Filmprat v2.0 - Generell diskusjon om/rundt film

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Herre jemeni

[Gjest Slettet+9817324]

A Queen's Ransom 4/6

 

Lazenbys 3. og siste kf-film.....så den uteksta på YT , handler om en bande (Lazenby , Bolo , Wang Yu.....samt en cameo av Hon "Big Boss" Yan Gip) som skal drepe Elizabeth II når hun besøker Hong Kong. Helt grei , likte den mer enn Stoner hvertfall.   

 

Stoner 1974 , 2/6

Mannen fra H.K 1975 , 4/6

QR 1976 , 4/6

Endret 12. oktober 2015 av Slettet+9817324

["""]

The Man From Hong Kong er helt suveren, og Yu Wang er blant de aller tøffeste. Helt klart en av mine store favoritter. Golden Swallow, One-Armed Swordsman, Return of the One-Armed Swordsman, Zatoichi and the One-Armed Swordsman, The Chinese Boxer, Return of the Chinese Boxer, One Armed Boxer, Master of the Flying Guillotine, Beach of the War Gods og Once Upon a Time in China (han har kun en mindre rolle i dette mesterverket, men lell) står alle til terningkast 6. Überfet martial artist og enda fetere skuespiller. Var visstnok en skikkelig rasist, dog, og han skal ikke ha vært helt grei og ha med å gjøre på settet til The Man From Hong Kong. Spesielt kvinnene skal ha fått mye dritt fra han. De tar kort opp akkurat det i den fantastiske doukmentaren Not Quite Hollywood: The Wild, Untold Story of Ozploitation! Men hvem bryr seg? Fyren leverte jo på lerretet gang etter gang.

[Gjest Slettet+9817324]

Naughty , naughty 4/6

 

Komedie med flere kjente ansikt fra Golden Harvest :

 

sangern Sam Hui , Lee Kun ,  Nora Miao , Betty Pei (aka Bruce Lee's elskerinne) , Paul Wei (spiller Hui's husvert) , Lo Wei (oxo regi) & Carter Wong/Angela Mao (som seg selv) i en kjapp cameo.

 

Hui spiller en svindler som finner på mye rart (stikker fra husleie , gambler uten penger etc) , Miaos rollefigur er dog ikke like begeistret for hans krumspring. Muntert når Hui drar en Tom Jones og Elvis på scenen i diskoteket , lulz........

 

(ja , Wang Yu skal visst ha vært vanskelig å ha med å gjøre men cred til han siden han snakket fornuft med mafiaen og Lo Wei som hadde trua Jackie Chan på livet......ellers dukker Yu opp i den undervurderte fengselsfilmen Island of Fire sammen med Jackie & Sammo)

Endret 12. oktober 2015 av Slettet+9817324

[Spartapus]

Jeg har tidligere skrevet at det ikke er så mye bra spillefilm fra Japan (i motsetning til animert), men jeg så 13 Assassins (2010) i helgen og den er absolutt med på å utjevne balansen noe. Jeg likte spesielt at fremstillingen av Japan på 1800-tallet er såpass realistisk, og at samuraiene ikke ser ut som jpop-artister. Synes imidlertid at man gikk noe langt med å etablere antagonisten som nettopp det; det manglet bare en scene der han tråkker på valper.

["""]

13 Assassinser veldig bra (selv om det er en scene som virkelig ødelegger litt av helhetsinntrykket), men hvis du ikke har noe i mot eldre filmer så kan jeg fint anbefale Eiichi Kudos orginale 13 Assassins fra 1963, en film jeg synes er milevis bedre enn Miikes gode remake på absolutt alle områder. Kan lett anbefale alle tre filmene i Eiichi Kudos Samurai Revolution-trilogi som består av 13 Assassins (1963), The Great Duel (1964) og Eleven Samurai (1967). Totalt suverene filmer og et must for enhver fan av klassisk jidaigeki. Terningkast tusen på alle tre!

 

Og når jeg først er inne på Eiichi Kudo så bruker jeg sjansen til nok en gang å anbefale Castle of Owls (1963). Dette er mye mulig tidenes ninjafilm, og Eiichi Kudos desidert beste film av de 4-5 filmene jeg har sett av mannen. Breialt bra film! Helt nydelig.

Endret 12. oktober 2015 av Egg Shen

[Nopros]

Jeg har tidligere skrevet at det ikke er så mye bra spillefilm fra Japan 

 

 

Vi snakker om et av verdens største og mest suksessfulle filmnasjoner her. WTF.

