Min første nynorske stil

[Iris_L]

Okey.. Dette er min første nynorsk stil, og jeg kan ikke si at jeg er god Kanskje noen her kan se over å for å finne de værste feilene? I slutten så var jeg så trøtt at jeg ikke orket å skrive noen god avsluttning... Hehe..

 

Jeg kan jo også tilføye at jeg ikke er og har aldri vært noe flink til å lage historier, så jeg er klar over at dette ikke er noe å skryte over Men det er liksom nynorsken som teller her, og som sagt så har vi nettopp begynt å lære det på skolen.

 

Marerittet

 

Caroline løp, ho løp så raskt som den vesle kroppen kunne bære ho.

Hennar raude hår flagra bak ho mens ho sprang, og vinden tvang ut små perle tårer fra augekrokene.

 

Plutseleg snubla ho i eit par kvistar som blokkerte den steinete skog vegen. Ho prøvde å reise seg, men ho orka ikkje, kroppen hennar var for svak ettar den lange løpeturen. Igjen prøvde ho å reise seg, og denne gangen greide ho det, men det var ikkje mange metraene ho bevega seg før ho igjen falt om av utmattelse. Caroline folda armene rundt hovudet, akkurat som om ho beskytta seg for noko. Ettersom det ikkje skjedde noko så vågde ho å sjå seg forsiktig over skuldera, men bak ho var det bare skog og skremmande stillhet.

 

Da Caroline forsto at ho var aleine så begynte ho å gråte, og denne gangen var det ikkje vinden som tvang ut de små blanke tårene som rann nedover dei lyserosa kinna hennar. Omsider greide ho å reise seg for så å ta fatt på heimvegen.

 

Caroline syntas at det hadde gått ein evighet før ho var framme ved huset hennar. Ho løp de siste metraene opp til det store kvite huset og reiv opp inngangsdøra.

 

“Kva er det som har hendt Caroline?” Undra Carolines mor da ho såg at dottera kom gråtkvalt heim. “Du vil ikkje forstå det ” hulka Caroline lågt før ho låste seg inn på rommet sitt.

 

Caroline satt seg på senga si før ho tørka tårene og kledde seg om, deretter plukka ho opp telefonen som ho hadde ståande på rommet sitt. Ettar å ha hørt på summetonen i ein stund, uvisst om ho skulle ringe eller ikke, slo ho inn nummare til bestevenninna si, Lisa.

 

Det var heilt rolig i rommet og alt Caroline kunne høre var den lave summelyden fra telefonen. Brått stoppet summingen og Lisa svarte med å si muntart “hallo” inn i telefonrøret. Igjen ble alt rolig og de to kunne bare høre hverandres pusting gjennom telefonrøra. Caroline brøyt stillheten med eit lite hikst før ho fortalte det ho hadde sett tidlegare den kvelden.

 

Lisa smålo litt før ho utbørt “Så du påstår altså at du har sett eit spøkelse?” “Ja, og eg set pris på om du ikkje fnisar av det! Eg veit kva eg såg!” svarte Caroline ujamt med gråten i halsen. Lisa lurte på om Caroline var sikker i sin sak, og det var ho definitivt. Lisa foreslo også at hvis Caroline var så redd, så sko ho få overnatte hos henne om ho hadde lyst. Det var midt i juni månad så dei trang ikke å tenke på skulen. Caroline takka umiddelbart ja til forslaget og berre ein time seinere var de to jentane samen.

 

De sat på rommet til Lisa og åt pizza og drakk brus, med andre ord - Eit skikkelig laurdasmåltid og det passa jo fint sidan det var laurdag. Plutseleg reiste Lisa seg opp og drog med seg Caroline ut på gangen, ned furutrappa og videre ut i entreen. “Kva er det du gjer?!” utbrøt Caroline med munnen full av pizza. “Me skal bort i skogen der du såg dette såkalte gjenferdet ditt!” svarte Lisa med høg stemme. “Aldri! For det første så er det bekmørkt ute nå og for det andre så vil eg absolutt ikkje ut der igjen.” Caroline vart vettskremt bare ved tanken på å gå ut i skogen nå så sent, klokka var jo snart tolv. Dessuten så ville ho ikkje treffe på det ho hadde sett tidligere.

