Psykopater, psykisk terror og destruktive forhold

7. november 2006

Jeg har hatt en psykopat i livet mitt, og det har slitt meg ut fysisk og psykisk. Jeg trenger råd på hvordan jeg kan komme meg videre i livet mitt... Begynner med å fortelle litt om hva jeg har gått gjennom..

Jeg har hatt et langvarig og MEGET destruktivt forhold til noen . Jeg er heldigvis ute av det nå, men sliter ennå med ettervirkningene, og kunne være greit å dele min historie med noen anonymt, for ikke å sitte med alt dette alene.

I begynnelsen var det (som det ofte er) bare koselig. Han var hyggelig, sjarmerende, og jeg ble veldig forelsket i han. Jeg begynte å være med han mer og mer, og mistet etterhvert en del av kontaktnettet mitt fordi jeg bare var med han hele tiden. Tok litt tid før jeg skjønte at dette var bare en plan for å isolere meg fra omgivelsene mine.

Han prøvde alltid å sette meg opp mot vennene og venninnene mine, og å få det til å virke som om ingen av de egentlig brydde seg om meg. Dette var selvfølgelig for å isolere meg slik at han kunne oppføre seg mot meg slik han ville. Han visste jeg hadde dårlig selvtillit og gjerne ikke stolte på folk, og dette utnyttet han ved å fremstille det som om alle andre (enn han selvsagt) ville meg alt vondt. Og jeg ville tro på det.

Jeg ble mentalt terrorisert over lang tid, og han brukte den dårlige selvtilliten min til å få meg til å være lydig og føyelig. Han skjønte nok at han kunne overbevise meg om omtrent hva som helst, bare

Han fortalte meg ofte hvor dårlig jeg var i sengen, hvor mye mer sexy eksene hans hadde vært, hvor søte venninnene mine var +++ I tillegg ville han ha kontakt med disse på tomannshånd, og det var bare noe jeg måtte finne meg i.

Setninger som "haha ja du trodde vel du var spesiell" kunne bli brukt som middel for å latterliggjøre meg fordi jeg var så dum at jeg trodde at han brydde seg om meg.

Han har også slått meg, uten noen god grunn annet enn at "jeg provoserte ham". Han unnskyldte seg heller aldri, men sto fast på at det var "min feil", et typisk kjennetegn på en psykopat. Det verste var likevel den psykiske terroren. Han spilte så mange spill, han nedverdiget meg, både alene og foran andre, og gjorde sitt ytterste for at jeg skulle føle meg jævligst mulig hele tiden. Han innrømmet også senere at han for eksempel hadde utnyttet da jeg var deprimert og jævlig redd for at vennene mine forlate meg, at han da hadde oppført seg (med vilje) sånn at jeg skulle gjøre alt sånn som han ville for at han ikke skulle bli borte.

Han kunne også finne på å "forsvinne", enten for å straffe meg (for noe jeg gjerne ikke visste jeg hadde gjort) eller bare for å demonstrere makten han hadde i forholdet. Oppførte jeg meg ikke pent, forsvant han. Mot slutten gikk jeg gjerne rundt og unnskyldte meg for ting jeg egentlig ikke visste hva var engang. I tillegg var jeg livredd for å provosere han, for jeg fryktet at han kom til å bruke vold igjen, han kom gjerne med trusler som jeg aldri var helt sikker på var fleip eller reelle.

Etter å ha holdt guarden oppe for mentale spill og manipulering så lenge klarer jeg ikke få den ned igjen og stole på folk. Jeg er fortvilet, for jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Innerst inne tenker jeg at alle tenker som han gjorde, at jeg var feit, stygg, ikke funket til noe, og at folk bare bruker meg når de trenger meg for et eller annet. Dette var nemlig det han klarte å overbevise meg om, og av og til når jeg er langt nede tenker jeg at han kanskje har rett.

Dette ble langt, men var fantastisk godt å få det ut ....

