Selvbestemt abort - Et diskriminerende problem?

[Latskap]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen : Den dagen vi menn kan føde er den dagen vi får bestemme om vi skal beholde barnet eller ikke.

Om vi skal betale barnebidrag er vell heller spørsmålet.

 

Det er personer som sier at mannen har ansvaret hvis han har sex uten kondom, men herregud da det trengs to til tango!

 

Men hvis ikke kvinnen eller mannen ville ha barn, også forekommer det en " ulykke " ( synes det er synd at vi snakker om barn på denne måten ) så er det veldig enkelt for en mann og kreve abort. Men kanskje kvinnen ikke tåler den psykiske påvirkningen ved å ta abort? Men siden barnet i hovedsak ikke var ønsket, skal mannen få slippe unna med barnebidraget da? Nei, fordi begge er i samme situasjon: De sitter med et uønsket barn som de må betale for. Se vekk fra at kvinnen kan ta abort for det er rett og slett et altfor vansklig valg å ta.

[ulrikft]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen : Den dagen vi menn kan føde er den dagen vi får bestemme om vi skal beholde barnet eller ikke.

Om vi skal betale barnebidrag er vell heller spørsmålet.

 

Det er personer som sier at mannen har ansvaret hvis han har sex uten kondom, men herregud da det trengs to til tango!

 

Men hvis ikke kvinnen eller mannen ville ha barn, også forekommer det en " ulykke " ( synes det er synd at vi snakker om barn på denne måten ) så er det veldig enkelt for en mann og kreve abort. Men kanskje kvinnen ikke tåler den psykiske påvirkningen ved å ta abort? Men siden barnet i hovedsak ikke var ønsket, skal mannen få slippe unna med barnebidraget da? Nei, fordi begge er i samme situasjon: De sitter med et uønsket barn som de må betale for. Se vekk fra at kvinnen kan ta abort for det er rett og slett et altfor vansklig valg å ta.

7227439[/snapback]

 

Her skaper du altså en situasjon der kvinnen har bukten OG begge endene. Hun kan mao SPILLE på det at det er for psyisk hardt og et for vanskelig valg å ta. Du gir dermed kvinnen alle rettigheter og alle muligheter, samtidig som du belemrer mannen med alle plikter..

[ulrikft]

Hva med den økonomiske belastningen det er for en mann å bidra i 18 år..? Selv om han uttalt og eksplisitt har sagt at han ikke ønsker dette barnet?

7224407[/snapback]

Det er som nevnt i en tidligere post ingen enkel sak. Av samme grunn. Gitt at jeg mener at graviditet og spørsmål om abort er en psykisk og ikke bare en teknisk belastning for kvinnen, er den situasjonen mye vanskeligere for henne enn for ham.

 

Jeg kjenner tilfeller der kvinnen har hatt all grunn til å tro at mannen ønsket barn inntil det ble en realitet, bare for å oppleve at han prompte har stukket med halen mellom beina. Så sitter hun igjen med belastningen for hva hun trodde var et felles ønske. Belastningen med å måtte vurdere en abort kontra den økonomiske belastningen med å være eneforsørger, og belastningen med å vite at man ble dumpet når man gikk med på en av de viktigste signalhandlingene i et forhold, nemlig å få barn sammen.

 

Jeg synes generelt at etterpåkloksap er en uting, og det er definitivt etterpåklokskap å si "men jeg ville ikke ha barn" etter at man han smelt en dame på tjukken. Uavhengig av om hun var med på leken.

 

Geir

7224631[/snapback]

 

 

Det du i realiteten sier er altså: "hvis en mann eksplisitt og uttalt sier at han ikke vil ha barn, er det etterpåklokskap å si dette i etterkant også"..

 

Det faller på sin egen urimelighet, og du må prøve hardere enn dette..

 

 

Flere kommer med påstander som "tenk på den psykiske belastningen". Tror dere virkelig at det å betale store bidrag hvis man har en presset økonomi.. noe som kan medføre at man ikke har mulighet til å stifte en ny familie, man kan ikke ta på seg nye forpliktelser.. man kan i hele tatt ikke gjøre stort ut av livet sitt om man i utgangspunktet har det trangt økonomisk.. Tror dere virkelig dette IKKE er en psykisk belastning? Er dette ufarlig og helt ok? Holdningene her virker å være:

 

"det burde du tenkt på FØR du hadde sex.. OM du er mann"

 

"hvis du er kvinne har du valget, muligheten og friheten"..