 

Etter omtrent tretti minuttar med overtalelse gjekk Caroline med på å gå ned til skogen for å se om dei fann noe mystisk. Lisa trudde nemlig ikke på det som Caroline hadde fortalt ho, og derfor syntas ho at det hadde vært artig å skremme venninna si litt, for så å fortelle ho at spøkelser, gjenferd og lignende ikkje finnast.

 

Dei to jentene traska stille på grusveien i den store skogen bare femten minuttar senere. Dei var lydlause begge to, og dei såg ganske mistenksomme ut der dei traska rundt i skogen på jakt etter noko som dei egentlig ikkje trodde på.

 

Caroline stoppa opp før ho fortalte at det var her ho først hadde fått auge på den underlige skikkelsen som lignet på ei lita jente tidlegare den kvelden. Jentane sat seg ned for å vente, men etter halvannen time med endeløs prat om ånder og gjenferd måtte de innsjå at det ikkje var noko anna enn dei skjølv i skogen, pluss alle myggane som plagde livet ut av dei. Lyset fra lommelykta til Lisa og Caroline hadde visst tiltrukke seg fleire pragsomme flygare.

 

Lisa fekk overtalt Caroline til å bli med til skogen neste kveld også, men heller ikke denne kvelden fann dei noko. Dei, og spesielt Caroline måtte innsjå at det ikke var noko unaturleg i den skogen.

 

Neste morgen ringte Lisa til Caroline og ba ho med på ein spasertur saman med seg og hunden Maki. Caroline elska den lille border collie hunden til Lisa, så ho takka sjølvsagt ja til innbydelsen.

 

Det var steikande sol ute, og jentene nærmast hoppa rundt på den endelause skogstien. “Kva seiar du? Ska me la Maki få løpa fritt i skogen?” Spurde Caroline som nå hadde gløymd alt om hendelsen som hendte to dager tidligere. Lisa syntas at det var en flott ide og ikke lenge ettar så løp den lille collien i toppfart rundt i skogen.

 

“Sjå korleis han koser seg!” utbrøt Lisa med eit stort smil. Og Caroline svarte med å danse rundt noen av dei store trærene like i nærheten.

 

Ettar omtrent eit kvarter med endelaus løping, glade hopp og høylydt bjeffing stoppet Maki heilt opp. Han var stiv som ein stokk der han sto på stien og stirra med kvite auge inn i den djupe, mørke skogen.

 

Lisa så ut der Makis blikk førte, mens Caroline bare sto der, likblek. Litt ettar litt kunne de to jentene sjå en mørk skikkelse komme gjennom den mørke skogen, og tilslutt sto dei ansikt til ansikt med ei lita jente. Jenta tok tak i Carolines venstre arm, og før ho fekk tid til å skrike så ble alt svart. Blackouten varte ikkje lenge og da Caroline åpna augo igjen så var ho midt inne i skogen, heilt alene. Verken Lisa eller Maki var der saman med ho. Caroline begynte å løpe, ho løp heilt til ho kom til eit unormalt stort eiketre. Der snudde ho seg rundt for å se etter stien, men alt ho kunne se var skog. Nei, vent litt. Der, omtrent seks meter fra eiketreet hang det noko kvitt mellom buskene. Ho løp bort for å se nærmere på stoffet i håp om at det var en turgåer som hadde mista jakkea si i løpet av en tur i skogen, og hvis det var det så kunne ikkje stien vere langt unna.