Endret 12. oktober 2015 av Nopros

[Spartapus]

Merk at jeg snakker om spillefilm. Når det kommer til animasjon mener jeg Japan er helt uten nevneverdig konkurranse (spesielt om vi ser bort fra barnefilmer), men det er sjelden japansk spillefilm blåser meg ut av vannet, for å bruke en angloisme. Ja, det var en fyr som het Kurosawa og det er en som heter Takeshi Kitano, man har også noen rølpefilmer av typen Robogeisha, men mengden gode filmer er forsvinnende liten sammenlignet med hva de produserer av animert film og hva som produseres i USA. Japansk TV er også generelt veldig dårlig, når man skrur på TVen er det nesten alltid talkshow eller baseball. (Ja, jeg har vært der noen ganger, senest for en ukes tid siden).

[MKej]

Hva med Yasujirō Ozu?

[Lord Britishface]

Når jeg sier at USA er et dårlig filmland, merk at jeg snakker om dramatiske spillefilmer. Når det kommer til superheltfilmer mener jeg USA er helt uten nevneverdig konkurranse (spesielt om vi ser bort fra barnefilmer), men det er sjelden amerikansk drama blåser meg ut av vannet, for å bruke en angloisme. Ja, det var en fyr som het Welles og det er en som heter David Fincher, man har også noen rølpefilmer av typen Mega Shark vs Giant Octopus, men mengden gode filmer er forsvinnende liten sammenlignet med hva de produserer av superheltfilmer og hva som produseres i Japan. Amerikansk TV er også generelt veldig dårlig, når man skrur på TVen er det nesten alltid Storage Wars eller Pawn Stars. (Ja, jeg har vært der noen ganger, senest for en ukes tid siden).

[Spartapus]

USA er absolutt sterkest når det kommer til spektakulære filmer som superheltfilmer og epos som krever enorme budsjett. Når det kommer til drama, spesielt hvis vi snakker om mer sosialrealistisk drama og ikke kjærlighetskomedier med Hugh Grant, så kan jeg være enig i at det er lite å hente i Hollywood, men gitt at jeg nesten aldri ser på den typen filmer så hjelper det lite for min del.

 

Hva med Yasujirō Ozu?

 

Igjen så snakker vi om en ganske gammel og død mann. Etter ha lest litt om hans mest kjente filmer får jeg også mest inntrykk av at han laget sovemedisin. Tror jeg heller sjekker ut jidaigeki-trilogien til Eiichi Kudo som Egg Shen nevnte.

[Snikpellik]

Japansk TV er også generelt veldig dårlig, når man skrur på TVen er det nesten alltid talkshow eller baseball. (Ja, jeg har vært der noen ganger, senest for en ukes tid siden).

 

Som en liten digresjon: eller disse merkelige matprogrammene hvor folk sitter og smaker på nudler eller en rar suppe. 

[Nopros]

Igjen så snakker vi om en ganske gammel og død mann. Etter ha lest litt om hans mest kjente filmer får jeg også mest inntrykk av at han laget sovemedisin.

hnnngggg

Endret 13. oktober 2015 av Nopros

[Nopros]

Merk at jeg snakker om spillefilm. Når det kommer til animasjon mener jeg Japan er helt uten nevneverdig konkurranse (spesielt om vi ser bort fra barnefilmer), men det er sjelden japansk spillefilm blåser meg ut av vannet, for å bruke en angloisme. Ja, det var en fyr som het Kurosawa og det er en som heter Takeshi Kitano, man har også noen rølpefilmer av typen Robogeisha, men mengden gode filmer er forsvinnende liten sammenlignet med hva de produserer av animert film og hva som produseres i USA.

 

Sorry, jeg er helt klar over at du snakker om animert film, men du kan umulig diskutere mot at japan definitivt er en av tidenes største filmnasjoner innen spillefilm, kun slått av land som kanskje Frankrike, england og usa. Ber deg grave dypere, hverken min eller Japan sin feil at du bare har valgt å se drittfilm derifra.

[Kraisedion]

Heisann, Nopros kontaktet meg på Skype og fikk meg til å rote frem passordet mitt og logge meg inn for første gang på mange år bare på grunn av dette. Bra jobba, Spartapus.