Han er heldigvis ute av livet mitt nå. Er det noen som har noen liknende erfaringer eller tips til hva jeg kan gjøre for å prøve å komme videre i livet mitt??

Thlom · 7. november 2006

Du er ikke alene. Det er mange, alt for mange, som lever sammen med dominerende og destruktive partnere. Som oftest er det mannen i forholdet som er den dominerende og destruktive.

Jeg kan gi deg et tips, oppsøk psykolog. Jeg kjenner andre som har opplevd lignende ting som deg, noen har opplevd mye verre ting enn det du forteller om også. De fleste har fått det bedre av å prate med psykolog. Det blir ikke nødvendigvis helt bra igjen, men du kommer deg et skritt videre.

Myrsnipa · 7. november 2006

Utrolig bra at du kom deg ut av det! Hadde selv en veninne med samme type partner. Psykisk terror. Han brøt henne ned, sa hun var feit, stygg, dårlig i senga osv. og når hun tok valget med å hive han ut, gråt han og sa at han ikke mente det, og hun tok han tilbake.. Slik fortsatte det.. Heldigvis kom hun seg ut av det.. Jeg blir så sint når jeg hører om voldelige forhold. Blir så provosert over at noen kan være så ufattelig langt bak må. Maksyke gærninger :mad:

Jeg tror jeg ville anbefalt en psykolog som kan hjelpe deg meg å bearbeide følelser og minner. Som Olsen anbefalte. Det hjelper godt! Er ikke psykologen god nok syns du, så bytt. Å ha venner du stoler på er viktig. Eller familie. Etterhvert vil det bli bedre, og du vil få en skikkelig kjæreste som du kan få tillit til. Og du kan legge det bak deg det fæle du har opplevd. Lykke til!

aspic · 7. november 2006

Fint å høre at du kom deg ut av det!

Om jeg hadde opplevd noe liknende hadde jeg absolutt oppsøkt psykolog. Det er jo bare en person du kan betro deg til på en skikkelig måte! Få ut følelsene, klarne opp i tanker osv. Du har vel egentlig tatt et stort steg bare om å snakke ut om det her.. =p

Notatblokk · 7. november 2006

Du er absolutt ikke alene om å ha hatt det sånn. Eksen min dro det aldri så langt som å bli fysisk, men han også terroriserte meg psykisk, lenge, uten at jeg egentlig reagerte på det.

Jeg vet ikke hva det er, men noen mennesker må bare bevise at de har "makt" over andre, på helt syke måter. Det gjelder vel både menn og kvinner. Jeg vet ikke grunnen, og kommer sannsynligvis aldri til å gjøre det heller.

Jeg opplevde noe av det samme som du beskriver. I begynnelsen var alt bra, og jeg var nyforelska, naturligvis. Han var hyggelig, vi koste oss og alt det som hører med i begynnelsen. Og jeg begynte å miste mitt sosiale nettverk. Jeg var tidligere en person som ofte ble invitert med på ting, en som folk valgte å snakke med, var morsom.. Alle sånne ting. Men de forsvant, og jeg ble bare sittende inne sammen med ham. Han var kresen på flere områder, og jeg føyde meg alltid etter hans smak og meninger. Ville han ikke se den filmen jeg ville leie, så fikk han bestemme. Han var ekstremt kontrollerende, sjalu, manipulerende, og hadde flere personligheter. Med andre til stede var han drømmekjæresten, og i enkelte perioder var alt bra. Men han hadde også mange veldig negative trekk som sakte men sikkert tok piffen ut av meg og forandret meg.

Jeg fikk f. eks ikke lov til å ha noe særlig guttevenner. Han sa jo selvfølgelig aldri det rett ut, men han ga sterkt uttrykk for hva han syntes om at jeg sendte meldinger med kompisene mine, eller valgte å være sammen med noen andre enn han en dag (da ble det selvfølgelig rabalder, og derfor valgte jeg å heller være sammen med han, for da slapp jeg unna bråket).

