Hvorfor blir mange i dårlige forhold?

[Notatblokk]

Etter å ha surfet en del samlivskategorier på forskjellige forumer, har jeg kommet frem til at det er voldsomt mange som virkelig sliter i forholdene sine. Enten det er at den ene partneren ikke tar initiativ til/ikke vil ha sex, de krangler mye, de ser hverandre for mye/for lite, mistenker hverandre for ting, forholdet er kjedelig og stort sett alle mulige problemer som kan skape konflinkt i et forhold.

 

Jeg merket det jo selv i mitt forrige lange forhold. Vi kranglet, han hadde all makt over meg. Kunne få meg til å si unnskyld for ting jeg ikke hadde gjort, han var fullstendig kongen på haugen, og jeg gjorde hva som helst for at ting skulle være bra. Om et slikt forhold kan kalles bra.

...allikevel. Jeg visste at ting ikke var optimalt. Kamerater og venninner prøvde gjentatte ganger å fortelle meg hvor på trynet forholdet var, men jeg forsvarte det selvfølgelig, og tolererte det meste.

 

Folk er sammen tross veldig grunnleggende verdier. F.eks dette med sex, som for mange blir et problem. Jeg mener, i starten er det meste ok, nyforelskelsen er der, og man er klar til å kaste seg over partneren ethvert sekund. Men så går de mest intense følelsene over, og man må bestemme seg for om man vil satse videre. For nå kommer "gresset er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet"-problematikken frem. Andre virker kanskje spennende (og det er jo normalt). Man kan ikke hindre kråka i å lande på hodet, men man kan hindre den i å bygge rede der, eller noe slikt.

 

Tilbake til forhold. Jeg tror vi, kanskje spesielt jenter, juger mye til oss selv. En venninne av meg var sammen med eksen sin i tre år. Han behandlet henne som dritt, hun ble kjip og usosial og satt stort sett bare hjemme og gjorde ingenting de gangene han skulle andre ting. Jeg kan f.eks nevne at han hadde tequilaparty med en annen jente, kun de to alene, og har hatt flere jenter sovende over hos seg. Venninna mi påsto hun stolte nok på ham til at det var greit. Men jeg velger å tro at hun bygger et forsvar for seg selv ved å velge å tro på sine egne løgner, fordi det er en lettere sannhet å akseptere enn å innse at den du elsker og som skal elske deg tilbake, antakelig er utro og har vært det flere ganger.

Så hvorfor fortsetter hun da i forholdet?

 

En mulig teori på dette området, er at etter hvert som tiden går i et forhold, blir en del ting til en vane, og selv om forholdet er dritt og maksimalt dårlig, er man avhengig av disse tingene, og klamrer seg fast til dem. Det er vanskelig å forlate det som er helt greit og trygt, for å hoppe ut i noe ukjent man ikke aner hva er. Hvorfor hoppe, når man ikke vet om man får det bedre?

 

Jeg leste en bok om læringsspsykologi.

Ett av eksemplene der forklarte hvorfor koner som lever med f. eks mishandlende ektemenn, blir i forholdet. Grunnen: Disse damene har det ekstremt dårlig. De ser kanskje ikke noe positivt i livet sitt i det hele tatt. MEN kanskje den ene dagen, eller de to dagene i måneden som mannen deres smiler og er grei, gir en klem og kanskje har tatt med ferdigmat hjem, den dagen oppleves som en vanvittig forsterker for dama som til vanlig har det helt grusomt. Den ENE "belønningen" at mannen hennes "er så grei", er nok til at hun vil lide seg gjennom den neste mnd. for å oppleve det samme igjen. Du kan på en måte kalle henne spillegal, belønningen hun får er så vanvittig at hun allikevel fortsetter å spille med enormt høy innsats.

Det samme er det som skjer med folk som er spillegale og avhengige av maskiner. De er under variabel forsterkning (som i praksis vil si at de aldri vet når belønningen kommer). De er villige til å trykke på knappen 100 ganger, for å kanskje vinne noe den 101'te gangen de trykker, selv om det koster dem masse penger.