 

 

hyklersk og alt annet enn rettferdig.

[tom waits for alice]

Det du i realiteten sier er altså: "hvis en mann eksplisitt og uttalt sier at han ikke vil ha barn, er det etterpåklokskap å si dette i etterkant også"..

Nei, det er ikke det jeg sier, og det vet både du og alle andre som har giddet å lese mine endeløse innlegg, ikke minst svaret jeg postet på ditt forrige svar til akkurat samme sitat. At han har sagt det på forhånd er en betingelse du har all rett til å bringe inn i sammenhengen, men ikke en forusetning når jeg opprinnelig svarte. Rett og slett fordi det ikke var forusetningen for den posten du siterte når du spurte første gang. Endrede forutsetninger gir selvsagt et endret svar.

 

Dette gjorde jeg klart i mitt forrige svar, mår du spurte om akkurat det samme (med andre ord). Jeg kan godt repetere svaret mitt:

 

Nei, det sa jeg ikke. Jeg snakket eksplisitt om etterpåklokskap i siste avsnittet av det du siterte. At en kvinne lurer mannen opp i stry på den måten du beskriver er en helt annen situasjon enn den jeg faktisk snakket om. Jeg har slett ikke påstått at det er greit at kvinnen lurer en mann til ubeskyttet sex for å bli gravid. Tvert om, jeg mener at det er like alvorlig som det motsatte.

Så kommenterte jeg videre dilemmaet rundt dokumentasjon her. Link

 

Du må gjerne påpeke at jeg ikke traff blink, men da er det greit om du peker på den blinken jeg skjøt på...

 

Edit: Fjernet litt off topic prat her i henhold til moderators henstilling nedenfor...

 

Geir

Endret 6. november 2006 av tom waits for alice

[ArmenMinAU]

Hvem er du til å påstå og anta hvem som får de største psykiske problemene?

 

En mann som har gitt fra seg retten til barnet vil alltid uansett vite i bakhodet, at han har et barn et sted det ute. Men som han ikke vil ha. Skaper ikke dette en ekstrem dårlig samvittighet? Dette som følge av at man kan ikke tvinge kvinnen til å ta abort.

 

En kvinne kan ta abort før 12 uker, eller senere adoptere vekk barnet om hun vil. Hva som skaper størst psykiske påkjenninger er det ikke du som dømmer.

 

Uansett hvilke påkjenninger det kan skape, så bør det være lov å frasi seg retten til barnet.

[toth]

Hvem er du til å påstå og anta hvem som får de største psykiske problemene?

 

En mann som har gitt fra seg retten til barnet vil alltid uansett vite i bakhodet, at han har et barn et sted det ute. Men som han ikke vil ha. Skaper ikke dette en ekstrem dårlig samvittighet? Dette som følge av at man kan ikke tvinge kvinnen til å ta abort.

 

En kvinne kan ta abort før 12 uker, eller senere adoptere vekk barnet om hun vil. Hva som skaper størst psykiske påkjenninger er det ikke du som dømmer.

 

Uansett hvilke påkjenninger det kan skape, så bør det være lov å frasi seg retten til barnet.

7228399[/snapback]

Det ser ut til at vi er på samme ark.

Psyke er så uendelig individuelt, og jeg skal garantere deg det finnes en mann der ute som har store problemer med at en partner tok abort, og jeg skal garantere at det også finnes en kvinne som ikke har nevneverdige problemer med å ha tatt abort.

[ulrikft]

Problemet er her, som jeg har hevdet mange ganger nå, at kvinnen sitter med alle rettigheter, mannen har kun plikter. Hvis kvinnen finner ut i etterkant av en seksuell opplevelse med graviditet som følge at hun IKKE vil ha barnet, at hun IKKE vil ha den økonomiske belastningen et barn er.. så kan hun uten videre ta den avgjørelsen helt på egen hånd. Helt uavhengig av om mannens religion, oppvekst og/eller lignende momenter gjør at dette kan være knusende rent psykisk for mannen. Likevel setter mange opp som om det var den mest selvfølgelige ting i verden at mannen IKKE kan forbeholde seg retten til IKKE å ville ha et barn. Jeg kan godt gå med på at ingen mann skal kunne tvinge gjennom en abort, men om en mann har uttalt og eksplisitt gjort klart at han IKKE ønsker et barn og ikke har planlagt et barn ser jeg ingen grunn til at han og han alene skal gjøres økonomisk ansvarlig. Det er en ordning som, for å gjenta meg selv, gir kvinnen alle rettigheter og muligheter.. og mannen alle plikter.

