Forhold til foreldre

[Notatblokk]

Har du bra forhold til foreldrene dine?
Jeg kunne sikkert tatt drøssevis med eksempler, men det orker jeg ikke.
Noen andre som har erfaring med dårlig forhold til foreldre? Hva kan man gjøre med dette? Jeg føler at ingenting nytter, vi har vært på Familievernkontoret og prøvd det, men det ga lite resultat.

Endret 11. juni 2014 av Juliess

[Neppe]

Jeg skal trene deg, det er ikke noe problem. Si det rett ut til moren din du, så får hu hakaslep.

 

Jeg kjenner kanskje saken litt bedre enn en del andre her. Hadde jeg treft moren din Julie hadde jeg ikke vært redd for å si ifra. Men du har også halvveis forklart meg hvorfor hun er "bekymra", jeg skjønner moren din godt jeg, du er trossalt datteren hennes. Hun bryr jo seg om deg å vil ditt beste. Hadde moren min sagt at jeg måtte trene hadde jeg bare sagt "Se på deg seg di bølle", ta igjen på en ironisk og ikke ironisk måte. Så går det bra

 

Men til saken.

 

Jeg har bodd alene i 5 år nå, jeg ble sånn halvveis forlatt hjemme uten mulighet til å flytte sammens med mamma. Det henger litt etter og blir fort sur. Heldigvis er jeg av typen som sier ifra om alt. Jeg har sterke meninger nokk til at moren min ikke gidder å krangle med meg. Hun vet jeg får vridd alt til min side uansett.

 

Noen ganger så lar jeg bare være å snakke med henne, da tar hun som regel kontakt å ber om unnskyldning. Så kommer hu å vasker koppene mine

 

Før sendte hun HELE tiden meldinger om jeg hadde spist, om jeg hadde penger osv. I flere år. Selv om hun veit at jeg kan ta vare på meg selv og jeg kan bruke pengene mine riktig. Hver dag i 2-3 år var hun sånn. Så en gang kjefta jeg henne opp sånn passe mye. Å jeg har ikke hørt om penge mas på flere måneder så.

 

Så fort moren min nevner pengene mine så flipper det for meg, er det noe jeg ikke tåler så er det akkurat det der. Ikke fordi at jeg har lite, men for at det er min private sak.

 

Pappa er også for min del mye snillere en mamma. Desverre ser jeg ikke han ofte.

[Pangaea]

Syns moren din hørtes ut som et rævhøl for å si det på godt norsk. Prøv å ikke ta deg nær av det. Overse henne etc. Lettere sagt enn gjort, jeg vet.

 

Har forsåvidt et godt forhold til foreldrene mine. De er også skilt (nei ikke bokstavelig...). Kan prate om det meste med muttra, men har ikke et sånt forhold til fattern. Har sikkert en del å gjøre med at jeg bodde med mamma under hele oppveksten, og bare besøkt pappa i helger og ferier osv. Men de har en tendens til å mase om ting som går meg på nervene over tid. Spiser du middag? Har du spist idag? etc. Gle deg til du slipper alt maset og stresset. Herlig å bo alene

[nerval]

Har selv ett dårlig forhold til moren min, og det forholdet jeg har til min far, kan man vel knapt kalle ett forhold. Kjenner meg virkelig igjen i det med pengebruk Neppe. Hater det selv, og blir like sur hver gang hun bitcher om det. Selvfølgelig vrir hun dette til at jeg ikke bryr meg om familien min, og sier ting bare for å såre henne! Har prøvd å si ifra flere ganger, og det ender som regel opp med at hvis jeg ikke respekterer hvordan hun vil ha det, burde jeg kanskje flytte.

 

Har nå endt opp helt likegyldig til familien min. Eneste jeg anbefaler deg er at du tar det opp med henne før det er for sent, som det er i mitt tilfelle.

[Notatblokk]

Vel, for meg fungerer det ikke å si noe. Uansett hva jeg sier får jeg samme regla i huet. Alt av argumenter er "dårlige argument," "dårlig unnskyldning" "prøver å vri meg unna" og sånne ting. Uansett hva jeg sier er det min feil, og jeg kan ikke si noe på det.

Endret 11. juni 2014 av Juliess

[nerval]

Ser ikke ut som om det er så mye du får gjort. Er hun som må forandre seg, og det kommer sannsynligvis aldri til å skje

[Pangaea]

Er nok enig mer nerval ja. Er lite du kan gjøre med dette her. Kan vel alltids prøve en seriøs samtale om det, men kan virke som ørene er stengt for konstruktiv kritikk.