 

Da Caroline kom helt bort til busken hvor det hvite stoffet hang i fikk hun en klump i halsen. Det var ikkje noko jakke, men ein liten kvit nattkjole som trolig hadde tilhørt ei lita jente. Caroline slapp kjolen og rygga bakover, men før ho fekk snudd seg skikkelig rundt så snubla ho i noko. Ho reiste seg opp umiddelbart, og då ho fekk sjå kva ho hadde snubla i så hylte ho så høgt at alle fuglene i nærheten fløy opp fra sitteplassene deira. Der midt i mellom to buskar låg nemlig eit sterkt forråtna lik av ei lita jente. Caroline satte på sprang og løp heilt til ho støtte på eit anna menneske. Igjen så hylte ho i skrekk og slo vilt rundt seg med armene. “Slapp av Caroline, det er meg.” Beroliget Lisa som hadde hørt det høye skriket. Da Caroline forsto at det bare var Lisa så falt ho samen på bakken og gråt. “Hva skjedde egentlig?” spurte Lisa da ho hadde fått roa ned bestevenninna si litt. “Eg vet ikkje! Men det eg så ute den kvelden var virkeleg! Og vi er nødt til å ringe politiet!”

 

Da jentene kom heim så prata de ut om dagens opplevelse og det viste seg at Lisa hadde besvimt da den lille jenta hadde berørt Carolines arm.

Caroline fortalte om alt ho hadde sett og deretter fortalte dem det til Carolines mor som deretter ringte til politiet.

 

Caroline måtte bli med ut i skogen igjen for å vise plassen kvar ho hadde funne den lille jenta. Det viste seg tilslutt at det var faren som hadde drept den lille dottara si. Han trodde at han kom unna med forbrytelsen sin, men det han ikke viste var at lille Merethe nektet å la ham slippe unna med det han hadde gjort.

 

“Eg synas synd på Merethe eg.” Caroline lå strak på senga mens Lisa satt på kanten. “Ja, tenk å bli myrdet av sin egen far. Han kan jo ikke ha vært helt god i hovudet!” svarte Lisa på Carolines betroelse. “Ho har det godt no da, og ho fikk jo ein fin gravferd og alle veit korleis ho forsvann” la Caroline til. Etter at dette var sagt, så ble alt roleg og dei to jentene falt i ein dyp søvn.

 

 

[snarius]

Heisann! Bra stil

 

Her er då nokre av feila eg fann:

 

løp, metraene, utmattelse, bare, stillhet, gangen, syntas, evighet, ble, Hverandres, videre, minuttar, overtalelse, se, noe, senere, trodde, skikkelsen, endeløs, skjølv, innbydelsen, hendelsen, trærene, nærheten

 

Du kan berre spørje viss du skulle trenge hjelp.

[Iris_L]

Heisann! Bra stil

 

Her er då nokre av feila eg fann:

 

løp, metraene, utmattelse, bare, stillhet, gangen, syntas, evighet, ble, Hverandres, videre, minuttar, overtalelse, se, noe, senere, trodde, skikkelsen, endeløs, skjølv, innbydelsen, hendelsen, trærene, nærheten

 

Du kan berre spørje viss du skulle trenge hjelp.

6797077[/snapback]

 

 

Tusen takk Kanskje du kan hjelpe meg med å oversette de ordene som er feil?

Skal se om jeg finner dem i ordboka jeg òg, men jeg har litt dårlig tid siden teksten skal leveres i morgen.

[snarius]

Dette er dei eg kjem på no

 

løp = sprang

metraene = meterane

utmattelse = utmatting

bare =berre

gangen = gongen

syntas = tykte

ble = blei, vart

hverandres = kvarandre sine

videre = vidare

minuttar = minutt

se = sjå

noe = noko

senere = seinare

trodde = trudde

skikkelsen = skapnaden

endeløs = endelaus

skjølv = sjølv

innbydelsen = innbydinga

hendelsen = hendinga

trærene = trea

nærheten = nærleiken

[Iris_L]

Dette er dei eg kjem på no

 

løp = sprang

metraene = meterane

utmattelse = utmatting

bare =berre

gangen = gongen

syntas = tykte

ble = blei, vart

hverandres = kvarandre sine

videre = vidare

minuttar = minutt

se = sjå

noe = noko

senere = seinare

trodde = trudde

skikkelsen = skapnaden

endeløs = endelaus

skjølv = sjølv

innbydelsen = innbydinga

hendelsen = hendinga

trærene = trea

nærheten = nærleiken

6797195[/snapback]

 

 

Tusen, tusen, tusen takk

[Loerand]

Ord delings feil er det mange av...