Jeg, som ikke er feit på noen som helst måte, fikk beskjed om å passe på kroppen min og trene mer. Jeg fikk heller ikke "lov" å bruke den ene buksa mi, for det hadde jeg tydeligvis ikke lår til.

Han fikk fnatt om jeg hadde håret bak ørene eller i strikk, fordi han mente jeg hadde store ører. Og han fikk jo omtrent anfall om jeg hadde sånne små hår på toppen av hodet som stod ut. Dessuten var han ganske hysterisk på kviser. Dette fikk meg til å føle meg stygg veldig ofte vi var sammen.

Jeg mener et forhold skal få deg til å føle deg verdt noe, ikke som en stygg og feit dritt som ingen liker eller vil ha kontakt med.

Vi kranglet nesten hele tiden, men fremdeles holdt jeg ut. Han brydde seg jo om meg og var glad i meg....? Ikke sant..?

..........

Han fikk meg, som din eks fikk deg til, til å unnskylde meg for ting jeg ikke engang hadde gjort. Han var flink til å flørte med andre, både edru og i fylla, men det ble helvete om jeg gjorde det samme. JEg vet ikke hvor mange netter jeg grein meg i søvn fordi vi hadde kranglet. Han sa aldri unnskyld, det var det jeg som måtte gjøre samme hva som hadde skjedd (...eller ikke skjedd).

Jeg var livredd for å gå fra han, for hvem skulle bry seg om meg da? Det var vanskelig, og det tok meg lang tid.

Som du kanskje skjønner, så er du ikke alene om dette. Vet ikke om jeg kan si "heldigvis," men.

Det høres ut som om du kan trenge hjelp til å komme deg videre, jeg vet av erfaring at det er greit å ha noen å snakke med. Velg noen du føler at det fungerer å snakke med, det er ikke alltid følelsen av å snakke med psykolog er like god. Hvertfall jeg trenger å snakke med noen jeg føler brr seg, som f. eks bestekameraten min (han fikk forresten ikke komme i bursdagen min, fordi vi hadde klina i åttende).

Som aspic sa.. det krever noe å skrive det her, så du er i det minste et skritt på vei! Og det er bra. Det er en kanal å få det ut på, så gjelder det å få snakket med noen ansikt til ansikt også.

For meg tar det tid å komme over det her, det vet jeg, for jeg sliter fremdeles med ting som henger igjen (nervøsitet, smått angst i sosiale sammenhenger, lav selvtillitt og en del negativ tankegang). Men det blir jo gradvis bedre. Så jeg ønsker deg masse lykke til, og bare ta kontakt om du føler for det

Πεισιθάνατος · 7. november 2006

Venninna til kjæresten min har litt av det samme problemet. Eksen hennes var egoistisk og hensynsløs. Han sa nedsettende ting om henne (visstnok bare for å tulle). Om hun tapte i et spill, kunne han finne på å si "Åh, du er så dum!". Ja, dette kan selvfølgelig være en tøysete kommentar, men han gjorde det alt for ofte, slik at hun begynte å tro litt på det. Og han ville ikke holde opp. Han sa også andre ting om henne som ikke akkurat styrket selvfølelsen hennes. Hun er snill som et lam, og hun kunne fortelle hva han gjorde mot henne til sine venninner, men da de prøve å snakke henne litt til fornuft, forsvarte hun ham. Hun ville at forholdet skulle fungere. Tidligere i sommer/høst slo de opp. Han hadde spurt henne på telefonen om hva hun syntes om sexlivet deres. Hun svarte at hun var fornøyd, men det var tydeligvis ikke han. Han sa rett ut at det var for kjedelig - at hun ikke ville ofte nok - og at han ville gjøre det slutt. Litt senere ble de sammen igjen, for hun ville at forholdet skulle fungere, men nå har hun innsett at det ikke gjør det. For litt siden hadde han ringt henne og sagt at en jente hadde begynt å kline med ham på en konsert. Han påsto at han ikke hadde returnert det, men han hadde bare fremført et kaldt unnskyld og ikke noe mer. Derfor ble det til at hun slo opp med ham fordi hun innså at han ikke gadd å gjøre noe for forholdet. Nå er hun innstilt på å ikke ha et forhold med ham mer.