 

Synd at du ikke har så mye til overs for gamle, døde menn. De kunne jo lage film de også, men det er selfølgelig fullt forståelig at man ikke nødvendigvis ivrer etter å se eldre filmer. De fleste av oss har hvert der på et eller annet punkt. Men ikke døm filmindustrien i Japan for død bare fordi du blir anbefalt regissører som har vært døde en stund - det samme vil skje for de fleste land. Snakker vi om USA vil du få lignende anbefalinger, og spør du om tyske anbefalinger vil du nok bli tatt tilbake til 20-tallet. Vil du vite hvem de store norske regissørene er vil du nok også få slengt Erik Løchen, Edith Carlmar og Arne Skouen etter deg.

Hvis du noengang kunne tenke deg å ta en titt tilbake gjennom japansk filmhistorie er det veldig mye å finne, og Ozu er et av de tidligste navnene som virkelig stikker ut. Han startet i stumfilm (lagde faktisk flere gangster filmer) og endte opp med å perfeksjonere en stil, som ja, veldig mange godt mulig vil synes er treg. Du vil allikevel kunne like Tokyo Story ettersom det er hans mest vesterlige film. Late Spring er et meget godt eksempel på stilen han utviklet, og hvordan han virkelig gikk til grunns i japansk kultur og familierelasjoner. Vil du ha noe litt lysere og eldre kan du prøve I Was Born, But ... the stumfilm komedie, som fremdeles er en tydelig Ozu film. Hvis du bare vill ha en gangerfilm eller noir kan du jo prøve That Night's Wife eller Dragnet Girl.

 

En annen stor regissør som klatret seg opp i samme tid, og som faktisk var en helt for Ozu var Hiroshi Shimizu, som blant annet sto bak Mr. Thank You og Children of the Beehive. Shimizu var langt mer interessert i barns plass i samfunnet, og klarte å fange mange imponerende prestasjoner, samtidig som han fortalte sterke historier.

Kenji Mizoguchi dukket også opp rundt samme tid, selv om det tok ham litt lenger tid å komme i toppform. Innen midten av 30-tallet var han på en annen side i verdensklassen. Han hadde lignende fokus som Ozu, men var mer revolusjoner, og en stor forkjemper for kvinners rettigheter. Filmene hans gikk ofte lenger enn begge de andre mennene, og fokuset lå ofte på prostituerte og kvinner lavt nede i samfunnet. I dag er han regnet som en av Japans tre store (de to andre er Ozu og Kurosawa - som jeg ikke trenger å skrive noe om). Mizoguchi holdt seg på en annen side ikke bare til rene dramaer, og er i dag mest kjent for Sansho the Bailiff og Ugetsu monogatari. Men jeg vil si at A Geisha, Sisters of the Gion og Street of Shame virkelig fortjener sin plass i historien, min personlige favoritt er Life of Oharu.

Rundt den samme tiden kom også Naruse til bordet, When a Woman Ascends the Stairs, er en film man må se. Han holdt seg i likhet med Ozu og Shimizu seg hovedsakelig til dramaer fra hans tid, ofte fokusert på kvinner og roller, slik som alle de tre andre gamle, døde mennene over. Det er ekstremt mye å finne i hans filmografi.

Mange mener at 50 tallet var Japan sin storhetstid innen film, og dette er i stor grad takket være Ozu, Mizoguchi, Naruse og Kurosawa. Men det var flere med på leken, inkludert to meget forskjellige regissører kalt Ichikawa og Kinoshita. Ser at jeg har skrevet mye om gamle, døde menn allerede, så jeg hopper fremover i tid.

Sent på 50-tallet kom det forandringer. Nybølgen var her, og det gamle skulle bort, akkurat som i Frankrike. Yoshida (Eros + Massacre, Heroic Purgatory) og Oshima (Night and Fog in Japan, The Ceremony) mer eller mindre startet galskapen. Og flere store navn var med, inkludert Masumura (Red Angel, Kisses), Teshigara (Woman in the Dunes, Face of Another), Shinoda (Pale Flower, Himiko).

 

Rundt samme tiden dukket Okamoto (Sword of Doom), Kobayashi (Seppuku, Human Condition trlogien) og Suzuki (Branded to Kill) opp. Begge linket til nybølgen, men aldri direkte en del av det. De har "store" filmer jeg tror du faktisk vil kunne like, spesielt Okamoto.

 

Nybølgen holdt på til 70-allet, men her slo en finanskrise ut og ødela mye for industrien. I henhold til kunstfilm dukket "Art Theater Guild" opp og hjalp til, fikk til og med Suzuki tilbake på bena igjen - og så var det klart for 80-tallet. (Ja, raser gjennom historien her). Merk at voldsregissøren Kinji Fukasaku dukket opp. Nå var det på tide med gangsterfilmer! Mye sleaze og erotisk dukket også opp, samt den virkelige starten på anime-industrien.

