt private teori er at dette er fordi mange voksne på ett eller annet plan mener at de pr. definisjon skal ha rett i forhold til ungene sine bare fordi de er "voksne".

Greit nok, de har mer erfaring i livet og forhåpentligvis litt mer livsvisdom, men de er ikke ufeilbarlige. Noen ganger kan "lille" Ole ha rett han også, fordi han tenker nytt og går andre veier for å nå det samme målet.

Dessuten, hvor voksen er du egentlig når du vrir på sannheten, tyr til manipulering og blåholder på ditt selv når motparten kan bevise at han/hun nettopp har tatt deg i blank løgn?

Hvor voksen er man egentlig når ens egen unge kan innse at argumentene ikke holder og bakker unna, mens man selv tyr til barnehagementalitet og mener at den som kan gjenta ting flest ganger vinner når det motsatte er tilfelle?

Jeg bare lurer...

 

Til slutt denne lille saken som nærmest hoppet i trynet mitt da jeg leste gjennom tråden...

 

Vi krangla, om ett eller annet, og jeg sa: "nå gidder jeg ikke mer, jeg holder kjeft, så får du sitte der og snakke med deg selv." Og så holdt jeg kjeft. Hun ble stille. Og så plutselig, ut av intet, etter ca. 4 minutter kommer det fra min mor "Du ligger vel ikke med hvem som helst?"

Wtf? Det var ikke det vi krangla om i utgangspunktet engang, og så kommer hun draende med det.

 

"Wtf?"

Jo, du slengte igjen døra til ditt personlige rom rett i trynet hennes, og siden du var i stand til å holde den stengt så prøver hun å nå inn til deg på andre måter.

Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette til ei jente, men dette er for meg en klassisk "shit-test" og formålet er enkelt - hun prøver å nå inn til deg og få en emosjonell respons.

Straks du viser at det hun sier går inn på deg så har hun i egne øyne "vunnet", og jeg vedder ei kasse pils på at hun vil gjøre det samme igjen i en eller annen variant. Du så også effekten av det du gjorde, så neste gang hun krangler så gjør det samme og vær forberedt på at hun kan si og gjøre nær sagt hva som helst for å få en eller annen form for respons. Hvis du holder maska og ikke bryr deg samme f... hva hun sier så vil du til slutt vinne.

Effekten blir gjerne større hvis du sier ifra at du finner sånne ting uakseptable og bare går din vei. Kjefte på tom luft er som regel lite givende, og hva annet kan hun egentlig gjøre?

[Neppe]

Moren min maser om at jeg må få meg kjæreste.

7253047[/snapback]

Moren min mener jeg må drikke mer

[toth]

Juliess: Det kan være irrelevant, men også ganske relevant; Hvor gammel er du? Har sett for meg du er forbi tenårene, og isåfall er jo dette litt mer unormalt enn om du er 15..

[Beyma]

mitt forhold til mine foreldre var kjempe bra, men så begynte jeg å bli mer voksen og ville gjøre ting som innebar at jeg ikke kom hjem før kl 10 om kvelden og da startet helvete...

 

de er så overbeskyttende at det er vondt.

De er så jævlig redd for at jeg skal rote meg borti noe at det går utover forholdet mitt til dem... skjønner ikke hva de er redd for. begynte å drikke når jeg var 17. kommer alltid hjem etter fest. aldri gjort noe galt, stort sett er jeg en god sønn.

 

men trenger litt erfaringer. ikke bare lære av andres feil...

 

dette er et tips til foreldre her... la ungene deres være i fred noen ganger..

[Moira]

Jeg hadde det slik med mora mi før, men så flytta jeg ut, og da ble alt så ekstremt mye bedre. Å flytte ut er noe av det beste som har hendt meg.

7254387[/snapback]

 

 

Først vil jeg bare si en ting. en som skriver at hvis du er 20 år så har foreldrene dine rett til å klage på at du ikke har kjæreste... Hva er det for noe tull... ingen som har noe med det å gjøre. alle har ansvar for sitt liv og har retten til å bestemme selv. dummeste jeg har hørt noen gang. Provoserte meg utrolig mye. Ikke stress med kjæreste, da finner man sjelden "den rette" men ender opp i et forhold som er halvbra. Og når man først sitter der kan det bli vanskelig å komme seg ut. Det har jeg sett nok eksempler på. Så koooooooos deg masse du som er uten kjæreste :D Vanlig å få barn etter de 30 idag, så du har ihvertfall 10 år på deg

 

Julia... Det er trist å høre om forholdet du har til din mor. Hun er kanskje sykere enn man tror/vet når hun holder på sånn. Deprimerte personer har jo veldig lett for å bare se alt det negative, uansett hvor bra det de har er Du får på en måte morsrollen eller den voksne rollen i dette forholdet og det blir jo veldig feil siden hun liksom skal være den du skal søke til. Blir nok bra når du flytter til din far og dere får hverandre litt på avstand. Da kanskje hun også vil innse etterhvert hvordan hun har behandlet deg. Jeg gar vært igjennom en del av det samme med min mor. Jeg var helt normal i kroppen og hvis jeg spiste en sjokolade så fikk jeg høre; burde du spise den da, du er jo ikke akkurat så slank at det gjør noe. Og moren min var også syk, ikke på den måten. Og moren min var også litt syk, ikke på den måten. men hun manglet et stoff i kroppen som gjorde henne lettere sliten. Det har hun brukt mot meg mange ganger. Og hun har nok litt dårlig samvittighet for alle kranglene idag, for hun sier ofte; men jeg var jo syk da...