[toth]

Problemet er her, som jeg har hevdet mange ganger nå, at kvinnen sitter med alle rettigheter, mannen har kun plikter. Hvis kvinnen finner ut i etterkant av en seksuell opplevelse med graviditet som følge at hun IKKE vil ha barnet, at hun IKKE vil ha den økonomiske belastningen et barn er.. så kan hun uten videre ta den avgjørelsen helt på egen hånd. Helt uavhengig av om mannens religion, oppvekst og/eller lignende momenter gjør at dette kan være knusende rent psykisk for mannen. Likevel setter mange opp som om det var den mest selvfølgelige ting i verden at mannen IKKE kan forbeholde seg retten til IKKE å ville ha et barn. Jeg kan godt gå med på at ingen mann skal kunne tvinge gjennom en abort, men om en mann har uttalt og eksplisitt gjort klart at han IKKE ønsker et barn og ikke har planlagt et barn ser jeg ingen grunn til at han og han alene skal gjøres økonomisk ansvarlig. Det er en ordning som, for å gjenta meg selv, gir kvinnen alle rettigheter og muligheter.. og mannen alle plikter.

7228461[/snapback]

Og nettopp derfor foreslår jeg følgende:

I mine øyne er løsningen ganske enkel; Gi mannen rett til "formell abort", uansett sivilstand.

Formell abort: Mannen fraskriver seg alle plikter, og samtidig alle rettigheter for det eventuelle barnet. Han blir ikke oppført på papirene som far, betaler ikke bidrag, og har heller ingen rett til å ha samvær/kontakt med barnet. Han vil i praksis gjøre det samme som en kvinne som adopterer bort barnet sitt.

 

Den formelle aborten må selvsagt gjøres i god tid før fristen for fysisk abort, så kvinnen kan ta mannens beslutning med i betraktningen.

 

I mine øyne er dette den eneste rettferdige løsning. Man er to om å lage barnet, da skal man være to med valgmuligheter, ikke én som idag. Dagens ordning er ikke likestilling i det hele tatt.

7220173[/snapback]

[Latskap]

Mitt innlegg var ett eksempel hvor kvinnens syke ikke tillot henne å ta abort, det er rettogslett for tungt for henne. Det var også et uhell som begge foreldrene er ansvarlige for, så hvorfor skal bare kvinnen sitte igjen med ansvaret?

[Latskap]

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen : Den dagen vi menn kan føde er den dagen vi får bestemme om vi skal beholde barnet eller ikke.

Om vi skal betale barnebidrag er vell heller spørsmålet.

 

Det er personer som sier at mannen har ansvaret hvis han har sex uten kondom, men herregud da det trengs to til tango!

 

Men hvis ikke kvinnen eller mannen ville ha barn, også forekommer det en " ulykke " ( synes det er synd at vi snakker om barn på denne måten ) så er det veldig enkelt for en mann og kreve abort. Men kanskje kvinnen ikke tåler den psykiske påvirkningen ved å ta abort? Men siden barnet i hovedsak ikke var ønsket, skal mannen få slippe unna med barnebidraget da? Nei, fordi begge er i samme situasjon: De sitter med et uønsket barn som de må betale for. Se vekk fra at kvinnen kan ta abort for det er rett og slett et altfor vansklig valg å ta.

7227439[/snapback]

 

Her skaper du altså en situasjon der kvinnen har bukten OG begge endene. Hun kan mao SPILLE på det at det er for psyisk hardt og et for vanskelig valg å ta. Du gir dermed kvinnen alle rettigheter og alle muligheter, samtidig som du belemrer mannen med alle plikter..

