Hvorfor er film kunst?

[Mr.SS]

Hei!

 

Jeg er rimelig sikker på at vi skal skrive om kunst i morra (nynorsk skriveøkt, heldags). Og da vil jeg gjerne skrive om noe jeg kan litt om, altså film.

 

Da trenger jeg egentlig å vite alt om hvorfor film er kunst, filmens kunst, ++

 

Tenk bare film og kunst og si alt utifra det. Kjempeglad for svar

[:---{D]

I følge meg er kunst noe som skal utrykke noe, og det gjør absolutt film. Det handler mer om hvordan du definerer kunst.

[learntofly]

Etter min mening er det mange grunner for at film kan kalles kunst. F.eks kan bildene, historien (manuset), dialogen (poesi), egenskapen til å få publikum til å engasjere seg, osv kalles kunst. Selve skuespilleren utfører også kunst ved å formidle ett budskap på en troverdig måte. På sett og vis kan vel også egenskapen til å underholde være kunst.

 

Bare noen tanker fra min side. Tror dette er veldig subjektivt, men noen fellestrekk er det vel...

[Mr.SS]

Dette er hva jeg skrev i dag, vis noen gidder å lese det så hadde det vært fint med en anmeldelse med karakter.

 

Kunst. Omgrepet kunst. Eit høyst merkverdig ord vis du spør meg. Det kan være så utrolig mye. Sjølv liker eg å tro at kunst er kva du sjølv vil det skal vere. Da liker eg å tenke spesielt på film, som min høyast personlege kunstform og største kunstinteresse. Det er også min måte å uttrykke meg på kunstnarisk. Eg liker også å sjå på denne kunstformen, via DVD eller kino. De største kunstnarane innan film for meg er følgjene regissørar: George Lucas, Steven Spielberg, Francis Ford Coppola, Peter Jackson, Stanley Kubrick og Bryan Singer. Gjerne med sine kunstverk ”Star Wars”, ”Schindler’s List”, ”The Godfather”, ”The Lord of the Rings”, ”The Shining” og ”The Usual Suspects”. Noe av grunnen for at disse kunstnarane har blitt så suksessfulle er kanskje fordi de har fått god hjelp ifrå skodespelarane og manusforfattarar. Eg kan nemne Harrison Ford, Liam Neeson, Al Pacino, Jack Nicholson og Kevin Spacey, som skodespelarar, ifrå de nemnte verkane.

 

Kunst kan også vere mye anna, gjerne teater, bygning, bilete, maleri, data, skulptur og litteratur. Samt mye, mye meir. Det er det eg synast er så gøy med kunst – det kan omtrent vere kva som helst! Eg meinar at kunst også bør ha ein viss dyktigheit over seg, før det kan bli definert som kunst. Sjølv om du heter Picasso så kan du ikkje bare hive på eit eller to malingsstrøk, for så å storme mot bilete med ei bøtta med mixed farger. Det blir feil. La oss si at han da har brukt 5 minuttar på det bilete, også er det kunst som kan seljes for fleire tusen, kanskje millionar, kroner. Heilt tåpeleg, vis du spør meg. Da er det heller betre å kjøpe eit maleri frå ein ukjent kunstnar, som er kanskje like dyktig, og har brukt dusinvis av ukar på det. Gjerne med ein ordentleg skildring av eit landskap, ein person eller ein bygning. I staden for maleri kaoset til Picasso. Berre eit eksempel, berre min meining. Du behøver ikkje å tenke slik. Eg vet bare at eg ikkje har lyst til å bruke ein hel årslønn på eit maleri som har blitt malt på 5 minuttar, underteikna Picasso. Eit kunstverk kan altså være et handverk av dyktigheit og evne, men også knep eller lureri. Ikkje la deg bli manipulert eller svindla!

Det er et obligatorisk krav for meg at før kunst kan vere kunst, så må kunstnaren vere utdanna (faglært) og dyktig.

 

I norsk samanheng forbinder eg ekte kunstnarar med pionerar som Grieg, Munch og Ibsen. Musikk, bilete og teater, kvar for seg. Eg likar spesielt det bortkomne ”Mona Lisa”. Kanskje også Snorre Sturlason, vis vi går ordentlig tilbake i tid. Og hans meisterverk den yngre og eldre edda; kongesagaene og mytane.

