Filmprat v2.0 - Generell diskusjon om/rundt film

[Dorian Gray]

Brazil og Blade Runner gjør meg glad. Mer trenger jeg egentlig ikke.

 

Men regner man disse to som "folkelige" så er det klart at vi opererer med forskjellige standarder. Evt forskjellige generasjoner. The Cook, The Thief.. synes jeg forresten var ganske uinteressant, og slutten var veldig skuffende. Jeg hadde hørt at den skulle være en knallgod hevn, men den reduserte bare skurken til slutt for å få konseptet til å fungere. Veldig trasig, men jeg likte fargekonseptet. Fin artfilm, fine bilder, skuffende handling.

Endret 13. oktober 2008 av Dorian Gray

[L4r5]

Lurte på å plassere denne i bildehumortråden, men fant ut at den passet fint inn her:

 

[Montag]

For lite eksplosjoner, kanskje?

[Dotten]

Britney stemmer på Bush, Palin og co. Nuff said

 

Hun er nå i hvert fall ærlig. Men litt synd at når tidligere generasjoner hadde musikere som Creedence og The Beatles, så sitter det en generasjon med Backstreet Boys og Britney Spears...

[Gjest Slettet-D7I5Gr2]

Paris Hilton stemmer på Obama da^^

[Dorian Gray]

Det som er synd er ikke at vi (min generasjon, 87-kullet) hadde dårlig pop, alle alder har dårlig pop. Man kan ikke mikse sjanger sånn, ihvertfall ikke når Backstreet Boys ikke er noe verre enn disco. Det som er problemet er at mens 60- og 70-tallet hadde den klassiske rocken, så hadde vi grunge. De store rockbandene fra 90-tallet var U2 (om det kan kalles rock), Nirvana, NIN, Crash Test Dummies, Pearl Jam, Smashing Pumpkins, Green Day, Rage Against the Machine, osv. Det er riktignok enkelte knallgod band blant dem (Radiohead er nok de som vil vare lengst), men mye av det er ganske pubertalt og småtrasig og rettet mot de under 30.

 

Det som derimot er fint nå for tiden er at etter Sonic Youth og Pavement slo gjennom, så fikk vi indierocktiden vi lever i nå. Arcade Fire, Fleet Foxes, Arctic Monkeys, Weezers debut, Of Montreal, Belle and Sebastian, The Shins (!) - dette er virkelig den fantastiske nye lyden av rock.

 

edit: Og de første albumene til The Beatles er ikke noe mindre banale enn et tilfeldig Backstreet Boys-album. Det BSB trenger er litt acid.

Endret 14. oktober 2008 av Dorian Gray

[Bytex]

Menehh..har du postet på feil sted Dorian? Jeg er 70-talls, så det var 80-talls rock jeg vokste opp med. Og new romantic pop som Duran Duran og alle de med høyt hår.

Endret 14. oktober 2008 av Bytex

[Cuneax]

Idi I Smotri så jeg med et par soldater som har opplevd litt av hvert, de hatet den (i motsetning til meg) i tillegg til at en av de eldre i min familie (måtte han hvile i fred) som gjorde sitt under 2. verdenskrig karakteriserte den som "tåpelig". Stereotypiske soldater, nesten som Spielbergs nazier i Indiana filmene (men selvfølgelig ikke på samme måten) og psykologiske reaksjoner som var overkill og slitsomme. Men det er ikke verdt å overskygge at det er en god film. Jeg hadde vel forventet meg litt mer (illusjonen av) realisme og substans, det ble for ensformig og mye hobbypsykologi fra en fantasifull regissør. "En film for sivilister" eller noe slikt ble vel sagt. En viss sannhet i det, karakterene bærer mye preg av fordommene mot uniformerte. Men er en stund siden, hukommelsen skranter som alltid. Så mye skryt for en film med noen store mangler (for meg), merkes jo.

Idi i smotri fortjener førsteplassen på lista uten tvil. Jeg syns ikke tyskerne fremstilles som stereotypiske. Vi ser fortellingen gjennom øynene til en sovjetisk sivilbefolkning som blir møtt av en utryddingsgruppe, tror du disse sivile da ville tenkt: "Sett bort ifra at de vil massakrere oss alle, hadde de sikkert vært hyggelige å dra på fisketur med." For meg er dette den ultimate krigsfilmen, det er absolutt ingenting glorifisert i den og krig har aldri føltes mer jævlig.

[Kontorstol]

Gleder meg til jeg får Gjøkeredet i posten

[Olum]

Den bør du se fram til. Nicholsons beste (har ikke sett The Shining enda).

[Speik]

Nicholsons beste rolle er uten tvil The Shining (selv om han er dritgod i Gjøkeredet), jeg mener Jack Torrance er en av de best spilte rollene i filmhistorien.

[Kontorstol]

Nicholsons beste rolle er uten tvil The Shining (selv om han er dritgod i Gjøkeredet), jeg mener Jack Torrance er en av de best spilte rollene i filmhistorien.

