Okkupasjonen ingen vil snakke om.

[Fromage]

Det kan vel neppe være noen tvil om at Jostein Gaarders verbale selvmordsbombe har sprengt kløften mellom motsetningene i Midtøsten-debatten bredere og dypere. Samtidig har også grensene for hva som er "legitim Israel-kritikk" blitt flyttet, og det arbeides nå under høytrykk med statistisk tall-magi for å få disse grensene ratifisert; vi leser at 6 av 10 er enig med Gaarder, og dermed har demokratiet talt. Nå kan man konsentrere seg om å kjøre løpet mot det som feilaktig blir referert til som krigen mot Libanon. For å få litt mer sammenheng i dette, skal vi se litt på Libanons historie i et nøtteskall.

 

Etter første verdenskrig (1914 - 1918) fikk Frankrike som oppgave av Folkeforbundet (FNs forløper) å forvalte både Libanon og Syria som et eget mandatområde, parallelt med det britiske mandatområdet som omfattet Jordan og det historiske Palestina. Libanon fikk et begrenset selvstyre av Frankrike i 1926 og ble republikk, der kristne maronitter dannet flertallet. På slutten av 30-tallet dro det seg til mellom kristne maronitter og muslimer i Libanon, og Frankrike overtok styringen av landet fram til Frankrike selv ble okkupert av nazistene. Samtidig som det skjedde gikk den tyskvennlige Vichy-regjeringen under ledelse av Petain inn og overtok Libanon. Året etter (1941) invaderte de Frie franske styrker Libanon sammen med britene for å hindre landet i å bli brukt som base av tyskere og irakere.

 

I 1943 ble det inngått en nasjonal pakt hvorpå Libanon erklærte sin selvstendighet, og ble anerkjent av den franske Londonregjeringen i 1944. Pakten innesto for maktfordelingen i republikken, med et 6/5 dels flertall av maronittisk kristne(endret i 1991 til 50/50), der en maronitt alltid skulle være president. Libanon har imidlertid vært plaget av gnisninger mellom kristne og muslimer gjennom hele sin selvstendige eksistens, og det skulle bli verre. Etter et mislykket kuppforsøk i Jordan i 1970 forflyttet Arafat og hans PLO/Fatah seg til Libanon og etablerte sine baser der. Forfølgelsen av kristne tiltok, og i 1975 ble landet kastet ut i en blodig borgerkrig. 100.000 kristne ble drept av PLO mellom 1970 og 1982, enda flere drevet på flukt. Begynnelsen til slutten på Arafats "engasjement" i Libanon var drapet på Libanons daværende president, Bashir Gemayel. Dette fikk SLA-militsen under ledelse av Elie Hobeika til å gå berserk i PLO-basene Sabra og Shatilla, som senere ble omtalt og definert som Sharons massakere i palestinske flyktningleire. Arafat flyktet og tok eksil i Tunis omtrent samtidig som Hizb'Allah ble etablert.

 

Med Hizb'Allah som Syrias forlengede arm har den kristne minoriteten i Libanon blitt redusert til rettsløse dhimmier, samtidig som ca 1 million syrere har "innvandret" til Libanon i løpet av deres 30 årige okkupasjon. Israel derimot, har ikke framsatt noen territoriale krav mot Libanon, og gjør det ikke nå heller. Men intet land, heller ikke Israel, kan leve med en fiende som på flere fronter skyter bomber og raketter direkte mot sivile befolkningssentra. Og det år ut og år inn. Min sympati går først og fremst til de libanesiske kristne, som aldri blir sett eller hørt når Tveit og Sunnanå skal ut å lage farge-TV. Jeg sympatiserer også med de hundretusener jøder som må flykte unna Hizb'Allahs morderiske ild. Jeg ønsker også at Libanon, engang kalt Midtøstens Perle, skal få tilbake sin frihet. Det kan bare skje når Hizb'Allah avvæpnes og Syria trekker til seg sin klamme hånd.

 

Men dette er tabu i norske nyhetsfora, ingen norsk journalist eller politiker vil sette dette på dagsordenen. Det er tryggere å gå løs på den eneste demokratiske staten i Midtøsten, for de svarer ikke med å brenne våre flagg eller riksvåpen, de truer oss ikke, og sist, men ikke minst: de har ingen oljekraner å stenge. Hurra for det norske demokratiet, fotball, Lotto og flatfylla.

[salah]

Har du dokumentasjon på noe av dette?

 

Forresten, hurra for det norske demokratiet, fotball, Lotto og ikke minst flatfylla.

[pling]

Dette er jo i stor grad kjent stoff:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/1982_Lebanon_War

 

Den korte versjonen er at araberlandenes angrep på Israel like etter at staten ble grunnlagt tvang tusenvis av palestinere på flukt, og de fleste av disse havnet i Libanon. Etter hvert kom Arafat, og hans PLO dannet en "stat i staten" i Libanon, og fra områdene de kapret drev de med angrep mot Israel.

 

Dette gjorde at Israel invaderte Sør-Libanon.

[Pricks]

I denne tråden fremkommer det interessante punkter som folk burde ta til seg. Jeg er overrasket at det ikke er noen diskusjon rundt dette.

 

Vi glemte veldig fort at grunnen til okkupasjonen i Libanon i utgangspunktet er at PLO slo seg ned der og angrep Israel derfra.