 

 

Kunstopplevingar. Mine kunstopplevingar. Eg har nok hatt veldig mange gode kunstopplevingar opp gjennom årene. Eg trur eg har vore veldig heldig, på mange måtar. Eg har vore med og lagd kunst sjølv (film), kanskje ikkje god kunst, men ein sjarmerandes kunst, vis eg får tillate meg sjølv å si det. Sida eg sa at kunst måtte vere arbeid frå ein faglært person. Eg har også erfart kunst frå store kunst ”hovudstader” som Hellas og New York, kanskje kunstens hovudstader frå to helt forskjellige tidsperiodar, der førstnemnte er frå gammal tid – og sistnemnte ny tid. Eg har også hatt store opplevingar med film, spesielt frå de som er nemnt.

 

Det begynner å bli ein stund sida eg var i Hellas, men eg kan enda huske de store kunstverka i form av templar, amfier og bygningar. Spesielt det interessante steda Akropolis. Da eg var der følte eg på meg at her var det lagt ned tusenvis av timer, frå kvar enkelt involvert i arbeidet med å lage steda. Sjølv om templar, bad samt hage konstruksjonar var øydelagt, meir eller mindre, av tida, så var det til å få frysningar ned over ryggen av. Steda hadde ein spesiell kunstnarisk aura over seg, som eg har stor respekt for den dag i dag. Utan tvil har store kunstariske geniar frå antikkens Hellas blitt involvert, både arkitektar og handarbeidande. Andre store byggverk som eg huskar var de eldgamle amfiene, sjølve steda der teaterkunsten starta. Disse har eg også sett i Tyrkia. Dei er forma slik at scenen er eit lite sted nedst, mens plassane for publikum har ein liten 180° bøying i seg, som startar smalt nedst, men voksar seg til det dobbelte av bredda, målt imot sjølve scenen, øvst på sitteplassane. Sitteplassane går sjølvsagt oppover i høgde. Stor oppleving, for meg kunst.

For å gå framover i tid, både min egen historie og verdens; da eg var i New York i sommar så opplevde eg mange store bygningar. Kanskje ikkje alle kunstverk, men det var ein oppleving for seg sjølv å gå rundt der å ha følelsen av at bygningane dekte over deg som ein himmel. Bygningane hadde gjerne ein ”touch” av gresk stil. For meg, kanskje det største kunstverket i hele USA, var nok da eg fikk sjå fridomsgudinna .

 

 

Mens eg var i New York var eg så heldig at eg fikk sjansen til å sjå eit broadway stykke, altså et teater. Dette synes eg var moro. Skalaen der var satt ekstremt høgt, og de innfridde omtrent på alt. Frå prestasjonen på scenen, musikken frå orkestret, lydeffektar frå lydmennene samt stemninga ifrå lyskastarane. Stykket het ”The Lion King” og var basert på originalfilmen av Disney. Eg besøkte også ”Museum of Modern Arts”, som var et enormt kvitmalt kompleks. Det huste veldig mange bildar, der noe var for meg rent vissvass, mens anna tilnærma interessant – men kanskje ikkje helt min greie. Eg husker i alle fall at Yoko Ono hadde ein del bilete der.

Men den hellige gralen av mine kunstnariske opplevingar kan nok bare spores tilbake til det store lerretet – der det blir vist bildar 24 gangar i sekundet. På premierer til store trilogiar som ”Star Wars” og ”Lord of the Rings”. Eg gløymer aldri da eg kom ut av salen i Sagatun Kino, Hamar, og hadde sett ”The Lord of the Rings – The Fellowship of the Ring” for første gong. Filmen var perfekt tima i forhold til min alder og eg falt hundre prosent for Jacksons produksjon, basert på kanskje den mest folkekjære historia noensinne, skrevet av Oxford professor J.R.R. Tolkien. Det var som om eg og kameraten min hadde blitt trollbunde av de edle alvane, røffe dvergane, noble menneska og ikkje minst de magiske trollmennene av Istari ordenen, ledet av den korrupte Sarumann. Samt det var så vidt vi ikkje hadde blitt skremt ut av våre sitteplassar i kino salen av de forferdelige Uruk-Hai orkene. Musikken var også noe som satt seg igjen i hjernen, de nå legendariske notane til komponist Howard Shore. Han skildra det nydelige Hobbit landskapet perfekt med sine folkelige tonar, men vondskapens tema var like bra, om ikkje like nydelig å høre på. Det var ein ”once in a lifetime” oppleving. Dog så eg filmen kanskje opptil 4 gangar til på Sagatun. Det var også stort med to neste installasjonane, men den siste filmen var kanskje den aller beste i heile trilogien. Eg gløymar aldri da eg og noen andre kameratar, inkl. same kameraten eg såg ”The Fellowship of the Ring” med, hadde sikra oss de beste billettane til førpremieren på ”The Return of the King”. Ikkje bare var stemninga i salen helt ”top notch”, men Hamars kino hadde satt opp et heidundrandes show i anledning før filmen ble spilt av på projektoren. De hadde lagd ein dramatisk scenekamp beståande av alle rasane i Midgard. Om ikkje like bra som i filmen, så var det dyktig gjort – og publikum ble elleville og hoppet nesten litterært opp og ned av stolane sine i ren opphisselse av at de ikkje greidde å vente på at dramaet skulle starte. Det var til å få gåsehud av. Mange hadde også kledd seg ut som karakterar frå filmane. Filmen starta... ”New Line Cinema” logoen kom og … ein mark viste seg på hele lerretet, i bakgrunnen ein uskarp Sméagol. Resten er filmhistorie. Kritikarar og fans verden over var frelst.