7228089[/snapback]

 

Hvor er det jeg belemrer mannen for alle plikter? Jeg sier rett og slett at kvinnen og mannen er i samme situasjon! Så hvorfor skal mannen kunne avskrive seg alle rettighetene?

Det burde bli en lov som tilsier at en mann kan inngå formel abort som et annet innlegg allerede har sagt, men det må være streng lovgivning på hvem som skal få lov eller ikke, hvordan selve loven skal overholdes eller hvordan den skal fungere, hva kriteriene eller slikt burde være har jeg ikke peiling på, så ikke diskuter med MEG om det.

[darkness|]

Selv om ting kan gå ganske hett for seg under slike diskusjoner, skal KUN diskuteres sak og ikke person.

 

Et par innlegg har derfor blitt slettet. Jeg satser på at dere klarer å holde dere i skinnet fremover, så slipper dere videre sanksjoner.

[Atgeir1]

Saa du mener at hvis en kvinne ikke vil ha barnet, er hun likevel tvunget til a paata seg  de fysiske og psykiske kvalene en graviditet foerer med seg. Hoeres ikke dette en smule urimelig ut? Da er det jo en mann som har kontroll over en kvinnes kropp innenfor ekteskapet, noe jeg tolker som en middelaldersk holdning der mannens mening betyr mer enn kvinnens.

 

Det er mulig at å begrense et slikt valg til ekteskapet gir en viss ettersmak av det reaksjonære patriarkatet, og at denne utilsiktede symbolverdien er en vesentlig hindring for å få innført denne type ordninger. Homsene har allerede sine offentlige ekteskapslignende seremonieller, og det er vel bare et spørsmål om tid før folk står fram og vil ha samfunnets aksept av et livslagt samliv med høyrehånda si. I dette lys så er det unaturlig (politisk, men absolutt ikke biologisk) å forbinde ektekapslignende ordninger med endret relativ status i forhold til menneskelig reproduksjon -- faktisk så langt at inngåelse av denne type formelle forpliktelser ovenfor en spesiell annen person er nærmest ubegripelig for mange, noe vi har eksempler på også i denne tråden. (men det er altså ikke mange tiår siden det var en selvfølge at ekteskapsinstitusjonen var den eneste akseptable rammen for menneskelig reproduksjon)

 

Delvis av den grunn så heller jeg allerede imot at skillet isteden bør gå på en åremålsordning av noe slag. Dvs. at både menn og kvinner kan velge å forplikte seg over en tidsperiode, si et år, til forskjellige reproduktive statuser; den ene med preferanse for abort (fri sex og tjo og hei) og den andre preferanse barn (når man har "roet seg ned" og vil "starte familie", som det nå gjerne heter).

 

La oss så utsette det kompliserte tilfellet til slutt og holde oss til hva som skal skje når begge parter har samme reproduksjonspreferensiell (blir det et godt begrep, montro?) status:

 

Reproduksjonspreferanse abort

1) Mannen vil ha abort, kvinnen ikke: Mannen har farskapsfraskrivelsesrett (som toth har definert så klart og velformulert i denne tråden).

2) Kvinnen vil ha abort mens mannen ikke vet om svangerskapet, eller ikke ønsker at det skal bli barn av det: Kvinnen har retten til å ta abort uten å engang trenge å informere mannen, akkurat som det foregår i dag.

 

Reproduksjonspreferanse barn

1) Mannen vil ha barnet, kvinnen ikke: Mannen kan legge ned veto mot hennes abortvalg, som definert i punkt 5.2 i det siterte manifestet, bare med den endring (ihvertfall utenfor ekteskap) at han må betale et stipulert beløp som kompensasjon til kvinnen for de svangerskapsplager og -risiki som hun blir påført ved hans bruk av abortveto. Her må det også antakelig innføres en del tekniske løsninger for å få til en praktisk håndheving, f.eks. i retning av at menn må registrere i et dataregister ethvert samleie de har hatt, eller hevder å ha hatt, for å sikre seg at de kan få beskjed slik at de kan benytte sitt abortveto også i de tilfeller der de har sex utenfor ekteskap.

2) Kvinnen vil ha barnet mens mannen ønsker abort: Igjen akkurat som i dag; Kvinnen har retten til å velge å føde, beholde barnet og avkreve mannen barnebidrag.