 

80-tallet var et merkelig tiår for Japan. Gamle mestere endte karrieren eller var nærme slutten, og anime var det store. En regissør mange elsker, men som jeg ikke er så glad i, nemlig Juzo Itami, dukket opp med komedier slik som Tampopo. Tsukamoto dukket også opp og skapte bølger med Tetsuo, dette samtidig som Kitano kom på banen. Og slik var vi plutselig i nåtiden.

 

For det var vel her vi ville. Og nei, filmindustrien i Japan er ikke så dårlig i dag. Av nyere mestere finner vi galningen Takashi Miike, som jeg ser at du så en film av høyere oppe. Ichy the Killer må bli sett, det samme gjelder så mye av det han har laget, inkludert Gozu og Dead or Alive I og II.

Hirokazu Koreeda (Still Life) på sin side er den mer rolige, som kan minne mest om de klassiske mesterne. Men i dag er det de sprøe som regjerer i Japan, i alle fall i min mening. Shion Sono er et geni. Suicide Club, Love Exposure, osv. har noe ingen andre har. Tetsuya Nakashima er en annen personlig favoritt. Han står blant annet bak Kamikaze Girls, Memories of Matsuko og Confessions.

Det er selvfølgelig mange andre, men klokken er over et, så jeg håper at du unskylder meg. Det er ekstremy mye å finne i Japan. Noe for enhver smak. Håper at du vil finne en god del som er for deg.

Endret 14. oktober 2015 av Kraisedion

[Spartapus]

Jeg er imponert over det store engasjementet som ble utløst av det som for min del i utgangspunktet bare var en bisetning jeg ikke la spesielt mye i.

 

 

Merk at jeg snakker om spillefilm. Når det kommer til animasjon mener jeg Japan er helt uten nevneverdig konkurranse (spesielt om vi ser bort fra barnefilmer), men det er sjelden japansk spillefilm blåser meg ut av vannet, for å bruke en angloisme. Ja, det var en fyr som het Kurosawa og det er en som heter Takeshi Kitano, man har også noen rølpefilmer av typen Robogeisha, men mengden gode filmer er forsvinnende liten sammenlignet med hva de produserer av animert film og hva som produseres i USA.

 

Sorry, jeg er helt klar over at du snakker om animert film, men du kan umulig diskutere mot at japan definitivt er en av tidenes største filmnasjoner innen spillefilm, kun slått av land som kanskje Frankrike, england og usa. Ber deg grave dypere, hverken min eller Japan sin feil at du bare har valgt å se drittfilm derifra.

 

 

Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom mitt inntrykk av japansk film og om Japan har laget mye god film, men per skrivende stund må jeg uttale meg på bakgrunn av det jeg har sett (og egen smak). Jeg vet ikke om jeg vil kalle noen av de japanske filmene jeg har sett for drittfilm, men enkelte av dem engasjerte meg ikke. Nå kan kvalitet også forstås på forskjellige måter; rølpefilmer med elendige spesialeffekter som Robogeisha gir meg ingen stor filmopplevelse, men jeg vil heller se den igjen enn å lide gjennom meg gjennom Ikiru på nytt.

 

Heisann, Nopros kontaktet meg på Skype og fikk meg til å rote frem passordet mitt og logge meg inn for første gang på mange år bare på grunn av dette. Bra jobba, Spartapus.

 

Synd at du ikke har så mye til overs for gamle, døde menn. De kunne jo lage film de også, men det er selfølgelig fullt forståelig at man ikke nødvendigvis ivrer etter å se eldre filmer. De fleste av oss har hvert der på et eller annet punkt. Men ikke døm filmindustrien i Japan for død bare fordi du blir anbefalt regissører som har vært døde en stund - det samme vil skje for de fleste land. Snakker vi om USA vil du få lignende anbefalinger, og spør du om tyske anbefalinger vil du nok bli tatt tilbake til 20-tallet. Vil du vite hvem de store norske regissørene er vil du nok også få slengt Erik Løchen, Edith Carlmar og Arne Skouen etter deg.