 

Eksempelet med mishandlede koner gjorde ganske inntrykk på meg, og selv om ikke har sagt det til eksen min, var boka noe av det som gjorde utslaget for min del. Jeg innså hvor ekstremt dritt det forholdet faktisk var, for jeg var en av de undertrykte som gikk og håpte og ba for bare èn dag hvor ting var bra, og han viste at han var glad i meg, og jeg kunne slappe av i armene hans.

Jeg tror det er mange som trenger den type oppvåkning.

 

Når man er i den situasjonen, så er det helt forferdelig. For man vil alltid ha et håp om at kjæresten KAN forandre seg, man KAN fikse på forholdet og ting SKAL bli bra igjen. Bare hvisomatte dersomatte. Jeg anbefaler hvertfall alle som sitter og sliter i forhold de føler er utgåtte og elendige, til å tenke over disse tingene og så bestemme seg for noe. Ting endrer seg ikke av seg selv, og det samme gjelder personer.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men.. Noen som har noen tanker rundt emnet?

[Shulgin]

Jeg har hørt ganske mange sørgelige historier om mislykkede kjærlighetsforhold, og generelt sett virker det som om det er det ett eller to hovedproblemer, litt avhengig av hvordan man ser det: (1) personen(e) elsker ikke seg selv, hvilket gjerne leder til (2) personen(e) forventer å bli elsket, når det (i prinsippet) utelukkende bør handle om å elske.

 

Dette er selvfølgelig veldig generelle påstander, men jeg vil påstå at de er svært gjeldende. Jeg ser fenomenet jeg beskriver i (2) hver bidige dag, og jeg merker stadig resultatene av det. Alle forventer å bli elsket, men svært få elsker. Dette tror jeg er grunnen til mye av ulykkeligheten her i Vesten.

 

Det er ikke bare det at mange ikke føler at de har overskudd til å elske når de ikke føler seg elsket nok, det er også det at de er livredde for elske noen man frykter at ikke elsker en tilbake på samme måte. Jeg er sikker på at alle har kjent følelsen av å sitte inne med masse kjærlighet som vil ut, men som man undertrykker og tilbakeholder av (tåpelige) hensyn til omgivelsene.

 

Masse onde sirkler ute og går. Huff.

[AnaXyd]

Dypt... For seint for meg å forstå dette nå gitt..!

[Zethyr]

Du har nok rett i det du sier om undertrykte kvinner og spillegale. Folk mister enhver evne til å tenke rasjonelt når de lar følelsene ta overhånd, og det er jo akkurat det både forhold mellom to stykker handler om. De benekter det negative for de liker å tro at de har det godt. Underbevisstheten lurer altså seg selv, og resultatet er at man aldri kommer ut av uføret.

[magicus]

Kvinner lar seg undertrykke av samme grunn som de putter brunkrem i trynet eller henger ut sine partnere.

 

Lav selvtillit. Når de lar seg undertrykke gjør de det fordi de trenger aksept. De som putter brunkrem i trynet har behov for at andre annerkjenner de. De kvinner som liker å skjelle ut partneren sin gjør det også fordi de har lav selvtillit. De trekker andre ned for å fremheve seg selv. Dette gjelder forsåvidt ikke bare parforhold.

 

Personlig mener eg at kvinner vil bli dominert og at kvinner som skjeller ut og slenger dritt til partneren sin gjør det fordi de skulle ønske at han tok til motmæle og satte hun på plass. Jeg mener ikke at mannen skal ha all makt i forholdet, men at han faktisk tørr å sette hun på plass er essensielt.

[Mr. Ichkitdze]

Quitting is for quitters...

 

Er enig i mye av det du sier, men det virker som om du prøver å evakuere deg til seier på enkelte punkter.

Grunnet grunnleggende fysiske og biologiske forskjeller vil det alltid oppstå konflikter mellom mann og kvinne som må løses etter beste evne. Det at mange i dag ser ut til å velge å bryte ut av forhold, fordi det er litt skyer på himmelen i paradis er en fallitterklæring for denne generasjonen unge mennesker spør du meg.