 

Så til den vanskelige biten, der partene har sex på tross av forskjellig reproduksjonspreferansiell status (heretter kalt rep-pref av åpenbare debattekniske grunner), noe som opplagt vil kunne forekomme selv om samfunnet må fordømme at noen i det hele tatt velger å ha sex med en partner med annen rep-pref:

 

I dette tilfellet er ogsså det eneste rettferdige at reguleringen ikke avgjøres av av hvilket av kjønnene som ønsker dette eller hint, men at enten rep-pref barn eller rep-pref abort henholdsvis trumfer den andre, slik at vi bare sitter igjen med å velge hvilken av de to statuser som her skal gjelde som om begge hadde den.

 

Mitt klare inntrykk er at det store flertall av norske kvinner mener at tilgang til fri abort er en ubetinget og ukrenkelig rettighet, og dette kan bare sikres hvis det er rep-ref abort som skal gjelde - noe jeg greit kan godta. Jeg kan også leve med den andre muligheten; at rep-ref barn skal gjelde, siden jeg ikke kan se at dette vil komme i konflikt med det mye brukte voldtektsscenariet som gjerne brukes for å forsvare kvinnens abortvalg som et absolutt. Jeg finner det nemlig vanskelig å forestille meg den voldtektsmann som i ettertid vil ønske å overta daglig omsorg for resultatet av sitt overgrep, gjennom 18 år i ettertid (hvilket han må gjøre etter å ha brukt sitt abortveto).

 

Tror du ikke at de fleste kvinner som er gift tar sin ektemanns mening paa alvor foer hun bestemmer om hun vil ta abort eller ikke?

7216871[/snapback]

 

På samme måte som at man kunne forvente at kvinner fikk et ord med i laget om hvilket parti som var best for alle i familien, før ektemennene deres dro avgårde for å stemme i årene før 1913?

Endret 6. november 2006 av Atgeir1

[Atgeir1]

En løsning med formell abort der mannen har mulighet, i god tid før 12. uke, til å uttale seg negativt om prospektet og fraskrive seg økonomisk ansvar høres ut som en fornuftig løsning.

7221432[/snapback]

 

Vi som er for formell eller juridisk abort (jeg mener farskapsfraskrivelse eller fosterfraskrivelse er bedre begreper) bør kanskje være såpass generøse at vi godtar samme forpliktelse i forbindelse med et eventuelt avkom som den til de i dag offentlig godkjente sædgivere, når han får anledning til å ta en beslutning i god tid før 12. uke. Mannen er jo også en slags sædgiver ut fra kvinnens perspektiv - bare en ufrivillig sådan.

 

At hans ufrivillige bidrag av sæd skal bety at et eventuelt avkom skal ha mindre rettigheter i forhold til ham enn i det frivillige tilfellet (som er ubetydelig i dag; en offentlig autorisert sædgiver må bare akseptere å bli oppsøkt når barnet er voksent og får beskjed om hvem han er), er jo også moralsk betenkelig. Mannens ufrivillighet var jo b are i forhold til kvinnens beslutning om abort; til bruken av hans sæd, og ikke i forhold til avkommet - det mulige resultatet av samme.

[Atgeir1]

Og for å ta fatt i Atgeirs forslag: Uansett hvordan vi snur og vender på det, i det mannen krever å få retten til barnet ikke vil ha, ikke får ansvaret for å bringe det til verden. Det er fortsatt kvinnen som tar belastningen med å være gravid og med å bære fram et barn hun ikke ønsker, og den psykiske belastningen med å gi fra seg barnet etter at det er født. Det er nemlig ikke sånn at selv om hun ikke ønsker seg et barn i svangerskapets begynnelse så har hun ikke følelser for det om hun faktisk bringer det til verden.

7224137[/snapback]

 

Masse psykiske belastninger i alle retninger her, ja. Og du kan godt ha rett i at kvinner har større psykiske belastnigner i denne sammenhengen, men i så fall er dette noe menn ikke har forutsetninger for å forstå, siden disse aspektene opplagt må gå langt utover de rent fysiologiske sidene av svangerskapet.

