Gå til innhold

Filmprat v2.0 - Generell diskusjon om/rundt film


LarsP

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse
Jeg syns japanere gjør en kjempe jobb i 95% av tilfellene. Men det virker som enkelte rett og slett ikke takler den japanske stilen.

Jeg synes det ofte blir veldig enkelt og åpenbart. Man kan bruke Rashomon som eksempel, der de forskjellige karakterene i hver fortelling var svært lite nyanserte og spilte på hver side av spekteret. Var man gal så lo man som en idiot, var man hissig så skjelte man ut og sparket og skrek, var man puslete så furtet og gråt man - alt bare lyste gjennom. Det hele minnet meg om da Joey i Friends forklarer hvordan de kan late som de liker maten ved å ta på magen, smile og si "mmm", det er rett og slett veldig åpenbart.

 

Dette gjelder for øvrig kun de filmene jeg har sett fra 50-tallet, jeg har opplevd nyere asiatisk film som mye bedre. Det er mulig japanere fortsatt holder på sånn, men jeg er stor fan av Ki-duk Kim sine filmer. Det skal være sagt at filmene hans har et svært rolig tempo med mye underspilling hvor tankene kommer frem gjennom handling og god historieutvikling, noe jeg foretrekker framfor "HAHA I LAUGH NOW HAHA".

Lenke til kommentar

Men han ble jo en prest igjen, pga. disse hendelsene. Synes det var ganske tydelig at Shyamalan hadde en religiøs baktanke med det hele.

 

 

Vil ikke si at han hadde en religiøs baktanke, kanskje mer treffende og si han hadde en spirituell baktanke. Signs handler mer om "det er mer mellom himmel og jord" enn "Christianity is fo' real, homes".

 

Lenke til kommentar

Jeg har ikke hatt noe problem med såkalt overspilling i Kurosawas filmer. Det er en annen type konvensjon, som sagt, og mange som er blitt indoktrinerte i Hollywood-filmen (dette er et begrep som strekker seg langt utenfor selve det geografiske Hollywood og de amerikanske filmstudioene) vil nok ha store problemer med å verdsette en annen stil som denne.

Lenke til kommentar

Okei, det blir kanskje feil å kalle det kristendomspropaganda, men mer religionspropaganda. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg følte at hele filmen var rettet mot religiøse personer.

 

Men;

 

 

Hele poenget i filmen er jo at ingenting er tilfeldighet, som Gibson midt inne i filmen kommer inn på at han har sluttet å tro på (kommer tilbake til det). At dattera er veldig kresen på vannet, at sønnen har astma, at mora døde og sa de setningene der hun ber Gibson om å "se", og Merrill (Phoenix) å "svinge alt han har".

At hele poenget i filmen er dette er greit nok, men når det da så baserer seg rundt en eksprest, som ikke minst, etterpå får troen tilbake, da får jeg en litt sur smak i munn. Og ikke minst den dialogen Gibson har med Phoenix der han skal "trøste han".

 

"People break down into two groups. When they experience something lucky, group number one sees it as more than luck, more than coincidence. They see it as a sign, evidence, that there is someone up there, watching out for them. Group number two sees it as just pure luck. Just a happy turn of chance. I'm sure the people in group number two are looking at those fourteen lights in a very suspicious way. For them, the situation is a fifty-fifty. Could be bad, could be good. But deep down, they feel that whatever happens, they're on their own. And that fills them with fear. Yeah, there are those people. But there's a whole lot of people in group number one. When they see those fourteen lights, they're looking at a miracle. And deep down, they feel that whatever's going to happen, there will be someone there to help them. And that fills them with hope. See what you have to ask yourself is what kind of person are you? Are you the kind that sees signs, that sees miracles? Or do you believe that people just get lucky? Or, look at the question this way: Is it possible that there are no coincidences? "

 

Greit nok at han i filmen skal si det for å trøste, men jeg følte meg egentlig veldig sett ned på. Og dette sier Gibson etter at han har sluttet å tro.

 

Og, når du hører hva han sier til sønnen på slutten under astmaanfallet, så virker det også som at det skal ha en slags "dypere" mening.

 

"Don't do this to me again. Not again. I hate you. I hate you! The fear is feeding him. Don't be afraid of what's happening. Believe it's going to pass. Believe it. Just wait. Don't be afraid. The air is coming. Believe. We don't have to be afraid. It's about to pass. Here it comes. Don't be afraid. Here comes the air. Don't be afraid, Morgan. Feel my chest. Breathe with me. Together. The air is going in our lungs. Together. We're the same. We're the same."

 

Greit nok, det er mest sannsynlig bare jeg som er overparanoid på dette, men jeg syntes hovedessensen i filmen, nå når jeg ser den for femte gang, er at å tro på at det er noe mellom himmel og jord, mest en Gud, var "sannheten", siden han på slutten oppsummerer til seg selv at ingenting kunne ha vært tilfeldigheter, og ikke minst, han blir prest igjen.

 

Lenke til kommentar
Gjest Slettet-77do0b

Synes nå filmen uansett var underholdende og svært bra, selv om det kanskje var religionspropaganda. Sistnevnte kan jeg ærlig talt si at jeg ikke har lagt merke til eller tenkt over før det ble nevnt her.

Tenkte mer over at filmen ville vise mer til sjebnen og at alt allerede er universalt forrutbestemt enn tilfeldighetene som førte til mistanker om kristendom/religionspropaganda. =)

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor
At Gibsons rolle valgte å falle tilbake til kristendommen er bare et tilfelle av det forutbestemte som gjorde at rollen trodde at det var Gud som styrte remsa. Er vel heller det at sjebnen fikk folk på rett kjøl igjen

 

kanskje litt mye av det samme her men :hmm:

Endret av Slettet-77do0b
Lenke til kommentar
Okei, det blir kanskje feil å kalle det kristendomspropaganda, men mer religionspropaganda. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg følte at hele filmen var rettet mot religiøse personer.

 

 

Filmen handler om tro, og det eneste den har med kristendom/religion å gjøre er hovedkarakteren og hans tolkning av troen. Han tolker det som et tegn på Gud, og går da tilbake til kristendommen, men det betyr ikke at den var rettet mot kristne personer. Den er rettet mot folk som enten kan tro på overnaturlige ting, "mer mellom himmel og jord", eller som er litt i tvil om det ene og det andre. Man må være mer åpen når man ser sånne filmer enn å slå hardt ned på ateist-knappen og påstå at det er religionspropaganda med en gang man finner ut at budskapet til filmen handler om tro.

 

Du sier at du følte deg sett ned på i monologen, men det blir jo aldri gjort noe forsøk på å antyde at den ene er bedre enn det andre i den. Heller så kan man høre på hvordan han sier det at Gibsons karakter heller mer mot "flaks"-siden enn "mirakel"-siden. Hele filmen handler om at det kan være mer mellom himmel og jord enn det vi vet, og det eneste den har med Gud å gjøre er at Gibsons karakter pleide å være prest og blir det igjen. Det er bare hans måte å tolke troen på, og en lett måte for Shyamalan å vise hva som har skjedd med han etter kona hans døde ved å bare nevne fortiden hans som prest, som en troende person, i stedet for å kjøre på med antydninger, spørsmål fra andre karakterer osv. som ville virket urealistiske for å få frem at han pleide å tro men ikke gjør det lenger.

 

Endret av Thrusthamster
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...