Slike folk fortjener ikke noen å være sammen med.

7. november 2006

Eg vil anbefalle deg å ta kontakt med en psykolog. Det holder til samen med sykehuset i ditt fylke. Forklar situasjonen og snakk med en psykolog. Han kan du dele tankene med og hjelpe deg videre

SimDaDim · 7. november 2006

Tøft gjort av deg trådstarter å fortelle historien din her. Håper du får masse gode svar, og at du får det livet du fortjener tilbake. Ønsker deg alt godt på veien, og håper du kommer deg vidre her i livet!

Raven_Heart · 8. november 2006

Hvor hjelpsomt det er vet jeg ikke, men et par tips og tjuvtriks fra en som har hatt sosial angst og et selvbilde som generelt befant seg i Australia kan du få.

Først av alt, sett personlige grenser og overhold dem. Ha en liten privat sfære hvor ikke hvem som helst slipper inn og lær deg å si nei til ting. Slipp gjerne alle inn -til- grensene, men vær kritisk med hvem som slipper innenfor og pass litt på at du ikke setter av så stort rom at folk føler de ikke kjenner deg. Finn også noen du kan stole 110% på og som du kan øse alt av gleder og frustrasjoner på. Selv hadde jeg to meget gode venner som hørte meg klage over livet i nesten fem år (fatter ikke at de holdt ut når jeg ser tilbake på det). Likevel støttet de meg hver eneste meter, og hadde også vett på å være dønn ærlige og gi meg et dask når jeg ble for ille.

Hvis du fremdeles holder til i nærheten av der du bodde før så kan det hjelpe å flytte. Jeg gjorde meg selv til student i en alder av 28 for å komme meg vekk fra det depressive hølet jeg bodde i, og jeg kan fremdeles kjenne det når jeg besøker plassen at det gir meg en uggen følelse å bli der for lenge. Hjernen husker gjerne lenge etter at bevisstheten har glemt, og mitt synspunkt er at ubevisste minner kan holde en tilbake.

Dessuten var det vidunderlig å komme til en by der absolutt ingen kjente meg og jeg måtte starte helt på nytt

Verdien av dette kan kanskje diskuteres, men for meg hjalp det å komme ut og møte nye folk. Siden jeg hadde en veldig sosial angst så fant jeg det logisk å ta en bytur hver helg og møte masse mennesker. Dette ga meg trening i å omgås folk, og det viste seg etter hvert å være en glimrende arena for å bli kjent med nye, spennende mennesker.

Bylivet lærte meg også at det er viktig å flytte grenser, om enn litt etter litt. For å bli litt filosofisk så er det ikke hvor lange skritt du tar som teller, det er retningen det går i samt at du nekter å gi deg som virkelig drar lasset. Så, sett deg små mål og gjør minst en smått ubehagelig ting hver dag. Dette baller gjerne på seg, og litt etter hvert når du faktisk det store målet som glimrer i det fjerne. Ikke gap over for mye, perfeksjoner heller ett trinn om gangen til du når helheten.

Jeg nevnte tjuvtriks i innledningen, og selv om de fleste kanskje virker latterlige så skal jeg gi deg et par som iallfall fungerte på meg.

Første trinn er å sette av en stund for deg selv minst en gang hver dag, der du kan være fullstendig uforstyrret. Sitt eller ligg behagelig, lukk øynene og trekk pusten dypt et par ganger. Pust inn gjennom nesen og ut gjennom munnen og sørg for at du føler deg avslappet.