 

Hvis vi så skal ha en offentlig politikk for at et svangerskap betyr noe vestentlig annet for en mann enn en kvinne, utover de rent fysiologiske sidene, så kan dette bare løses på to måter. Det er enten med å ha forskjellige forsøksvis konstruktive kjønnsroller, som man hadde i det nå så forhatte patriarkatet med far som arbeider og mor som tar seg av barna, eller så kan man løse det ved den dystopiske kvinne-barn kulten vi har i Norge i dag, som setter kvinner i en rolle av modergudinne, lidende martyr og stridende amazone på hjemmebane. Da kan litt sutring over ekstra psykiske belastninger i forhold til sex og reproduksjon egentlig utløse hvilke priviliegier som helst for kvinner som gruppe - både økonomisk og i maktperspektiv, hvilket de også gjør. Men hva gjør denne muligheten så med kvinners kollektive psyke? Jeg kan ikke tenke meg noe mer ødeleggende psykologisk og åndelig for en nasjon, enn at den ene halvparten av befolkningen vet at å framstå som et offer og som med en særlig sart og krevende natur, gjør at disse er berettiget både makt- og valgpriviligier, foruten økonomiske privilegier på den andre halvpartens bekostning.

[anande]

Det er kvinnen som burde få bestemme om hun vil ta abort eller ikke. Om hun vil beholde barnet og barnets far ikke vil, må han respektere dette ettersom mange kvinner er i mot abort og ikke vil drepe sitt eget barn. Det er tross alt hun som skal bære fram barnet. Mannen må ikke kunne bestemme at hun skal ta abort, han er selv skyld i at hun er gravid.

 

Om kvinnen ønsker å ta abort på grunn av at hun ikke vil klare å ta seg av barnet, ( dette er jo ofte grunnen) må mannen godta dette. Jeg syns absolutt at kvinnen alene skal få bestemme om hun vil bære frem barnet eller ikke.

Tror neppe noen kommer noen vei med å prøve å få mannen til å bestemme..

[toth]

Atgeir1:

Prinsippet i ideéne dine er gode. Men vi får et problem om kvinner skal tvinges til å gå gravide mot sin vilje.

Jeg ser for meg gode gamle strikkepinnen, illegale abortklinikker, og smugling av abortpiller. Og mye krøll av dette igjen.

 

Som sagt, prinsippet er bra, men i realiteten lar det seg nok ikke gjøre å tvinge kvinner til hverken abort eller unnfangelse.

Derfor mener jeg vi skal beholde dagens ordning, og plusse på muligheten for farskapsfraskrivelse/juridisk abort, for å havne nærmest mulig rettferdighet og likestilling.

 

 

han er selv skyld i at hun er gravid.

Der kommer den idiot-uttalelsen igjen, som alltid i abort-debatter.

Hva om hun glemte pillen? Hva om hun lurte ham? Hva om kondomet sprakk? Og ikke minst; it takes to to tango.

 

Spar oss for det latterlige kvinnesjåvinistiske argumentet at "Det er hans egen feil, han burde holdt snoppen i buksa".

[tom waits for alice]

Skal vi ha et diskusjonsforum, så må folk få lov å ha egne meninger, uten at de skal idiotforklares. Du må gjerne beskrive et standpunkt som "kvinnesjåvinistisk", men uttrykk som "idiot-uttalelsen" og "latterlig" er forbeholdt dem som sitter på den aboslutte sannheten. Her på forumet er det altså forbehold, skal vi se, ingen av dere, faktisk.

 

Du må gjerne mene at utsagn er både latterlige og idiotiske, men du får enten argumentere saklig mot dem eller rett og slett ignorere dem.

 

Reaksjoner tas på PM.

 

Geir

[Atgeir1]

Atgeir1:

Prinsippet i ideéne dine er gode. Men vi får et problem om kvinner skal tvinges til å gå gravide mot sin vilje.

Jeg ser for meg gode gamle strikkepinnen, illegale abortklinikker, og smugling av abortpiller. Og mye krøll av dette igjen.

 

Jeg er enig at det kan bli vanskelig å håndheve en lov om abortveto. Men det gjelder i også gjeldende lovgivning på dette området -- det er visst en dokumentar på tv2 i kveld om en utstrakt virksomhet med privatklinikker for senaborter i Spania (eller var det Portugal?), som bare er et par timers billig flytur unna.