 

Den er også på vei, men jeg har sett den før

[Enceladus]

Jeg får ikke lastet ned programmet for biff i pdf format fordi pcen min er for dårlig for Adobe Reader

 

Noen som kan gi meg noen tips om hvordan jeg skal få sett på programmet?

 

Vil gjerne ha klart hvilke filmer som går når imorgen og hvilke som er verdt å få med seg.

Endret 14. oktober 2008 av Mr. Gnom

[Dotten]

Idi I Smotri så jeg med et par soldater som har opplevd litt av hvert, de hatet den (i motsetning til meg) i tillegg til at en av de eldre i min familie (måtte han hvile i fred) som gjorde sitt under 2. verdenskrig karakteriserte den som "tåpelig". Stereotypiske soldater, nesten som Spielbergs nazier i Indiana filmene (men selvfølgelig ikke på samme måten) og psykologiske reaksjoner som var overkill og slitsomme. Men det er ikke verdt å overskygge at det er en god film. Jeg hadde vel forventet meg litt mer (illusjonen av) realisme og substans, det ble for ensformig og mye hobbypsykologi fra en fantasifull regissør. "En film for sivilister" eller noe slikt ble vel sagt. En viss sannhet i det, karakterene bærer mye preg av fordommene mot uniformerte. Men er en stund siden, hukommelsen skranter som alltid. Så mye skryt for en film med noen store mangler (for meg), merkes jo.

Idi i smotri fortjener førsteplassen på lista uten tvil. Jeg syns ikke tyskerne fremstilles som stereotypiske. Vi ser fortellingen gjennom øynene til en sovjetisk sivilbefolkning som blir møtt av en utryddingsgruppe, tror du disse sivile da ville tenkt: "Sett bort ifra at de vil massakrere oss alle, hadde de sikkert vært hyggelige å dra på fisketur med." For meg er dette den ultimate krigsfilmen, det er absolutt ingenting glorifisert i den og krig har aldri føltes mer jævlig.

 

Den er ikke glorifisert nei, men den er stereotypisk. Veldig mye ensformige karakterer som bygger på klassiske fordommer. Det er et godt virkemiddel til å få frem grusomheter, men det er og forblir stereotypiske og fordomsfulle aspekter ved filmen. Flere prøvde å selge denne filmen til meg som "tidenes mest realistiske", så de premissene fulgte meg når vi satt oss ned for å se den. Stereotyper og fordommer er ikke med på å selge illusjonen av realisme for meg. Ei heller hobbypsykologien. Men den solgte grusomhetene, mye på grunn av dette. Som gjorde filmen god.

 

Men på den andre siden tror jeg gjennomslagskraften av grusomheter hadde vært enda større om det var mindre stereotypiske karakterer som stod for dem. Men det er vanskelig å få frem i et filmmedium.

 

Som krigsfilm ble den derfor mer fiksjon fremfor troverdig for min egen del. Den trenger mer nyanser og mindre ensformighet for å selge til folk som vet hva en krig er for noe. Krig er grusomt fordi den mest innsiktsfulle, snille og vennlige personen som nærmest kunne anses som mors beste barn brått kan ta og skyte hull i hodet på en ti åring. I Idi I Smotri var et fokus på å det ensformige og barbariske, det fanget ikke opp de virkelige grusomhetene med krigen som er selve karakterutviklingen. Karakterene var vandrende zombie/roboter som var monstre, som er det velkjente trikset en filmskaper bruker (les Spielberg sine nazister pre Schindlers List). Det er fordommer og ikke erfaring som ville fått noen til å tro at filmen er representativ for en krig. Skallet blir for hult, sett bort fra selve hovedpersonen (der finner man langt mer substans).

 

Hadde ikke folk prøvd å selge denne her som en realistisk krigsfilm så hadde kanskje opplevelsen blitt en annen. Men jeg burde jo skjønt tegningen når folka som prøvde å selge den som realistisk ikke hadde den ringe anelse om hva krig går ut på. Som 95% av nordmenn ikke har peiling på, men begrunner sin oppfattelse i egne fordommer og synsing.

[Cuneax]

Den er ikke glorifisert nei, men den er stereotypisk. Veldig mye ensformige karakterer som bygger på klassiske fordommer. Det er et godt virkemiddel til å få frem grusomheter, men det er og forblir stereotypiske og fordomsfulle aspekter ved filmen. Flere prøvde å selge denne filmen til meg som "tidenes mest realistiske", så de premissene fulgte meg når vi satt oss ned for å se den. Stereotyper og fordommer er ikke med på å selge illusjonen av realisme for meg. Ei heller hobbypsykologien. Men den solgte grusomhetene, mye på grunn av dette. Som gjorde filmen god.