Gjenta så følgende setning minst ti ganger; "Jeg liker meg selv." Om du sier det høyt eller tenker det er ikke så nøye, men si det som om du virkelig mener det. Koble gjerne positive følelser og bilder til setningen, da det vil øke effekten av den. Når du er ferdig, gjenta pusteøvelsen du startet med og åpne øynene.

Gjør dette daglig i noen måneder framover, så skal du se du merker forandring. Stadige gjentagelser blir til slutt sannheter for den enkelte, og dette fungerer heldigvis begge veier. Det vidunderlige er at det ikke spiller noen rolle om det er du selv eller andre som sier det, så før eller senere vil det sette seg fast at "Hei, jeg liker virkelig meg selv, og dette er sånn jeg er. Take it or leave it."

Utbroder gjerne dette til flere områder du vil forbedre. Egen erfaring tilsier at nøytrale og foreslående setninger fungerer bedre enn kommanderende (som gjerne ikke fungerer i det hele tatt), så bruk "Jeg er...", "jeg kan..." og "jeg har..." istedenfor "jeg skal...". Si for eksempel "Jeg er en selvsikker kvinne, jeg har kontroll over livet mitt og jeg kan stole på folk til tross for all skepsisen jeg har." og bruk samme metode som beskrevet ovenfor. Øvelsen kan eventuelt utvides enda mer, men den fungerer som sagt best hvis du foreslår og ikke kommanderer.

Og husk, gjenta dette hver dag over en lengre tidsperiode, f. eks tre måneder framover for å få størst mulig effekt.

Så kommer vi til den virkelig morsomme biten...

Jeg ser du nevner at du tror andre tenker som ham og at han hadde rett i at du er feit, stygg etc. Nå, korriger meg gjerne hvis jeg tar feil, men jeg tipper på at du fører en indre dialog med deg selv, der du kritiserer deg selv og drar deg selv ned når du "feiler", type "Jeg klarte ikke det engang... Kanskje XXX hadde rett, kanskje jeg -er- ubrukelig og verdiløs."

Dette kommer antagelig til å virke som hokus-pokus ved første forsøk, men heng med likevel.

Igjen, lukk øynene, slapp av og bruk pusteøvelsen jeg beskrev lenger opp. Mens du gjør dette, før hendene sammen med håndflatene mot hverandre, løft dem opp over øyehøyde og hold dem der.

Finn så stemmen du bruker for å kritisere deg selv. Hva den sier er ikke viktig, det er lyden av den og hvordan den får deg til å føle deg som er det interessante her. Kjenn etter hvordan det føles og hvor følelsen sitter i kroppen. Hvis f. eks. den gir en klump i halsen og en tung følelse i magen så fokuser på dette, men finn ut hvor følelsen gir "fysisk" utslag.

Fremdeles med meg?

Fint.

Gi så denne følelsen en farge. Hva slags farge det er er ikke viktig, men få et klarest mulig bilde av den der den ligger i kroppen din. Trekk så denne fargen ut av tilholdsstedene sitt og opp bak de lukkede øynene dine.

Så, fremdeles med lukkede øyne, åpne hendene dine. Åpne de omtrent som du åpner en bok eller som du skulle holde en kylling. Åpne så øynene dine og slipp "følelsesfargen" ut i hendene i form av en ball. Hvis du f eks så for deg følelsen som rød så se for deg en rød ball i hendene dine.

Hold de fremdeles over øyenivå og flytt blikket fra ballen til ett sted litt unna som f eks en vegg. Hold blikket på stedet du valgte og se for deg at ballen blir klar som vann, samtidig som du erstatter den irriterende stemmen med stemmen til f eks Langbein.

Har du sett en Langbein-film en gang så er jeg sikker på at du husker hvordan han høres ut; "Yuk-yuk-yuk."

Og hadde du kunne klart å ta imot kritikk fra Langbein? Antagelig ikke.

