Sjalusi og problemer etter forhold

[DJ_Dark]

Håper bare det ikke skjer med meg og dama mi.. Har vært sammen i 2 år nå... Det hadde jeg ikke taklet!

[St-Cruz]

Hva oppnår han med det? Det ville jo være enda styggere enn det hun prøver på, fordi det var han som gjorde det slutt.

Nei, hev deg for all del over hennes nivå.

 

Edit: Jeg vil forresten slenge på litt her.

 

Da jeg gjorde det slutt med eksen i mai, så gruet jeg meg dritmye. Jeg grein og stod i, fordi det er helt forferdelig å såre noen man er glad i, og du vet de kommer til å bli lei seg. Men har man bestemt seg, så må man bare gjennomføre det. Jeg vet for min egen del at det var veldig riktig, og jeg har det mye bedre nå.

Allikevel.. jeg brukte noen måneder på å klare å slutte å bli iskaldt irritert hver gang jeg hørte han skulle på fest, eller at han f.eks dro på hyttetur med en "venninne" av meg. Jeg var over hodet ikke interessert i å bli sammen med ham igjen, men jeg trengte selvfølgelig å bruke tid på å kvitte meg med følelsene, og nærheten jeg var vant til. Er man sammen over en lengre periode, så blir man jo vant til å være nær hele tiden, og det er ofte det som gjør at man søker tilbake til hverandre i et slags krampeaktig, siste forsøk på å få ting til å fungere. Vanligvis gjør det ikke det.

Den dag i dag er jeg helt ferdig med ham, og det er deilig.

7048741[/snapback]

 

Ja din løsning slår vel min, men gud så herlig det er med min metode

[ilpostino]

Ja din løsning slår vel min, men gud så herlig det er med min metode

7050543[/snapback]

 

skal en først bryte kontakten er det det beste på sikt å gjøre det tvert uten å se seg for mye tilbake

[St-Cruz]

Ja din løsning slår vel min, men gud så herlig det er med min metode

7050543[/snapback]

 

skal en først bryte kontakten er det det beste på sikt å gjøre det tvert uten å se seg for mye tilbake

7050560[/snapback]

Se, "gammer`n" forstår

[Notatblokk]

Jammen, du bryter jo ikke kontakten ved å tråkke på eksen din..

[St-Cruz]

Jammen, du bryter jo ikke kontakten ved å tråkke på eksen din..

7050575[/snapback]

 

Ikke det?

[ilpostino]

Jammen, du bryter jo ikke kontakten ved å tråkke på eksen din..

7050575[/snapback]

 

 

noen må vise hvor landet ligger

 

[MiteS]

Hva oppnår han med det? Det ville jo være enda styggere enn det hun prøver på, fordi det var han som gjorde det slutt.

Nei, hev deg for all del over hennes nivå.

7048741[/snapback]

Enig!

Da jeg gjorde det slutt med eksen i mai, så gruet jeg meg dritmye. Jeg grein og stod i, fordi det er helt forferdelig å såre noen man er glad i, og du vet de kommer til å bli lei seg. Men har man bestemt seg, så må man bare gjennomføre det.

7048741[/snapback]

Enig, men det er ikke alltid like lett.

Er man sammen over en lengre periode, så blir man jo vant til å være nær hele tiden, og det er ofte det som gjør at man søker tilbake til hverandre i et slags krampeaktig, siste forsøk på å få ting til å fungere. Vanligvis gjør det ikke det.

7048741[/snapback]

Når jeg leser dette så begynner jeg å lure litt på om det jeg føler, tenker og gjør nå om dagen bare er 'et krampeaktig siste førsøk på å få ting til å fungere', som du skrev. Det kan virke sånn. For det var ikke før jeg innså at hu var på vei videre før meg at jeg virkelig begynte å tvile. (Det var forresten jeg som gjorde det slutt)

 

Har nettopp vært i en slik situasjon.

Dama og jeg holdt på en stund, akkurat som deg. For noen dager siden fortalte jeg hva jeg følte for henne osv, og det skjedde akkurat det samme med meg. Hun satt å tenkte litt, så sa hun det er best om vi er venner og at hun dessverre har funnet seg en ny.

