Diskusjon: Må man ha problemer for å bli hørt?

[Latskap]

Jeg føler ( iværtfall hjemme ) at du må ha noen problemer for å bli hørt.

Broren min har alltid hvert bråkemakeren, den med problemer osv. Mens jeg liksom er den snille som er flink på skolen o.l

Jeg har ganske høyt snitt på skolen, men jeg er da ikke bare blitt " Smart " jeg har jo jobbet med det, lest bøker, lest veldig mye på internett osv. Så når jeg får 6 på en prøve blir det liksom " å, gratulerer " mens hvis broren min noen gang fikk 4 var det " Å herre guud så bra " osv.

Men faktumet er at broren min er jo ikke dum, han bare gir faen i å jobbe på skolen, mens jeg som jobber mye for å få noe " feedback " bare får skitt tilbake.

Er det sånne ting man trenger for å bli motivert?

Broren min er liksom voksen nå, så han legger seg på lik linje som foreldrene mine når vi diskuterer saker, han unngår sine egne problemer og hopper på mine som en liten grådig gnom med en hakke for å bare peke ut at jeg har problemer.

Vell, ja jeg har problemer. Jeg har ikke fått meg jobb, jeg har noe problemer i matte pga sykdom i ungdomsskolen og noe vitamin mangel.

Men disse problemene blir jo aldri tatt opp noe sted seriøst, bare fordi jeg er så " smart " kan jeg jo liksom ta igjen hele 8 og litt i 9 + 10 klasse i matte.

Jeg forklarer min situasjon nå, kanskje jeg sklei litt ut av temaet men det jeg vil høre er om noen av dere der ute kjenner dere igjen i noe? Diskuter om overskriften også.

 

( Jeg tok med vitaminmangelen fordi jeg sliter litt med søvnproblemer og tretthet i skolen, det er litt bedre nå pga hjelp men jeg bare dro det med på problemer, det blir jeg hjulpet mot )

Endret 23. oktober 2006 av Latskap

[ChrML]

Jeg regner med de skryter så fælt av broren din fordi han pleier å få dårlige karakterer, og da er 4 ganske bra, ettersom det er ingen dårlig karakter. Hvis du vanligvis får for det meste seksere og femmere er jo ikke det noe nytt, så de viser kanskje ikke stoltheten sin like mye hver gang, men det betyr jo ikke at de er mindre stolte av deg. Uansett, spiller det ingen rolle hva de sier. Det er du som får nytten av de gode karakterene dine .

 

Jeg for min del tror mye av motivasjonen på skolen ligger i klassemiljøet og kameratene. Blir man akseptert og man kommer sosialt overens med de fleste rundt deg og man har en del venner, så blir ikke skoledagene trøtte og kjedelige lengre, men det blir faktisk morro å gå på skolen (tro det eller ei). Hvis du har problemer med de i klassen bør du finne ut årsaken til at det er sånn og forsøke å fikse det. Har mye erfaring på akkurat dette .

 

Jeg skjønnte ikke helt det med vitaminmangelen og mattepensumet, men har du vært borte fra skolen i lengre tid og dermed ikke vært i mattetimene? Det finnes mye hjelp å få der. Jeg ville gått igjennom det pensumet som de andre har vært igjennom med mattelæreren og jobba litt med det på egenhånd. Ting pleier å stå godt forklart i boka.

 

Beklager hvis jeg misforstod noe. Lykke til!

[darkness|]

Jeg har også vokst opp i en lignende situasjon. Jeg var alltid flink på skolen, pliktoppfyllende osv. Broren min fikk dårlige karakterer, og kranglet generelt sett mye med foreldrene mine.

 

I dag har jeg flyttet ut for lengst. Jeg bærer ikke nag til foreldrene mine, men jeg husker at f.eks farmoren min favoriserte broren min da vi var yngre. Jeg tror det hele handler om misforstått kjærlighet, hvor man duller og daller med de som ikke kommer så heldig ut. Sannheten er at de er slappe og trenger et spark bak.

 

Uansett. Foreldrene dine er like glade i deg som broren din. Det er jeg sikker på.