Endret 17. oktober 2006 av Mr. Ichkitdze

[Zethyr]

Lav selvtillit.

7093498[/snapback]

 

 

..De kvinner som liker å skjelle ut partneren sin gjør det også fordi de har lav selvtillit. De trekker andre ned for å fremheve seg selv.

7093498[/snapback]

Ugh, det værste som er =/

[bortevekk]

Jeg tror mange kaster seg inn i forhold alt for raskt. Mange blir forelsket i selv forelskelsen.

Det at mange er i dårlige forhold og selv forsvarer det beviser jo bare at de syns det er råvanskelig å komme ut av det. Det er enklere å være en del av det og late som ingen ting. Det er ikke bare bare å kvitte seg med personer man har eller har hatt sterke følelser for.

 

Det mange brenner seg på er at de snakker for lite sammen og ting og tang, følelser osv osv.

 

 

Men kjærlighet gjør blind, er det ikke slik?

[Gjest Guest]

Quitting is for quitters...

 

Er enig i mye av det du sier, men det virker som om du prøver å evakuere deg til seier på enkelte punkter.

Grunnet grunnleggende fysiske og biologiske forskjeller vil det alltid oppstå konflikter mellom mann og kvinne som må løses etter beste evne. Det at mange i dag ser ut til å velge å bryte ut av forhold, fordi det er litt skyer på himmelen i paradis er en fallitterklæring for denne generasjonen unge mennesker spør du meg.

7093613[/snapback]

Vel.. Nå ender jo 50% av alle giftemål med skillsmisse, så det må jo være noe i at det er dårlige forhold ute og går..

Jeg har selv opplevd dette nært, ikke på meg selv, men på min søster, som var i et ekteskap hvor mannen hennes misbrukte henne værbalt (og enkelte ganger fysisk), men hun fortalte ikke oss noe, og hun levde for de få gode øyeblikkene hun hadde med mannen sin..

Det var først 6 år, og 2 barn senere at hun klarte å rive seg løs, og få til en skilsmisse, noe jeg har merket har hatt en MEGET positiv innvirkning på henne, og barna.

 

Det du nevner skjer vel mer i de veldig yngre forholdene, der partnerbytte er mer utbredt enn sokkeskifte, og jeg vil ikke kalle de for forhold en gang.

Tviler på at noen vil gå igjennom en skilsmisse bare fordi det er litt skyer på himmelen i paradis, som du så fint forklarer det.

[Notatblokk]

Er enig i mye av det du sier, men det virker som om du prøver å evakuere deg til seier på enkelte punkter.

Grunnet grunnleggende fysiske og biologiske forskjeller vil det alltid oppstå konflikter mellom mann og kvinne som må løses etter beste evne. Det at mange i dag ser ut til å velge å bryte ut av forhold, fordi det er litt skyer på himmelen i paradis er en fallitterklæring for denne generasjonen unge mennesker spør du meg.

7093613[/snapback]

Jeg skjønte ikke det med å evakuere meg til seier på enkelte punkter? Prøver ikke å vinne noe eller konkludere med at sånn ER det, men det er mine tanker rundt saken.

 

Leg mente ikke sånne nystartede forhold som folk backer ut av bare fordi de ikke likte samme type pålegg, men forhold hvor ting har blitt veldig vanskelig for den ene, og forholdet er helt ødelagt. Hvofor man blir da.

[Thlom]

Fordi det kan fikses? Jeg hadde ei veldig dårlig periode i det forholdet jeg er i nå. Mange ville nok gått ut av forholdet om dei var meg, men jeg gjorde det ikke, og jeg kan ikke si at jeg angrer. Jeg har det fantastisk nå.

[Loerand]

Jeg hadde det rævva veldig lenge, skjønte ikke hvorfor jeg ikke gjorde noe med det. Etter hvert fikk jeg nok og gjorde det slutt. Beste som har skjedd meg

[Neppe]

Jeg tror ikke det finnes noe som perfekt forhold. Man kan tro det, men noe vil alltis være feil. Man må finne seg i å level med ting som man ikke liker. Dette gjelder ikke bare forhold, dette gjelder over alt. Jobb, butikker, kino og gud hva det måtte være.