Flytt så blikket tilbake til ballen og se for deg at du suger den inn igjen, komplett med Langbeinstemme og hør hvordan den indre dialogen din forandrer seg fra en irriterende, nagende stemme til Langbein. Lukk øynene og kjenn hvordan følelsen har forandret seg, før du igjen trekker pusten dypt et par ganger og åpner dem igjen.

Dette er i realiteten lett selvhypnose og kan vel best beskrives som "stadige gjentagelser blir sannhet" i fast forward. Det distraherer og omgår motstanden til den bevisste delen av hjernen og snakker mer direkte til underbevisstheten, der det til slutt setter seg fast og i sin tur påvirker den bevisste delen av hjernen din slik at den indre selvkritikken til slutt stilner av og blir borte.

Den kan også brukes til å fjerne negative følelser, ved at man tillegger følelsen en fysisk form som f eks en kloss, et tau, en kjetting eller hva som helst i tillegg til en farge og så flytter denne formen opp bak øynene og over i hendene på samme måte som man gjorde med ballen, og så istedenfor å forandre den heller blåser den vekk omtrent som støv.

Man kan gjenta denne prosessen som man finner det nødvendig, men erfaringsmessig opplever de aller fleste forandring allerede etter første gang.

Det er kanskje mye å ta inn, men disse teknikkene fungerer utrolig bra hvis man bare er villig til å legge litt tid og arbeid i dem hver dag og holder på selv om man ikke får braksuksess første gangen. Husk, små skritt mot en helhet.

Og uansett, lykke til

Πεισιθάνατος · 8. november 2006

Angående det siste trikset: vil man da forbinde fargen og/eller formen til den vonde følelsen med noe negativt? Om du for eksempel tildeler følelsen en rød farge og en rund form, vil du da få uheldige assosiasjoner hver gang du ser en rød ball? I så tilfelle har du jo bare flyttet problemet ditt, og om du har valgt en uheldig farge og form, vil du kunne få flere uønskede assosiasjoner på uheldige tidspunkter. Jeg vet ikke hvordan dette fungerer, men jeg er litt nysgjerrig.

Raven_Heart · 8. november 2006

Angående det siste trikset: vil man da forbinde fargen og/eller formen til den vonde følelsen med noe negativt? Om du for eksempel tildeler følelsen en rød farge og en rund form, vil du da få uheldige assosiasjoner hver gang du ser en rød ball?

7246502[/snapback]

Vel, jeg skal innrømme at jeg er på litt tynn is her, men en På Sparket-teori er at når du "ødelegger" formen som inneholder den negative følelsen ved å la den bli til støv og blåse den vekk så bryter du samtidig ut av den assosiasjonen ved at handlingen blir et symbol for noe du er i stand til å kontrollere. Altså at assosiasjonen blir forbundet med forandringen av følelsen istedenfor formen man velger for den.

Jeg skal være forsiktig med å komme med bastante uttalelser her, men min erfaring er iallfall at følelsen jeg vil ha vekk forsvinner uten at jeg har fått skrekk for hverken røde baller eller sølvhvite kjeder (jeg har brukt begge).

Dessuten, en del av "trikset" er å la formen komme til deg istedenfor å bevisst velge en. Din egen hjerne velger et symbol, og når det fjernes så forsvinner også eventuelle negative assosiasjoner med det.

Men som sagt, det er ren teori. Jeg innrømmer glatt at jeg kommer til kort når det gjelder hvorfor, men jeg vet at det virker.

tom waits for alice · 8. november 2006

Moderator flyttet det gjestepostede innlegget til Raven_Heart inn i innlegget hvor han fortalte at det var hans rett under. Det kunne du ha gjort vet du, og så kunne du bare rapporert den unødvendige gjesteposten. :thumbup:

Men nå har jeg gjort det for deg...

