Ditt forhold til sykehus, leger o.l

[endrebjo]

I de nærmeste dagene skal jeg ta en "polyo" (wtf?) vaksine. Selv om det er en liten nål (rett meg om jeg tar feil der!), som skal stikkes i armen (rett meg der også om det er feil) så har jeg sitti å skjevlt i heile dag sida ej fekk vete det i 11 tida :'(

6808029[/snapback]

http://no.wikipedia.org/wiki/Poliomyelitt

http://en.wikipedia.org/wiki/Poliomyelitis

[Snublefot]

Leger og sykehus er i min mening veldig lite "menneskelig". Du føler deg ofte mer som en ting på et bord en et menneske med følelser. At de snakker om deg men aldri til deg det er litt irriterende i lengden. Uansett hvor gammel man er så har man rett til å få vite hva som skjer, syntes no jeg. Når du er yngre er leger ofte flinke til å snakke til foreldrene, men glemmer at unger oxo er nysgjerrig på helsen sin.

[Haldaug]

I min erfaring hjelper det veldig å vise at du er interressert i hva som faktisk skjer med kroppen din. Still spørsmål om hva som skjer når de gjør sånn og sånn og hva det medikamentet gjør. Da vil legene og sykepleierne snakke mer om hva de gjør med deg og vil bli mye hyggeligere også, for alle liker jo å snakke om jobben sin.

Endret 6. september 2006 av Haldaug

[SemikolonP]

Min tur til sykehuset var at jeg kom inn med nyrestein, og ut med forkjølelse...

[mushi]

Før var det greit å dra på sykehus. Hatt noen dårlige opplevelser i sommer og nå kjenner jeg magen vrir seg og jeg begynner å kaldvette bare jeg kjører fordi sjukehuset. Er det samme hvis jeg skla til fastlegen. Angsten kommer med en gang.

 

Kommer ikke til å dra til legevakta før det står om liv eller død.

[Dotten]

Har veldig bra erfaring med fastlegen, selv om det til tider kan være vanskelig å komme til. Da jeg ble behandlet for kreft var det en blandet opplevelse. Utrolig hyggelige og hjelpsomme sykesøstre, men fikk aldri noen kontakt med leger og spesielt kirurger da det virket som om de hadde alt for mye å gjøre og ikke hadde tid til å snakke med pasientene. Etter operasjon har oppfølgingen vært veldig bra og legen jeg har på Haukeland virker oppadgående.

 

Så jeg må si meg ganske fornøyd med helsevesenet, selv om det er mye byråkrati.

[Espen pai]

jeg synes leger er topp jeg

altid hyggelig og da til tannlegen og slå av en prat mens han titter på tennene mine, eller småprate med en sykesøster mens ho stikker meg i armen

[KristianF]

Fastlegen har jeg bare gode erfaringer med, men sykehuset her er forferdelig.

En vakker onsdagskveld klarte jeg å trykke inn frambremsen litt for hardt på sykkelen, så jeg fikk en snål fyketur over rattet og knakk armen rett over håndleddet.

 

Det første jeg gjorde var å stikke innom legevakten og fikk han til å se det, så sendte han meg til sykehuset.

Der kom det ei sykepleier (som forresten aldri hadde operert / retta ut knekte ledd før), og skulle fikse denne hånda mi.

Det ble gjort så enkelt at hu knødde ei sprøyte inn i armen og gav meg noen store doser smertestillende der, før hu henta en ambulansesjåfør, og fikk han til å dra i hånda mi når hu dreiv å pressa den på plass.

Etterpå knødde hu gips på, og sendte meg hjem.

kl. var ca. 23:30 når jeg kom hjem, så jeg stakk rett til sengs og prøvde å såve.

Natta ble søvnløs pga store smerter i hånda.

Neste dag ringer den sykepleieren og sier jeg må komme og fikse hånda på nytt pga. at det ikke var bra nok gjort (neh, sier du det?).

 

Det første den legen som så på hånda mi gjorde var å finne fram en kniv (eller var det saks?), og fjerna gipsen siden fingrene mine var omtrent dobbelt så feite som vanlig, og helt blå-røde (den tullete sykepleieren hadde halvveis kvelt hånda mi med gipsen).

Jeg ble lagt inn rundt kl. 13-14:00 på torsdag, og fikk vite at jeg skulle i operasjonssalen og operere rundt ettermiddagen / kvelden.

Slike meldinger fortsatte jeg å få hver gang den tiden kom, så neste gang ble sent på kvelden, så natt, så tidlig om morgen, så dagen, så ettermiddag, så kveld, så fikk jeg endelig operere tidlig om morgen på lørdag var det vel.

Jeg hadde vært i ei seng der siden torsdag morgen, og var veldig sulter og tørst siden jeg ikke hadde fått mat eller drikke i meg siden onsdag ettermiddag, og hadde bare levd på x-antall poser med sånn drypp i armen den tiden.