 

Et annet eksempel er loven om uaktsom voldtekt, der det i praksis er omtrent en umulighet å avgjøre skyldspørsmålet.

 

Så heller ikke mer eller mindre symbolske lover for å "endre holdninger" på underlivsområdet er noe nytt, om vi ønsker å se på en lov om abortveto på den måten. I tilfelle abortveto så er problemet dertil mer av etterforskningsteknisk- og kontrollmessig art, og det er absolutt mye mer overkommelig enn problemet når det gjelder uaktsom voldtekt: å avgjøre om en mann burde ha forstått at kvinnen egentlig ikke ville ha sex, men ikke ga noe uttrykk for det, i en seksuelt løssluppen og fuktig festsammenheng:

 

Endret 7. november 2006 av Atgeir1

[MrVilla]

Kvinnen har råderett over egen kropp. Dette er helt ok. Det som jeg ikke synes noe om er at dem råder over mannen også ved en graviditet.

Jeg vet at det øyeblikk jeg gjør en dame gravid så er jeg dømt! Den eneste rettigheten jeg har er å betale og gjøre som hun sier dersom jeg har lyst til å treffe barnet mitt. Litt satt på spissen, men for dem som har opplevd det vet at det stemmer i praksis.

 

Dersom dama blir gravid så har det ingen verdens ting å si hvem sin feil det er. Poenget er at mannen taper på alle fronter dersom man ikke er gift og det er FEIL! Er det meningen at man skal straffes for å bli far?

Hvorfor kan man ikke ha delt foreldrerett fra dag en og dermed slippe mye av den fornedrelsen som skjer i dag angående dette?

 

Jeg kjenner ingen fedre som er interessert i å si fra seg barnet, men jeg kjenner flere som i likhet med meg gjerne skulle tilbringet mer tid med barnet. Desverre så er vår tid med barnet meget begrenset og dette med full velsignelse av staten.

 

Så min oppfordring er som følger. La moren få bestemme om hun vil ta abort eller ikke. Det er hennes kropp. Men da må også vi som virkelig vil ha barnet og vil være fedre få lov til å være det! Gi oss delt foreldrerett og like mye samvær med barnet som moren har.

Det finnes ingen grunn til å hindre fedre dette!

[Knast]

Jeg synes for det første at retten til selvbestemt abort er noe som burde avskaffes. Skal man aktivt fjerne et barn bør man unntaksløst kreve en medisinsk rapport som kan bevitne:

a) At bakgrunnen for svangerskapet er en voldtekt

b) At kvinnen ikke fysisk vil klare eller få alvorlige fysiske påkjenninger av å bære frem barnet. Vurderes av abortnemda.

 

Jeg ser ikke på uaktsomhet som en gyldig grunn til abort. Når man har valgt å ha sex, så må man (både mann og kvinne), ta ansvaret for dette.

Om du som mann, ikke er sikker på at kvinnen ikke vil lure deg, ved å "glemme" pillen, så skulle dere vel aldri hatt sex da. Ekteskap er en fin og riktig ramme for sex, selv om abort-konflikter kan forekomme i alle samlivsformer.

 

Risikoen for uønsket graviditet er der uansett og begge vet om denne og må ta konsekvenser.

 

En kvinne bør hvertfall helt selv få velge at hun ikke vil ta abort. Selv om mannen ikke ønsker et barn så må han ta sin del av ansvaret for det de gjorde. Kvinnen vil nok i mange tilfeller ta imot barnet selv om ikke hun heller ønsket det. Det er som tidligere nevnt, noe mer enn å trekke ei tann, eller fjerne en vorte.

En mulighet er jo å la mannen få halve foreldreretten til barnet, og slippe unna bidrag til moren. Ved uenighet synes jeg dette er den beste løsningen.

 

Oppsummering:

-Nei til selvbestemt abort

-Ja til å ta ansvar for å ha gått til seng, uansett kjønn. Ekteskap og enighet kombinert med ærlighet, er nok det tryggeste for å slippe unne konfliktene som svangerskapet medfører.

-Ja til at mannen kan få velge å ha halve foreldreansvaret uten barnebidrag. Evt.

-Å kalle et barn "uønsket" er ondt. Det er (/kan bli) et liv på lik linje med ditt eget.

 

"ingen abortforkjempere har blitt utsatt for abort."