Det gode med at hun har funnet seg en ny, er at da vet jeg at det er ikke vits å tenke på henne engang. Det er ikke vits å prate med henne, sende hende meldinger, bry seg om henne, gi henne oppmerksomhet; hun er ikke interessert, hun er med en annen kar, og hun elsker han, ikke deg. Der iblant er det også mye dumt og negativt, som bla. at hun ikke liker deg osv. Det er helt utrolig kjipt, men når du har insett at det ikke er noe, at det aldri kommer til å bli noe (på lenge ihvertfall) går ting bedre skal du se...

7049995[/snapback]

Jeg også pleier å tenke sånn. At det ikke er vits å tenke på eksen om hun har funnet seg en ny, men det er ikke lett å styre følelsene.

Angående det med at hun elsker den nye fyren er vel mindre sannsynlig da dette er følelser som kommer over tid, ihvertfall for meg. Eksen min elsker meg fortsatt, sa hun.

Du mener altså at det beste i en slik situasjon er å innse at det aldri kommer til å bli noe igjen og ikke sitte igjen med et lite håp engang..?

Jammen, du bryter jo ikke kontakten ved å tråkke på eksen din..

705075[/snapback]

Sant det, men kanskje det hjelper litt på humøret om du spiller eksen din noen små irriterende puss?

[Lovskogen]

Det var såklart jeg som skulle gjøre det slutt, jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det.

Helt sikker på at du ikke hadde noen som helst tanke bak at du slo opp?

[Rebel-Rider]

Problemet med å uventet slå opp, er at den andre parten som regel ikke forstår noen ting. Jeg har selv blitt dumpa helt uventet uten å få noen forklaring på hva og hvorfor det var noe av det mest sårende jeg har opplevd, vanligvis ser en hvor forholder går en tid i forveien og er delvis forberedt på et brudd men ikke denne gangen. Å bli dumpet med en begrunnelse er kjipt men da vet en ivertfall hvorfor, men å bli dumpet en person som et skittent håndkle uten å begrunnelse er det det verste du kan gjøre. At du ikke aner hvorfor er bare BS, går du inn i deg selv så er jeg sikker på at du nok meget godt hvorfor du gjorde det. Du burde ha gjort

det opp på et skikkelig vis, det tror jeg faktisk hun hadde fortjent.

 

At du blir å like det jeg har sagt tviler jeg på, men så er jeg ingen populist heller.

[Notatblokk]

Eksen min hadde ikke noen som helst idè om at det gikk dårlig. Men så var jo forholdet vårt noe spesielt da, jeg var veldig undertrykket og han bestemte alt. Så for meg var det forholdet så dårlig som det kunne ha blitt, mens for han så var det sikkert perfekt (han hadde jo all makt, at jeg greide å gjøre det slutt var i det hele tatt et under). Såklart, jeg var jo glad i ham, og han ble lei seg. Men det var det rette, og det måtte gjøres. Hvis man føler at forholdet er feil på en eller annen måte, så må man jo ta den ubehagelige praten, enten for å gjøre det slutt, eller for å prøve å gjøre ting bedre.

Heller det enn å gjøre forholdet surt med vilje for at den andre skal forstå hva som skjer

Som regel kjenner man det på seg om noe er gærent, og at man vil gjøre noe med det.

 

I min teori så har man som oftest (ikke alltid, men i det fleste tilfeller), ikke flere sjanser når man allerede har gjort det ordentlig slutt en gang. Blir man sammen igjen da, så vil den parten som ble dumpet, være veldig usikker og ofte ha problemer med å stole på at den andre ikke gjør det slutt igjen. Og jeg tror begge to vil fokusere en del på grunnene til at det ble slutt første gangen, og tenke for mye på det, slik at det er de gamle problemene som fremdeles blir gjeldende.

[Rebel-Rider]

Nå har ikke jeg vært i din situasjon (heldigvis), kan tenke meg at det ikke er noe særlig å være i et "enveiskjørt" forhold, men om jeg ikke har missforstått så fikk han vel vite hvorfor han fikk fyken?

