Anbefaling: Vent litt... (av Jason)

[Penneknekt]

 

En dag stakk jeg tilfeldigvis innom Tronsmo bokhandel i Oslo for å se etter lesestoff. Egentlig er jeg langt ifra noen ivrig tegneserieleser, jeg har knapt tatt i noe annet enn Donald (og selv det begynner å bli mange år siden). Likevel tok jeg en svipptur ned i kjelleren, som er forbeholdt nettopp denne sjangeren. Det var der jeg kom over to små bøker, tegneserieromaner, av norske Jason, eller John Arne Sæterøy, som han heter i virkeligheten. Nysgjerrigheten tok overhånd, og da jeg gikk ut av Tronsmo var jeg et par hundrelapper fattigere.

 

Men makan til investering har jeg antagelig ikke gjort verken før eller siden. Akkurat nå er det litt vanskelig å huske hva slags forventninger jeg hadde da jeg åpnet "Vent litt..." for første gang, men uansett - de ble ikke møtt. Jeg ble så til de grader lamslått av innholdet. Grepet er nok det rette ordet, for dette brøt fullstendig med alle de forestillinger jeg hadde om tegneserieformatet. Det tok kanskje en halvtime å lese seg fra perm til perm, skjønt lese er muligens et misvisende ord i en bok hvor dialogen er såpass sparsommelig. Men innholdet - innholdet formelig sprenger de 64 sidene. Opplevelsen er ikke ulik den man får etter å ha fullført en 300-siders modernistisk oppveksttroman. Det er stort, skjellsettende. Det er voldsomme temaer som behandles: Isolasjon, fremmedgjøring, livets gang mot døden.

 

Gud bedre, det er mørkt og dystert, men fytterakkern så bra.

Endret 25. oktober 2006 av Penneknekt