Geir

Sjecks 8088 · 28. oktober 2016

Jeg har hatt en psykopat i livet mitt, og det har slitt meg ut fysisk og psykisk. Jeg trenger råd på hvordan jeg kan komme meg videre i livet mitt... Begynner med å fortelle litt om hva jeg har gått gjennom..

Jeg har hatt et langvarig og MEGET destruktivt forhold til noen . Jeg er heldigvis ute av det nå, men sliter ennå med ettervirkningene, og kunne være greit å dele min historie med noen anonymt, for ikke å sitte med alt dette alene.

I begynnelsen var det (som det ofte er) bare koselig. Han var hyggelig, sjarmerende, og jeg ble veldig forelsket i han. Jeg begynte å være med han mer og mer, og mistet etterhvert en del av kontaktnettet mitt fordi jeg bare var med han hele tiden. Tok litt tid før jeg skjønte at dette var bare en plan for å isolere meg fra omgivelsene mine.

Han prøvde alltid å sette meg opp mot vennene og venninnene mine, og å få det til å virke som om ingen av de egentlig brydde seg om meg. Dette var selvfølgelig for å isolere meg slik at han kunne oppføre seg mot meg slik han ville. Han visste jeg hadde dårlig selvtillit og gjerne ikke stolte på folk, og dette utnyttet han ved å fremstille det som om alle andre (enn han selvsagt) ville meg alt vondt. Og jeg ville tro på det.

Jeg ble mentalt terrorisert over lang tid, og han brukte den dårlige selvtilliten min til å få meg til å være lydig og føyelig. Han skjønte nok at han kunne overbevise meg om omtrent hva som helst, bare

Han fortalte meg ofte hvor dårlig jeg var i sengen, hvor mye mer sexy eksene hans hadde vært, hvor søte venninnene mine var +++ I tillegg ville han ha kontakt med disse på tomannshånd, og det var bare noe jeg måtte finne meg i.

Setninger som "haha ja du trodde vel du var spesiell" kunne bli brukt som middel for å latterliggjøre meg fordi jeg var så dum at jeg trodde at han brydde seg om meg.

Han har også slått meg, uten noen god grunn annet enn at "jeg provoserte ham". Han unnskyldte seg heller aldri, men sto fast på at det var "min feil", et typisk kjennetegn på en psykopat. Det verste var likevel den psykiske terroren. Han spilte så mange spill, han nedverdiget meg, både alene og foran andre, og gjorde sitt ytterste for at jeg skulle føle meg jævligst mulig hele tiden. Han innrømmet også senere at han for eksempel hadde utnyttet da jeg var deprimert og jævlig redd for at vennene mine forlate meg, at han da hadde oppført seg (med vilje) sånn at jeg skulle gjøre alt sånn som han ville for at han ikke skulle bli borte.

Han kunne også finne på å "forsvinne", enten for å straffe meg (for noe jeg gjerne ikke visste jeg hadde gjort) eller bare for å demonstrere makten han hadde i forholdet. Oppførte jeg meg ikke pent, forsvant han. Mot slutten gikk jeg gjerne rundt og unnskyldte meg for ting jeg egentlig ikke visste hva var engang. I tillegg var jeg livredd for å provosere han, for jeg fryktet at han kom til å bruke vold igjen, han kom gjerne med trusler som jeg aldri var helt sikker på var fleip eller reelle.

Etter å ha holdt guarden oppe for mentale spill og manipulering så lenge klarer jeg ikke få den ned igjen og stole på folk. Jeg er fortvilet, for jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Innerst inne tenker jeg at alle tenker som han gjorde, at jeg var feit, stygg, ikke funket til noe, og at folk bare bruker meg når de trenger meg for et eller annet. Dette var nemlig det han klarte å overbevise meg om, og av og til når jeg er langt nede tenker jeg at han kanskje har rett.

Dette ble langt, men var fantastisk godt å få det ut ....

Han er heldigvis ute av livet mitt nå. Er det noen som har noen liknende erfaringer eller tips til hva jeg kan gjøre for å prøve å komme videre i livet mitt??