 

Når det gjeller din teori om brudd /m forklaring VS brudd /u forklaring

så tror jeg ikke at døra er mer på gløtt for en fremtidig gjenforening med verken den ene eller den andre metoden, ganske enkelt fordi det krever at den ene eller begge har forandret seg i en slik grad at de har vokst sammen igjen, har sett flere som vært kjærester når de var 16

som finner hverandre igjen en del år senere, men de som har gått fra hverandre når de er 20+ finner skjelden tilbake til hverandre fordi evnen til å forandre seg er drastisk redusert.

[Notatblokk]

Ja, han fikk en grunn, men han fikk ikke hele. For jeg følte at det hadde vært en helt jævlig ting å si, jeg klarte ikke å si hele sannheten til ham. Men han fikk selvfølgelig noe av den

[samye83]

Å lese enkelte innlegger i denne tråden her er som å se meg selv i speilet. Gir meg nesten gåsehud når jeg tenker over hvor lik tilværelse enkelte av oss er i. Var sammen med en jente i nesten 3 år. Når jeg ser tilbake på de årene så har det vært mye følelsesmessige svingninger. Akkurat som et normalt forhold, så fins det lykke og sorg, men ettersom tida gikk ble det vanskeligere og vanskeligere. Tilslutt ga hun opp håpet for ca 2 måneder siden. Første tida var helt jævelig, tenkte på hvem hun var sammen med, hva hun gjør, ja nesten om alt det negative hjernen min kom på. Tanken på at jeg hadde mistet henne var tøffere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Etter en måned fikk jeg vite at hun har funnet seg en nyen, og de hadde ligget sammen i fylla. Og jeg tok det ikke så pent da sannheten kom frem. Sjalusien tok over all fornuften. I det øyeblikket raste min verden sammen. Hverdagene ble enda tyngre enn før.

 

Men som folk sier, tida vil legge alle sår. Tid er vel den beste medisinen mot sorg, savn og et knust hjerte. Tida gikk og gradvis klarte jeg å se fremover igjen. Men i det siste har hun kommet tilbake, forteller at hun har valgt feil, at det jeg er den hun virkelig elsker. At hun fortsatt er forelsket i meg. Men jeg har problemer med å godta det hun sier. Jeg føler meg som trøstepremie når hun kommer tilbake til meg da det ikke gikk mellom dem. Er fortsatt veldig glad i henne, vil ha henne i livet mitt igjen, men tør ikke helt å slippe henne inn. Er redd for å bli såret igjen... Livet er ikke lett noen ganger, nå tar jeg en dag om gangen, og ser hvor livet vil bringe meg.

[ilpostino]

har også brukt utrolig mye energi (og tid) på å fundere på hva disse tapte kjærlighetene har gjort og hvem de er sammen med opp igjennom. slikt er utrolig kjipt og gjør bare vondt verre...

[toth]

Bare for å understreke noe som allerede er sagt, grunnlagt på erfaring:

 

Det er _utrolig_ viktig etter et brudd, at man skiller mellom savnet av nærhet, samhold og intimitet, rett og slett "en hand å halde i", og savnet av _personen_.

Hvor mange har vi ikke sett, som går tilbake til et dødfødt forhold, fordi de er ensomme?

Jeg vet hvordan det er. Har dere vært sammen noen år, forbinder du alle kjærlighetsfølelser, kos og lignende med den personen. Dette fører til at du tror du angrer, og savner personen. Men du gjør som regel ikke det, du savner bare nærhet.

Derfor er det utrolig viktig å bestemme seg fullstendig for at man ikke skal "prøve igjen" de første månedene. Det går over, og det øyeblikket du forbinder bare én av tingene du savner, med en annen person, blir alt så mye bedre. Om du prater hele natta med en ny person, får en ekstra god klem, en eller annen form for nærhet. Da innser du at det ikke var personen du savnet, og du er langt på vei.

[MiteS]

Bare for å understreke noe som allerede er sagt, grunnlagt på erfaring:

 

Det er _utrolig_ viktig etter et brudd, at man skiller mellom savnet av nærhet, samhold og intimitet, rett og slett "en hand å halde i", og savnet av _personen_.