 

Man kan såklart ha det godt i et forhold, man kan føle seg elsket og man kan føle seg verdsatt. Jeg har en teori om at ulike personer er ofte gode for hverandre, for om alt skal bli "standard" og "rutine" så blir livet for kjedelig.

 

Så mener jeg at en krangel må til en gang i blandt. Jeg skal gå så langt å si at det nermest er nødvendig. Om forholdet er godt, så vil som oftes en krangel føre deg nermere din partner. Det er sunt å måtte felle noen tårer å tenke over hva man faktisk har, fordi man ikke skal ta det for gitt.

 

Sex har for meg ikke så mye å si i et forhold (Men har det gjerne ). Ting som skulle bety noe, for meg og kanskje mange andre er følelsen av å være verdsatt og elsket, til slutt er tillit og åpenhet utrolig viktig.

 

Jeg ser poenget ditt Julie, men etter min mening så finnes ikke det 100% perfekte forhold, noen feil og mangler tror jeg han må leve med.

[darkness|]

Det er utrolig mange grunner til at folk blir i dårlige forhold.

 

Noen elsker hverandre, men fungerer bare ikke sammen. Andre har klart å lure seg til at den andre personen elsker seg selv om han/Hun ikke gjør det. Elsker man en annen person så kan man gå så langt inn i forholdet at man ikke ser skogen for bare trær. Noen har også en forestilling om at man aldri kan gi opp, for da ødelegges fasaden.

 

Den vanligste grunnen blant jenter er at de er livredde for å bli alene (ikke elsket). Jenter er som aper. De slipper ikke ene greinen før de har godt tak i den neste.

 

Noen blir for å få sex, andre blir for å ha noen til å holde orden på huset. Andre blir sammen for barnas skyld, mens for noen er det bare blitt en gammel vane de ikke vil bryte ut av.

 

Det er uendelig av grunner. Like mange som det finnes forskjellige personligheter.

 

Som olsen sier. Jeg er av den tro at det kan fikses. Gir man ikke opp med en gang, kan det kanskje fikses. Unntaket er selvfølgelig i selvdestruktive forhold.

[travis_g]

Den vanligste grunnen blant jenter er at de er livredde for å bli alene (ikke elsket). Jenter er som aper. De slipper ikke ene greinen før de har godt tak i den neste.

 

Tror du er inne på noe veldig vesentlig der. At de er redde for at de ikke skal kunne finne noen andre å være gla i. Har faktisk opplevd noe av det samme selv.

 

Hadde vært sammen i en jente i 4 år. Det hadde gått dårlig ganske lenge, så vi bestemte oss for å gjøre det slutt.

 

Det som skjedde var at vi fortsatt var mye sammen. Var sammen i helgene og så på film ol. Nesten som før vi gjorde det slutt. Ho skrev meldinger og lurte på om jeg kunne komme en tur. Dette holdt vi på med i et par mnd.

 

Så pluttselig fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne komme mer.

For da hadde ho funnet en annen. Jeg ble ganske sjokka, for vi hadde hatt det ganske bra sammen de siste gangene, og ho hadde ikke nevnt noen ting. Men jeg ble også ganske irritert. Pga det du nevner i posten din. Fordi ho ringte meg og spurte om jeg kunne komme når ho var alene, og trengte noen å være sammen med. Helt til ho traff han andre typen. Da var det bare pluttselig helt stopp.

 

Og jeg vet også om flere andre gutter som har hatte det på samme måte.

Men vi gutter er jo dumme nok til å komme tilbake vi også da.

 

Trådstarter fikk det til å virke som om det bare er jenter/kvinner som prøver selv om de ser at det ikke fungerer (synes nå jeg.) Men jeg tror det er mye det samme med oss gutter... Håper liksom at det skal gå bra til slutt.

[supertine]

Frykt.. Det er det første jeg tenker på. Frykt i stor eller liten grad.