 

Har selv en i familien som er slik. Stort sett grei, men når hun er i "det" humøret er alt galt. Uansett hva vi sier til henne, klikker hun mongo, og kaller alt og alle for det som måtte falle henne inn. Alle er mot henne, har alltid vært det, alle er egoister, og hun bryr seg så mye om alt og alle. Var det ikke for hun så ville alt være så ille osv osv. Når hun har tømt seg for dritt går hun som regel å legger seg. Dagen etter er alt ved det gamle. Hun har aldri unnskyldt seg for oppførselen heller. Det beste er kanskje å holde kjeft, men man blir jo drittlei av å bli overskyldt med løgner om hvor grusom familien er mot henne også da. Før eller siden prater noen tilbake, og da får hun ny giv. Men vi vet det ikke er noe sant i det hun sier, så det går ikke inn på oss. Vel, ikke på meg vertfall. Litt verre å ta slike skyllebøtter hvis det er elementer av sannhet i det.

[pumba50]

Jo mere voksen du er, jo mindre grunn har du for å kreve at hun skal endre seg. Det beste du kan gjøre er bare å komme deg ut derifra og så se hvilket type forhold dere får. Hvis hun fortsetter da så kan du jo fint velge å ikke se henne på en stund.

 

Vi har vel alle hatt noe herk med foreldrene en eller annen gang. Det er bare å flytte til hellvette ut og så nyte livet :!:

[Notatblokk]

Jeg vil bare si at jeg vet det sannsynligvis ikke løser noe å skrive dette, men det er alltids greit å lufte tankene og få det litt ut

[Snublefot]

Min mor er akkuratt slik... Vet godt av sånne stikk og kommentarer om vekten din ikke er særlig hyggelig. Mitt eneste råd er å drite i henne og gjør det du syntes er best.

[mecha slin]

Har hatt det slikt jeg og. Nesten på grense til å hate foreldre. Det jeg gjorde var egentlig bare å legge meg flat for dem, være litt grei og hjelpe til litt mer hjemme. Mest fordi jeg var en lat jævel, men også for å bedre forholdet.

 

Nå har vi nesten et litt for åpent forhold, men det ble veldig mye bedre av det. Men å komme hjem fra universitet og høre på mutter mer enn fem dager i slengen, blir mye merker jeg

[SimDaDim]

Juliess, helt enig med at det å lufte tankene er deilig. Senest i stad var det en kraftig diskusjon på kjøkkenet der jeg prøvde på en sivilisert måte å spørre om vi kunne begynne å kjøpe inn nuggati og jordbærsyltetøy. Har aldri hatt det her hjemme, og jeg spiser så og si ikke brød hjemme lenger nettopp fordi jeg HATER å trøkke i meg mat uten godt pålegg. Vel, mamma brøler tilbake, og det endte vel med de samme argumentene som du hadde i 1.posten. "Det er ALT for mye sukker i syltetøy og nuggati. Du må begynne å trene mer. Du blir feit!" osv... Akk, ja, foreldre er rare noen ganger..

 

Uansett, til poenget med posten:

 

Det er jo en kjent ting at det er litt opprør i slutten av ungdoms-åra når man begynner å løsrive seg fra foreldre økonomiskt og sosialt. Ikke for å være frekk, men jenter opplever somregel dette i større grad en gutter. Man vil bestemme over seg selv, og man føler seg voksen. Dessuten begynner man å bli dritt lei trynet til sine foreldre. Problemet er ofte bare det at det forreldrene dine sier kanskje har deler av sannhet i seg. men, måten det blir lagt frem på er bare heeeelt feil...

[Killerquo]

[slettet]

Endret 31. oktober 2008 av Killerquo

[Fredrik]

Moren min maser om at jeg må få meg kjæreste.

[Helpsomer]

Ikke at jeg vet noe om deg, men hvis du er 20 år gammel, og sitter der uten å ha hatt kjæreste, så har hun fullt rett til det!

 

Jeg har et greit forhold til mine foreldre. Har vel kanskje litt mer kontroll over mine foreldre enn hva andre har. Jeg kan sier hva jeg vil og gjør hva jeg vil, de kan bli sure, men jeg bryr meg jo ikke, alltid jeg som vinner i samtaler osv.