Hvor mange har vi ikke sett, som går tilbake til et dødfødt forhold, fordi de er ensomme?

Jeg vet hvordan det er. Har dere vært sammen noen år, forbinder du alle kjærlighetsfølelser, kos og lignende med den personen. Dette fører til at du tror du angrer, og savner personen. Men du gjør som regel ikke det, du savner bare nærhet.

Derfor er det utrolig viktig å bestemme seg fullstendig for at man ikke skal "prøve igjen" de første månedene. Det går over, og det øyeblikket du forbinder bare én av tingene du savner, med en annen person, blir alt så mye bedre. Om du prater hele natta med en ny person, får en ekstra god klem, en eller annen form for nærhet. Da innser du at det ikke var personen du savnet, og du er langt på vei.

7060365[/snapback]

Det du sier der stemmer ganske bra det tror jeg.

Var tidligere i stor tvil om hva jeg skulle gjøre, men tror jeg bare skal kutte kontakten helt med eksen, ihvertfall et par måneder.

 

Har bestemt meg for å bryte litt ut av vennekretsen her jeg bor og heller treffe skolekamerater fra vgs og venner av disse osv.. Tror dette kan hjelpe meg godt på vei videre. Da blir ihvertfall sannsynligheten mindre for at jeg treffer på eksen på fest.

[Πεισιθάνατος]

Bare for å understreke noe som allerede er sagt, grunnlagt på erfaring:

 

Det er _utrolig_ viktig etter et brudd, at man skiller mellom savnet av nærhet, samhold og intimitet, rett og slett "en hand å halde i", og savnet av _personen_.

Hvor mange har vi ikke sett, som går tilbake til et dødfødt forhold, fordi de er ensomme?

Jeg vet hvordan det er. Har dere vært sammen noen år, forbinder du alle kjærlighetsfølelser, kos og lignende med den personen. Dette fører til at du tror du angrer, og savner personen. Men du gjør som regel ikke det, du savner bare nærhet.

Derfor er det utrolig viktig å bestemme seg fullstendig for at man ikke skal "prøve igjen" de første månedene. Det går over, og det øyeblikket du forbinder bare én av tingene du savner, med en annen person, blir alt så mye bedre. Om du prater hele natta med en ny person, får en ekstra god klem, en eller annen form for nærhet. Da innser du at det ikke var personen du savnet, og du er langt på vei.

7060365[/snapback]

Kloke ord!

Jeg skal ha dette i bakhodet om det skulle trenges, noe jeg ikke håper at skjer.

[Blåbær]

Har ikke lest alle svarene men i mitt siste tilfelle med x'en. Var veldig lei meg osv når det ble slutt. Alle gjør jo tanker etter et forhold, var uansett at vi avsluttet forholdet men man savner jo henne litt og blir litt lei seg osv.

 

Men svaret for meg var å finne meg en ny dame, og jeg har det superduper bra nå.

[Neppe]

For å få sagt det. Jeg har ikke lyst til å spytte og gnu skoa inn i trynet på damen. Jeg vil heller bare gå videre, få nye venner (SOM IKKE SKAL FORELSKE SEG I MEG FAAAAN... og klenge).

 

Holder på å kommer over jenta nå, og jeg tror dette skal gå bra. Tid er en fin ting, venner er en finere ting.

 

Jeg ønsker ikke henne vondt, jeg er bare blid til henne. Jeg tror det sårer henne mere enn at jeg faktisk er deppa å går inn for å være jævlig mot henne.

 

Sier jo sitt da. Jeg forteller henne at jeg er glad i henne, noe som jeg er. Åsså sier hun at jeg er kvalm når jeg er glad ? Da vil hu meg ikke godt. Så da skal jeg ønske henne godt, som får henne til å føle seg jævlig.

 

Uansett synes jeg dette bare blir mer og mer latterlig. Jeg begynner å fatte hvorfor det har blitt som der har blitt. Sånn som mine gode venn på jobb sier "Det var ikke meninga det skulle bli dere". Noe som jeg begynner å tro på selv.