Jeg ser flere skriver at de vinner over foreldrene i krangler og diskusjoner og slikt. Er det et mål ? å ha kontroll over sine foreldre. Det blir ganske feil syns jeg, hvis du har det så er det bare fordi dine foreldre er så glad i deg og ikke tør si deg imot i frykt for at du skal kutte kontakt eller lignende. Kunne aldri klart å gjøre noe sånt mot moren min uansett.

[Notatblokk]

Jeg er 18, så det er nok en fase, men vi har holdt det gående på denne måten i tre år, av flere grunner, så jeg tror ikke det er noe som bare vil gå over av seg selv sånn uten videre.

Endret 11. juni 2014 av Juliess

[toth]

Hovedfokuset ditt da, som jeg ser det, må være å få henne til å innse at du er en voksen, selvstendig person, med ansvar for deg selv. Jeg ser for meg basisen for problemstillingen er at i hennes øyne er du fortsatt et barn, ikke unaturlig når du er _hennes_ barn. Har en ex som hadde samme problemet, det blir dog bedre når foreldrene innser at du faktisk ikke er bittelille jentungen deres mer.

Hvordan du skal få dem til å innse det er jo en annen issue. Noen holder det å ta en skikkelig prat med, noen skjønner det ikke før du flytter ut, og enda noen skjønner det ikke før du gjør dem til besteforeldre.

 

Men begynn med praten, ikke prat om at hun kjefter osv, la målet for samtalen være at hun skal generelt innse at du er blitt stor jente, med en fungerende hjerne. Derfra vil følge naturlig at hun forstår at du også skjønner deg på trening, vekt og kosthold, forhold, alkohol, plikter og ansvar, og andre ting voksne må styre med..

[Πεισιθάνατος]

Knuð : Det virker som moren din ikke er sånn innmari begeistret for kjæresten din eller det enkle faktumet at du har fått kjæreste. Tror for mange foreldre er det en stor overgang det at ungen pluselig er mye mindre hjemme og noen andre kanskje har tatt litt den plassen foreldrene hadde før. Du vokser opp, hun liker vel ikke helt den tanken.

7255316[/snapback]

Som sagt var det dette jeg også konkluderte med. Problemet var nok ikke henne som person, men heller den plassen hun hadde, som du sier. Men nå har de (foreldrene mine) ikke vært sære på en god stund, og jeg håper ikke de faller tilbake til måten de var.

[Zethyr]

Lær deg å ignorere henne. Når min mor begynte å kjefte for ubegrunnede ting e.l. tok jeg på meg trådløse hodetelefoner, skrudde opp volumet så høyt jeg orket, og la meg på sofaen mens kjeftasmella gikk.

Du kan evt. bare ta på deg sko og jakke og dra til noen venner en stund. Bare la være å bry deg om drittet hun kommer slengende med.

 

Det kommer til å forandre seg stort når du flytter ut (det skjer om 1/2 år, tipper jeg?). For min del har jeg hatt noen runder hver uke med kjeft/grinebiting, men så lenge jeg har ignorert det og sett frem til jeg skulle flytte ut, har jeg klart meg godt. Nå har forholdet mitt til mor/far endret seg og jeg får alltid se den blideste siden de har å vise.

[veos]

Foreldrene mine er faktisk utrolig kjekke, tro det eller ei.

 

De lar meg i grunn gjøre hva jeg vil, støtter meg uansett hva det skulle være og godtar i grunn det meste. Er 17 år og bor hjemme. Har det største rommet i huset, får ha vorspeil når jeg vil det og besøk når jeg vil det.

 

De maser i grunn litt på trening og slikt etter at jeg sluttet på fotball og lovte å begynne på treningssenter (har vel trent 4 ganger i løpet av et år, eller noe), men det ser ut til at de har sluttet å mase om dette etter at jeg begynte å gjøre litt lekser og slikt etter middag.. Så da vet de at jeg driver med noe viktig, så får jeg gjøre det jeg vil senere på kvelden.

 

Så ja, forholdet til mine foreldre er i grunn og bunn ganske greit. Og jada, jeg gjør min del av 'husarbeidet' (LES: rydder rommet av og til og vasker en skjelden gang badet mitt). Sistnevnte gjør i grunn mamma ganske ofte!

[Zethyr]

Foreldrene mine er faktisk utrolig kjekke, tro det eller ei.

7266997[/snapback]

Egentlig mine også, men jeg liker å tro noe annet. Det er ikke alltid lett å være like blid alltid når man er ung; det finnes alltid noe å klage på, og da glemmer man ofte det positive.