 

Men når det kommer til sex og jenter tror jeg vi ikke ligger an så bra. Eneste hun har kommet med så langt er: "Du vet hva klamydia er sant?" og "Du vet at du må bruke kondom hvis du skal ha sex?"

 

Halloooo, hvem vet ikke det?

[McBitch]

Jeg har et veldig bra forhold til min far. Bare blitt bedre de siste årene da jeg har vokst mye (tenker psykisk) og har funnet ut at vi er utrolig like. Han blir så og si aldri sur, men når det skjer er det bare litt irritert stemning. Mine foreldre er skilt, så jeg bor en uke hos hver av dem. Det hender jo at jeg etterhvert blir lei av dem, og når jeg ikke ser dem så ofte som jeg gjorde før, så er det mye lettere å være sammen med dem. Har godt forhold til min mor også, men hun blir mye fortere irritert enn min far, og når hun blir irritert, så blir jeg irritert.

Men jeg kan absolutt ikke klage over mine foreldre.

 

Helpsomer: Angående kommentaren din til fredrik. Hvorfor?

Endret 9. november 2006 av stakan

[Fredrik]

Er ikke 20 helt enda, riktig nok. "Bare" 18.

[DNA]

Har også et dårlig forhold til moren min, hun lar meg ikke få lov til noe omtrent, hun lar meg få lov til noe og så plutselig får jeg ikke lov og det knuser psyken min ganske mye. Og hun blir til og med sur for at jeg spiser for mye (sunn mat), "du får ikke lov til å bli stor det ser bare dumt og unaturlig ut". Men det driter jeg i * spiser kyllingsalat * =/ .

 

Faren min er snill og grei, ikke noe negativt med han.

Endret 9. november 2006 av DNA

[Πεισιθάνατος]

Da jeg fikk meg kjæreste tidligere i år, forandret foreldrene mine seg veldig. Før den tid hadde de jevnt over vært ålreite og fleksible, men det stoppet plutselig litt opp etter at jeg hadde fått en kjæreste å være sammen med. Jeg måtte begynne å komme tidligere hjem dersom jeg var ute om kveldene, og de ga meg ingen god grunn for det. Dersom jeg hadde planer en kveld, og foreldrene mine en annen, var det alltid jeg som skulle avlyse mine planer for at _de_ skulle få se _meg_. Og en uke jeg hadde vært en del sammen med kjæresten min (17. mai-uka), insinuerte de at jeg hadde begynt med narkotika, og sa at jeg hadde vist flere tegn som kunne tyde på det. F.eks. var jeg lite hjemme. At jeg hadde kjæreste ville de ikke høre på. De påsto at jeg heller ikke fortalte hvem jeg var sammen med (bortsett fra kjæresten). At jeg ikke hadde ramset opp hvert eneste navn var visst ikke godt nok. Og om jeg senere hadde gjentatt navnene, hadde de garantert ikke husket halvparten. En tredje ting de brukte for å bygge opp under påstanden sin, var at jeg hadde store pupiller. Ja, muttern, pupillene mine er naturlig store, og dette trodde jeg at du, som moren min, visste fra før av. En annen ting er at jeg på forhånd hadde avklart at det var greit at jeg tilbragte både den 16. og 17. mai utenfor hjemmet. Etterpå var det tydeligvis ikke så greit allikevel.

 

En annen ting de var ganske ekstreme på var overnatting. Vi hadde vært sammen en liten stund da vi spurte om det, men dette måtte tydeligvis gjennom et byråkratisk system av diskusjoner og muntlige søknader og purrebrev før det var greit. På samme tid fikk bruttern lov til å ha kamerater til overnatting. Ja, jeg ser forskjellen i og med at det i mitt tilfelle var snakk om en av det andre kjønn, men vi hadde vært sammen en liten stund før dette, og vi hadde hatt mange tidligere anledninger til å ha sex. Ville en ny anledning da forandre noe? Det ville det visst, påsto de, og de kunne ikke, som foreldre, åpne for en slik mulighet. Men etter mye om og men fikk vi da lov. Det var forresten ikke hennes foreldre det sto på. De hadde allerede sagt at det var greit for dem. Mine foreldre var ikke like lydhøre for hva andre foreldre hadde gjort.