 

Hvis man lar folk herse med seg så gir man vel ikke den personen en mulighet til å se på det heller da?

[darkness|]

travis_g: Til vårt "forsvar" så tror jeg at det du skriver om kan ha mye med at gutter ofte ikke tolererer at kjæresten har guttevenner.

[travis_g]

travis_g: Til vårt "forsvar" så tror jeg at det du skriver om kan ha mye med at gutter ofte ikke tolererer at kjæresten har guttevenner.

7124716[/snapback]

 

Hmm... Vet ikke helt åssen det er med andre, men jeg har det heller omvendt. Jeg er vandt til å ha jentevenner, så jeg har ikke hatt problemer med akkurat det. Og det viste ho utrolig godt. Nekta ho aldri å dra steder, selv om jeg viste at det var gutter ho skulle være sammen med.

 

Men jeg håper virkelig ikke du synes det da er greit av dere å gjøre sånn pga den "unskyldningen." For det er STOR forskjel på venner, og andre ting.

Endret 22. oktober 2006 av travis_g

[Anxe]

Hm, mye fokus på at jenter er sammen med, jenter blir hos dårlige fyrer fordi de har dårlig selvtillit osv. her. Men jeg vil vri fokuset litt over på fyren.

 

Jeg har også vært i et "verbalt maktforhold" som Juliess her. Samme greia, fyr som har makt over deg, sjefer, får det til å få dårlig samvittighet av ingen ting, han har alltid rett, du har alltid feil, han vet ikke betydningen av ordet unnskyld med mindre det er han som får unnskyldningen osv. Altså en klassisk drittsekk.

 

Ufattelig mange jenter har vært sammen med en sånn en, og hva er det som gjør at det er så mange av dem? Jeg tenker på min egen eks, og lurer på hvem av foreldra hans det var som kjørte han sånn på trynet... den strenge faren, eller den kalde mora, eller hva?

 

Men det jeg har kommet fram til er at fyren bare rett og slett mangler følelser og empati. Han mangler sosiale antenner, og er av en eller annen grunn alt for selvopptatt. Han masa stadig om at JEG ikke gjorde nok for forholdet, mens det var HAN som var egoisten av oss to.

 

For hva gjorde jeg? Glatta over det, tilga ham, ville bare være fornuftig og flink og en god kjæreste. Hva fikk jeg igjen for det? Tre års raseri og mannehat... det er trist, men sånn er det

 

Det tok meg fem år (oh yes!) før jeg turte stole på en fyr igjen, la ham kalle meg sin, få være kjæresten min, røre ved både kropp og sinn. Det er ikke lett når noen har brutt deg ned på den måten. Nå vet jeg at gutter er snille, ordentlige mennesker, akkurat som jenter (mesteparten håper jeg ) men det er ikke lett å tro det når en slask har knekt ryggen på deg.

 

(Jeg kan si at det er han som er dusten og ikke jeg, da jeg har kontakt med den andre eksen hans, og hun følte seg likedan behandlet...)

 

Jeg tror nok alt for mange blir i dårlige forhold, og synd er det. Men, jeg tror også at alle trenger å ha vært i et sånt forhold, for å vite hvor sin egen grense går, og å vite hva som er et BRA forhold sammenlignet med det dårlige. Så jeg er ikke bitter den dag i dag, selv om jeg føler meg litt "halvveis" siden den dårlige opplevelsen har holdt meg fra å ville hatt kjæreste før nå nylig. (Og det er jo så mange fine gutter!)

 

Jeg tror man skal være forsiktig med å "anklage" noen fordi de blir heller, men heller bare støtte dem, så de finner ut at de ER bra mennesker og fortjener myye bedre! Man kommer alltid langt med å være en god venn

[Notatblokk]

Anxe: Det er som å lese sine egne tanker. Godt å vite at det er flere. Altså, man vet det, men det er deilig å lese det og få en bekreftelse.

Jeg har også hørt fra eksdama hans at han er sånn. Men jeg var jo dum og tenkte at neida, med litt kjærlighet kan han selvfølgelig snus, og jeg skal ikke la meg manipulere. Yeah right.