[Daehli]

Ord delings feil er det mange av...

6800336[/snapback]

 

Han setter sikkert pris på litt mer konstruktiv vinkling, det blir nesten som å si "masse skrivefeil her".

 

Mens vi var inne på temaet, så fant jeg noe forferdelig jeg bare må dele.

 

Orddelingsfanatiker

 

Jeg hadde ikke tid til å lese hele, men de første avsnittene ser rimelig greit ut, har du virkelig aldri skrevet nynorsk stil før?

Endret 4. september 2006 av Daehli

[Gjest Yoshi]

Hennar raude hår flagra bak ho mens ho sprang, og vinden tvang ut små perle tårer fra augekrokene.

 

Hva med "Det raude håret hennar"? Ikke grammatisk feil, men synes det blir bedre sånn i en stil. Slik du skrev det, er mer poetisk, om du skjønner.

[Iris_L]

Takk for svar alle sammen Jeg har levert den nå, og derfor fikk jeg desverre ikke med de siste svarene.

 

Og nei; Jeg har aldri skrevet en nynorsk stil før. Jeg har egentlig nettopp begynt å "studere" nynorsk, og jeg håper at jeg kan lære masse i fremtiden Er fint å kunne flere språkformer.

 

Her kommer teksten slik jeg leverte den. Jeg har endret litt på selve teksten (dvs lagt til en setning og to) jeg har også endret litt skrevefeil, men bortimot det så skal den stort sett være lik. Det er nok en del feil der enda, men slik får det bare være

 

 

 

 

 

Marerittet

 

Caroline sprang, ho sprang så raskt som den vesle kroppen kunne bære ho. Hennar raude hår flagra bak ho mens ho sprang, og vinden tvang ut små perle tårer fra augekrokene.

 

Plutseleg snubla ho i eit par kvistar som blokkerte den steinete skogvegen. Ho prøvde å reise seg, men ho orka ikkje, kroppen hennar var for svak ettar den lange springmarsjen. Igjen prøvde ho å reise seg, og denne gangen greide ho det, men det var ikkje mange metrane ho bevega seg før ho igjen falt om av utmatting. Caroline folda armane rundt hovudet, akkurat som om ho beskytta seg for noko. Ettersom det ikkje skjedde noko så vågde ho å sjå seg forsiktig over skuldera, men bak ho var det berre skog og skremmande stillhet.

 

Da Caroline forsto at ho var aleine så begynte ho å gråte, og denne gongen var det ikkje vinden som tvang ut de små blanke tårene som rann nedover dei lyserosa kinna hennar. Omsider greide ho å reise seg for så å ta fatt på heimvegen.

 

Caroline tykte at det hadde gått ein evighet før ho var framme ved huset sitt. Ho sprang de siste meterane opp til det store kvite huset og reiv opp inngangsdøra.

 

“Kva er det som har hendt Caroline?” Undra Carolines mor da ho såg at dottera kom gråtkvalt heim. “Du vil ikkje forstå det ” hulka Caroline lågt før ho låste seg inn på rommet sitt.

 

Caroline satt seg på senga si før ho tørka tårene og kledde seg om, deretter plukka ho opp telefonen som ho hadde ståande på rommet sitt. Etter å ha hørt på summetonen i ein stund, uvisst om ho skulle ringe eller ikkje, slo ho inn nummeret til bestevenninna si, Lisa.