 

Noen timer etter operasjonen får jeg beskjed om at det er blitt feiloperert, og at jeg må inn til operasjon igjen.

Og noen timer etter det igjen, så sier legen at det sikkert vil gro fint, så jeg slipper å operere.

På søndag morgen slipper de meg endelig hjem, så jeg får slappe av der.

5 uker seinere går jeg og tar av gipsen, og de sier alle røntgenbilder viser et flott resultat.

Noen måneder senere går jeg til fastlegen min og forteller om store smerter, og ingen kraft i den hånda.

Han ser på den, og gjennom papirene etter operasjonen (som det forresten stod operasjon misslykket i), og fikk ordna ny time til meg på sykehuset.

Når jeg var der, så sa en lege at det ville gro fint på plass, og det var ingen problem / fare.

 

I dag, snart 4 år seinere, sitter jeg fortsatt med ei hånd som er veldig vond, og ikke kan løfte noen vekt i forhold til den andre.

 

 

Så min erfaring med sykehus, er jævlig.

Jeg stoler ikke så mye på leger mer (spesielt ikke på det sykehuset).

 

Ble litt langt post.

Endret 19. september 2006 av Stealth-

[Datasmurf]

Som sønn av to leger, har jeg svært liten tillit til de.

Jeg får stadig vekk høre at jeg er en jævla hypokonder.

Svært irriterende.

Mamma som fastlege, yay.

Nei stemmer

 

Jeg har i en periode på et par måneder nå, hatt smerter i venstre ankel når jeg trår nedpå, samt i venstre kne når jeg går i oppoverbakker og i høyre vrist når jeg skal bevege meg fort.

Jeg har snakka med mine legeforeldre om det, og et par andre leger, men ingen har funnet noe på det.

Ikke noe galt sier de.

Jeg er lei av å få utdelt paracet og bett om å knaske de og legge meg nedpå.

 

Standardsvarene "Hypokonder!" og "Ta en paracet og legg deg." begynner å bli jævlig oppbrukt, og gjør ikke akkurat noe med smertene mine.

 

Så jeg har mer eller mindre null tro på leger og pilleknasking.

 

 

Sykehus er jeg ikke så evig glad i heller, etter å ha jobbet på ett i et halvt år

[theDurkan]

I går, natt til lørdag ble jeg slått ned med hammer og ølfkaske, mens jeg ventet på t-banen på Bogerud. Etter at jeg omsider kom meg på sykehus, ble jeg tatt godt hånd om. Fikk sove der til idag tidlig, da jeg ble vekt rundt 9. Da skulle jeg sjekkes siste gang, også måtte jeg dra hjem. Legen sa rett ut at de ikke ville ha meg der mer. Også kunne jeg ikke dra hjem alene, så de sa jeg måtte få noen til å hente meg. Så jeg satt der en time og ventet på at en vennine kom og henta meg. Jeg fikk ikke utdelt noe smertestillende, og heller ingen instruksjon på hvordan jeg skulle te meg videre. Kun en lapp som var infobrev til de pårørende at de måtte passe på meg. Står også at jeg skal unngå pc, alkohol og trening osv.. de neste dagene. Men jeg fikk ingen beskjed om hva slags hvile, om jeg kunne gå ut, om snusbruk eller noen ting. Så nå blir jeg liggendes hjemme hele høstferien. Jævlig kjipt

 

I tillegg sa de ingenting om når jeg skulle komme tilbake og fjerne stingene.

Endret 30. september 2006 av Mixel

[ugotabanana]

Har egentlig ikke noe forhold til det, har vært for mye på sykehus så man er jo nesten i et element man ikke egentlig synes er noe spesiellt.. De gangene jeg har vært der drar jeg dit fordi jeg må ordnes og de gjør jobben.. thats it (Grunnen til at jeg har vært innom sykehus x-antall ganger er ulykker, jeg er litt uheldig når det gjelder brekke bein, armer og skade meg genrellt)

[Eplefe]

Liker ikke helsepersonell.

In General.

Leger, fastleger, doktorer, legevaktleger, helsesøstre, sekretærer på sykehus/legekontor.

LIKER dem ikke er en underdrivelse.

De gjør meg paranoid og vettskremt Oo

Har ikke tall på hvor ofte jeg har glodd stygt på helsesøster når hun gir beskjed om sprøyter, enda jeg ikke er redd smerten.

(Jeg ga jo blod en stund, det var ikke gale)

Jeg bare liker dem ikke, takler dem ikke.

Vil ha så lite med dem som mulig å gjøre.

[Alastor]

Helsepersonell er det ingenting i veien med..de klarer jeg fint.

 

Men å være på sykehus får jeg angst av..kortpuster, smått panikk og store problemer med å sitte i ro og slappe av.

 

Dette som følge av dødsfall i familien for ikke så mange årene tilbake.