Hvis du noengang kunne tenke deg å ta en titt tilbake gjennom japansk filmhistorie er det veldig mye å finne, og Ozu er et av de tidligste navnene som virkelig stikker ut. Han startet i stumfilm (lagde faktisk flere gangster filmer) og endte opp med å perfeksjonere en stil, som ja, veldig mange godt mulig vil synes er treg. Du vil allikevel kunne like Tokyo Story ettersom det er hans mest vesterlige film. Late Spring er et meget godt eksempel på stilen han utviklet, og hvordan han virkelig gikk til grunns i japansk kultur og familierelasjoner. Vil du ha noe litt lysere og eldre kan du prøve I Was Born, But ... the stumfilm komedie, som fremdeles er en tydelig Ozu film. Hvis du bare vill ha en gangerfilm eller noir kan du jo prøve That Night's Wife eller Dragnet Girl.

 

En annen stor regissør som klatret seg opp i samme tid, og som faktisk var en helt for Ozu var Hiroshi Shimizu, som blant annet sto bak Mr. Thank You og Children of the Beehive. Shimizu var langt mer interessert i barns plass i samfunnet, og klarte å fange mange imponerende prestasjoner, samtidig som han fortalte sterke historier.

Kenji Mizoguchi dukket også opp rundt samme tid, selv om det tok ham litt lenger tid å komme i toppform. Innen midten av 30-tallet var han på en annen side i verdensklassen. Han hadde lignende fokus som Ozu, men var mer revolusjoner, og en stor forkjemper for kvinners rettigheter. Filmene hans gikk ofte lenger enn begge de andre mennene, og fokuset lå ofte på prostituerte og kvinner lavt nede i samfunnet. I dag er han regnet som en av Japans tre store (de to andre er Ozu og Kurosawa - som jeg ikke trenger å skrive noe om). Mizoguchi holdt seg på en annen side ikke bare til rene dramaer, og er i dag mest kjent for Sansho the Bailiff og Ugetsu monogatari. Men jeg vil si at A Geisha, Sisters of the Gion og Street of Shame virkelig fortjener sin plass i historien, min personlige favoritt er Life of Oharu.

Rundt den samme tiden kom også Naruse til bordet, When a Woman Ascends the Stairs, er en film man må se. Han holdt seg i likhet med Ozu og Shimizu seg hovedsakelig til dramaer fra hans tid, ofte fokusert på kvinner og roller, slik som alle de tre andre gamle, døde mennene over. Det er ekstremt mye å finne i hans filmografi.

Mange mener at 50 tallet var Japan sin storhetstid innen film, og dette er i stor grad takket være Ozu, Mizoguchi, Naruse og Kurosawa. Men det var flere med på leken, inkludert to meget forskjellige regissører kalt Ichikawa og Kinoshita. Ser at jeg har skrevet mye om gamle, døde menn allerede, så jeg hopper fremover i tid.

Sent på 50-tallet kom det forandringer. Nybølgen var her, og det gamle skulle bort, akkurat som i Frankrike. Yoshida (Eros + Massacre, Heroic Purgatory) og Oshima (Night and Fog in Japan, The Ceremony) mer eller mindre startet galskapen. Og flere store navn var med, inkludert Masumura (Red Angel, Kisses), Teshigara (Woman in the Dunes, Face of Another), Shinoda (Pale Flower, Himiko).

 

Rundt samme tiden dukket Okamoto (Sword of Doom), Kobayashi (Seppuku, Human Condition trlogien) og Suzuki (Branded to Kill) opp. Begge linket til nybølgen, men aldri direkte en del av det. De har "store" filmer jeg tror du faktisk vil kunne like, spesielt Okamoto.

 

Nybølgen holdt på til 70-allet, men her slo en finanskrise ut og ødela mye for industrien. I henhold til kunstfilm dukket "Art Theater Guild" opp og hjalp til, fikk til og med Suzuki tilbake på bena igjen - og så var det klart for 80-tallet. (Ja, raser gjennom historien her). Merk at voldsregissøren Kinji Fukasaku dukket opp. Nå var det på tide med gangsterfilmer! Mye sleaze og erotisk dukket også opp, samt den virkelige starten på anime-industrien.

 

80-tallet var et merkelig tiår for Japan. Gamle mestere endte karrieren eller var nærme slutten, og anime var det store. En regissør mange elsker, men som jeg ikke er så glad i, nemlig Juzo Itami, dukket opp med komedier slik som Tampopo. Tsukamoto dukket også opp og skapte bølger med Tetsuo, dette samtidig som Kitano kom på banen. Og slik var vi plutselig i nåtiden.