Basert på filmens prinsipper blir ikke karakterene ensformige, da sidestillingen utelukkende befinner seg hos én person. Filmen er en skildring av én persons opplevelse av krig, men det kan jo også diskuteres hva denne ene personen symboliserer (de sivile ofrene?). For meg er krig dette: Noe maktpolitisk foregår over hodet mitt, grusomme ting skjer vilkårlig og inntrykkene blir så sterke at ingen sindige mennesker kan slippe unna uten å få arr på sjelen. Filmen treffer meg på alle disse punktene. Jeg behøver ikke å ha opplevd massakre for å kunne erkjenne dette. Idi i smotri har en sterk emosjonell realisme, forankret i filmens stil og noe utradisjonelle form. Kanskje jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg faktisk hadde opplevd krig, men denne filmens kompromissløse budskap fungerer bedre enn all propaganda, retorikk, anti-krigsfilmer, historiebøker, dokumentarer og erindringer (nesten, i alle fall) jeg har vært borti før.

 

Men på den andre siden tror jeg gjennomslagskraften av grusomheter hadde vært enda større om det var mindre stereotypiske karakterer som stod for dem. Men det er vanskelig å få frem i et filmmedium.

Filmen forsøker ikke å sidestille seg med den tyske drapsenheten, og fungerer utmerket til tross for dette. Hva er så stereotypisk ved at soldater fra en enhet hvis eneste oppgave er å massakrere landsbyer oppfører seg kynisk og er fulle (mange måtte visstnok drikke for å klare å leve gjennom denne hverdagen)? Som tenkende vesen vet jeg at de også en gang var barn, at de gledet seg til sine første stevnemøter, at de ble indoktrinert av en stats hatske politikk og ført ut i et emosjonelt ødeland hvor skillet mellom rett/galt ble visket ut av omstendighetene (i dette tilfellet Den andre verdenskrig). Filmen behøver ikke å ha med hele fargespekteret fordi den antar at seeren klarer å kontekstualisere.

 

Som krigsfilm ble den derfor mer fiksjon fremfor troverdig for min egen del. Den trenger mer nyanser og mindre ensformighet for å selge til folk som vet hva en krig er for noe. Krig er grusomt fordi den mest innsiktsfulle, snille og vennlige personen som nærmest kunne anses som mors beste barn brått kan ta og skyte hull i hodet på en ti åring. I Idi I Smotri var et fokus på å det ensformige og barbariske, det fanget ikke opp de virkelige grusomhetene med krigen som er selve karakterutviklingen. Karakterene var vandrende zombie/roboter som var monstre, som er det velkjente trikset en filmskaper bruker (les Spielberg sine nazister pre Schindlers List). Det er fordommer og ikke erfaring som ville fått noen til å tro at filmen er representativ for en krig. Skallet blir for hult, sett bort fra selve hovedpersonen (der finner man langt mer substans).

Det trengs ingen flere nyanser når filmens mål er å illustrere resultatet av den politikk, filosofi og tankegang vi er blitt kjent med gjennom historiebøker, dokumentarer og folks erindringer. Det ligger implisitt i handlingen at tyskerne antakelig ikke er roboter, men at de nå bare gjør en jobb som alle andre (under de riktige omstendighetene for å tillate noe slikt). Krig er grusomt fordi folk blir drept over en lav sko og alt virker så meningsløst.

 

Hadde ikke folk prøvd å selge denne her som en realistisk krigsfilm så hadde kanskje opplevelsen blitt en annen. Men jeg burde jo skjønt tegningen når folka som prøvde å selge den som realistisk ikke hadde den ringe anelse om hva krig går ut på. Som 95% av nordmenn ikke har peiling på, men begrunner sin oppfattelse i egne fordommer og synsing.

Det er ikke så vanskelig å tenke seg hvor grusomt krig egentlig kan være, og denne filmen bidrar til å berike dette synet kontra andre mer glorifiserende og stereotypiske krigsfilmer. Jeg syns ikke ethos spiller så stor rolle her, da mennesket som både rasjonelt og følelsesmessig vesen kan leve seg inn i situasjoner, fiktive som mindre fiktive. Det er jo som kjent ikke én sannhet.

[Dotten]

Don Cheadle erstatter Terrence Howard i Iron Man 2 da sistnevnte visstnok ikke fikk nok peng. Ikke et dårlig bytte egentlig, selv om det alltid er uheldig å bryte kontinuiteten slik.

 

http://www.hollywoodreporter.com/hr/conten...f5b0b84b924a87b

[Movieheart]

Kan ikke akkurat huske han fra filmen, noe som enten sier at han ikke hadde en så veldig stor rolle, eller at jeg husker ganske dårlig.

 

Men tror ikke Don Cheadle blir noen dårlig erstatter. Har virkelig sansen for han, en knall skuespiller.

[CypheroN]

Husker han ikke? Terrence Howard var han hjelperen til Iron Man. Cheadle er tøff, spesielt i Crash. Gutta spilte sammen i Crash og, btw. Terrence Howard gjorde bedre prestasjon der enn han gjør i Iron Man, mener nå jeg.

[Movieheart]

Ahh! Det var det ja. Klarte bare ikke helt å hente han frem fra lillehjernen, men når du sier det så husker jeg det veldig godt.

[CypheroN]

Han hadde en "liten" birolle, men han var jo på coveret og greier, så det