Sjecks 8088 · 28. oktober 2016

Brutalt! Jeg håper du anmeldte han!?

Jeg har selv vært gift og har barn med en som ikke var snill!

Etter å ha fått to barn med han, forsøkt å fått hjelp hos flere instanser og vært hos en alternativ behandler med både meg og barna, så innså jeg at jeg måtte komme meg ut av ekteskapet for barna sin del, og min egen!!

så da jeg begynte å priviligere tid til meg selv, (jeg måtte ordne barnevakt så jeg visste at de små hadde det greit) , jeg stump røyken og så lyst på livet og søkte kontakt med venner.

Men så begynte han å utagere enda mer i form av vold og noe jeg opplevde som konfliktoppvigleri..jeg ble sliten og barna sleit enormt og det var ofte at eldste barnet sa at hun ønsket seg en ny pappa...(hun var da 4 år). jeg ble endelig fri ham da barna ble plassert i beredskapshjem pga han hadde kommet hjem full og begynte å rasere huset og angripe meg og barna var livredde! Politiet ble tilkalt og han stakk av, jeg og barna dro midt i natten hjem til foreldrene hos en gammel bekjent og fikk en trygg natt der. men han daværende mannen min fortsatt med å presse meg og tvinger seg inn på mitt private i etterkant, og jeg sa at jeg skulle anmelde han om dette fortsatte..men da sa han at jeg måtte bare prøve, da skulle jeg i hvertfall få gjennomgå et helvete.. for ca et år siden så ble jeg sammen med en kar jeg hadde kjent noen år, og da klikka han eksem fullstendig med å ordne splid og bråk innad i familien min, i min nye kjærestes familie og fulgte etter oss uansett hvor vi var. SÅ vi stakk 50 mil unna hjemplassen, og jaggu dukket eksen opp der også! så det var et helvete uten like, noe vi ennå sliter med både jeg og kjæresten!

Poenget her er; velg ditt/ dine fremtidige barns far med omHu! Bestandig bruk god tid og lær å kjenne din kjæreste godt og prøv å ta vare på det som er ditt og dine interesser samtidig som datinga og nyfasen av et forhold, det gjorde ikke jeg! JEG trodde blindt på alt han gjorde og sa..var ikke mer enn 18 år og sleit mye da, og dette føler jeg at han utnytta! han var 31 selv, så jeg stola på at han visste hva han snakka om.. jeg har anmeldt han og min kjæreste har anmeldt han for voldtekt ( !!) Kanskje jeg heller skulle ha skrevet en egen tråd på dette, men jeg ønsket å dele min erfaring med deg direkte.

Må også tilføye at barna mine er heldige oppi alt, de har verdens beste fosterforeldre og der skal de få være til de er så store at de vil noe annet! FOR jeg burde ha anmeldt eksmannen for lenge siden, og bedt barnevernet om hjelp før han begynte å rasere.

Vi skal klare å bygge livet tilbake til der det var og med en trygg hverdag hvor vi slipper å se oss over skuldrene!

Løgn · 28. oktober 2016

En 10 år gammel tråd er 10 år gammel.

Hva er greia med at nye brukere klarer å bla frem så mye gammel drit?

Kablam · 28. oktober 2016

Sannsynligvis googler de noen stikkord de vil lese om, finner tråden på google, glemmer å sjekke dato, oppretter bruker kun for å svare.

Kikert · 28. oktober 2016

Er det bedre å starte en ny tråd :hmm:

Skandinav · 28. oktober 2016

Cristilja · 8. august 2017

Han hadde ikke kommet langt med meg.. fra en feministisk psykopat til en liten mann... hehehe!

Psykopater, psykisk terror og destruktive forhold

Anbefalte innlegg

Gjest velger å være anonym

Lenke til kommentar

Videoannonse

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Gjest Guest

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Lenke til kommentar

Hvem er aktive 0 medlemmer