RIAA alene mot P2P-nettverkene? Ville du betalt for billiger

[DesertGlow]

IT-Avisen skriver en artikkel hvor de informerer om at selskaper som Microsoft og Filmselskapet Lion Gate har begynt å reklmaere på fildelingstjenester (bl.a. KaZaA), og RIAA (platebransjens organ) raser selvsagt.

 

Slik som utviklingen er per i dag så synes det nesten som om RIAA står alene mot fildelingstjenester, og når man tenker gjennom det er det strengt tatt bare platebransjen og videoutleiebutikker som taper på fildeling. Det er et faktum at folk går på kino som aldri før, og i Oslo ble det satt besøksrekord til tross for at bredbånd aldri har vært så utbredt før og at DivX-filene blir spredt over en lav sko på diverse fildelingstjenester, og "alle" gjør det. Folks innstilling er at man gjerne betaler 60 kroner for å se den nyeste filmen på kino. Med andre ord så taper faktisk ikke filmselskapene noe som helst på fildeling, og de er heller ikke så veldig hissige mot slike tjenester, og har nå til og med begynt å støtte disse.

 

En kjapp tur inn på en tilfeldig nettside som selger musikk avslører fort problemet med platebransjen: En CD koster 149 kroner + frakt å få hjem til deg. Du kan eventulet gå på den lokale CD-butikken og kjøpe en CD til 189 kroner. Dette er CDer som en representant for en av de største selskapene innenfor lagring i verden karakteriserte som holder ytterst dårlig kvalitet. Altså, man må betale nærmere 200 kr for en CD som holder lav kvalitet. Mesteparten av avansen ligger selvsagt i de par siste leddene før du sitter med CDen i hendene.

 

Men dette er likevel ikke det verste: Platebransjen klager på at CD-singel salget går kraftig ned. Prisen på en singel ligger på rundt 30 kroner (+ frakt hvis man kjøper fra nettet selvsagt). Jeg vet at de folka skal tjene penger, men det er jo vanvittig å betale 50-60 kroner for én sang. Dette er noe jeg ikke hadde kjøpt om fildelingstjenestene ikke hadde eksistert. Legg merke til at 30 kroner per sang hadde gitt en full-CD pris på 450-600 kroner, og sier at fildelingstjenestene har all skyld...).

 

Spørsmålet mitt er: Hadde du kunnet gå inn på http://www.et-eller-annet-plateselskap.no og kjøpe de nyeste CDene til 50-60 kroner direkte fra produsent, hadde du da kjøpt langt flere av de CDene du lastet ned fra nettet og likte? Jeg vet i alle fall at min allerede betydelige original-CD-samling hadde vokst mye mer, og trolig hadde jeg brukt enda mer penger på musikk (jeg synes å betale 189 kr for en CD er drøyt, så ofte så dropper jeg slike kjøp, men kunne jeg fått 5 CDer til 300 kroner hadde jeg gladelig betalt det, og mye oftere...)

[Ola PeK]

Jepp.

50 spenn for eit album er ok. Samtidig så skulle eg gjerne sett at ein større del av kaka var til artisten.

 

Men du nevner å kjøpe cdar frå plateselsakpet.

For min del kunne det vere like aktuelt å kunne laste ned musikk til maskina mi mot ein pengesum. Dette kunne vere attraktivt dersom selskapa stilte med mengder av bandbreidde og kjappe servarar slik at ein slapp å leite gjennom eit utal meir og mindre gode fildelingstenester.

Her kunne eg vere villig til å betale ein femmar for ein låt (kanskje ein tiar for goditar), samt ein femtilapp for albumet.

 

Plateselskapa skyt seg sjløv i foten dersom dei skal halde på å halde liv i alle platebutikkane rundt omkring.

Ein parallell til dette kan vere leksikon-marknaden. Encyclopedia britannica heldt jo på å gå over ende for nokre år sidan. Dei var livredde for å kannibalisere salet gjennom agentar og omreisande seljarar ved å gje ut EB i elektronisk form. Samtidig greidde dei ikkje å tene pengar på den dyre papirutgåva.

I siste liten fekk dei kasta seg rundt og kutta støtta til dei tradisjonelle salgskanalene og gav ut EB i elektronisk form, som abonnementsutgave på nettet. Dette var sjølvsagt smertefullt for alle dei omreisande seljarane, men det måtte til for ikkje å velte heile verksemda.

 

Inntil vidare har vel medlemmane av RIAA ein velfylt pengebinge, så dei kan halde på med rettsakar og labert sal ei god stund til, men eg trur dei ville tene på å vere føre var...

[LeD]

$1,40 er det en musikk-CD skal koste, i følge den meget anerkjente John C. Dvorak i PCMagazine.

 

Artikkelen One Buck Forty or Die har løsningen på "piratproblemet". Ja, $1,40 skulle vært prisen på en musikk-CD, hvis det ikke var for ulovlig prissamarbeid i den umoralske og kriminelle underholdningsindustrien. Med en slik riktig pris ville de dessverre bare tjene milliarder i stedet for billioner, og måtte kuttet litt ned på champagne-forbruket.

 

Artikkelen vakte litt reaksjoner fra mennesker som har tatt i mot underholdningsindustriens glade budskap om at kopiering=tyveri=umoralsk=evig fordømmelse. Oppfølgeren "When is Stealing not Stealing?" tar opp dette spørsmålet, og vil være en tankevekker for dere "piratkopiering-er-tyveri-stakkars-britney-og-bill"-mennesker som tror at copyright betyr at du eier noe.

 

LeD