 

Jeg takler bare ikke sykehus :/

[Snublefot]

Fastlegen min må være noe av det mes håpløse på denne jord. Kunne kommet til henne å sagt jeg vurderte å ta mitt eget liv og hun hadde anbefalt en blodprøve....

[Alastor]

Glemte å si det - fastlegen min er jeg veldig veldig fornøyd med . Mest fordi hun var fastlegen til mamma, og er fastlegen til pappa og søs, og vi kjenner henne alle godt .

[Lars-H]

Er aldri hos legen, så lenge jeg absolutt ikke må. Er nesten aldri sjuk heller, så har nesten ikke noe forhold til det i det hele tatt.

[macciato]

Sykehus...

Jeg elsker sykehus, sykhuslukt, sykehusfolk (ikke pasientene)

Liker å sitte lenge der når jeg først er der...skjer ikke så ofte, men når det skjer så digger jeg det! Spesielt hvis jeg er på akutten, noe som har skjdd en del ganger:P Travle leger, folk som blør, ambulanser...*drama*

Å så er det jo de ikke så sjeldent deilig turnus-legene på akutten

[Vaio]

Lurte på hva deres forhold til leger, sykehus, operasjoner og ansatte. Hva dere synes om de tingene.

 

Jeg stoler på en eller annen merklig grunn ikke på leger når det gjelder operasjoner. Men når de skal gjøre andre ting som gipsing eller lignende, så er jeg liksom litt nervøs når det gjelder noen personer. Andre er jeg helt avslappet i forhold til.

 

Føler meg litt paranoid.

 

Og når jeg kommer inn på et sykehus, ser et eller ser et skilt som står sykehus så blir jeg helt... ekkel..

6796515[/snapback]

Kom til Ungarn der jeg studere.

Operasjonstuen jeg var i, så ut som en kjøkken i katine.

Legene er slaskete og lubbete.

Sykesøsterene ser mer billig ut enn...ja professonelt.

6 Pasienter ble stablet i et 20kvm rom, og her i Norge klager de på at de må dele rom med 3 pasienter i 50kvm

 

 

Etter å har opplevd "De Ungarnske legene" , så vil du føler deg mye bedre i Norge...

Endret 23. februar 2007 av Vaio

[Ustedalen]

Jeg klarer ikke sykehus, leger eller legekontor. Jeg blir blek, begynner å skjelve med en gang. Jeg er en hypokonder som tror jeg er eller kan bli sjuk veldig fort, men jeg tørr ikke å dra meg selv til en lege for å få sjekket det ut. Jeg er for redd for å få det bekreftet.

 

Leger som også sier at det er en mulighet for at jeg mister beinet når det ikke er sant gir meg også et stort hat til dem. Jeg er veldig etterfulgt av leger, så jeg har vært alt for mange ganger på legekontor og sykehus desverre. Og jeg klarer det ikke!

[erl1]

sist gang jeg var på sykhus våknet jeg på intensiven etter 1,5 døgn i koma. den gangen gikk ting ganske bra, og alle legene gjorda alt de kunne. vill spesielt berømme de som flyger ambulanse fly. (jeg lå som sagt i koma) men foreldrene mine har sagt mye fint om dem. i det jeg ble overlevert på akuttmotaket i bodø tok de pappa i handa å ønsket lykke til. og to dager etter ringte kapteinen og spurte hvodan det gikk... dette er folk som flyr masse folk hver dag, men alikevel tar de seg tid til å tenke så mye på pasientene sine... til å med amublansesjåføren som kjørte meg fra flyplassen til sykhuse i bodø (ca 2 km) tok pappa i hånda å ønsket lykke til videre)

 

derimot forige gang jeg ble funnet bevistløs med kramper kom det to damer i ambulansen. de prøvde å vekke meg med å slå meg i ansiktet, og å rope til meg. og de kunne ikke noe som helst om diabetes (jeg lå da med insulinsjokk/kraftige følingskramper) og de kunne ikke kjøre meg til sykehuset før legen hadde sett på meg... det som var litt synd var da at den eneste legen som var på vakt i kommunen hadde en pasient slik at jeg måtte vente nesten en time hjemme, bevistløs med krampe. når legen da kom mente hun at jeg ikke trengte å dra på sykehus. hun skulle bare gi meg honning med en skje. men prøv å gi en 85 kg tung passe godt trent (ikke for å skryte, men jeg har altid vært glad i sport, og drevet med sport) gutt som slår vilt rundt seg, samtidig som jeg bet munnen så hart sammen at jeg bet av meg en liten bit av tungen.

 

men da ble pappa så sint at han ba legen om å dra til helxxx, så skulle han heller kjøre meg de 8 milene til nærmeste sykhus. men da ga legen seg til slutt, å kjørte meg til sykhuse. den gangen våknet jeg i sykebilen. å kunne dra fra sykhuset samme dag.

 

har mange erfaringer med sykehus gjennom min lange "diabeteskarriere" men en ting som går igjen er at man må være "veldig frisk for å være syk i norge i dag"