 

Det var heilt rolig i rommet og alt Caroline kunne høyre var den låge summelyden fra telefonen. Brått stoppa summinga og Lisa svarte med å si muntart “hallo” inn i telefonrøret. Igjen vart alt roleg og de to kunne berre høyre kvarandres pusting gjennom telefonrøra. Caroline brøyt stillheten med eit lite hikst før ho fortalte det ho hadde sett tidlegare den kvelden.

 

Lisa smålo litt før ho utbørt “Så du hevdar altså at du har sett eit spøkelse?” “Ja, og eg set pris på om du ikkje fnisar av det! Eg veit kva eg såg!” svarte Caroline ujamt med gråten i halsen. Lisa lurte på om Caroline var sikker i sin sak, og det var ho definitivt. Lisa foreslo også at hvis Caroline var så redd, så sko ho få overnatte hos henne om ho hadde lyst. Det var midt i juni månad så dei trang ikkje å tenke på skulen. Caroline takka umiddelbart ja til forslaget og berre ein time seinare var de to jentene samen.

 

De sat på rommet til Lisa og åt pizza og drakk brus, med andre ord - Eit skikkelig laurdasmåltid og det passa jo fint sidan det var laurdag. Plutseleg reiste Lisa seg opp og drog med seg Caroline ut på gangen, ned furutrappa og vidare ut i den trange entreen. “Kva er det du gjer?!” utbrøt Caroline med munnen full av pizza. “Me skal bort i skogen der du såg dette såkalte gjenferdet ditt!” svarte Lisa med høg stemme. “Aldri! For det første så er det bekmørkt ute nå og for det andre så vil eg absolutt ikkje ut der igjen!” Caroline vart vettskremt bare ved tanken på å gå ut i skogen nå så sent, klokka var jo snart tolv. Dessuten så ville ho ikkje treffe på det ho hadde sett tidligere.

 

Etter omtrent tretti minutt med overtalelse gjekk Caroline med på å gå ned til skogen for å sjå om dei fann noko mystisk. Lisa trudde nemlig ikke på det som Caroline hadde fortalt ho, og derfor syntas ho at det hadde vært artig å skremme venninna si litt, for så å fortelle ho at spøkelser, gjenferd og lignende ikkje finnast.

 

Dei to jentene traska stille på grusveien i den store skogen bare femten minutt seinare. Dei var lydlause begge to, og dei såg ganske mistenksomme ut der dei traska rundt i skogen på jakt etter noko som dei egentlig ikkje trudde på.

 

Caroline stoppa opp før ho fortalte at det var her ho først hadde fått auge på den underlige skapnaden som lignet på ei lita jente tidlegare den kvelden. Jentane sat seg ned for å vente, men etter halvannen time med endelaus prat om ånder og gjenferd måtte de innsjå at det ikkje var noko anna enn dei skjølv i skogen, pluss alle myggane som plagde livet ut av dei. Lyset fra lommelykta til Lisa og Caroline hadde visst tiltrukke seg fleire pragsomme flygare.

 

Lisa fekk overtalt Caroline til å bli med til skogen neste kveld også, men heller ikke denne kvelden fann dei noko. Dei, og spesielt Caroline måtte innsjå at det ikke var noko overnaturleg i den skogen.

 

Neste morgen ringte Lisa til Caroline og ba ho med på ein spasertur saman med seg og hunden Maki. Caroline elska den lille border collie hunden til Lisa, så ho takka sjølvsagt ja til innbydinga.

 

Det var steikande sol ute, og jentene nærmast hoppa rundt på den ujamne skogstien. “Kva seiar du? Ska me la Maki få løpa fritt i skogen?” Spurde Caroline som nå hadde gløymd alt om hendinga som hendte to dager tidligere. Lisa syntas at det var en flott ide og ikke lenge ettar så løp den lille collien i toppfart rundt i skogen.