 

Foreldrene mine skulle også trekke inn kjæresten min i _enhver_ sammenheng. Var det noe negativt ved meg, spurte de straks om det var kjæresten min som hadde påvirket meg sånn eller slik. De satte henne også opp mot mange situasjoner og sammenhenger for å stille henne i et dårligere lys, virket det som. En annen ting de gjorde var å komme med syrlige kommentarer nå og da. F.eks. da vi var i London og jeg skulle kjøpe gave til kjæresten, sa muttern noe slikt som: "Åja, er dere sammen fremdeles?" eller "Hvaa? Er dere fortsatt sammen."

 

Da jeg bestemte meg for å ta en prat med muttern om at hun hadde gått over streken ved overnevnte eksempel, klarte hun å få det til at det var _min_ feil at hun hadde sagt det, at jeg tok alt opp i verste mening og at _jeg_ såret _henne_ ved å misforstå det hun egentlig mente. Alt jeg ba om var et lite "Unnskyld!" og at hun ikke skulle si noe slikt igjen, men det kom ikke på tale, nei. I stedet skulle _jeg_ si unnskyld for at _jeg_misforsto_. Hun kunne da ikke ta hensyn til at jeg skulle oppfatte det på en annen måte enn det hun mente. At hun ikke uttrykte seg klart nok, var ingen problemstilling, for det hadde hun selvfølgelig gjort.

 

Det verste med slike diskusjoner er at muttern aldri vil ta til seg andres synspunkter. Hun har gjort seg opp en mening på forhånd, og er ikke åpen for å høre på andres argumenter. Hun skal vinne enhver diskusjon, og alltid ha siste ordet. Selv om jeg knuser et av hennes argumenter med et bedre motargument, fortsetter hun allikevel på det samme argumentet etter å ha snodd seg litt rundt først. Argumentet hennes er fortsatt like dårlig, det har bare fått litt tid til å ta seg opp igjen med et nytt eksempel. Det er helt umulig å få henne til å tape en diskusjon selv om hun har elendige argumenter. Men jeg lar henne heller ikke vinne, så da ender diskusjonen uavgjort. Og ikke misforstå meg, om jeg har dårligere argumenter enn henne, gir jeg meg. Et annet eksempel på en slik diskusjon som endte uavgjort var en gang hun ringte og ville ha meg tidligere hjem. Jeg spurte om hvorfor det var nødvendig og hun kom med noen heller dårlige begrunnelser. Så sa jeg at jeg kunne komme litt tidligere, men ikke like tidlig som hun hadde kommandert. Jeg og kjæresten holdt på med et eller annet vi skulle gjøre ferdig, men jeg skulle i stedet komme hjem med en gang, mente hun. Hadde hun sagt ifra litt tidligere, hadde det ikke vært noe problem, men det ville hun ikke høre på. Jeg skulle ha muligheten til å dra hjem på ett sekunds varsel. Da jeg var kommet hjem, var hun temmelig irritert og fortsatte diskusjonen. Hun ga meg et tidspunkt hun angivelig skulle ha ringt, men jeg slo opp i loggen på telefonen, og de klokkeslettene stemte ikke, gitt. Hun hadde ringt senere enn hun påsto. Hun villle, naturligvis, ikke høre på dette heller. Men så kom hun med argumentet om at hun ikke kunne sitte oppe og vente fordi hun hadde jobb neste dag. Jeg sa at jeg selvfølgelig hadde kommet hjem tidligere hvis jeg visste at så var tilfelle, og at jeg hadde respekt for at hun måtte på jobb dagen etter. Hun påsto å ha sagt dette over telefon, men om hun hadde gjort det, hadde jeg dratt hjem da hun ba meg om det. Men joda, hun hadde selvfølgelig sagt det. Opptil flere ganger, til og med. Jeg kunne heller ikke vite at hun hadde jobb neste dag, for dette var i sommerferien, og hun hadde hatt fri inntil denne dagen.

 

Men nå den siste tiden har de blitt medgjørlige, hyggelige og fleksible igjen, så jeg har konkludert med at de var redde for å miste den lille gutten sin, og at de ikke innså hvor gammel han faktisk var. Derfor holdt de igjen for å prøve å beholde ham, men det er ingen unnskyldning for å gjøre som de gjorde. Muttern har fortsatt dårlige diskusjonsvaner, men ellers er alt greit.

[yuo are smart]

Jeg hadde det slik med mora mi før, men så flytta jeg ut, og da ble alt så ekstremt mye bedre. Å flytte ut er noe av det beste som har hendt meg.