 

Eg kan ikkje komme ut av denne teksten utan å nemne ”Star Wars”. Filmane som har fasinert folkegenerasjonar gjennom 30 år. Eg huskar godt da eg var ein liten småunge å leide de gamle, eller klassiske, filmane på VHS. Det var fantastisk. Kanskje betre enn Ringenes Herre, sjølv om eg såg de på ein 28 tommars TV. Historia om korleis ein landbruks gut (Luke Skywalker) lærer om sin arv, og begynner på sine eventyr for å bli ein Jedi-ridder, voktere av fred og rettferdighet. Episode IV hadde den store ”dogfight” scenen til slutt, Episode V hadde avsløringa til Luke av universets største skurk (Darth Vader), om at sistnemnte var hans far. Og Episode VI hadde innfriinga til Darth Vader, altså at han kom tilbake til den lyse sida av krafta. Det var hans sons bragd.

Det blei enda større da episode 1-2-3 kom på kino, begynnande i 1999. De skulle skildre korleis Darth Vader blei mannevond. Den siste episoden kom i fjor, og den store verdsrom kampen som fyrte av hele ”Titanic in space” (sagt om Episode III, av regissør George Lucas) var til å bli spist opp av. Saman med John Williams musikk blei det ein verdig avslutning på kanskje filmhistorias største franchise.

Eg har også lagd egne skildringar, om ikkje ekte kunstverk som sagt, om forbrytarbandar, Askeladden og til slutt ein planlagt trilogi av Star Wars, altså ”fanfilms”.

 

Kunst.

[Batnobbit]

Det er det samme spørsmålet som f.eks hva er meningen med livet?hva tenkte du får 3år siden den sjette august kl:18:30 ?hva er morsomt? men selfølgelig så er jo det en liten pause fra virkeligheten

Endret 30. august 2006 av x-nobbit

[Saftis]

Vet ikke helt hva du vil ha tilbakemelding på, innhold eller form, men her er et par ting jeg stusset på etter å ha skummet over:

 

*"Da liker eg å tenke spesielt på film": du liker ikke å tenke spesielt på film, du liker spesielt å tenke på film.

 

*Litt intetsigende oppramsing av filmer og regissører uten noe særlig kjøtt på beina.

 

*"Det er et obligatorisk krav for meg at før kunst kan vere kunst, så må kunstnaren vere utdanna (faglært)": dette er et ganske svulstig utsagn, og burde kanskje utdypes litt nærmere. Hva får deg til å tro at ufaglærte ikke lager kunst? Det finnes f.eks. en rekke ufaglærte musikere, som lager musikk store deler av verden vil anse som kunst, fordi det griper de og setter de i en spesiell stemning, uavhengig av hvordan musikeren lærte seg instrument/komposisjon, og hvordan veien til målet var.

 

Selv om du kommer med eksempel på hva du ikke mener er kunst, får du ikke fram noen konstruktiv definisjon utover dette utsagnet virker det som.

 

*I avsnitt 4 starter du 5 setninger etter hverandre med "Eg".

 

Generelt sett synes jeg det var litt mye oppramsing av personlige opplevelser, og litt lite generelt om selve begrepet som bandt det hele sammen. Kanskje litt om kunsthistorie hadde passet inn også, hvordan mye starter som praktisk håndverk, som deretter blir utdatert nyttemessig, men perfeksjonert og videreført som en uttrykksform.

Endret 30. august 2006 av Saftis