 

For det var vel her vi ville. Og nei, filmindustrien i Japan er ikke så dårlig i dag. Av nyere mestere finner vi galningen Takashi Miike, som jeg ser at du så en film av høyere oppe. Ichy the Killer må bli sett, det samme gjelder så mye av det han har laget, inkludert Gozu og Dead or Alive I og II.

Hirokazu Koreeda (Still Life) på sin side er den mer rolige, som kan minne mest om de klassiske mesterne. Men i dag er det de sprøe som regjerer i Japan, i alle fall i min mening. Shion Sono er et geni. Suicide Club, Love Exposure, osv. har noe ingen andre har. Tetsuya Nakashima er en annen personlig favoritt. Han står blant annet bak Kamikaze Girls, Memories of Matsuko og Confessions.

Det er selvfølgelig mange andre, men klokken er over et, så jeg håper at du unskylder meg. Det er ekstremy mye å finne i Japan. Noe for enhver smak. Håper at du vil finne en god del som er for deg.

 

Takk for at du tok deg tid til en så grundig gjennomgang.

 

Jeg har selvfølgelig ingenting imot filmer fordi regissørene er gamle/døde. Mange av mine favorittfilmer ble laget på 60- og 70-tallet, og jeg er også glad i Sergei Eisensteins "Alexander Nevsky" fra 1939. Men hvis noen prøver å selge meg på Russland som filmnasjon fordi Eisenstein lagde gode filmer for 70 år siden så gjør det meg mer mistenksom enn overbevist.

 

Nå har jeg selvfølgelig ikke sett flertallet av filmene du nevner her og det kan godt hendte disse er gode. Det kan jeg først ta høyde for når jeg har sett dem, og det neste jeg ser av japansk spillefilm blir nok denne tidligere nevnte jidaigeki-trilogien, og så tar jeg det derfra. Jeg vil nok styre unna alt som ligner på sosialrealistisk drama, da det hjelper lite om filmene tar opp viktige tema hvis jeg dupper av underveis. Kanskje vil jeg over tid endre oppfatningen min av japansk spillefilm, eller kanskje ikke.

 

Min måte å vurdere filmer på er i grunn veldig enkel. Jeg starter filmen og så er det om og gjøre for den å være fascinerende nok til at den holder øynene mine på skjermen og tankene fokusert på handlingen. I det øyeblikket det blir mer interessant å planlegge månedsbudsjettet mens jeg stirrer ned i kløfta på samboern så er jeg ikke imponert lenger.

[MKej]

Engasjement er bra.

 

Skjønner godt at folk har problemer med sosialrealistisk drama fra Japan eller Asia for den saks skyld. De har jo en type kultur og væremåte som kan være veldig fjern for oss, spesielt eldre filmer. Noen som kanskje gjør at man har litt problemer med å identifisere seg med karakterene, og faller fortere av i forhold til Europeisk film med samme type tematikk. Men som han over her sa "Det er ekstremy mye å finne i Japan. Noe for enhver smak." gjelder bare å legge evt fordommer bak seg å ta imot filmene med åpne armer.

 

Vil trekke fram en Ozu film som jeg tror flere kan like, som er så sjeldent for han å være en komedie: Good Morning (1959)

Så også en nydelig film her om dagen fra Japan: Love Letter (1995)

[Spartapus]

Ikke misforstå; jeg faller like fort av sosialrealistiske drama helt uavhengig av hvor de er laget. Det har mer å gjøre med sjanger enn kultur. Jeg setter ikke på film for å dvele ved sosiale problemer eller få noen agenda dyttet på meg, jeg ser på film for å bli litt mer stimulert den stunden filmen varer enn jeg blir resten av døgnet. Hvis man klarer å forene det å ha et budskap med å være underholdende så for all del, men for min del hjelper det ikke at en film har et viktig budskap hvis den feiler i sin mest elementære oppgave; å holde oppmerksomheten min på skjermen.

[Coffey]

Hvor mye dialog har Stalker (1979)? Jeg har mulighet til å se den på filmrull i morgen, men det er med franske undertekster. Fransken min er ok, men ikke 100 % flytende, og jeg lurer derfor på hvor stor glede jeg vil få ut av filmen.

[Gjest Slettet+9817324]

Comet strikes 4/6

 

Wire-fu (flygende slåssing)

med spøkelsesvri........Miao , Shek Kin (mest kjent som Han i Enter Dragon........la faktisk ikke merke til han før på slutten) , Lo Wei (stor birolle som bad guy) & Tony Liu (som forøvrig spilte i alle 4 Bruce Lee filmene)

Endret 18. oktober 2015 av Slettet+9817324