 

“Sjå korleis han hyggjer seg!” utbrøt Lisa med eit stort smil. Og Caroline svarte med å danse rundt noen av dei store trea like i nærleiken.

 

Ettar omtrent eit kvarter med endelaus løping, glade hopp og høylydt bjeffing stoppet Maki heilt opp. Han var stiv som ein stokk der han sto på stien og stirra med kvite auge inn i den djupe, mørke skogen.

 

Lisa så ut der Makis blikk førte, mens Caroline bare sto der, likblek. Litt ettar litt kunne de to jentene sjå en mørk skapnad komme gjennom den mørke skogen, og tilslutt sto dei ansikt til ansikt med ei lita jente. Både Caroline og Lisa kunne sjå at den vesle jenta hadde på seg ein kvit kjole, men den var dekket til med både skit og gjørme. Jenta tok tak i Carolines venstre arm, og før ho fekk tid til å skrike så ble alt svart. Blackouten varte ikkje lenge og da Caroline åpna augo igjen så var ho midt inne i skogen, heilt alene. Verken Lisa eller Maki var der saman med ho. Caroline begynte å løpe, ho løp heilt til ho kom til eit unormalt stort eiketre. Der snudde ho seg rundt for å se etter stien, men alt ho kunne se var skog. Nei, vent litt. Der, omtrent seks meter fra eiketreet hang det noko kvitt mellom buskene. Ho løp bort for å se nærmare på stoffet i håp om at det var en turgåar som hadde mista jakka si i løpet av en tur i skogen, og hvis det var det så kunne ikkje stien vere langt unna.

 

Da Caroline kom helt bort til busken hvor det hvite stoffet hang i fikk hun en klump i halsen. Det var ikkje noko jakke, men ein liten kvit nattkjole som trolig hadde tilhørt ei lita jente. Caroline slapp kjolen og rygga bakover, men før ho fekk snudd seg skikkelig rundt så snubla ho i noko. Ho reiste seg opp umiddelbart, og då ho fekk sjå kva ho hadde snubla i så hylte ho så høgt at alle fuglane i nærleiken fløyg opp fra sitteplassane deira. Der midt i mellom to buskar låg nemlig eit sterkt forråtna lik av ei lita jente. Caroline satte på sprang og løp heilt til ho støtte på eit anna menneske. Igjen så hylte ho i skrekk og slo vilt rundt seg med armene. “Slapp av Caroline, det er meg.” Beroliget Lisa som hadde hørt det høye skriket. Da Caroline forsto at det bare var Lisa så falt ho samen på bakken og gråt. “Hva skjedde egentlig?” spurte Lisa da ho hadde fått roa ned bestevenninna si litt. “Eg vet ikkje! Men det eg så ute den kvelden var virkeleg! Og vi er nødt til å ringe politiet!”

 

Da jentene kom heim så prata de ut om dagens opplevelse og det viste seg at Lisa hadde besvimt da den lille jenta hadde berørt Carolines arm.

Caroline fortalte om alt ho hadde sett og deretter fortalte dem det til Carolines mor som deretter ringte til politiet.

 

Caroline måtte bli med ut i skogen igjen for å vise politiet plassen kvar ho hadde funne den lille jenta. Det viste seg tilslutt at det var faren som hadde drept den lille dottara si. Han trodde at han kom unna med forbrytelsen sin, men det han ikke visste var at lille Merethe nekta å la ham sleppe unna med det han hadde gjort.

 

“Eg synas synd på Merethe eg.” Caroline lå strak på senga mens Lisa satt på kanten. “Ja, tenk å bli myrdet av sin egen far. Han kan jo ikkje ha vært heilt god i hovudet!” svarte Lisa på Carolines betroelse. “Ho har det godt no da, og ho fikk jo ein fin gravferd og alle veit korleis ho forsvann” la Caroline til. Etter at dette var sagt, så ble alt roleg og dei to jentene falt i ein dyp søvn.

Endret 4. september 2006 av Iris_L